Hei, hei der ute. 🙂 Da er vi kommet inn i varmen igjen etter en tur på Odderøya. Det var ikke så veldig folksomt der, men mer enn vi hadde trodd. Til og med vaffelbua hadde åpent, men selvsagt gikk det ikke an å sitte ute. Jonas er ikke akkurat noe en drar med seg inn sånn over alt, når han har vært ute å lekt i snøen, så for oss ble det en vaffel i hånda i forbifarten. Den var sykt god akkurat der og da. Men jaggu fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Selv om søndagen er den dagen jeg har tenkt å spise det jeg vil, mens jeg er særdeles småspist de andre dagene i uka. Faktisk så har jeg bare spist middag fredag og lørdag. Utenom det har jeg bare brukt Nutrilett-produkter. Det er tid for den evige kampen mot kiloene … det er over tre år siden sist jeg gjorde annet enn å irritere meg over dem. Så dette blir hardt.
Over til noe koselig heller. Det vil si, masse gråhvite bilder. For i dag snør det tett. Det er blitt mye mildere og snøen er ikke lengre så fjærlett og fin som den har vært. Men det er fortsatt skikkelig vinter på Sørlandet. Og det er kos.
Odderøya er en flott, sentrumsnær halvøy perfekt for rekreasjon og turgåing. Tidligere var dette militært område, men nå er det friareal. Her finner du koselige gallerier, kafeer og merkede turstier. Spaserturen rundt øya er cirka tre kilometer, og byr på flott utsikt både mot sentrum og Byfjorden.
Kafeen (vaffelbua) ytterst på sørspissen av øya drives i dag av Odderøyas Venner. Her kan du få enkel severing, som kaffi og vafler, hver søndag mellom 11 og 16. I litt finere vær enn det vi har i dag kan du nyte dette utendørs med en fantastisk utsikt ut over fjorden, og fyrene Oksøy og Grønningen.
I dag var utsikten litt begrenset. Men det har jo sin sjarm det også.
Godt med sitteplasser utendørs. En søndag med rett temperatur skal du være heldig om du finner en benk som er ledig. Da myldrer det av kaffitørste folk som er ute og lufter både unger og hunder.
Tilbakeveien tok vi litt utenfor allfarvei. Her ingen hadde brøyta eller tråkket før oss. Kjekt for Jonas som fikk rast fra seg litt. Og jeg er tydeligvis blitt litt hekta på å ta bilder av leonberger i farta.
Nodeviga, her hadde vi båtplass tidligere. Ikke mye som minner om at den sesongen snart er i gang. Her finner du i dag Odderøya museumshavn, som arrangerer flotte aktiviteter både for voksne og barn. Og HER kan du se bilder fra samme turområde, uten snø.
Det var dagens bilder fra en litt forfrossen sørlending. ♥ Håper du har hatt en fin søndag så langt.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det snør, og blåser, så alt utenfor ser helt hvitt ut. Takraset henger en meter ut over taket, så det er bare å håpe at snøen ikke tar med seg alt for mange takstein når den en gang ramler ned. Vi fyrer og varmepumpa går for fullt. Heldigvis lider vi ingen nød. Iallefall ikke før strømregninga kommer. Men det er nok mange andre som har det verre i disse dager.
I går hadde vi en liten ettermiddagstur til nok en badeplass i nærheten.Bertesbukta og Roligheden camping.Dette er den campingplassen som ligger nærmest sentrum. Her var det skikkelig liv i gamle dager, da jeg var ung. Da folk flest fortsatt campet i telt, og ungdomsgjenger brukte sommeren på å feste i nabobyene for å ikke bli tatt på fersken av foreldrene.
Det var ikke mye badetemperaturer å skryte av i går. Og ikke spesielt folksomt heller. Da vi var på vei tilbake til bilen møtte vi to andre, godt innpakkede, mennesker som var ute og lufta tre bikkjer. Jonas fikk løpt litt sammen med to av dem, selv om de var veldig skeptiske til størrelsen hans. Akkurat det er litt synd, han vil jo bare leke, mens mange andre blir skikkelig redde bare de ser han.
Alle andre hunder er plutselig blitt så små. Til og med det vi omtalte som digre schæfere er jo mikroskopiske ved siden av Jonas. Vi burde absolutt hatt noen i omgangskretsen med en hund på samme størrelse. Kan virkelig anbefale rasen, selv om en leonberger tar litt golvplass så er han ikke verre å ha i hus enn andre hunder. Hår og sand drar de vel inn alle sammen, og når det gjelder pelsdotter så var vel det strengt tatt verre med forgjengeren hans, som var en langhåret schæfer.
Dagens blinkskudd, om jeg må si det selv. Måka kom som bestilt. Bare så synd jeg ikke hadde kameraet istedenfor bare mobilen. Men til å være et mobilbilde er det jo absolutt bra!
Sånn, det var dagens selvskryt! 😉
Har egentlig ingen andre planer enn å kose meg i dag. Mens mannen skal ut og leke seg med snøfreseren. Både hos oss og hos hybelboeren. For ho har ikke skuffa i hele vinter og det er like før ho ikke kommer ut av døra! For ei god uke siden var ho inne og lånte en spade for å hakke løs isen i trappa, men gav opp etter to hakk … så om ho ikke skal sulte ihjel der inne må ho visst ha litt hjelp. Litt irriterende, siden ho har inngang og egen carport på helt motsatt side av oss, og vi har vel strengt tatt nok med å holde åpen vår egen vei inn til garasjen og inngangsdøra. Men kreperer ho, så blir det dårlig med leieinntekter …
Håper du får en skikkelig fin lørdag.♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
God formiddag til alle dere fine der ute. Egentlig vil jeg bare starte med en liten takk i dag, fordi dere gjør hverdagen min veldig mye bedre, ved at jeg føler jeg hører til en plass. Spesielt siden jeg ikke er i jobb, og til tider er ganske usosial sånn i privaten også. Det er en god følelse å “høre til” om det så bare er et fellesskap på en bloggplattform. Dessuten har jo jeg blogga helt siden oktober 2010, og mange av dere har hengt her sammen med meg alle i årevis. Så selv om jeg ikke har møtt noen, så føler jeg jo at jeg kjenner dere ganske godt likevel. En samling koselige, morsomme mennesker som jeg setter stor pris på, som jeg ler sammen med når det har skjedd noe morsomt, og som jeg ofte tenker på når det er ting som ikke er så bra.
I går kveld var drømmemannen og jeg på tur i byen. Langs sjøkanten. Akkurat litt for seint til å få med de aller fineste fargene før mørket overtok helt, men blåtimen er jo heller ikke å forakte. Det eneste jeg angret litt på var at jeg bare hadde med mobilen, og ikke kameraet, for det blir litt vel kornete bilder når lyset forsvinner.
Vi starta turen ved den Gamle Lundsbroa. Herfra gikk ferden langs Otraog ut til Tangen. Det var forferdelig kaldt, selv om gradestokken ikke viste mer enn fem minus. I dag er det forresten åtte kalde grader ute, og yr forteller at det føles som minus 18! Dette er her vi ikke helt vant med på palmekysten! Men det er bedre enn slapseføre og fire plussgrader, sånn når snøen først ligger her altså. Det er rart så mye mindre snø det er i sentrum, enn her hos oss. Avstanden er bare tre kilometer, men vi ligger jo 100 meter høyere sånn omtrent. Så en må vel bare regne med det når en bosetter seg på en topp.
Bildet over viser Tangen videregående skole til høyre. Det er en flott, forholdsvis ny skole, med en fantastisk arkitektur. Jeg hadde likt å gå her om jeg fortsatt var ung og lovende. Faktisk er jeg nesten litt misunnelig på de som har den sjansen …
Bebyggelsen på andre siden av elva er Høivold Brygge. Om du har lyst til å bo her kan du jo kikke på denne annonsen. Og nei, jeg har ikke provisjon av salget, var bare en helt random annonse jeg akkurat fant nå. 😉 Selve boligkomplekset ser ikke videre pent ut sånn fra utsiden, de fikk mye pepper da det ble bygd. Fuglefjellet, og det som verre er, har det blitt kalt oppigjennom. Men det er sikkert helt topp for de som bor der, med garasje i kjelleren og mulighet for båtplass rett utenfor stuedøra.
Det begynner å bli litt vel mørkt når vi runder Tangen Ytterst. Litt for mørkt til at jeg kan få tatt noen fine kveldsbilder fra Fiskebrygga, så neste gang får vi starte i den enden heller. På bildene over ser vi utover Byfjorden, og langt der ute ligger hytta og bare venter på sommer og sol, slik at noen gidder å være der ute. Utedo og ti minus er ikke helt mi greie.
Bystranda og Aquarama i bakgrunnen. Her fins det også et flott hotell, og booker du rom der så vil jeg si at du ligger midt i smørøyet, enten du er ute etter litt egenpleie eller om du har unger med på turen. Jeg har kun vært i Aquarama et par ganger, rart med det, når det er noe som befinner seg i den byen du bor i. Det blir liksom ikke så veldig interessant lengre da. Dessuten er ikke lydene i et badeland helt forenelig med tinnitus, så en halvtime her og jeg er halvdød. Dessverre. For jeg elsker jo både vann og svømming, men har altså visse begrensninger når det gjelder hvor jeg kan oppholde meg … og akkurat det er litt kjedelig.
Der tenker jeg grensen for å vise nattbilder er nådd. Det over her er igrunnen heller ikke godt nok til at jeg har lyst å være bekjent av det. Men det passa greit som en avslutning på denne lille rusleturen fra i går kveld. Så der fikk litt av Kristiansand sin egen lille reklame, helt gratis. Og til dere jeg bare kjenner gjennom bloggen, om dere skal hit en gang, så gi et lite pip. ♥ Kanskje kan vi møtes?
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Se det ja. Da var søndagen snart over. Med en skikkelig trøtt kropp og bein som helst ikke ville holde den oppreist så ble det en veldig kort tur i dag. Hele tre kilometer kan jeg skryte på meg! Været var slett ikke så verst når vi bare tok bilen et stykke vekk herfra. Tjue minutter østover fant vi nemlig sola denne søndagen.
Hamresanden er en bydel i Tveit. Folk flest tenker nok mest på selve stranda når de hører ordet Hamresanden, og den strekker seg cirka tre kilometer fra Grovika og opp mot Tovdalselva. Her finner du tre campingplasser, utleiehytter, bobilplasser og et leilighetshotell. Noe for enhver smak altså!
Denne flotte stranda er nabo til byens kjipe flyplass. Flyplassen som er som et slag i trynet på folk som gjerne vil se litt mer av verden, og aller helst reise direkte. Kjevik er flyplassen der en aldri finner billige restplasser, og den passer aller best om du er en ihuga Sydenfarer som synes Kanariøyene er toppen av lykke. Om du må betale dobbelt så mye som fra andre flyplasser tar du likevel turen bare fordi det er så enkelt og greit å reise “hjemmenfra”.
Stranda derimot, det var jo den jeg skulle vise dere litt av. For den er fantastisk skjønner du. Sommer som vinter. Ikke veldig ofte vi går her, for det er så mange andre som gjør det, og vi liker jo ikke å gå i kø. Blir så slitsomt med denne hunden som tror han skal leke med alle forbipasserende firbente og gjerne også hilse på folkene som følger med. Men noen ganger, når det er lite fremkommelig ellers i skogen så må en jo bare ta det nest beste alternativet. Og til å være nest best så er det slett ikke så verst å havne her. Med tre kalde grillpølser i lomma, for å få Jonas til å tenke på annet enn det vi måtte passere, gikk turen helt uten problemer. Egentlig bør vi nok menge oss med folk litt oftere når vi er ute med bikkja, og da på andre plasser enn i hundeparken der alle løper fritt.
Turen er ikke akkurat noe å slite seg ut på. Men om du har lyst på frisk luft og bare vil bevege bodyen litt, er plassen helt perfekt. Er du i tillegg av den typen som elsker å hilse på alle du treffer, så er det nok enda bedre. Om du er hund er nok plassen toppen av lykke. For her var det mange nye lukter og sykt mye å inspisere. Dessuten må jo hannhunder tisse alle plasser der andre hunder har vært før, så han hadde litt av en sjau den godeste Jonas. Spesielt etter at tanken var tom og han fortsatt følte han måtte markere over alt. Tror han ble skikkelig frustrert en stund der.
Da jeg var ung og lovende var Hamresanden på en måte delt opp i flere felt. Uten at det var noen fysiske grenser selvsagt, en bare visste at sånn var det. Stranda mot flyplassen var for de flotte med perfekte proposjoner, altså struttepupper og flate mager. Muskuløse overkropper og stramme romper. Pene jenter og kjekke gutter som hadde hele livet foran seg.
Så du ikke slik ut, trakk du deg litt unna. Rundt svingen og litt bortenfor plassen der vaffelbua ligger i dag. Og enda verre, om du hadde fått barn, fått litt sleng i skinnet både her og der, så var plassen reservert helt innerst mot Hånes.
Det var husmorstranda. Altså der mødre i alle størrelser og fasonger kunne slenge av seg bikinioverdelen til tross for litt lange og slappe attributter, strekkmerker og andre skavanker som kom i etterkant av den hærlige opplevelsen det var å gi liv til en ny verdensborger. Merkelig nok var det sjeldent mannfolk her. Sannsynligvis lå de inni buskene på ungdomssiden og drømte om barnløse dager da alt bare var fryd og gammen, mens de hadde sagt til konene at de bare skulle svippe bort å kjøpe en is til ungene siden det var så varmt den dagen … og i kiosken var det laaaaang kø akkurat da!
Det ble en frisk tur. Det var bare noen få kuldegrader, men de beit skikkelig fra seg.
Bakerst i bildet ser du så vidt Varoddbrua. Litt dårlig sikt i dag, siden det snødde nesten hele tiden. Samtidig som sola klarte å karre seg gjennom skylaget innimellom.
Vafler og kaffi! Eller kakao til kjærringa da, siden jeg ikke er blitt helt voksen på det feltet enda. Dette hører til sjeldenhetene, drømmemannen og kjærringa på kosetur! Men det gav litt mersmak egentlig, der vi satt i solveggen på bua og kikka på svanene og endene nedenfor.
Det var plassert ut mange nye benker siden sist vi var her. Skikkelig god plass om du var kaffitørst eller sugen på noe godt. Sitteunderlag kunne du få lånt om det var litt kaldt med baken rett på treverket.
Hver søndag fra 12 til 16 er det mulig å få servering fra luka i vaffelbua. Det er Hamresandens Venner som driver denne på dugnad, og vil du opprettholde tilbudet bør du absolutt ta en tur en søndag eller tre. Kjempegode vafler kosta 20 kroner, varm drikke en tier, og har du glemt kontanter så er det ingen hindring. Her kan du nemlig betale med Vipps!
Det ble nok en nydelig søndag altså. Selv om det var litt mer vinter her enn der vi var sist uke. Nå er middagen fortært for lenge siden, og resten av kvelden skal jeg bare sitte med beina høyt og gjøre ingen ting. ♥ Håper du også har hatt en fin dag, og så sees vi plutselig igjen.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Hei der ute. 🙂 I dag har vi vært på en flott søndagstur på strendene utforbi Farsund. Vi studerte værmeldinga og fant ut at søndagen så mest lovende ut. Men litt skeptiske ble vi da vi kjørte hjemmefra, for det regnet nesten hele veien. Heldigvis letta det da vi kom frem – og for et vær vi fikk!
Dette er halvannen time i bil fra Kristiansand. Så litt kjøring ble det, men det er helt greit så lenge jeg bare er passasjer. Dessuten kan du jo se på innlegget fra i går, hvordan vi har det her hos oss. Skulle jo ikke tro det var på samme kant av landet en gang!
Farsund er en by, og kystkommune, som grenser til Nordsjøen i sør og vest. Og de har noen fantastiske strender på alle kanter! Eeeeh … det føles sånn i det minste, men det er visst bare på den ene siden. 😉 Vi har vært her på tur tidligere, men da holdt vi på å blåse av. I dag derimot, var det nesten helt vindstille, minimalt med snø og masse sol.
Det lukta sommer. Saltvann og tang. Bølgeskvulp og solskinn. Bedre kan det vel nesten ikke bli en søndag i februar! Dette er fra Lomsesanden. Her er det en flott familiecampingplass med utleiehytter og hele pakka. Vi parkerte her og gikk vestover. Det går flotte turstier i alle retninger. Går du heller inn i skogen på motsatt side av Lomsesanden kommer du etterhvert ut til Loshavn, ei lita uthavn fra seilskutetiden. Det var herfra vi starta turen forrige gang.
Turen vår i dag gikk videre over Einarsneshalsen. Dette er et plante- og dyrevernområde, mesteparten er offentlig eid friluftsområde, og en del av det inngår i Skjærgårdsparken Lister. Vel over dette litt våte feltet kommer vi til neste strand, Husebysanden.
I dette området ligger strendene tett i tett. Eller som perler på en snor om du vil. Jeg er ganske sikker på at du kan finne ei lita bukt helt for deg selv også, om du liker det litt privat, hvis du går utover på Einarsneset.
Vi gikk og gikk. Helt til vi ikke kom lengre. Eller, vi trodde at vi ikke kom lengre, men vel hjemme igjen så fant jeg ut at det faktisk gikk en sti videre. Kanskje ikke helt nede langs vannkanten hele tiden, men etterhvert så hadde vi kommet til enda flere strender om vi bare hadde fortsatt. Men vi snudde altså og gikk tilbake, etter at Jonas hadde fått seg en aldri så liten dukkert. Vi andre sto over denne ganga!
Heldigvis har han visst lært at det ikke er så lurt å drikke saltvann. Det gjorde han sist vi var her, og da ble han skikkelig syk … det var så spruten sto begge veier, og allmentilstanden var ikke akkurat noe å skryte av de neste dagene. Men han blir tydeligvis klokere han også, med alderen.
Mine fine. Og de aller beste å gå på tur med.
Det var den søndagen. 🙂 Her blir det enkel middag. Nemlig sushi. Så slipper noen av oss å gjøre noe særlig mer i dag. Og det føles helt ok.
Har du gått på tur her? Hvis ikke er dette turområdet absolutt å anbefale. Selv om vi har snø i Kristiansand akkurat nå, så var det helt andre forhold her. Er du som meg, altså ikke akkurat født med ski på beina, så ta en dag av vinterferien hit da vel! Lettgått og greit for både store og små. Sikkert ganske spennende for ungene også.
Her er mange flotte plasser en kan ta en pause og en matbit. Noe vi fortsatt ikke er flinke på. Her går vi nemlig først, og spiser når vi kommer hjem igjen. Men akkurat i dag kunne jeg godt hatt med ei nistepakke og satt meg ned litt. Om ikke annet for å nyte sola. Lurer litt på om den mangelen på niste har en sammenheng med at jeg ikke drikker kaffi? For det er ikke fullt så viktig med en kopp te sånn i hytt og pine. Jeg blir lissom ikke tetørst på samme måte som andre blir skikkelig kaffitørste.
Jonas storkoste seg han også. Uten både mat og drikke. Mange nye lukter er alltid gøy. Vi traff, eller så, til og med to andre leonbergere på turen vår. Ikke så ofte vi møter andre med slike store hunder. Men det ble dessverre ingen leking, mesteparten av tiden gikk han nemlig i bånd, for her var jo både andre mennesker og små hunder å ta hensyn til. Det er veldig få som blir så overbegeistret når det kommer en halv hest travende og forstyrrer søndagsturen deres … og det har jeg full forståelse for. Jeg er jo vant til å ha schæferhund, og de var igrunnen heller ikke så veldig populære, selv om størrelsen bare var halvparten av Jonas.
Har du hatt en fin søndag?♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Holmensheia byr på en fantastisk utsikt over Trysfjorden! Det er to måter å komme hit på, enten fra Kleivsetvannet eller fra Try. Vi valgte egentlig den førstnevnte der, parkerte i enden av vannet og begynte å gå, men da vi kom frem til bekken vi skulle krysse var broa forsvunnet og alle steinene dekket av is. Vi turde rett og slett ikke forsøke å komme over der.
Dermed gikk turen til Try. Her parkerte vi ved en låve like ved E39. Turen begynner der, opp bakken bak låven, hvor det står privat vei. Veien går etterhvert over i en traktorvei som en følger nesten til topps. Akkurat slik jeg ble tipset om av han som hadde tatt det flotte utsiktsbildet fra toppen her for noen dager siden, og lagt det ut på Instagram.
Men vi gikk selvsagt feil. Tok av på den første greia som likna på en traktorvei, men den tok veldig fort slutt. Siden vi ikke gadd å snu, tråkka vi oss bare videre midt inni skauen og mer eller mindre rett opp heia. Noe bikkja var veldig glad for. Dermed laget vi oss vår egen lille rundtur, og det er jo slett ikke å forakte for kjærringa som ikke liker å gå frem og tilbake på samme sti.
Det ble mye opp og ned. Innimellom følte jeg vel at jeg var på klatretur, og ikke bare en liten, lett ettermiddagstur sånn i farta før sola forsvant. Men da vi fant rett topp ble vi belønnet med DEN utsikten! Det var nesten litt uvirkelig at dette faktisk lå i Søgne, og ikke i en eller annen Vestlandsbygd.
Flott turterreng. Uten ferdigtråkket sti vel og merke.
Ikke helt riktig topp, men vi nærmer oss … Dessuten var jo utsikten grei herfra også.
Det var veldig bratt til tider. Her har vi bundet Jonas i et tre, mens vi tok bilder ut over kanten …
Enda nærmere riktig topp. Kan iallefall ikke klage på utsikten underveis.
Jippi! Der var staken vi hadde leita etter, så da var vi fremme.
Vet egentlig ikke hvor lang tid det tok. Men han som tipsa meg om plassen mente det var ca. fem kilometer tur-retur. Om vi hadde fulgt beskrivelsen hans og ikke bare traska i vei uten å tenke … Bildene under er fra turen ned igjen, så det er her du må gå opp også, om du gjør det på den mest fornuftige måten.
Vi nærmer oss bilen igjen. Traktorveien var ganske glatt og litt ufremkommelig til tider. Hadde det ikke vært så kaldt så ville jo mye av turen ha vært å unngå at bikkja hoppa opp i de største gjørmehullene, og det er nesten umulig når en har en leonberger … så da tenker jeg at jeg foretrekker glatta. Vi kom iallefall hjem med en tålig rein hund, til en forandring.
Og du, dette er slike opplevelser du kan få om du bare klarer den første bøygen. Dørstokkmila vettu! Nå som ettermiddagene begynner å bli lysere og kveldene lengre, så er det vel bare å hoppe i turtøyet og sette i gang? Middagen kan vente til du kommer hjem igjen, så får du enda bedre tid før mørket siger på. En banan på veien funker greit. 😉
Takk for at du stakk innom.♥ Håper du får en fin dag.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.
Formen er blitt bedre. Heldigvis. Så vi benytta det fine været til å få oss litt luft og en aldri så liten topptur. Vi har vært på Slettehei tidligere, men da kom vi fra Justvik. I dag kjørte vi til Kvarstein og gikk inn herfra. Ikke hadde vi tenkt at det var vinter der, for i vårt nabolag er snøen forsvunnet igjen. Men vi var godt skodd og kledd for kulde, for i dag er det fem, seks minusgrader her, og verre skal det bli.
Det føltes litt som om vi gikk ei hinderløype. For her hadde det ene treet etter det andre ramla ned over stien. Så det ble både klatring og kryping i løpet at disse timene ute. Jeg hadde jo sett for meg at vi skulle få med oss hengebroa og grillhytta som ligger i nærheten av tårnet også, men da fant drømmemannen ut at vi ikke hadde tid til mer. Vi måtte hjem.
Litt snurt ble jeg jo. Et lite øyeblikk ble jeg nesten sur … Men fant likevel ut at det var best å ikke protestere alt for mye. Jeg husker jo ikke hvor denne hengebroa var i forhold til tårnet, og siden vi faktisk skal på besøk i kveld så hadde vi jo ikke tid til å gå oss vill, sånn som vi pleier. 😉
Kupert og variert terreng. Ganske greit å gå, selv om det var en del snø. Men siden det var såpass kaldt i dag kunne vi stort sett gå oppå snøen uten å ramle for mye nedi.
Slettehei er det høyeste punktet på Skråstadheia. Det ligger mellom Kristiansand og Vennesla kommune, og man kan komme hit via turstier omtrent fra alle kanter. Toppen ligger 277 moh. og det har i flere perioder vært utsiktstårn her. Dagens tårn ble satt opp som et dugnadsprosjekt i 1995.
Det var det. 🙂 Fortsatt god lørdag. Nå må jeg se om jeg kan finne et eller annet å ha på meg til kveldens besøk, og kanskje ta en aldri så liten sving innom dusjen. Og du er sikkert kjempeletta for at du slipper å se rompa til drømmemannen og bikkja på flere bilder akkurat nå. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.
En smule forsinket, men … Etter å ha henta unger både her og der ble vi endelig klare for turen rundt halv fire i går ettermiddag. Litt seinere enn vi hadde tenkt, men det er ikke alltid så lett å få alt til å klaffe. For først hadde vi jo ikke noe termos vi kunne ha kakao i, det måtte kjøpes. Så fant vi ikke nok sitteunderlag, det måtte kjøpes. Så skulle alle disse fire lånte ungene ha på seg skikkelig tøy for å være ute i noen timer, forhåpentlig uten å fryse, og det tok sin tid …
Da rett tøy endelig var på rett unge, så hadde to av dem glemt å tisse. Puuuh! Jeg forstår at det er en grunn til at en får barn litt tidlig i livet, og at de fleste stopper produksjonen etter 2-3 stykker. Nå var dette riktignok bare fire, men siden vi er litt ute av trening så virka det et øyeblikk som om det var 40!
Litt armer og bein ble det! Må bare innrømme at det var ganske kaotisk i kjellerstua sånn rett før vi gikk ut av døra. At bikkja var en smule skrudd er jo heller ikke til å komme forbi. Så stor var nok skuffelsen for Jonas da vi gikk, og lot han være igjen hjemme. Men når den ene ungen ikke er så overbegeistret for dyret, så måtte det nesten bare bli sånn.
Foreløpig ved godt mot, og ganske spente. Ti meter lengre inne ville den ene bare sette seg ned og grille der vi sto. Midt i stien. For ho var så sykt sliten i beina! Noen meter derfra fikk en av de andre et lite snødryss fra et tre ned i nakken, hylte vilt og ville bare hjem til mamma. Resten av veien lurte tre av dem på når vi var fremme … og det var selvsagt ganske snart. Bare over den toppen der, og rundt neste sving! Nei, nå var det jaggu ikke lenge til … 😉
Endelig åpenbarte målet seg. Utrolig fin plass, og alle var glade og nysgjerrige på omgivelsene en stund. Det var spennende å tenne bål, og ikke minst godt å sette seg ned etter den strabasiøse ferden for å komme til bestemmelsesstedet.
Turen starta i nærheten av Biltilsynet i Kristiansand. Inn mot heia her går det en traktorvei opp i skogen. Denne går etterhvert over til en sti, som vi følger helt til vi kommer til Fiskåvannet. Her tar vi til venstre, ned langs vannkanten, følger stien videre opp på en bakketopp og der ligger plassen til høyre, med nydelig utsikt utover vannet.
Flott gapahuk med benker og bord. Ved var der tydeligvis også, men vi hadde med vår egen. Jeg så ikke det som lå under her før jeg kikka på bildene da vi var kommet hjem igjen. Pølsepinner sto oppstilt på det ene hjørnet. Veldig greit for oss som hadde glemt kniven hjemme …
Idyllisk og veldig koselig, synes jeg. Et par i turfølget synes nok vi var der litt vel lenge, faktisk ville de helst hjem med en gang første pølse var fortært. Og da det ble mørkt ble det litt skummelt. Men det hjalp litt da de fikk ei lommelykt og lyste over på andre siden av vannet, inn i skogen der, for å se om de kunne se noe spennende. Takk Gud for at de ikke så noe, for da hadde nok panikken i leiren blitt ganske stor … vi skulle jo tross alt gå tilbake i mørket. Og mørkt ble det. Veldig mørkt.
Pinnebrødet var det ingen som hadde tålmodighet til å vente på. Så det trenger vi ikke å ha med flere ganger. Det sier seg jo selv at halvstekt deig ikke akkurat er en gourmetopplevelse, selv ikke når den er surret rundt en kvist … passe svidd på utsiden og rått inni! Nei, da var pølse med lompe eller brød mye bedre. Tilsetter du litt sprøstekt løk og en haug med ketchup så har du det! På slutten av dette delikate måltidet var det ei av de som lurte på om ho kunne få litt maule-ketchup på fingrene … fordi det var så godt. Ho er veldig på maulemat ho her. Og om du lurer på hva maule betyr så er det altså å spise noe som hører til noe annet, for eksempel å spise pålegg uten brød, spise noe mellom måltidene … på godt norsk: trøkke i trynet selv om du ikke er sulten.
Nå holdt jeg nesten på å glemme kakaoen. Laget av O’boy selvsagt. For vanlig kakao er absolutt ikke godt, og smaker bæsj, har jeg tidligere fått forklart av et av mine barnebarn. Men halvannen liter varm O’boy gikk ned på høykant. Vel og merke etter at den ene hadde sølt ut sin første halve kopp over hendene, halve dressen og begge skoene. Det var visst heller ikke så veldig morro egentlig, etter hylene å dømme. Men ho klarer seg bra altså, uten varige skader.
Turen tilbake gjennom skogen var både spennende og skummel. Og for noen veeeeldig lang. Da jeg leverte den yngste i turfølget til mamma’n fikk jeg beskjed om at ho aldri i hele sitt liv skulle gå så langt mer. Vet ikke helt hvor langt det er jeg, men muligens halvannen kilometer hver vei. Jeg forstår jo at det var litt tungt å traske innover der uten brøyta sti. Men jeg håpet jo i det lengste at spenninga og gleden ved å være på tur overgikk slitet … sånn i ettertid lurer jeg litt på om jeg faktisk tok feil.
Den eneste som var fornøyd nesten hele tiden var mitt eldste barnebarn. Ho var bare litt sur fordi ho hadde glemt hodelykta si hjemme i ganga, selv om jeg hadde sagt at ho måtte henge den rundt halsen så den ikke ble glemt. Men da dressen skulle på så måtte tydeligvis lykta av, og dermed ble den liggende der. Så fikk ho ikke den største lykta da vi skulle tilbake igjen heller, og det er jo sikkert veldig ugreit. Men vi hadde bare tre like og en litt større … en skikkelig tabbe fra vår side altså.
Likevel ville ho gjerne ha overnatta der ute i skogen. At vi ikke hadde soveposer eller andre ting med, det spilte ingen rolle. For på tur så sover en bare i det tøyet en har på … og da blir det ikke så kaldt. Så da vet vi det. 🙂 Jeg var ganske glad for vi ikke skulle ha fire overnattingsgjester da vi kom hjem, og følte egentlig at det var helt ok å levere dem tilbake der de hører hjemme.
Jeg håper jo at de synes dette var gøy. Sånn etterpå i det minste. Selv følte jeg nok at de klaget litt vel mye, og at det kanskje var en tabbe å legge ut på en tur der en måtte gå et stykke for å komme til bestemmelsesstedet. Noe drømmemannen var inne på da vi planla denne utflukten. Han hadde til og med et alternativ der vi nesten kunne kjøre helt til bålplassen.
Neste gang tenker jeg han skal få lov å bestemme heilt aleine. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.
Her et lite glimt fra morraturen med Jonas. Han var jo helt vill da det var kommet så mye snø. Vi tok en tur til Dueknipen, for vi har enda ikke bestemt oss for om han skal få være med på ettermiddagsturen med fire av barnebarna. Alle er ikke like begeistret for dette store dyret nemlig … får høre med de når de kommer.
Pølser og tilbehør er pakka. Deig til pinnebrød står og hever. Lommelykter og sitteunderlag er på plass. Nå er det bare kakaoen igjen, pluss å hente de siste ungene. Så får vi bare krysse alt vi har for at de gidder å gå litt for å komme frem til bestemmelsesstedet. 😉 Egentlig burde vi sikkert aller helst hatt ei bålpanne i hagen, sånn at de slapp å bevege seg for mye. Jeg håper det blir litt gøy og spennende, ikke minst siden vi skal gå hjem etter at det er blitt mørkt.
Må hive meg rundt her. Tenker jeg kan få lurt ut ho jeg skal hente i barnehagen nå. Om ikke ungene gleder seg så veldig, så gjør iallefall jeg det. Fortsettelse følger …
♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.
Med vind i håret og snø i lufta gikk fredagens tur langt ut i havgapet. Flekkerøy er en egen bydel som ligger på den største øya i Kristiansand. Før kunne en bare komme hit med båt, men i 1989 ble den 2321 meter lange Flekkerøytunnelen åpnet, noe som gjør at turen til øya kan foregå i egen bil, under vannoverflaten vel og merke.
Ansteins fyr ligger ytterst på Bergeneset på vestsiden av øya. Det er mange fine turløyper på Flekkerøy, og turen til fyret kan en gjøre enten kort eller lang, alt etter hvor en starter. Vi tok den korte varianten i dag, det vil si cirka fire kilometer tur retur. Dermed kom vi tilbake til bilen i god tid før mørket senket seg over omgivelsene.
Vi har bare vært her en gang tidligere. Bilder fra den turen kan du se HER.
På denne strekningen er det umulig å rote seg vekk. Selv for oss som burde hatt medalje på akkurat det punktet. Her skal en ut til ytterste punkt og tilbake samme veien, that’s it. Fint turterreng, men ingen brede, opparbeidede stier annet enn fra veien og inn til det første sauegjerdet. Heretter går det litt mer over stokk og stein, og er derfor helt ufremkommelig med barnevogn og andre ting på hjul. Apropos sauegjerdet, på området går det villsau, så her er det båndtvang hele året.
Nok et sauegjerde. Vi hadde vel ikke helt forventet å se noen sau her, men plutselig sto han der i all sin prakt. Vi trodde først han var aleine, men dette var nok han som hadde fått i oppgave å holde vakt i dag. Da vi nærmet oss var der en hel flokk som sto litt mer bortgjemt, og Jonas ble plutselig like klar for å leke som når vi ankommer hundeparken. Gleden var ikke gjensidig, så flokken stakk. Jonas tok noen piruetter, og ble sykt skuffa da det gikk opp for han at han faktisk gikk i bånd. Han var nemlig megaklar for å hilse på disse nye bestevennene.
Se på denne staute karen da. Er han ikke flott der han poserer på toppen av steinen? Jeg ble så fascinert av synet at jeg helt glemte å ta bilde av resten av flokken …
Det var det. Om du bor i nærheten så anbefaler jeg virkelig en tur ut hit. Hvorfor ikke ta det i løpet av helga hvis ikke været blir så alt for ille? Det trenger jo faktisk ikke være sol og varmt for at turen skal bil vellykka. Det er bare å kle seg etter forholdene vettu, og det er vi vel ganske flinke til vi som er vokst opp i dette landet.
God helg, og takk for at du kikka innom. ♥Vi skal passe barnebarn fra lørdag til søndag, så det kommer nok ikke noen flere turinnlegg herfra før uti neste uke en gang. Men om du følger Midtlivskrise på Facebook så går du helt sikkert ikke glipp av noe! 😉
