Burgunder altså, dette ble en aldri så liten nøtt å knekke. Men så kom jeg på kjolen … den aller fineste kjolen jeg har. Festkjolen. Bryllupskjolen. Konfirmasjonskjolen. Til og med julekjole har den opptrådt som et år. Ja, altså, jeg har sykt mange kjoler. Og uhorvelig mange sorte kjoler i forskjellige utførelser. Men denne burgunder røde saken er annerledes. Stoffet. Utførelsen. Lengden. Alt. Den er veldig lite “meg” egentlig. Men den er likevel skikkelig fin.
Blir ikke noe bilde av kjærringa inni kjolen. For vettu noe rart? Den har krympa ørlite i skapet og resultatet ble at jeg så ut som ei dårlig stappa middagspølse sist jeg prøvde den! Ikke så pent med andre ord. Enn så lenge får du nye synet av bare kjolen da.
Innlegget er et bidrag til Frodiths lille fotoutfordring– iscenesatt for at vi ikke skal miste forstanden i disse corona-tider.
Noe så vakkert som den kjolen. Den burde jo henge på veggen til pynt og som et minne om alt den har vært med på.
Hehe .. den henger godt inni et skap! Og jeg skal nok få den på meg igjen. Snart.
For en lekker kjole! Stilig farge 🙂
Tusen takk. 🙂
det var en lekker kjole ja ,synd den har krympet men sånn er det :=)
Sånn er det ja. Men fin er den. Og det er sikkert ikke lenge til jeg kommer inn i den igjen. Går jo veldig opp og ned med denne vekta mi. Alltid vært sånn.
Olala, for en lekker kjole, og helt klart et fint bidrag til utfordringen 😊 Jeg burde ha vært med jeg også, for å tenke på litt andre ting enn situasjonen vi er i…,men!
Ja, du burde jo slengt deg på! Jeg hadde ikke planer om å være med, men så fant jeg ut at jeg sikkert hadde godt av å tenke på noe annet for tia. Og det var lurt. For her går hjernecellene på høygir og setter hele resten av meg ut av funksjon tydeligvis. Det er ikke så bra.