I dag blir min halvbror begravd. Men jeg skal ikke dit. Tror ikke familien hans hadde satt så stor pris på det egentlig. De som i sin tid nektet han å ha mer med oss å gjøre. Fordi han allerede hadde en familie som alltid hadde vært der. De skulle bare visst at jeg hele livet hadde ønsket meg en storebror … og så, når han endelig dukket opp, så fikk jeg ikke lov å være en del av livet hans likevel.
Jeg var godt voksen før jeg visste han var broren min. Halvbror nummer to, han andre hadde vi visst om så lenge jeg kan huske, men vi hadde ikke noen kontakt med han heller. Min far var skikkelig flink til å spre genene sine i sin tid, og en kjempeflørt så lenge det var liv i han. Altså til og med da han lå på det siste på sykehuset. Slikt kan det bli mange barn av, om en ikke er nøye med prevensjonen! Hvor mange det ble i dette tilfellet er ikke så godt å si. Vi vet om to, og pappa sa da vi spurte en gang at det sannsynligvis var en til. Men han var mye eldre og et resultat av en flørt under krigen. Men han var visst ikke helt sikker på om han var faren der, han hadde visst bare møtt en tro kopi av seg selv en gang, og mora hans var ei pappa hadde vært sammen med.
Den sistnevnte der dukket ikke opp etter at pappa døde. Så det kan jo være han døde før sin far da. Eller at han ikke vet hvem som er faren. Normalt kommer jo de fleste krypende og vil ha kontakt om de øyner en aldri så liten arv i det fjerne. Da er det ikke måte på hvor koselig det er med et par ukjente halvsøstre. En stund. Til de finner ut at det ikke var så mye å hale her likevel, siden mamma og pappa virkelig hadde tatt sine forholdsregler, og det meste av verdi sto på mamma, i en særdeles detaljert ektepakt/særeiekontrakt.
Han som blir begravd i dag var tre år eldre enn meg. Han skulle blitt 60 i januar. Og han var, bare for å ha sagt det, ikke av den typen som var ute etter noen arv. Dessuten var han adoptert og hadde vokst opp med en annen pappa.
Jeg har visst hvem han var siden jeg var 17 eller deromkring. Vi vanket litt i samme gjeng en stund. Og jeg synes han var en knakende kjekk og koselig kar. Følte på en merkelig måte at vi hadde mye til felles. Vil ikke akkurat si at jeg var forelska i han, men hadde jeg ikke hatt en kjæreste da så ville han absolutt ha vært en god kandidat.
En god del år senere kom det frem at vi hadde samme far!
Vi fikk kontakt, og vi møttes her hjemme noen ganger. Det var skikkelig koselig. Og veldig rart. Jeg følte at vi hadde så mye felles. Mye mer felles enn jeg har med lillesøstera mi som jeg har hatt hele livet. Vi to er ikke like verken utenpå eller inni. Men han her … det var på en måte så godt å finne en som var lik meg. Men dessverre fikk jeg ikke gleden av å bli skikkelig kjent med han.
I dag er det begravelse. Han fikk kreft, det ble oppdaget alt for seint og det tok ikke mange månedene før det var over. Kreft i magen, akkurat som vår felles farmor hadde. Men ho levde med det i 60 år og rakk å bli 100 før ho takket for seg. Jeg hadde så lyst til å besøke han da jeg fikk vite at han var kommet hjem etter operasjonen.Gi han en klem, bare vise at jeg hadde tenkt på han rett som det var i alle disse årene. Selv om jeg ikke ble sluppet inn i varmen. Men han hadde vel nok med seg selv og sine egne da …
Det går vel ikke akkurat an å savne en du aldri har hatt i livet ditt. Men jeg skulle ønske vi hadde fått anledning til å bli kjent med hverandre. Skikkelig godt kjent. Slik at til og med våre barn visste hvordan dette lå an. De er jo vokst opp på nesten samme plass. Tror til og med de gikk på ungdomsskolen sammen. Vi får bare takke vår skaper for at de ikke ble forelsket i hverandre, for da hadde vi jo fått et aldri så lite forklarings-problem. Akkurat som faren vår, da jeg kom stormende opp en kveld og lurte på hva dette var for noe. Om det stemte at vi hadde enda en bror.
At det går an å ha to sønner uten å ha kontakt da! Det er for meg helt absurd. Jeg vet mye om forhistorien her, men det er kanskje like lurt å ikke legge ut det. For det er ikke sikkert alle andre involverte har fått den innsikten. Og det at pappa var så likeglad og ikke brydde seg stemte ikke helt det heller. Da vi ryddet ut av huset fant vi flere avisutklipp som omhandlet denne sønnen. Han var politi og hadde dermed vært litt i media. Alt var samlet pent i en plastperm, av en pappa som en gang hadde lovet min mamma å aldri snakke om dette barnet … en pappa som ikke ville treffe sønnen da han ble spurt om det, men som likevel hadde fulgt med i kulissene og sannsynligvis var veldig stolt av den mannen han var blitt.
Det regner så det plasker ute. En skikkelig kjipt ramme på en vond og trist dag for alle de involverte som snart skal stå rundt grava og ta et siste farvel med en de elsket. Ektemannen, pappaen, bestefaren, sønnen. Og min bror. Jeg kan ikke la vær å tenke på alle sammen, og får til og med tårer i øynene her jeg sitter og skriver. Vi har jo ingen å miste noen av oss, likevel må noen ta avskjed med sine kjære hver eneste dag.
Min sorg er vel egentlig mer det at jeg aldri fikk bli kjent med han. Storebroren jeg hadde drømt om at jeg hadde helt fra jeg var lita jente. Nå er det for seint.
Kondolerer så mye <3 Så leit at dere ikke ble skikkelig kjent. God klæm fra meg <3
Takk. 🙂
Ja, dette hørtes trist ut. Du skulle fått muligheten til å bli kjent med han. Synd når ens egne liv blir “tuklet” med av generasjonene over på en måte. Du hadde jo aldri noe valg oppi dette. Veldig leit. Klem
Går greit. Var bare en litt merkelig dag på begravelsesdagen …
Trist å lese. Er nok ingen enkel situasjon for noen dette. Kondolerer! <3
Tror ikke “de andre” tenker på det i det hele tatt. Jeg/vi er ikke-eksisterende. Men de om det. Uansett er alt for seint for oss nå.
dette var trist å lese,vi har nok litt den samme opplevelsen av dette med halvsøsken og det å ikke få lov å ha kontakt,heldigvis er det mye strengere i dag , det er ikke like enkelt å holde et barn unna slekta som før :=) og det er godt for det er ikke barna som skal straffes for att foreldrene gjør dumme valg,kondolere med din bror
Det fins jo noen som sprer sine gener både her og der fortsatt, har en veldig tett på som holder på på det viset. Han har seks barn nå, med fire forskjellige. Men tror ikke det var så mye bedre før. Det var bare det at det ikke ble snakket så mye om da. Ble feid under teppet bare, og da var det liksom vekk. Trodde de.