Hei der ute. 🙂  I dag har vi vært på en flott søndagstur på strendene utforbi Farsund. Vi studerte værmeldinga og fant ut at søndagen så mest lovende ut. Men litt skeptiske ble vi da vi kjørte hjemmefra, for det regnet nesten hele veien. Heldigvis letta det da vi kom frem – og for et vær vi fikk!

Dette er halvannen time i bil fra Kristiansand. Så litt kjøring ble det, men det er helt greit så lenge jeg bare er passasjer. Dessuten kan du jo se på innlegget fra i går, hvordan vi har det her hos oss. Skulle jo ikke tro det var på samme kant av landet en gang!

Farsund er en by, og kystkommune, som grenser til Nordsjøen i sør og vest. Og de har noen fantastiske strender på alle kanter! Eeeeh … det føles sånn i det minste, men det er visst bare på den ene siden. 😉 Vi har vært her på tur tidligere, men da holdt vi på å blåse av. I dag derimot, var det nesten helt vindstille, minimalt med snø og masse sol.

Det lukta sommer. Saltvann og tang. Bølgeskvulp og solskinn. Bedre kan det vel nesten ikke bli en søndag i februar! Dette er fra Lomsesanden. Her er det en flott familiecampingplass med utleiehytter og hele pakka. Vi parkerte her og gikk vestover. Det går flotte turstier i alle retninger. Går du heller inn i skogen på motsatt side av Lomsesanden kommer du etterhvert ut til Loshavn, ei lita uthavn fra seilskutetiden. Det var herfra vi starta turen forrige gang.

Turen vår i dag gikk videre over Einarsneshalsen. Dette er et plante- og dyrevernområde, mesteparten er offentlig eid friluftsområde, og en del av det inngår i Skjærgårdsparken Lister. Vel over dette litt våte feltet kommer vi til neste strand, Husebysanden.

I dette området ligger strendene tett i tett. Eller som perler på en snor om du vil. Jeg er ganske sikker på at du kan finne ei lita bukt helt for deg selv også, om du liker det litt privat, hvis du går utover på Einarsneset. 

Vi gikk og gikk. Helt til vi ikke kom lengre. Eller, vi trodde at vi ikke kom lengre, men vel hjemme igjen så fant jeg ut at det faktisk gikk en sti videre. Kanskje ikke helt nede langs vannkanten hele tiden, men etterhvert så hadde vi kommet til enda flere strender om vi bare hadde fortsatt. Men vi snudde altså og gikk tilbake, etter at Jonas hadde fått seg en aldri så liten dukkert. Vi andre sto over denne ganga! 

Heldigvis har han visst lært at det ikke er så lurt å drikke saltvann. Det gjorde han sist vi var her, og da ble han skikkelig syk … det var så spruten sto begge veier, og allmentilstanden var ikke akkurat noe å skryte av de neste dagene. Men han blir tydeligvis klokere han også, med alderen.

Mine fine. Og de aller beste å gå på tur med.

Det var den søndagen. 🙂 Her blir det enkel middag. Nemlig sushi. Så slipper noen av oss å gjøre noe særlig mer i dag. Og det føles helt ok. 

Har du gått på tur her? Hvis ikke er dette turområdet absolutt å anbefale. Selv om vi har snø i Kristiansand akkurat nå, så var det helt andre forhold her. Er du som meg, altså ikke akkurat født med ski på beina, så ta en dag av vinterferien hit da vel! Lettgått og greit for både store og små. Sikkert ganske spennende for ungene også.

Her er mange flotte plasser en kan ta en pause og en matbit. Noe vi fortsatt ikke er flinke på. Her går vi nemlig først, og spiser når vi kommer hjem igjen. Men akkurat i dag kunne jeg godt hatt med ei nistepakke og satt meg ned litt. Om ikke annet for å nyte sola. Lurer litt på om den mangelen på niste har en sammenheng med at jeg ikke drikker kaffi? For det er ikke fullt så viktig med en kopp te sånn i hytt og pine. Jeg blir lissom ikke tetørst på samme måte som andre blir skikkelig kaffitørste. 

Jonas storkoste seg han også. Uten både mat og drikke. Mange nye lukter er alltid gøy. Vi traff, eller så, til og med to andre leonbergere på turen vår. Ikke så ofte vi møter andre med slike store hunder. Men det ble dessverre ingen leking, mesteparten av tiden gikk han nemlig i bånd, for her var jo både andre mennesker og små hunder å ta hensyn til. Det er veldig få som blir så overbegeistret når det kommer en halv hest travende og forstyrrer søndagsturen deres … og det har jeg full forståelse for. Jeg er jo vant til å ha schæferhund, og de var igrunnen heller ikke så veldig populære, selv om størrelsen bare var halvparten av Jonas.

Har du hatt en fin søndag? ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Holmensheia byr på en fantastisk utsikt over Trysfjorden! Det er to måter å komme hit på, enten fra Kleivsetvannet eller fra Try. Vi valgte egentlig den førstnevnte der, parkerte i enden av vannet og begynte å gå, men da vi kom frem til bekken vi skulle krysse var broa forsvunnet og alle steinene dekket av is. Vi turde rett og slett ikke forsøke å komme over der.

Dermed gikk turen til Try. Her parkerte vi ved en låve like ved E39. Turen begynner der, opp bakken bak låven, hvor det står privat vei. Veien går etterhvert over i en traktorvei som en følger nesten til topps. Akkurat slik jeg ble tipset om av han som hadde tatt det flotte utsiktsbildet fra toppen her for noen dager siden, og lagt det ut på Instagram.

Men vi gikk selvsagt feil. Tok av på den første greia som likna på en traktorvei, men den tok veldig fort slutt. Siden vi ikke gadd å snu, tråkka vi oss bare videre midt inni skauen og mer eller mindre rett opp heia. Noe bikkja var veldig glad for. Dermed laget vi oss vår egen lille rundtur, og det er jo slett ikke å forakte for kjærringa som ikke liker å gå frem og tilbake på samme sti.

Det ble mye opp og ned. Innimellom følte jeg vel at jeg var på klatretur, og ikke bare en liten, lett ettermiddagstur sånn i farta før sola forsvant. Men da vi fant rett topp ble vi belønnet med DEN utsikten! Det var nesten litt uvirkelig at dette faktisk lå i Søgne, og ikke i en eller annen Vestlandsbygd.

Flott turterreng. Uten ferdigtråkket sti vel og merke.

Ikke helt riktig topp, men vi nærmer oss … Dessuten var jo utsikten grei herfra også.

Det var veldig bratt til tider. Her har vi bundet Jonas i et tre, mens vi tok bilder ut over kanten …

Enda nærmere riktig topp. Kan iallefall ikke klage på utsikten underveis.

Jippi! Der var staken vi hadde leita etter, så da var vi fremme.

Vet egentlig ikke hvor lang tid det tok. Men han som tipsa meg om plassen mente det var ca. fem kilometer tur-retur. Om vi hadde fulgt beskrivelsen hans og ikke bare traska i vei uten å tenke … Bildene under er fra turen ned igjen, så det er her du må gå opp også, om du gjør det på den mest fornuftige måten.

Vi nærmer oss bilen igjen. Traktorveien var ganske glatt og litt ufremkommelig til tider. Hadde det ikke vært så kaldt så ville jo mye av turen ha vært å unngå at bikkja hoppa opp i de største gjørmehullene, og det er nesten umulig når en har en leonberger … så da tenker jeg at jeg foretrekker glatta. Vi kom iallefall hjem med en tålig rein hund, til en forandring.

Og du, dette er slike opplevelser du kan få om du bare klarer den første bøygen. Dørstokkmila vettu! Nå som ettermiddagene begynner å bli lysere og kveldene lengre, så er det vel bare å hoppe i turtøyet og sette i gang? Middagen kan vente til du kommer hjem igjen, så får du enda bedre tid før mørket siger på. En banan på veien funker greit. 😉

Takk for at du stakk innom. ♥ Håper du får en fin dag.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Formen er blitt bedre. Heldigvis. Så vi benytta det fine været til å få oss litt luft og en aldri så liten topptur. Vi har vært på Slettehei tidligere, men da kom vi fra Justvik. I dag kjørte vi til Kvarstein og gikk inn herfra. Ikke hadde vi tenkt at det var vinter der, for i vårt nabolag er snøen forsvunnet igjen. Men vi var godt skodd og kledd for kulde, for i dag er det fem, seks minusgrader her, og verre skal det bli.

Det føltes litt som om vi gikk ei hinderløype. For her hadde det ene treet etter det andre ramla ned over stien. Så det ble både klatring og kryping i løpet at disse timene ute. Jeg hadde jo sett for meg at vi skulle få med oss hengebroa og grillhytta som ligger i nærheten av tårnet også, men da fant drømmemannen ut at vi ikke hadde tid til mer. Vi måtte hjem.

Litt snurt ble jeg jo. Et lite øyeblikk ble jeg nesten sur … Men fant likevel ut at det var best å ikke protestere alt for mye. Jeg husker jo ikke hvor denne hengebroa var i forhold til tårnet, og siden vi faktisk skal på besøk i kveld så hadde vi jo ikke tid til å gå oss vill, sånn som vi pleier. 😉

Kupert og variert terreng. Ganske greit å gå, selv om det var en del snø. Men siden det var såpass kaldt i dag kunne vi stort sett gå oppå snøen uten å ramle for mye nedi.

Slettehei er det høyeste punktet på Skråstadheia. Det ligger mellom Kristiansand og Vennesla kommune, og man kan komme hit via turstier omtrent fra alle kanter. Toppen ligger 277 moh. og det har i flere perioder vært utsiktstårn her. Dagens tårn ble satt opp som et dugnadsprosjekt i 1995.

Det var det. 🙂 Fortsatt god lørdag. Nå må jeg se om jeg kan finne et eller annet å ha på meg til kveldens besøk, og kanskje ta en aldri så liten sving innom dusjen. Og du er sikkert kjempeletta for at du slipper å se rompa til drømmemannen og bikkja på flere bilder akkurat nå.  ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

En smule forsinket, men … Etter å ha henta unger både her og der ble vi endelig klare for turen rundt halv fire i går ettermiddag. Litt seinere enn vi hadde tenkt, men det er ikke alltid så lett å få alt til å klaffe. For først hadde vi jo ikke noe termos vi kunne ha kakao i, det måtte kjøpes. Så fant vi ikke nok sitteunderlag, det måtte kjøpes. Så skulle alle disse fire lånte ungene ha på seg skikkelig tøy for å være ute i noen timer, forhåpentlig uten å fryse, og det tok sin tid …

Da rett tøy endelig var på rett unge, så hadde to av dem glemt å tisse. Puuuh! Jeg forstår at det er en grunn til at en får barn litt tidlig i livet, og at de fleste stopper produksjonen etter 2-3 stykker. Nå var dette riktignok bare fire, men siden vi er litt ute av trening så virka det et øyeblikk som om det var 40!

Litt armer og bein ble det! Må bare innrømme at det var ganske kaotisk i kjellerstua sånn rett før vi gikk ut av døra. At bikkja var en smule skrudd er jo heller ikke til å komme forbi. Så stor var nok skuffelsen for Jonas da vi gikk, og lot han være igjen hjemme. Men når den ene ungen ikke er så overbegeistret for dyret, så måtte det nesten bare bli sånn.

Foreløpig ved godt mot, og ganske spente. Ti meter lengre inne ville den ene bare sette seg ned og grille der vi sto. Midt i stien. For ho var så sykt sliten i beina! Noen meter derfra fikk en av de andre et lite snødryss fra et tre ned i nakken, hylte vilt og ville bare hjem til mamma. Resten av veien lurte tre av dem på når vi var fremme … og det var selvsagt ganske snart. Bare over den toppen der, og rundt neste sving! Nei, nå var det jaggu ikke lenge til … 😉

Endelig åpenbarte målet seg. Utrolig fin plass, og alle var glade og nysgjerrige på omgivelsene en stund. Det var spennende å tenne bål, og ikke minst godt å sette seg ned etter den strabasiøse ferden for å komme til bestemmelsesstedet.

Turen starta i nærheten av Biltilsynet i Kristiansand. Inn mot heia her går det en traktorvei opp i skogen. Denne går etterhvert over til en sti, som vi følger helt til vi kommer til Fiskåvannet. Her tar vi til venstre, ned langs vannkanten, følger stien videre opp på en bakketopp og der ligger plassen til høyre, med nydelig utsikt utover vannet. 

Flott gapahuk med benker og bord. Ved var der tydeligvis også, men vi hadde med vår egen. Jeg så ikke det som lå under her før jeg kikka på bildene da vi var kommet hjem igjen. Pølsepinner sto oppstilt på det ene hjørnet. Veldig greit for oss som hadde glemt kniven hjemme …

Idyllisk og veldig koselig, synes jeg. Et par i turfølget synes nok vi var der litt vel lenge, faktisk ville de helst hjem med en gang første pølse var fortært. Og da det ble mørkt ble det litt skummelt. Men det hjalp litt da de fikk ei lommelykt og lyste over på andre siden av vannet, inn i skogen der, for å se om de kunne se noe spennende. Takk Gud for at de ikke så noe, for da hadde nok panikken i leiren blitt ganske stor … vi skulle jo tross alt gå tilbake i mørket. Og mørkt ble det. Veldig mørkt. 

Pinnebrødet var det ingen som hadde tålmodighet til å vente på. Så det trenger vi ikke å ha med flere ganger. Det sier seg jo selv at halvstekt deig ikke akkurat er en gourmetopplevelse, selv ikke når den er surret rundt en kvist … passe svidd på utsiden og rått inni! Nei, da var pølse med lompe eller brød mye bedre. Tilsetter du litt sprøstekt løk og en haug med ketchup så har du det! På slutten av dette delikate måltidet var det ei av de som lurte på om ho kunne få litt maule-ketchup på fingrene … fordi det var så godt. Ho er veldig på maulemat ho her. Og om du lurer på hva maule betyr så er det altså å spise noe som hører til noe annet, for eksempel å spise pålegg uten brød, spise noe mellom måltidene … på godt norsk: trøkke i trynet selv om du ikke er sulten.

Nå holdt jeg nesten på å glemme kakaoen. Laget av O’boy selvsagt. For vanlig kakao er absolutt ikke godt, og smaker bæsj, har jeg tidligere fått forklart av et av mine barnebarn. Men halvannen liter varm O’boy gikk ned på høykant. Vel og merke etter at den ene hadde sølt ut sin første halve kopp over hendene, halve dressen og begge skoene. Det var visst heller ikke så veldig morro egentlig, etter hylene å dømme. Men ho klarer seg bra altså, uten varige skader.

Turen tilbake gjennom skogen var både spennende og skummel. Og for noen veeeeldig lang. Da jeg leverte den yngste i turfølget til mamma’n fikk jeg beskjed om at ho aldri i hele sitt liv skulle gå så langt mer. Vet ikke helt hvor langt det er jeg, men muligens halvannen kilometer hver vei. Jeg forstår jo at det var litt tungt å traske innover der uten brøyta sti. Men jeg håpet jo i det lengste at spenninga og gleden ved å være på tur overgikk slitet … sånn i ettertid lurer jeg litt på om jeg faktisk tok feil.

Den eneste som var fornøyd nesten hele tiden var mitt eldste barnebarn. Ho var bare litt sur fordi ho hadde glemt hodelykta si hjemme i ganga, selv om jeg hadde sagt at ho måtte henge den rundt halsen så den ikke ble glemt. Men da dressen skulle på så måtte tydeligvis lykta av, og dermed ble den liggende der. Så fikk ho ikke den største lykta da vi skulle tilbake igjen heller, og det er jo sikkert veldig ugreit. Men vi hadde bare tre like og en litt større … en skikkelig tabbe fra vår side altså. 

Likevel ville ho gjerne ha overnatta der ute i skogen. At vi ikke hadde soveposer eller andre ting med, det spilte ingen rolle. For på tur så sover en bare i det tøyet en har på … og da blir det ikke så kaldt. Så da vet vi det. 🙂 Jeg var ganske glad for vi ikke skulle ha fire overnattingsgjester da vi kom hjem, og følte egentlig at det var helt ok å levere dem tilbake der de hører hjemme.

Jeg håper jo at de synes dette var gøy. Sånn etterpå i det minste. Selv følte jeg nok at de klaget litt vel mye, og at det kanskje var en tabbe å legge ut på en tur der en måtte gå et stykke for å komme til bestemmelsesstedet. Noe drømmemannen var inne på da vi planla denne utflukten. Han hadde til og med et alternativ der vi nesten kunne kjøre helt til bålplassen.

Neste gang tenker jeg han skal få lov å bestemme heilt aleine. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Her et lite glimt fra morraturen med Jonas. Han var jo helt vill da det var kommet så mye snø. Vi tok en tur til Dueknipen, for vi har enda ikke bestemt oss for om han skal få være med på ettermiddagsturen med fire av barnebarna. Alle er ikke like begeistret for dette store dyret nemlig … får høre med de når de kommer.

Pølser og tilbehør er pakka. Deig til pinnebrød står og hever. Lommelykter og sitteunderlag er på plass. Nå er det bare kakaoen igjen, pluss å hente de siste ungene. Så får vi bare krysse alt vi har for at de gidder å gå litt for å komme frem til bestemmelsesstedet. 😉 Egentlig burde vi sikkert aller helst hatt ei bålpanne i hagen, sånn at de slapp å bevege seg for mye. Jeg håper det blir litt gøy og spennende, ikke minst siden vi skal gå hjem etter at det er blitt mørkt.

Må hive meg rundt her. Tenker jeg kan få lurt ut ho jeg skal hente i barnehagen nå. Om ikke ungene gleder seg så veldig, så gjør iallefall jeg det. Fortsettelse følger …

♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Med vind i håret og snø i lufta gikk fredagens tur langt ut i havgapet. Flekkerøy er en egen bydel som ligger på den største øya i Kristiansand. Før kunne en bare komme hit med båt, men i 1989 ble den 2321 meter lange Flekkerøytunnelen åpnet, noe som gjør at turen til øya kan foregå i egen bil, under vannoverflaten vel og merke.

Ansteins fyr ligger ytterst på Bergeneset på vestsiden av øya. Det er mange fine turløyper på Flekkerøy, og turen til fyret kan en gjøre enten kort eller lang, alt etter hvor en starter. Vi tok den korte varianten i dag, det vil si cirka fire kilometer tur retur. Dermed kom vi tilbake til bilen i god tid før mørket senket seg over omgivelsene.

Vi har bare vært her en gang tidligere. Bilder fra den turen kan du se HER. 

På denne strekningen er det umulig å rote seg vekk. Selv for oss som burde hatt medalje på akkurat det punktet. Her skal en ut til ytterste punkt og tilbake samme veien, that’s it. Fint turterreng, men ingen brede, opparbeidede stier annet enn fra veien og inn til det første sauegjerdet. Heretter går det litt mer over stokk og stein, og er derfor helt ufremkommelig med barnevogn og andre ting på hjul. Apropos sauegjerdet, på området går det villsau, så her er det båndtvang hele året.

Nok et sauegjerde. Vi hadde vel ikke helt forventet å se noen sau her, men plutselig sto han der i all sin prakt. Vi trodde først han var aleine, men dette var nok han som hadde fått i oppgave å holde vakt i dag. Da vi nærmet oss var der en hel flokk som sto litt mer bortgjemt, og Jonas ble plutselig like klar for å leke som når vi ankommer hundeparken. Gleden var ikke gjensidig, så flokken stakk. Jonas tok noen piruetter, og ble sykt skuffa da det gikk opp for han at han faktisk gikk i bånd. Han var nemlig megaklar for å hilse på disse nye bestevennene.

Se på denne staute karen da. Er han ikke flott der han poserer på toppen av steinen? Jeg ble så fascinert av synet at jeg helt glemte å ta bilde av resten av flokken …

Det var det. Om du bor i nærheten så anbefaler jeg virkelig en tur ut hit. Hvorfor ikke ta det i løpet av helga hvis ikke været blir så alt for ille? Det trenger jo faktisk ikke være sol og varmt for at turen skal bil vellykka. Det er bare å kle seg etter forholdene vettu, og det er vi vel ganske flinke til vi som er vokst opp i dette landet.

God helg, og takk for at du kikka innom. ♥ Vi skal passe barnebarn fra lørdag til søndag, så det kommer nok ikke noen flere turinnlegg herfra før uti neste uke en gang. Men om du følger Midtlivskrise på Facebook så går du helt sikkert ikke glipp av noe! 😉

Til tross for snø og dårlig sikt la vi ut på en langtur i går også. Og langtur for meg, på en helt vanlig ukedag, er de turene som er over fem kilometer. Det ble ingen topptur denne ganga, for uansett hadde vi ikke sett noe i dette været. Så vi valgte en tålig lettgått tur på 7,5 kilometer i helt ukjent terreng. To timer skulle den ta, og siden vi var avgårde klokka tre, så tenkt jeg at vi rakk tilbake til bilen igjen før mørket senket seg totalt over omgivelsene.

Vi parkerte ved Søgne videregående skole. Første del av turen gikk på traktorvei, og resten på en grei sti, i følge ut.no. Med snøen dalende begynte det skikkelig fint og romantisk. Jonas var overlykkelig for alle de nye luktene og storkost seg, selv da han gikk i langline mens vi enda befant oss på veien.

Det var sykt mye hestemøkk her! Kanskje ikke så rart siden vi passerte en ridebane. Men egentlig følte jeg meg som en dust som tok opp bikkjas bæsj, på en plass vi måtte gå i sikk-sakk for å unngå å trø i den ene kaka etter den andre. Veldig merkelig, og irriterende, at hester bare kan slenge fra seg kilo på kilo hvor det måtte passe!

Skogsbilveien sluttet ved Kjosetjønn. Her tok vi til høyre og fulgte blåmerket sti videre. Veldig fint terreng, litt blaut på denne tiden av året, så vi skal definitivt ta denne turen igjen utpå vårparten/sommeren. Da forhåpentligvis på rett løype hele veien. 

Etterhvert kom vi inn i Lyngbudalen naturreservat. Dette området ble fredet i 1996, for å ta vare på en av de størst barlindforekomsten i landet. På disse 185 målene fins over 1000 barlindtrær, mange av dem er 10-15 meter høye og har en stammeomkrets på over to meter. 

Uuups! Denne broa så ikke helt trygg ut, og bekken var akkurat litt for brei til at vi kunne hoppe over. Ikke det at jeg er så ufattelig flink på slike hopp akkurat, men her turte jeg ikke forsøke en gang. Da er det godt å ha en stor, sterk drømmemann med seg på tur … for han ante råd og stablet flere stokker oppå de som allerede lå der. Dermed kom vi tørrskodd til andre siden begge to. Akkurat hvordan jeg klarte det er jeg glad jeg ikke har bilde av, for det var altså på alle fire … 

Et stykke herfra ligger ruinene fra en gammel husmannsplass. Og det er her jeg tror vi mista stien vi skulle ha fulgt … den opprinnelige løypa finner du her på ut.no.

Det begynte å bli ganske mørkt, så de neste bildene er lysnet litt for å ikke bare vise en sort klatt.

Midt inni granskauen. Og gps’en på telefonen gikk bananas og ville ikke oppdatere seg. Sannsynligvis burde vi heller hatt med kart og kompass, men det blir så mye å drasse på. Som du ser så går vi uten sekk også. En trenger jo ikke pakke med seg et helt lass for å gå en tur på to timer … her skal det være enklest mulig. Skift til turtøy og passende sko, ta med ei lykt sånn i tilfelle du blir overrasket av mørket – og that’s it.

Med nysnø og i mørket var det ikke så lett å se noe som helst. Siden ingen hadde gått der før oss, var det helt umulig å se om vi gikk på en sti eller ikke. Eller om det åpne, hvite feltet foran oss var ei myr eller et vann. Noe som jo er litt viktig å vite før du setter kursen rett over. Så da gps’en igjen fikk ordentlig dekning, fant vi ut at vi bare måtte gå i retning mot traktorveien, og da var det plutselig ikke så lettgått lengre! Men en kommer jo alltid ut en plass! Om ikke helt der en hadde tenkt. Vi gikk glipp av en del av den opprinnelige løypa, men likevel gikk vi to kilometer (og en time) mer enn vi skulle.

Tre timer etter vi forlot bilen fant vi igjen traktorveien. Selv om jeg aldri får panikk fordi om jeg roter meg vekk litt, så må jeg innrømme at det var det ganske greit å komme ut igjen fra villmarka. Ei natt i skauen på denne tiden av året, uten noe som helst utstyr med, frista lite egentlig. Men jeg har en drøm om akkurat det, overnatte ute altså. Selv om det kanskje bare blir med drømmen. For jeg tror denne irriterende kroppen min har best av å ligge hjemme i senga om nettene … og ikke på et tynt liggeunderlag. Men det er mulig jeg skal prøve en gang. Bare for å ha gjort det lissom. Selv om jeg sa meg ferdig med sånne overnattingsalternativ for snart 20 år siden. Etter å ha tilbragt ei regnfull natt i et telt på en campingplass. Der jeg lå og telte regndråpene som pressa seg gjennom teltduken og våkna i noe som likna mer på et plaskebasseng enn et telt. 

Snart fremme. Mulig jeg ikke er helt god, men jeg synes altså at dette var en helt ok tur. Litt spennende liksom. Men turfølget mitt var ikke helt enig i den beskrivelsen …

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

God morgen der ute. 🙂 Det er veldig greit og praktisk å ha en mann som slutter rundt klokka to på jobb alle dager. Spesielt om han ikke er så trøtt at han bare skal hjem og sove middag, og spesielt når jeg ikke selv jobber til fem lissom. Av gammel vane våker han, og står opp midt på natta, fordi han er vant til å være på jobb halv seks på morrakvisten. Selv om han de siste to årene mer eller mindre kan bestemme arbeidstiden selv. Fleksitid høres utrolig praktisk ut, spør du meg. Men ikke om du må sove bort de timene det er lyst ute fordi du er så sykt trøtt, eller sovner i sofaen før nyhetene … da er det jo faktisk bedre å sove når alle andre sover!

I går fikk vi utnytta dagen helt ekstremt godt! Vi slang på oss turtøyet med en gang drømmemannen kom hjem. Ja, jeg hadde jo sendt noen sms og forberedt fyren på dette da, hvis ikke så hadde det jo aldri gått på en helt vanlig mandag. Middagen var bare rester fra dagen før, så den sto i Crockpoten og holdt seg varm til vi kom hjem igjen. Formen min var av det tålig gode slaget, så alt lå til rette for en fin ettermiddag. Og det ble det!

Den omvendte båt var målet. Det høres jo ganske spesielt ut, men det er ikke annet enn en fjellformasjon og et landemerke øst for elva Otra som renner gjennom byen vår. Jeg har vært her mange ganger i mitt liv, men aldri på kveldstid på denne tiden av året. Så da var det kanskje på tide å prøve det også, mens en enda klarer å komme seg opp på toppen.

Det sære navnet har fjelltoppen fått på grunn av fasongen. På avstand, fra hytta vår for eksempel, ser det ut som en båt som ligger med kjølen opp. Eeeeeh … jeg lurer litt på om det navnet kommer fra en sjømann som kanskje ikke var helt edru i gjerningsøyeblikket. For du må egentlig ha sykt god fantasi for å se likheten her, spesielt om fjellet ikke hadde navnet fra før av, og en bare satt der og kikka opp og grubla litt for å finne noe å kalle plassen. 

Nytt for denne turen var at vi starta fra Sødal. Her parkerte vi nede i bunnen av bakken, ved Bedehuset, og gikk opp veien til vi kom til en steinete, bratt og islagt sti mellom to hus. Her stien begynner er det ingen parkeringsplass, derfor måtte bilen stå nede ved hovedveien. Normalt har vi alltid gått inn mot Jegersberg fra Kokleheia, noe som har gjort turen en del kilometer kortere. Men i går var vi altså sykt klare for litt ny input.

Det tok litt lengre tid enn vi trodde. Som vanlig, egentlig. Ingen av oss er spesielt flinke til å finne veien, og ikke hjalp det med den flotte gps’en vi kjøpte i forfjor heller. Tror nok egentlig vi hadde hatt godt av å gå i speideren begge to, mens vi ennå var barn. For et eller annet må vi ha gått glipp av i oppveksten. GPSen er solgt, så nå innbiller vi oss at vi går etter Google Maps, men sannheten er vel at vi stort sett vimser rundt litt på måfå. Noe som slett ikke er så dumt egentlig. For det er jo da det kan dukke opp de flotteste plasser som vi bare hadde gått rett forbi om vi fulgte strake stripa etter den forhåndsinnstilte løypa. 

Vi starta rett før klokka tre. Og var ikke tilbake til bilen igjen før klokka var seks. Heldigvis hadde vi med oss lommelykt, for da sola gikk ned ble det veldig, veldig mørkt. Men før den tid var det helt utrolig flott! Og for min del så var det helt greit å gå ned igjen i mørket også, selv om vi måtte gå en aldri så liten omvei for å unngå de aller glatteste feltene. Dermed kom vi ikke ned helt på samme plass hvor turen starta heller, men valgte den veien vi var best kjent.

Lyset på denne tia av døgnet er jo bare helt fantastisk. Dessverre hadde jeg ikke med meg kameraet, så alle bildene er tatt med iPhonen. Terrenget var veldig varierende, innimellom føltes det som om vi var langt oppå høyfjellet, og når en er der så må en gjerne ned igjen også …

Jeg fant vel ut at jeg ønsker meg ny turbukse på vei ned her. En slik ungene i barnehagen har, med forsterket, vanntett del på baken. Det hadde til tider vært sykt praktisk for ei som innimellom tar de verste nedstigningene i sittende stilling!

Jeg tror ikke denne toppen hører til Den omvendte båt. Men det var ikke noe å si på utsikten her heller. Har ikke klart å finne noe navn på akkurat dette punktet. Men vi måtte iallefall gå et godt stykke herfra for å komme til målet vårt.

Og her var det glatt! Derfor ble det en annen vei ned igjen altså …

Den omvendte båt ligger 232 moh. Og etter en litt strabasiøs tur opp blir du belønnet med en fantastisk utsikt til alle kanter. Langt uti skjærgården der ligger sommerparadiset vårt, og det er litt rart å befinne seg på motsatt side og kikke utover, istedenfor å sitte på terrassen og kikke innover.

Turen vår ble på 9,3 km. Den løypa vi skulle ha gått var 6,3. På ut.no, som vi veldig ofte bruker når vi skal finne inspirasjon for turene våre, går de inn fra en annen kant. Den ruta finner du HER. Om du bor i Kristiansand og aldri har vært her oppe, da burde du absolutt få på deg turtøyet og komme deg ut! Men anbefaler da å ta det som en formiddagstur, på den tiden av døgnet hvor lyset holder helt til du er tilbake til utgangspunktet igjen. Selv om jeg er veldig fornøyd med den turen vi fikk, både med og uten lys. Men det er meg da, som tusler rundt inni skogen i mørket uten lommelykt, og synes det også er ok.

Det ble ikke noe strikking i går kveld. Og det blir sannsynligvis ikke noe særlig av noen ting i dag heller. Å gå tur straffer seg nemlig innimellom, så formen er ikke helt på topp i dag akkurat. Bare det å få dette blogginnlegget ferdig har tatt over to timer. Så nå er det snart langt på formiddagen allerede, og absolutt ikke noen tid en sier god morgen på lengre. Men jeg håper starten på dagen din ble bra uansett, og at det fortsetter sånn. Min blir sikkert bedre i morra. 

♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. 
#utno #mittfriluftsliv #utpåtur #kristiansand #labbeturerikristiansand #jegersberg #denomvendtebåt

Sol, sol og mere sol … Slikt vær innbyr jo til mer bevegelse. Det meste blir litt lettere faktisk. Så selv om jeg innbiller meg at jeg ikke er så værsyk som jeg var tidligere … vel, jeg har muligens tatt feil! Jeg liker best sol, og varme, sånn er det med den saken. Varmen kan vi ikke akkurat skryte så veldig av, men vi har det mye mildere enn andre plasser i landet. Søndag hadde vi vinterens kaldeste dag, med minus åtte grader. Nå er vi tilbake til nullpunktet igjen.

Drømmemannen er ikke så skrekkelig glad i å gå tur. Sånn egentlig. Innerst inne. Men han blir jo med da. Til tross for at han uffer og akker seg litt, synes det tar alt for lang tid og bla, bla, bla. Litt uggen er han for at jeg alltid “lurer” ham til å gå lengre enn det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg stiller meg litt uforstående til det gitt, selv om jeg gjerne tar en svingom både hit og dit. For kanskje er det fin utsikt fra den toppen, eller så ser stien så koselig ut … ja, jeg går litt rundt sånn på måfå egentlig. Skjønner ikke hvorfor vi alltid må ha en plan for alt. Men der er vi nok ganske ulike. Mens jeg er glad for at turen ble lengre enn jeg hadde tenkt, er han litt snurt for at han ikke kom seg kjappere hjem …

Søndag var vi på tur i Søgne. En bekjent hadde lagt ut et bilde på Instagram fra ei turløype der ute, og den måtte vi jo forsøke. Tinntjønnløypa var både fin og grei å gå, om en ikke har noe imot bakker da. For de var det en del av. Siden jeg måtte ha en avstikker for å finne akkurat den plassen bildet hans var tatt så ble vår tur 5,65 km, og ikke bare 3.9, som den linken jeg har lagt ved. Mye av de ekstra meterne tilbake til parkeringsplassen gikk på en skogsbilveg.

Før 11 var vi ute av hus. Det hører til sjeldenhetene. Fordelen var at vi var så tidlige at vi gikk hele løypa uten å treffe andre folk. Det ble en frisk fornøyelse i åtte kuldegrader, men veldig godt etterpå.

 

Lørdagen var like fin, men mye mildere. Vi tok en tur i Baneheia bare for ikke å skuffe Jonas, etter at vi hadde dratt han med i bilen ned til butikken der vi normalt kjøper hundemat. De hadde nemlig halv pris på regndekken og slike ting som jeg alltid har vært helt overbevist om at jeg aldri i livet skulle trøkke mitt dyr inn i. Heldigvis så har Jonas fortsatt ikke dekken. Men det er ene og alene fordi det største de hadde ikke passa, selv om vi iherdig forsøkte å kle på han der inne i butikken. Dermed må vi fortsatt komme hjem med dryppende våt og dritskitten hund etter turer i det som normalt er en helt vanlig vinterdag på Sørlandet. Nemlig regn og slaps.

Baneheia er en utrolig flott plass å går tur. Med stier på kryss og tvers. Følger du den mest brukte ruta rundt badevannene og lysløypa så kan det være litt vel folksomt for min del. Men valgmulighetene er utallige, så vil du ikke tråkke rundt i kø er det jo bare å finne en annen vei. Selv om jeg nesten er vokst opp her oppe, så fins det fortsatt mange ukjente stier for min del.

 

Fredag var det bare meg og Jonas på tur. Siden vi tidligere i uka mest hadde holdt oss i skogen rett rundt her vi bor, så gikk vi en lang tur på sykkelstien, over Slettheia og ned til Myren Gård. Dette er jo i nærheten av der jeg jobba halve livet omtrent, så det er litt vemodig å gå her. Jeg brukte mange av lunsjpausene mine her når jeg måtte ut og lufte hodet, og når det stormet som verst angående nedbemanningene. 

 

Masse frisk luft og bevegelse har det vært i helga. Men jeg blir lissom aldri mer pigg av den grunn. Snarere tvert i mot. Og det er ganske frustrerende. I dag var jeg hos legen igjen, uten at det skjedde noe spesielt der. Var der inne i nærmere en time, så godt tid har han i det minste. Prata bare, så han er tydeligvis opptatt av å bli kjent med nye pasienter. Skal tilbake igjen om snaue to måneder, om det ikke dukker opp noe før den tid, og da skal det tas en del blodprøver igjen. Var ikke nødvendig å ta det så ofte visstnok. Og det er jo ikke lenge siden jeg ble testa for det meste hos han private jeg gikk til. Men disse månedene skal jeg forsøke å få opp D-vitamin nivået litt. Det er ganske langt nede på den normale skalaen. Mulig det kunne hjelpe på utmattelsen. Jeg er jo av den typen som aldri har tatt vitamintilskudd eller andre tilskudd, nettopp fordi alt har vært så fint alltid. Min forrige lege mente at for mye slikt kunne gjøre vondt verre, for andre ting. Han her mente at det absolutt ikke var farlig å prøve, om det ble et eventuelt overskudd kvitta kroppen seg med det på egenhånd.

Nå venter jeg bare på at drømmemannen skal bli ferdig på jobb. Siden værgudene fortsatt er på vår side skal vi ta en aldri så liten topptur før det blir mørkt. Og så kan jeg kanskje synke ned i stolen og strikke ferdig vintergenseren min etterpå. Om jeg orker. 

Fortsatt god mandag til deg som stikker innom. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Så mange langturer ble det ikke i denne romjula heller. Men litt bevegelse er jo som sagt mye bedre enn ingen bevegelse, og som vanlig fant vi en grei tur på ut.no.

Høvåg i Lillesand er ikke en plass vi pleier å gå. Men det er alltid gøy å se noe nytt, og med så mye flott turterreng i nærheten hadde det jo nesten vært en skam å bare vase rundt på samme plass hele tiden. Jeg liker aller helst rundturer, for å gå frem og tilbake samme vei er skrekkelig kjedelig. Innbiller jeg meg. Sannsynligvis kommer den innstillinga bare av en feilkopling i topplokket.

Vi parkerte ved banken i Høvåg. Krysset veien ved Herredshuset og gikk opp en gårdsvei mellom bebyggelsen. Denne veien fortsatte vi på til vi kom til skiltet med Røynevarden på høyre side av veien.

Første del av turen gikk på en grei sti. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble det av naturlige grunner litt brattere, skal en på en topptur så må en regne med en aldri så liten stigning. Hvis en ikke tåler det så får en heller holde seg i lavlandet og gå glipp av all den fine utsikten.

For det ble vi lovet her, nemlig … flott utsikt over det som snart våkner opp igjen som en fantastisk sommeridyll; Blindleia. Den 20 km lange strekningen der en kan ferdes med båt innaskjærs, godt beskyttet mot Skagerak av øyer, holmer og skjær. Sørlandet på sitt aller beste altså, og jeg gledet meg til å se det fra en helt annen vinkel enn fra båten.

Det var en smule gjengrodd kan du si. Og kjærringa synes egentlig at Lillesand kommune kunne brukt noen kroner på å tynne ut skogen litt her og der. For å få dette bildet sto jeg på tå på det aller høyeste punktet. Etter å ha vært på en del topper i årenes løp, så er det nesten litt skummelt å se hvordan Norge gror igjen, så her har de forskjellige kommunene virkelig et forbedringspotensiale.

På toppen står denne hytta. En aldri så liten renovering hadde kanskje vært på sin plass her også …

Siden jeg, som tidligere nevnt, foretrekker rundturer måtte vi ned på andre siden. Det første stykket der var sykt bratt. Jeg mer akte på baken enn jeg gikk. Men da jeg var ferdig med den særdeles uelegante nedstigningen så ble vi belønnet med en skikkelig skogsvei som vi fulgte helt til hovedveien. Å gå langs veien er jo litt kjipt det også, men det var ikke så alt for langt før vi var tilbake til bilen.

Skulle ikke tro bildene var tatt helt i slutten av desember. Det ser jo nesten litt vårlig ut. Fine farger og temperatur på rundt null. Traff ikke et menneske, så Jonas kunne gå løs hele tiden, noe han synes er helt topp. Han går jo aldri mer enn to, tre meter fra oss (eller aller helst mellom oss), men siden han er så stor så holder vi han i bånd om vi går plasser der det er andre folk. 

Snaue fem kilometer på en times tid var dette. Kartet har jeg lånt fra ut.no, og om du vil laste ned gps spor og nærmere beskrivelser for denne turen kan du gå inn her.

Satser på at 2018 blir et godt turår for oss, med mange gode opplevelser på lur. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.