Fin dag for en romantisk tur – et tilfeldig forbipasserende par
Nodeviga
Otra – langs elvebredden
En flott, litt kjølig dag her i sør. Vi har fått masse frisk luft. Først en tur på hytta for å sette ut noe musegift og bli vist hvor hyttenaboen skal sette opp ei bu. Så tur med hunden, i alt fire timer!
Sjeldent til oss å være – en kaffi-/kakaopause med vaffel. Tror ikke jeg har smakt en vaffel siden påske. Og for å være helt ærlig så er to av disse bare litt irriterende! Kunne nok hatt minst to til .. derfor er det like greit at det ikke blir en vane.
Veldig koselig å gå sammen med søster og svoger. Satser på å bli litt flinkere på det punktet. Takk for turen. :o)
Sett i forbifarten – hos noen varer jula helt til påske! ;o)
Her starta min tirsdag. I Søgne. Kvernhusvannet rundt. Etter å ha stått opp fra min egen seng og spist et par knekkebrød vel og merke. Først en runde med kameraet og hund, og så en gang til med bare hunden. For trimmens skyld da. Det er for kjipt å gå inn på spinning når dagen er fin og tørr og kuldegradene fortsatt holder seg vekk.Vi hadde ei runde her på søndag også, drømmemannen og jeg. Ikke visste jeg at det var et digert vann her. Har jo vært på Åros en del ganger, både for å bade og for å ta bilder utenom sesongen, og dette er bare et lite steinkast unna. Nydelig turterreng, og gøy med litt forandring fra de vanlige løypene.
Slik så det ut ved sjøkanten på morrakvisten i nitia. Værmeldinga lovet den flotte dagen med blå himmel og greier, men det var å ta litt hardt i. Selv om en dag uten regn er helt fantastisk, så ble det ikke helt slik jeg hadde håpet på. Men, men. Tre timer ute i frisk luft uten å måtte gå med regntøy er ikke å forakte det heller.
Ferskvann og saltvann. Her står jeg på motsatt side av Kvernhusvannet og ser rett ut i sjøen. Kun stien skiller mellom sjø og vann. Kanskje ikke så lett å se på bildet, men det var et veldig fint motiv.
Måtte jo utnytte oppholdsværet max. Så etter rundturene tok vi likegodt en tur til Romsviga. Denne plassen har jeg vist bilder fra tidligere i år. Men her kommer noen flere:
Zenta er ikke så overlykkelig for turer i min mikroskopiske konebil. Den bråker for mye og er trang og fæl. Ikke hjalp det når ho fikk lov å sitte foran heller. Selv om ho slapp å ta sats og hoppe for å komme inn der. Men ut på tur, det er stas det! Jeg hadde egentlig tenkt å dra på spinning i kveld, men siden venninna mi ikke rakk det så gadd ikke jeg heller. Sløvt. Jepp. Jeg vet det. Men får ta det igjen i morra. Kjennes litt ut som om det er greit å ta det med ro i kveld. Har vært forkjølet i over en uke og i dag minner visse ting litt om influensa .. fysj! Får prøve å tenke på noe annet så går det sikkert over. :o)
Endelig har jeg kikka på bildene fra turen vår i fjellheimen. Den jeg hadde så store forhåpninger til vettu. Frisk fjelluft, blå himmel og fantastiske naturbilder .. vel, det ble ikke helt sånn da. Bortsett fra at lufta veldig frisk! Vind, regn og tåke. Dårlig sikt og veldig blaut. Men vi lånte ei flott hytte på Brokke og hadde det egentlig helt topp.
Jeg hadde jo en plan om å komme meg opp til Kjeagbolten. Ikke det, jeg har aldri i mitt liv hatt planer om å bestige den – det er å leke med livet. Skjønner ikke helt vitsen med det. Tenk så fort gjort det er å ramle ned, om du er riktig uheldig. Lurer forresten på hvor mange som har ramla ned her, eller fra Prekestolen, sånn uten at omverdenen får vite det. Noen må det da være ..
Vi klatra bare opp litt av løypa på Kjerag. Den verste biten i følge drømmemannen som har vært her tidligere. Han har til og med stått på denne steinen, og etter det har han fått skikkelig høydeskrekk. Selv om han ikke synes det var det helt store å stå der ute. Men det var skubbinga og puffinga til de andre som skulle ut – helst før han hadde kommet seg inn – som utløste det.
Det blåste og regnet og sikten var ikke så mye å skryte av. Stien var sleip og glatt, faktisk var det ganske nifst synes jeg. Ikke vanskelig, men jeg er blitt så redd for å ramle. Brekke noe. Hehe, lårhalsen for eksempel, er det ikke det gamle damer brekker da? Om de først ramler …
Her er noen bilder fra denne lørdagen i fjellheimen. Selv om jeg absolutt liker meg best ved sjøen, så synes jeg dette er vakkert. Ville nok aldri kjøpt meg ei hytte her, men å leie ei uke utpå høsten hadde vært helt toppers. Jeg er jo litt som Ole Brumm – ja takk, begge deler. Eller snarere: Ja takk, ALT! Men nå må er det jo bli en brå slutt på det livsmottoet .. puuuh ..
Brokke – Suleskar, veien fra hytta vi lånte til Kjerag tok en god time. For ei byjente som meg var jo dette en opplevelse i seg selv, til tross for drittværet og dårlig sikt. Tar nok denne turen igjen jeg, bare for å se det i en litt annen innramming enn regn og tåke. Kanskje har vi bedre lykke neste gang.
“Ørneredet” restauranten ved parkeringsplassen før klatringa starter. Må si jeg synes det er dritkipt at de hadde stengt utsiktsterrassen rundt bygget, den var kun for betalende spisegjester. Ikke noe problem for meg, vi hadde en kaffi og kake her inne, men det er ganske kjipt for utenlandske turister at ikke en gang utsikten er gratis! For utlendinger som kommer hit koster jo en lunsj eller middag en hel formue.
Rart å se et helt område, midt i fjellheimen, med hundrevis av små varder. Akkurat det samme så vi langs strendene på Kapp Verde. Trodde de hadde en betydning, men fikk vite av en innfødt at det var turistene som lagde dem, bare for gøy. Det er sikkert det samme her.
Vi nærmer oss Brokke igjen, og tåka blir bare tettere og tettere. Avslutta turen på Sylvgaarden for å teste ut rømmegrøten, det er jo bare et must når en er på disse kanter.
Her har vi tilbragt helga. :o) Brokke i Setesdal. Vi fikk låne hytta til en kollega, eller hytta, det var vel egentlig et hus. Flott og stort, og et veldig greit utgangspunkt for Kjerag-turen vi hadde planlagt siden værvarslet så så flott ut tidligere i uka. Det var det da vi ankom fredag ettermiddag, og det var nesten umulig å se for seg det fryktelige været de plutselig meldte fra torsdag morgen. Dermed håpet jeg i det lengste at det var total bom. Men vi var ikke lengre i tvil da vi våkna på lørdagen for å si det sånn.
Opp til Kjerag-bolten kom vi ikke. Det blåste og regnet og var sykt sleipt på veien. Vi klatra opp den første etappen, via kjettingene (for de som har vært der). Men lengre kom vi ikke. Folk som kom ned fra toppen sa at de ikke engang kunne se bolten for bare tåke. Og det blåste noe sinnsykt. Så det var den turen .. bedre lykke neste gang. Og kanskje blir det 10. oktober, om været er bedre da.
Heller ikke fra Løefjell fikk vi nyte utsikten. Dette er fjelltoppen som lå rett bak hytta vi lånte. Neste 1000 m.o.h. og jeg kan bare innbille meg hvordan det ser ut der om det hadde vært klarvær! Vi brukte halvannen time opp og ned, så det var ikke lange turen. Det pøsregnet hele tiden og stien var for anledningen omgjort til en bekk. Såpass at vannet gikk over mine vanntette sko, og de er ikke tørre enda, selv om de har stått i skotørkeren siden vi kom hjem i går kveld.
Lavt skydekke i Rysstad. Vi var nede en svipptur kun for å spise rømmegrøt. Det hører liksom med når en er i indre bygder. :o)
Det gav mersmak dette her. Selv om været nesten ikke kunne vært verre ei helg i begynnelsen av september. Jeg har ikke vært på hyttetur på 17 år eller noe sånn. Bortsett fra på min egen hytte og noen familieutflukter med slekta til drømmemannen, og det er noe helt annet. Sist jeg var på hyttetur var sammen med ei tidligere nabo, og det var også på Brokke. Kanskje vi skulle prøvd oss på vandretur i fjellet, fra den ene turistforenngshytta til den andre, en eller annen gang .. en kan jo ikke regne med at en bare blir tilbudt ei gratis hytte sånn i ny og ne i fremtiden. Det der var jo nesten for godt til å være sant. :o))
Tusen takk til søster med samboer som var koselig reisefølge, sønnen min som var hjemme og passa bikkja, og sist men ikke minst skjønne Janne som lånte oss hytta.
Jeg har rett og slett tatt helg. Avspaserer i dag og har fri i turnus i morra. Deilig. Egentlig enda mer deilig enn normalt, for det er ikke så skrekkelig gøy å være på jobb for tia. Elendigheta begynner å sige inn, både hos den ene og den andre. Stemninga er litt rar ..
Fridagen starta tidlig. Allerede klokka 8 sto jeg på døra hos eldste dattera. Jeg fulgte med da barnebarnet skulle på skolen, og så gikk jeg og mora en lang tur sammen. Ho skulle på jobb seinere, og jeg tror nok ho misunte meg en smule som bare kunne gå hjem og slappe av.
Vi gikk ei mil. Ikke så fort som jeg har gjort i det siste, men vi prata jo i ett kjør, og da går lissom beina litt treigere. Koselig var det iallefall.
Litt ulendt terreng. Her fra ei gammel steintrapp vi klatra ned. Nesten litt skummelt, for jeg har vært så svimmel og rar den siste uka. Håper det går over snart ..
Veldig idyllisk og litt kjølig tidlig på morrakvisten. Stille og rolig, og høsten har uten tvil tatt over for sommeren. Her fra Bånetjønn rett ovenfor Ravnedalen.
Sopp er et høsttegn. Spør ikke om den er spiselig eller ei, jeg har ikke peiling! Har ikke tenkt å spise den heller, vi henter vår sopp hos Meny. ;o) Enkelt, greit og helt trygt!
Ravnedalen er flott til alle årstider, men kanskje aller finest på høsten. Har du ikke vært her bør du ta en tur om du er i Kristiansand. På Cafe Generalen er det rett som det er konserter om sommeren, dessuten serverer de byens beste burgere.
Sola skinner og det lover foreløpig godt for helga. Krysser alt jeg har for at været holder seg slik. Vi har nemlig planen for helga klar. Og HER skal jeg stå og skue utover lørdag ettermiddag. Gleder meg!
Hei, hei på en frædda’. Her sitter jeg, med raggsokker og vasstrukne tær. Jeg har hatt en god tur på morrakvisten, men denne ganga var jeg ikke så heldig at jeg rakk hjem før himmelens sluser åpnet seg. Så når en forsåvidt ikke har investert i noen skikkelig, vanntette joggesko så går det som det går .. Og det blei klissblaut kan jeg bare fortelle deg. All over.
Det er ganske rart. Om noen hadde fortalt meg for et halvt år siden, at det aller første jeg kom til å tenke på når jeg åpna øynene på morrakvisten, etter ei kveldsvakt, var hvor jeg skulle legge dagens tur, ja da hadde jeg jo trodd at de var gått fra konseptene. For det høres jo bare teit ut! Iallefall til meg å være. Men nå er jeg her. Og det er jo ganske utrolig! Det er mulig jeg ikke var helt våken da jeg låste meg ut hjemmenfra, etter å ha pussa tennene og hoppa inn i noe som til forveksling kan likne treningstøy .. og at det er hele grunnen. Men drit i det. Jeg kommer meg jo i det minste ut!!
Det regnet litt da jeg gikk .. eeeeh, småjogga, ut av gata. Derfor tjuvlånte jeg en caps av drømmemannen. Ikke helt et drømmehodeplagg, men det var det jeg fant i farten. Å gå fort, eller småløpe, med hette på er jo helt forferdelig. Men caps er helt ok og veldig praktisk med bremmen som tar av for vanndråpene. Bare en klarer å fortrenge hvordan en ser ut da. Men det er ikke så farlig på denne strekninga. Det sjelden jeg treffer andre folk her. Og det er helt greit. Spesielt når en lissom skal prøvejogge litt innimellom. Les: i nedoverbakkene ..
Zenta begynner å skjønne tegniga nå. Selv om dette er alt for tidlig for den bikkja å starte dagen. Men når jeg itrer meg disse flotte treningstightsene og joggeskoene som ble kjøpt på salg for 5-6 år siden for snaue 400 kroner, da våker ho!! Ho som normalt må skyves ut av verandadøra i håp om at ho gidder å tisse litt før jeg skal på jobb. Merkelig, og jeg trenger ikke engang si at vi skal på tur. Jeg prøver å faktisk å gjøre som om ho ikke er der, for å slippe at ho blir så vill og galen på dette ugudelige tidspunktet. Men det er uten hell .. ho har skjønt det nå. Og jeg går jo aldri tur uten at ho er med. Sånn er det bare.
Endestasjonen var Kvislevann i Songdalen. Eller snuplassen heter det vel. For når vi er kommet hit, er det like langt hjem igjen som de kilometerne vi allerede har tilbakelagt. Omtrent samme tur vi hadde for to dager siden. Men vi tar litt forskjellige små omveier i skogen her og der sånn at det ikke skal bli så ensformig.
Frem og tilbake er nesten like langt. ;o) Appen min slutta av en eller annen grunn å funke da vi var halvveis. Men siden jeg selvsagt sto der og knota litt på mobilen så merka jeg jo det og kunne bare starte den igjen. Og det må jeg bare si, hadde det ikke vært for denne sportsappen, og at jeg legger ut disse greiene på facebook, så tror jeg ikke jeg hadde kommet så langt som jeg har gjort til nå. En kan jo liksom ikke bare kutte ut igjen, når en har publisert dette her for all verden. Det forplikter litt på en måte. Selv om facebookvennene mine sikkert er drittlei hele greia, så fortsetter jeg nok på dette viset. Jeg blir sprekere, de blir lei av meg, men det skal jeg nok overleve.
Dagens outfit. Særdeles sporty som du ser. :o))
Ønsker deg som kikker innom ei god helg. Jeg skal på jobb om en drøy time, så denne helga er av den litt avstumpa typen for min del.
Ja, jeg innrømmer det glatt. Det er en smule sært å kjøre til Åna-Sira en nydelig lørdag for å gå på tur. Dagen var egentlig satt av til hagearbeid, men det skar seg. Bare på grunn av et bilde jeg fant på Instagram seint fredag kveld. Denne idylliske plassen heter Roligheten, og herfra gikk vi til Brufjell og videre til jettegrytene.
Brufjell er en del av Magma Geopark og UNESCO. Det skulle være en postkasse på toppen og vi ble anbefalt å notere navnene her, for statistikkens skyld. Men det manglet både penn, papir og lokk på kassa.
“Turen starter med relativ god stigning” leste vi. Jah! Egentlig gikk det opp og ned hele tiden. Men en kjører jo ikke helt til Flekkefjord for å pingle ut heller!
Fantastisk utsikt, og mye vind. Og ei ganske sliten kjærring, til og med før vi begynte nedstigningen. Vet ikke helt hva som er galt med meg, men er litt uttafor for tia.
“Det er ganske bratt mot slutten. Og de med høydeskrekk kan kanskje finne nedstigningen skummel” Jeg har ikke høydeskrekk, men synes det var skummelt likevel. Da vi kom hit, til begynnelsen av nedstigningen, skjønte jeg hvorfor de sa at hunder ikke kunne tas med. Godt Zenta var hjemme, men rart å gå på tur uten ho.
Selfie – i farta! Fra en skikkelig kledelig vinkel.
Om jeg ikke fullførte med stil, så fullførte jeg i alle fall. Og nei, jeg veier faktisk ikke 200 kilo selv om det ser sånn ut her!
Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen, ikke få panikk og treffe håndtakene med både hender og føtter. Jeg har aldri klatra i hele mitt liv før, men en gang måtte jo bli den første. Jeg liker ikke en gang å hoppe fra stein til stein når vi er på tur. Flodhester liker seg best i vannet vettu.
Drømmemannen HAR høydeskrekk. Han klarte seg utrolig bra, jækla irriterende, spør du meg .. Men han kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle ta alle disse bildene, og smile, nei det skulle han i alle fall ikke.
Og der åpenbarte de horisontale jettegrytene seg, Brufjellhålene! De ble til under istiden for 20.000 år siden. Den gang var havet høyere. Visste du forresten at fjellene her for millioner av år siden var høyere enn Mount Everest?
Og akkurat et slikt bilde var hele grunnen til at vi kom hit! Nå har jeg mitt eget .. flott, ikke sant?
Så var det tilbake samme vei .. bare oppover denne gang.
Pass opp! Flodhest i farta!
Vi gikk en litt annen vei tilbake, da vi var ferdig med klatringa. Via nedstigning til rullesteinstranda Sandvika, et merkelig navn på ei steinstrand ..
SportsTrackeren min gikk litt berserk. For jeg hadde absolutt ikke noe bad uti her .. Men hvem som helst kan sikkert bli litt forvirra av denne “stien”.
Mulig denne turen ikke er beregnet for kjærringer over 50? Vel, jeg føler meg skikkelig sporty, og tøffere enn toget i dag, bare så det er sagt. Iallefall nå, som jeg er tilbake til normalen igjen. Jeg ble ganske dårlig da vi kom tilbake til bilen, kvalm og svimmel. Så da vi kom hjem måtte jeg ha en liten time-out i horisontalen på sofaen.
Håper du også har hatt en flott lørdag. :o))
Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne!
