Fjerde bidrag til Frodiths lille fotoutfordring. Og fargen er RØD altså, selv om det kunne ha gått under både blått og turkis denne ganga. Men det er jo det røde øynene trekkes mot på dette bildet synes jeg. Så da ble valget enkelt.
Bildet er fra en av flere ferier jeg har hatt til Egypt. Dette er helt tilbake til 2005. Jeg hadde fått meg et digitalt kamera, men stolte ikke helt på den der nymotens greia. Dermed drassa jeg med meg både det, speilrefleksen og enda et som kunne ta panoramabilder. En liten tankevekker på hvor fort denne digitale utviklinga har gått … for nå trenger en jo strengt tatt bare mobilen.
Jeg håper tiden vi er inne i nå også går fort. Jeg er veldig glad for at vi er to som bor i dette huset. Hvis ikke hadde dagene blitt helt uutholdelige. Det er rart, og jeg savner alle barna og barnebarna. Faktisk savner jeg de så mye at jeg holder på å grine bare jeg tenker på dem. Men vi får bare gjøre det beste ut av situasjonen, krysse fingrene og håpe at det går godt til slutt.
Vad väntade du senast på? Jeg har ventet hele uka på at en fra Kristiansand kommune skulle svare meg på en mail! De har forandret noe på de kommunale avgiftene til hytteeierne her, og alt ble helt feil på vår faktura. Turde ikke annet enn å betale hele greia, og da det var gjort kom svaret om at de sender ny faktura. Typisk altså! Nå blir det vel bare rot.
Är du den som får vänta eller blir väntad på? Jeg kommer alltid på tiden. Hater å vente, og vil ikke at noen skal vente på meg heller.
Vad gör du vid ett tomt övergångsställe när det är rött? Om jeg har med meg noen barnebarn venter jeg til det blir grønt. Om jeg går alene sjekker jeg om det kommer noen biler, hvis ikke så går jeg over.
Låter du folk gå före dig i en kö? Ja, i følge drømmemannen min så gjør jeg det. Slipper alle forbi. Om jeg skal handle noe, kommer frem til kassa og det er tre foran meg, så legger jeg fra meg tingene igjen og går ut. Dette gjelder det meste, bortsett fra mat.
Hur är ditt tålamod gällande telefonköer? Minus 99!! Jeg legger på om jeg ikke står som nummer to i køen. Og den forbanna ventemusikken gjør jo alt bare enda verre!
Det er snart helg igjen. Etter ei merkelig uke. Jeg savner barnebarna og resten av familien, snakker jo selvsagt med dem på FaceTime, men bare det å se de får jo tårene mine til å piple ut av øyenkroken. Dette er ikke greit. Forresten så kan jeg ikke fordra å snakke i telefonen heller, enda mindre når jeg ser mitt eget trøtte tryne ut over hele skjermen. Tenker innimellom at jeg vil utvide horisonten med å være sammen med de aller nærmeste, for å ikke møte de i det hele tatt blir en faktisk også syk av. Selv om det sannsynligvis ikke er dødelig.
Hei og god fredag alle sammen. Starter med gårsdagens kveldstur her på bloggen jeg. Været var fint hele dagen hos oss, og kvelden ble enda finere. Så vi tok en tur ut akkurat i det sola forsvant.
Kanonmuseet ligger i flotte omgivelser på Møvig. Eller litt lengre ut, nærmere bestemt på Kroodden. Det er ufattelig mange år siden jeg har vært her. Men vi har gått noen turer i områdene rundt. Tenker vi tar en tur til om ikke så lenge, litt tidligere på dagen.
Verdens nest største kanon. Kanonen som er intakt er en av opprinnelig tre 38 cm Krupp hurtigladekanoner på fortet, og skal være den eneste gjenværende 38cm SK C/34-kanon i verden. Typen ble utviklet for slagskip og fantes også på «Bismarck» og «Tirpitz». Kanonen har en totalvekt på 337 tonn. Av dette utgjør løpet alene 110 tonn. Det er 19,76 meter langt. Kanonen er produsert av Fried. Krupp i Essen i 1940 og har serienr 79. (Wikipedia)
Kvelder som dette altså … selv om det er rare, skumle dager, og litt sånn krigstilstander rundt oss, så er likevel slike øyeblikk verdt å ta med seg. Det var noen få andre mennesker i området da vi var der, men folk virker redde og går omveier forbi hverandre.
Ikke veldig mange skyer på himmelen. La oss håpe det er en forsmak på sommeren.
Kasermatten på Møvig fort. Her kunne en både gå inn og klatre opp. Måtte jo selvsagt opp en liten tur, bare for å ta bilde. Men siden Jonas var med ble det ikke noen nevneverdige undersøkelser av gangene under jorda. Det får vi ha til gode. Til vi kan ta med noen barnebarn på tur igjen.
Utsikten var det ikke noe å utsette på. Bebyggelsen du ser uti havgapet der er Flekkerøya.
Det var det. Ny dag, kanskje ikke så mange muligheter som normalt, men en må jo prøve å gjøre det beste ut av det. Vi sitter nå her, og jeg håper det hjelper for et eller annet. Selv om jeg har mine tvil enda. For alle tar jo ikke disse retningslinjene like alvorlig.
Men det skal være godt for miljøet. Utenriksnyhetene melder om fantastiske resultater fordi folk ikke er ute. Klart vann i Venezias kanaler, fisk til og med. Og blå himmel over Beijing. Vel, nå er menneskene en gang plassert på denne kloden, og da kan det umulig være meninga at vi skal sitte hjemme i vårt eget hus og mugne resten av livet. Så akkurat det der var ikke noe jeg jublet for! Om det skal være sånn så er det jo ikke noen vits i å leve en gang.
Ha en så fin helg som mulig, enten du er i karantene eller ei.
Arkivbilde. Og den tredje fargen i Frodiths fotoutfordring er GUL, som du kanskje forstår. Har ikke vært så mye gult å finne der jeg har vært i det siste. Bortsett fra noen få krokus og en falleferdig låve som ikke tok seg så fint ut på bildet som jeg hadde håpet. Men jeg har både vært ute, og vært på jakt etter det perfekte gule motivet. Bare så det er sagt. Og akkurat nå kom jeg altså på den gule sykkelen jeg har stående i hagen, men nå er det for seint å forevige den, for der ute er det mørkt som i en sekk!
Jeg endte derfor opp med et minne fra 2018. Tidenes sommer vettu, den sommeren da vi bodde på hytta i hele tre måneder, og egentlig ikke trengte å ha på klær i det hele tatt. Jeg elsker lykter og lys i alle slags fasonger, og er veldig glad for alle disse fine billige de selger sånn rundtforbi. Disse to kosta 100 kroner – til sammen.
Vi har hatt nok en fin vårdag. Kanskje litt mye vind og temmelig surt om en skal være litt pirkete, men det regner jaffal ikke! Jeg har jobbet litt i hagen, pluss stabla et halvt mål ved sånn cirka, for drømmemannen har nemlig kutta ned ei eik utenfor. Skulle tatt ei stor furu, men denne her måtte visst først bort. Så da ble det sånn.
På ei halvøy midt i Grimstads skjærgård finner du Marivold Camping. Nå er jo ikke vi akkurat noen campingmennesker, men vi har kjørt forbi her flere ganger – i båt. Denne ganga tok vi beina fatt. Ja, altså ikke helt hjemmen fra til Grimstad, men rund i området ved campingplassen. Nydelig vær som du ser, men ganske mye vind når vi kom rundt på andre siden.
På toppen av Rossekniben var det flott utsikt til alle kanter. Men her krydde det av unger og mødre, så det ble dårlig med bilder derfra. Kanskje en annen gang … Området vi gikk i finner du på dette kartet, sånn i tilfelle du har lyst å ta turen selv en gang.
Er det ikke bare fantastisk? Jeg simpelthen elsker de turene der vi kan gå langs sjøen, skue utover og høre bølgeskvulpet. Men det er også da jeg savner båten aller mest. Så en eller annen gang i dette livet skal vi nok få oss en båt igjen. Tror nesten drømmemannen savner den mer enn det jeg gjør. Han sitter jaffal og drømmer seg bort i alle annonsene på finn. Og “drømmebåten” blir større og større for hver måned, så om han skal få den drømmen oppfylt så trenger vi betraktelig mer enn 55 kroner i lottogevinst!
Etter å ha forsøkt oss på et fotoshoot gikk vi videre langs kanten av sjøen …
Det ble ikke så langt. Snaue fem kilometer i dag. Men helt greit med slike småturer innimellom, selv om jeg aller helst vil gå minst dobbelt så langt når jeg først er i gang. Drømmemannen er jo ikke helt der! Og om jeg forsøker å lure inn en omvei eller tre på den avtalte runda, da blir han skikkelig gretten altså, så jeg forsøker å unngå slikt.
Håper du er frisk og oppegående, og har funnet på noe koselig i dag.
Håpet er lysegrønt. Og med dette bildet fra i går har jeg levert mitt bidrag nummer to til Frodiths fotoutfordring. Litt uhøytidelig morro for at vi som blogger ikke skal miste forstanden i disse corona-tider.
Her skinner sola, og det er jo noe å glede seg over. Selv om det blåser som bare det. Det blir nok en tur ut etterhvert. En eller annen plass, hvor får du sikkert se i et blogg-innlegg seinere i dag,
Bedre seint enn aldri. Og her kommer jeg altså, tuslende etter mens dere andre på bloggen har holdt på med dette i tre dager allerede! Hadde vel egentlig ikke bestemt meg for om jeg gadd dette her, for humøret har vært litt sånn kleint i det siste. Men da vi var på tur tidligere i dag og kom over denne hytta i treet, så fant jeg ut at det bildet måtte jeg bare knipse, og bruke det i fotoutfordringa til Frodith! Takk forresten, for at du passer på vår mentale helse kjære bloggvenninne.
TURKIS, BLÅ, GRØNN … tja siden jeg er så treig kan jeg kanskje bruke den for alle disse tre kategoriene? Neida, bare tuller. Lar den gå under BLÅ jeg, så starter jeg på toppen og jobber meg nedover lista.
Sumatra og Madeira … har du vært der? Det har altså vi. I dag. Og da forstår du sikkert at det er en litt mer lokal destinasjon enn de verdenskjente, litt mer eksotiske øyene vi helst tenker på når vi hører disse stedsnavnene.
Møvig ligger i Vågsbygd. Den største bydelen i Kristiansand. Akkurat her har jeg vært ganske så ofte i ungdommen, da jeg hadde en kjæreste som bodde der. I den tia var det laaaangt fra sentrum, hvor jeg bodde, og ut til Møvig med bussen. Nesten en dagsreise føltes det som innimellom. På en måte var det lissom langt uti ødemarka dette her, for ei som var vokst opp i sentrum. Likevel var jeg titt og ofte å finne på den bussen i godt og vel tre år.
Jeg er mye eldre. Og Møvig er mye nærmere sentrum i dag enn det var den gang. Omgivelsene er preget av enorm fortetning når det gjelder nybygg, men akkurat det gadd jeg ikke ta bilde av, selv om det var skikkelig mange kule hus her nå.
I dag var det en helt annen kjæreste jeg hadde med meg. Pluss Jonas, selvsagt. For hunden må ut, til tross for coronaens inntog i verden. Her får vi bare nyte dagene ute mens det enda er lov å gå tur andre plasser enn i hagen.
Det var sykt godt å komme seg ut. Kjenner jeg blir litt nedtrykt når jeg bare blir sittende her. Ikke det at det er så skrekkelig stor forandring fra mine normale hverdager, men det er liksom noe annet når en vet en må holde seg godt innenfor alle disse restriksjonene. Da blir alt mye kjedeligere å en måte … forstå det den som kan …
Vi gikk forbi utrolig mange idylliske plasser. I tillegg til de større øyene Bragdøya, Andøya, Flekkerøya og Fredriksholm festning fins det flere småøyer i området. Blant annet Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Fantasifulle navn ser du, skulle tro de hadde hatt en aldri så liten promille innabords de som har funnet på dette her. Øyene Madeira og Sumatra har sine navn fra kaptein Hans Kielland som hadde seilt mye rundt i verden før han bosatte seg i Kristiansand i 1812. De het tidligere Møvig- og Brøvigholmene. Hvor Skjede kommer fra vil vi kanskje helst ikke vite …
Området har flere ruiner fra krigens dager. De måtte vi selvsagt inspisere litt nærmere. Gleder meg til sommeren når jeg står slik og kikker ut over havet. Lengter etter hytta, sol og varme. Heldigvis har vi hytte i samme kommune som vi bor i, så det blir vel forhåpentligvis ikke noe restriksjoner på å dra ut der, til tross for coronaen.
Hit men ikke lengre. Broa over til Madeira var vekk! Lurer på om den har forsvunnet i høsten og vinterens ekstremvær, eller om noen har fjernet den med vilje. Kanskje de som har hytte der ute vil gjøre det litt ekstra vanskelig for uvedkommende å snike rundt hyttehjørnene sånn i tide og utide … og det klarte de jo i så fall!
Det ble jo en flott coronalufting i dag. På bildet her, rett over brygga som stikker ut på høyre side, kan du skimte Fredriksholm festning. Der har jeg vært et par ganger på fest, av alle ting. Men det begynner å bli en del år siden nå. Og i min ungdom svømte jeg over sammen med søstera til ungdomskjæresten min. Ikke for å feste, bare for å se om vi klarte det. Heldigvis gjorde vi det, vet ikke helt hvilken kriseløsning vi hadde tenkt oss om vi ikke hadde klart det. Heldigvis slapp vi å tenke på det! Jeg kan enda huske hvor sliten jeg var da vi kom tilbake.
I disse Corona-tider … må vi bare ikke miste håpet. Selv kjenner jeg at jeg blir litt, tja, apatisk kanskje. Jeg sluker alle nyheter, hører på alle pressekonferanser. MÅ ha med meg nyhetene på tv om kvelden. Sitter klistra til mobilen og er livredd for å gå glipp av noe. Akkurat som om det hjelper!
Ukens ord fra Susanne denne gang er HOPP. Og her er mitt bidrag, tolket på to forskjellige måter.
HOPP kan på svensk bety, som på norsk, hopp. Å hoppe altså. Men det kan også bety förhoppning, lit, ljusglimt, utsikt, framtidstro, for å nevne noe.
Vi venter jo to nye barnebarn i juni. Jeg håper verden er på vei tilbake til normalen igjen da. For det vi opplever nå er så langt fra normalt som det går an å bli. Grensene mellom landene stenger, skoler og barnehager er stengt, butikker og utesteder stenger og folk hamstrer som om det skulle være krig. Det er folketomt i gatene, og ganske tomt inni skogen også. En skikkelig ekkel opplevelse. Det siste her nå er at de som skal føde ikke får lov å ha besøk på sykehuset, og det vurderes visst at de fødende må gjennom dette aleine, uten partneren ved sin side.
Vel, vi må jo for all del ikke miste håpet. Troen på fremtiden. Så her er det best å fokusere på de riktige tingene fremover. Hvis ikke får vel de fleste av oss store psykiske problemer etter dette. Når vi en gang kommer tilbake til normalen. For det velger jeg å tro at vi gjør!
Fem en fredag – på en lørdag. Jeg har mista litt piffen jeg altså. Vet ikke hva jeg skal skrive om for tia. Skjer ikke så mye her, innenfor husets fire vegger. Og det som skjer utenfor blir jo til de grader publisert i media, så det trenger jeg jo ikke gjenta!
Formen er ikke helt på topp. Egentlig har jeg alle symptomer på det de sier er corona, og jeg er kanskje i risikogruppen som bør være ekstra forsiktig også. Har hatt høyt blodtrykk de siste 20 årene (helt uavhengig av vekta), er kroniker, har de siste ti årene vært veldig plaget av luftveisinfeksjoner og lungebetennelser. Og som om det ikke skulle være nok så er D-vitaminverdiene mine på bånn for tia. 38! Normalt har det ligget opp mot 150. Det har aldri vært så lavt noensinne. Jeg har jo alltid fått nok sol, ved å reise til varmere strøk 2-3 uker i året. Men det tok slutt da jeg ble nav-snylter på fulltid. Dessuten har det jo nesten regnet her siden august, så sola hjemme er jo ikke noe å rope hurra for! Selv om jeg virkelig har benyttet meg av den når den har dukka opp innimellom.
Sykdomstallene er det nok ingen som har kontroll på. For her er det jo ingen som blir testa lengre. og jeg går derfor ut i fra at jeg bare har fått en av mine vanlige forkjølelser med påfølgende tung pust. Jeg er jo ikke sengeliggende lengre. Om noen uker dukker det nok opp den ene etter den andre, som ikke har vært på ferie eller i kontakt med andre som har vært ute og reist, men likevel er smitta av coronaviruset. Jeg er sikker på at mange går rundt og er syke, til og med uten å vite det, og dermed sprer de smitten som bare det.
Jeg har ikke panikk, men jeg synes dette er skikkelig skummelt nå.
Vi blir oppfordret til å ikke hamstre mat. Noe vi ikke har gjort. Og ikke pleier vi å ha noe særlig ekstra hjemme heller. Men når alle andre hamstrer som gale, så sliter jo vi som ikke gjør det.
Ukens spørsmål hos Elisa ser du under her. De ble vel til siden hele verden akkurat nå er i en unntakstilstand. Her kommer mine svar:
Vad är något du alltid ser till att ha hemma? Ikke noe spesielt, bortsett fra hundemat og dopapir. Men bør helst ikke gå tom for medisinene mine.
Vad behöver du fylla på med i skafferiet? Akkurat nå, det meste.
Har du gjort några extra inköp med anledning av Coronaviruset? Vi forsøkte å få kjøpt mel, evt. brødmix, og havregryn i går. Var innom fire butikker, men alle var tomme! Heldigvis har vi fortsatt dopapir, for det pleier vi å kjøpe inn stort når det er på tilbud. Trøster meg med at jeg har Nutrilett Shake for en uke, om det skulle knipe, og en slankekur sånn på sparket har jeg sikkert ikke vondt av.
Hur handlar du vanligtvis din mat? På Rema 1000 Tinnheia, nærbutikken vår. Litt hver dag dessverre. Den ukehandlinga som vi ble litt flinke til har igjen sklidd ut.
Vilken vara är oersättlig om den skulle vara slut? Dopapir må vel være viktigere enn mat tenker jeg. Og om en ikke spiser så mye, så trenger en vel ikke så mye dopapir heller. Er det ikke sånn da?
