Hei der ute. Etter et par dager og netter helt på bånn er formen igjen oppadgående. Veldig merkelig dette her, at jeg ikke bare kan bli frisk igjen. Sånn mer enn en dag innimellom …
I dag tok Jonas og jeg en tur til museet. Det er ca. 7 kilometer herfra, så det ble jo noen skritt det i det fine vårværet. Det var en enveistur, for drømmemannen kom og henta oss da han var ferdig på jobb. Og det var sikkert like greit. For jeg følte meg ikke så veldig pigg lengre akkurat da.
Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg hadde tenkt å spise den medbragte lunsjen i Setesdal. På ei gammel trapp eller noe sånn. Men der var porten stengt med en diger hengelås, så dermed skar jo det seg. Vi får ta det en annen gang …
Gammel kjærring mot gammel kledning. Fint når det står i stil vettu … Skulle ikke tro at jeg nesten just hadde både klippa og stripa håret. Men dette er altså tursveisen! Selv om jeg egentlig alltid ser sånn ut. Stadig på tur jeg vettu!
Veldig viktig med påfyll. Hvis ikke er det ikke så lett og opprettholde pissinga hver gang han kommer over plasser der noen andre har vært før han. Og akkurat det er visst litt av vitsen med å leve, om en er en hannhund vel og merke. Såpass har jeg skjønt etter fire år med denne hårdotten. Det aller beste med å drikke vann ute er om han kan stå med alle fire labbene godt planta i det samme vannet, mens han drikker. Enda bedre blir det om han kan gå litt frem og tilbake, så jord og grums flyter opp og blander seg med litt medbragt pels. Der har du oppskriften på sabla godt vann, i tilfelle du har lyst til å prøve det. Jeg er nesten overbevist om at det kan måle seg med årets første utepils på Fiskebrygga. Forskjellen er bare det at den derre pilsa må vi se langt etter denne våren.
Håper du har hatt en fin dag. Jeg er ganske så fornøyd med min. Så nå krysser jeg bare alt jeg har, og håper dagen i morra også blir ganske levelig. For nå er jeg skikkelig lei av å gå rundt og være halvsyk og helsyk omtrent annenhver dag. Fibrokroppen og bråket i hodet er det jo ikke noe å gjøre med, men jeg har i grunnen nok med det. Trenger egentlig ikke mer.
… så kan det fort ende opp slik! Fire påbegynte prosjekter i løpet av helga. Eller prosjekt og prosjekt. Tre av de er jo bare en klut da. Eller en prøvelapp, for å finne ut hvilket mønster jeg skal strikke på et teppe. Det er lissom litt greit å øve seg på en liten firkant først, for å se om det er greit å huske for ei med tinnitus på full guffe. Ikke veldig lett å konsentrere seg da, skjønner du.
Den tinnitusen er sykt plagsom for tia. Men det kan ha en sammenheng mellom alt tankespinnet som foregår oppi toppetasjen her. Jeg tenker og grubler. Er litt redd. Savner alle barna og barnebarna våre. Svigers. Og de vi ellers kunne vært sammen med. Jeg er ikke så redd jeg skal bli alvorlig syk. Egentlig. Jeg er kanskje mer bekymret for at jeg kan smitte noen, sånn uten å vite om jeg har viruset. Og det er jo ikke godt å vite, når en ikke blir testet. Faktisk sliter akkurat den tanken veldig på meg.
Jeg har jo vært syk i tre uker allerede. Litt opp og ned, i dag var det veldig ned. Feber og skikkelig vondt i hodet. Men nå har jo pollensesongen starta for fullt også. Så når jeg er ute virker jeg sykere enn sykest, der jeg snufser og nyser, mens øynene svir og renner. Det er jo så vidt jeg tør gå utforbi tomta her i redsel for at de jeg treffer på tror jeg er ute etter å smitte andre bevisst.
Problemet er bare det at en skal ikke tro, en skal vite, sa alltid min far … og akkurat nå vet jeg ingenting. Like lite som styresmaktene i landet vårt faktisk. Det er bare det at de er veldig flinke til å beholde roen. All ære til de for det.
Dette er et blinkskudd altså. Bare så du vet det. Fra arkivet selvsagt. For jeg går ikke ut så mye mer enn nødvendig akkurat nå. Ut med Jonas selvsagt, men det er jo stort sett i skogen. Og der er det ikke så mye å se på som kan brukes til en fotoutfordring. Ikke andre folk heller, for den saks skyld. Og det er sikkert like greit i disse tider.
ROSA var siste farge herfra. Og det var altså farge nummer ni i Frodiths lille fargeutfordring til oss andre her på blogg. Et selvhjelpsprogram som skulle få oss til å tenke på litt andre ting enn karantene og corona og sånn. Vet ikke helt om det hjalp så veldig på det, men det var morro å finne bilder som passet. Ikke minst fordi jeg har drømt meg bort litt i gamle feriebilder på veien.
Søndagen åpenbarte seg med like fint vær som resten av uka. Tenk ei hel uke med sol fra klar himmel. Det er ikke akkurat hverdagskost for oss. Vi var nok ikke de eneste som gikk tur i går, men vi var de enste som gikk tur her faktisk. Vi traff ei eldre dame som eide denne hytta, pluss to familier som befant seg omtrent der turen vår starta. Og det var det.
Åsevann ligger i Marnardal, ca. 45 minutters kjøring fra oss. Og vi har gått akkurat denne rundatidligere. Veldig grei tur om en har hund, for han gikk løs helt til vi kom ut til hovedveien igjen. Ikke en gang der var det noe trafikk i går.
Stort sett gikk vi på traktorvei og grusvei. Men til å begynne med er det bare en sti langs vannet. Det er jo slik jeg liker det aller best. En god gammeldags sti. Uten grus og asfalt. Men jeg har jo skjønt at slikt ikke er fremkommelig for alle, så derfor blir den ene turstien etter den andre planert og gruset i vår kommune.
Jonas var ikke like tørr da vi kom tilbake som da vi gikk. Sånn i tilfelle noen lurte. Han hadde en tur uti bekken her, og var også innom et par gjørmehull. Deilig! Ellers er han ikke en hund som stikker av. Han vil aller helst gå mellom oss, er livredd for at han skal komme vekk fra flokken sin. Så eneste grunnen til at han må gå i bånd er om vi treffer en annen hannhund med litt størrelse på. De liker han ikke noe særlig, og da oppfører han seg som en skikkelig idiot. Folk bryr han seg lite om. Om det ikke er noen av våre egne. Men jeg skjønner jo at mange kan bli redde for dette store dyret, så derfor går han stor sett i bånd der vi kan treffe andre.
De fleste husene var forlatt. Men det så ut som noen få fortsatt var bebodd, selv om vi ikke så noe liv der så sto det biler parkert utenfor. Må være litt spesielt å bo sånn, men i disse tider ganske betryggende også.
Det var et aldri så lite bildedryss fra indre byger i Agder. I dag er været litt annerledes. Kaldt faktisk, og helt overskyet. Jeg har vært ute med Jonas, men bortsett fra det har det ikke skjedd så mye. Kjenner futten er gått litt ut av meg. Er lei og tafatt. Og supersliten. Men det går forhåpentligvis over det også.
Ut på tur – aldri sur. Og noen ganger er vi så flinke at vi tar med et eller annet å spise. Men normalt dropper vi det. Går rett etter vi har spist hjemme, eller skal rett hjem og spise etter turen. Tur for oss er selve gåinga. Å sette seg ned og brenne bål, grille og sånne ting gjør vi aldri når vi er aleine. Rart egentlig …
Siden jeg er så godt i gang legger jeg til ennå et bilde til denne utfordringen. Ikke fullt så kortreist dette, for det er fra Mexico. Glade farger på en del av husene der, men ikke helt den standarden vi er vant til.
Og nå er det bare ROSA igjen for min del … godt jobba Marit! Om jeg må si det selv.
Burgunder altså, dette ble en aldri så liten nøtt å knekke. Men så kom jeg på kjolen … den aller fineste kjolen jeg har. Festkjolen. Bryllupskjolen. Konfirmasjonskjolen. Til og med julekjole har den opptrådt som et år. Ja, altså, jeg har sykt mange kjoler. Og uhorvelig mange sorte kjoler i forskjellige utførelser. Men denne burgunder røde saken er annerledes. Stoffet. Utførelsen. Lengden. Alt. Den er veldig lite “meg” egentlig. Men den er likevel skikkelig fin.
Blir ikke noe bilde av kjærringa inni kjolen. For vettu noe rart? Den har krympa ørlite i skapet og resultatet ble at jeg så ut som ei dårlig stappa middagspølse sist jeg prøvde den! Ikke så pent med andre ord. Enn så lenge får du nye synet av bare kjolen da.
Ny uke … fortsatt begrensede muligheter. Ukas ord er det heldigvis ingen begrensninger for foreløpig. Og her kommer mitt bidrag til DAMM. Hvordan andre løser det kan du se på siden til Susanne.
Som de fleste ord har også dette flere betydninger. Som for eksempel min løsning, en damm for å holde vannet vekk, eller en demning som vi ville ha sagt her i Norge. Akkurat denne demningen finner du på veien over Brokke/Suleskard. Og vil du se flere bilder herfra kan du klikke deg inn HER. Jepp, bildene kommer litt hulter til bulter, men slik ble det da vi fikk ny bloggplattform her. Lite jeg kan gjøre med det, om jeg ikke velger å redigere alle innleggene mine. Og det blir litt vel mye jobb etter å ha blogget i cirka 10 år.
DAMM kan også bety for eksempel:vattensamling, bassäng, plaskdamm, pool, reservoar, göl, tjärn.
Dermed drister jeg meg til å bidra med enda et bilde her. For så glad går det altså an å bli i et bittelite plaskebasseng om en bare er ett år. Dette er bonusbarnebarnet mitt, som snart blir sju. Så det er jo en stund siden bildet ble tatt.
Jeg venter spent på nyhetene her. Må jo vite om alt fortsatt kommer til å være stengt og strengt fremover. Noe jeg tror det kommer til å bli. Kanskje enda strengere enn det har vært de to siste ukene. For mange driter jo i retningslinjene og gjør som de vil uansett. Og da hjelper det jo ikke. Noen må lissom ha det inn med teskjeer …
Nok en dag startet med sol fra skyfri himmel her hos oss. Merkelig egentlig. At når alt annet er så kjipt så slår finværet til – og varer hele uka! Jeg slenger ut et arkivbilde i dag også. Ikke sikkert det blir noen jakt på lilla fotomotiver i dag. Eller andre farger, for den saks skyld. Dagen starta ikke helt greit. Jeg verker over alt og føler meg sinnssykt støl og vond i kroppen. Men det måtte jo komme, er en stund siden det har vært så galt nå!
Fargen i Frodiths lille fotoutfordring i dag er LILLA. Og her kommer en av de fineste blomstene jeg vet: Lupinen. Som selvsagt er svartelista og fy, fy. Jeg hadde en del av de på tomta en gang, men av en eller annen grunn har de forsvunnet. Og det etter at kommunens folk var rundt og sprøytet hagevekster som ikke var velkommen her hos oss. Så jeg tror regelrett de tok livet av dem. Litt trist, for det er jaggu ikke mye som gror og trives her, sammen med denne kjærringa som absolutt ikke har grønne fingre. Jeg vil så gjerne, men får det ikke til.
Andre blomster som ofte er å se i lilla er slike som disse. Å himmel som jeg savner barnebarna nå. Får bilder og filmsnutter jevnlig, og den aller minste (lillesøstera til ho lilla her) vokser for hver dag. Nå kan ho til og med sitte selv, med litt støtte. Jeg gleder meg sykt til vi kan være sammen igjen, kose oss og klemme. Det er ikke det samme som et digitalt slengkyss …
Beklager for at jeg bombarderer dere med innlegg i dag. Men følte jeg hang litt etter i denne fargeutfordringen. Dette blir siste innlegg i dag altså. Jeg lover.
Nok et arkivbilde. Jeg var på jentetur til Korfu og Albania sammen med eldste dattera mi og hennes datter for noen år siden. Da hadde ho jo bare Adriana, og det er ho du se på bildet her. Mitt eldste barnebarn som allerede er 11 år.
Litt skuffa. Vi dro til Albania for å finne ferieparadiset turistene ikke hadde oppdaget enda. Men allerede i 2013 var vi nok noen år for seint ute. Heldigvis fant vi ei strand der det var ganske så folketomt. Kun noen av de som bodde der. Og denne dro vi tilbake til flere ganger. Stille og rolig, og se på det TURKISE vannet da!
Dette ble mitt femte innlegg i Frodiths lille fotoutfordring.
Kvarodden ligger ca. 15 kilometer fra Kristiansand sentrum. Litt lengre østover enn der vi har hytte. Fra parkeringsplassen er det en drøy kilometer å gå ut til sjøen. På Kvarodden ligger Kristiansands best bevarte strandforsvarsanlegg fra 2. verdenskrig. Det var en del folk med barn rundt ruinene, så vi droppa å inspisere de i dag.
Når vi kommer ut ser vi rett over på Sodefjed faktisk. Dette er nå et hytteområde, men min bestefar kom herfra i sin tid, og det er her etternavnet mitt stammer fra. Med en bestefar herfra og ei mormor fra Herøya er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg aller mest hjemme når jeg kan være i nærheten av havet. Eller helst i en båt.
Ikke den mest strabasiøse turen i dag altså. Det var mer sånn ut-og-nyte-sola-tur. Jonas og drømmemannen var med, og den tobeinte hadde til og med fiskestanga oppi sekken. Det ble et halvhjertet forsøk på å fiske, og som vanlig ingen fisk.
Niste derimot, det hadde vi med til en forandring. Stakk innom et bakeri på veien, viktig å støtte disse små, lokale bedriftene i disse tider vettu. Men det var himla dyrt, 190 kroner for to baguetter med reker!
Hund i solnedgang, og enda en fin vårdag i sør. Nå er det snart nachos og film her hos oss. Håper du har hatt en fin dag.
