Morgenstemning langs vannkanten

Tidlig på’an. Vi tok oss en aldri så liten bryggesleng på morrakvisten her. Jonas og jeg. Selve turen langs sjøen var ikke så lang at det gjorde noe, men siden vi gikk hjemmenfra og tilbake igjen så ble det såvidt under mila. 13000 skritt og vel så det. En sporty start på helga altså.

Det ble med dette solgløttet i dag morges. Nå daler julestemninga ned fra oven. Snø altså! Lurer på hva som har skjedd inni mitt hode, for jeg kjenner jeg blir ganske glad når det snør. Jeg som ikke liker vinter en gang. Men det blir jo så mye finere og lysere. Åsså er det jo snart jul, må være derfor.

Ønsker deg ei flott helg med disse bildene fra fine Kristiansand. Julebyen har jeg enda ikke rukket å få med meg. Men den er jo best på kveldstid. Mulig jeg må en tusle rundt litt i sentrum når jeg har kjørt drømmemannen til julebordet han skal på i kveld.

Blir en lang, kjedelig kveld aleine i heimen. Med en grandis. Ikke fordi jeg liker det, snarere fordi jeg ikke gidder å lage mat bare til meg selv. Hvis jeg hadde bodd aleine så hadde jeg garantert vært en sylfide! Om jeg ikke hadde sulta ihjel da …

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Søndagstur med livet og ekteskapet som innsats

Vi har vært på tur. Det som skulle bli en akkurat passe lang søndagstur ble plutselig superlang. Og dritglatt! For å være helt ærlig så var det ikke gøy en plass …

Å gå tur er noe jeg kan. Det er stort sett det eneste jeg kan også. Jeg kan gå og gå, men selv om jeg går både langt og lenge så blir jeg altså ikke sprekere. I motsetning til hva legen min vil ha det til. Og jeg blir så utrolig fortvila fordi det ikke funker slik det tydeligvis burde. Vi går tur opp og ned, for noen vil nok terrenget vi går i absolutt ikke se ut som et turterreng, men siden bikkja trenger litt andre ting en enn bred grusa sti så klatrer vi av gårde midt inni skogen der ingen hvite har satt sine bein tidligere.

Det er ikke snakk om å bare dasse avgårde. Det er nemlig derfor jeg ikke liker å gå sammen med andre. Selve gåinga er mitt mål, jeg går ikke for å prate med noen eller gå i kø. Heller ikke for å raste, drikke kaffi og spise Kvikk Lunsj. Jeg går, i håp om at en dag så vil elendigheta snu, og kroppen min bli normal igjen. Noe som da ikke har funka de siste 10 årene og vel så det. Sannsynligvis kommer det aldri til å fungere heller. 

Det var fem kuldegrader da vi forlot huset. Surt, men oppholds og tildels litt blå himmel om du la godviljen til og kikket i riktig retning. Og det er jo viktig.

Uansett hva en gjør så er det så forbanna viktig å være POSITIV! Om så hele livet ditt holder på å rase sammen så må du for all del smile og tenke positive tanker. For det er jo alltid noen som har det mye verre enn deg. En aldri så liten utmattelse og en kropp som ikke vil lystrer lengre, det er iallefall ikke noe å sutre for. Så her bites tennene sammen og jeg går på med krum, vond nakke.

Med vondt skal vondt fordrives. Den har du vel hørt? Men har du hørt hvor lang tid det vil ta også? Isåfall håper jeg du vil si svaret til meg, for jeg begynner å miste tålmodigheten nå …

Is både her og der. Glatte røtter, glatt fjell, sleip sti. Men vi trodde vi var så utrolig godt skodd, for vi hadde jo investert i nye militærboots fra et omreisende overskuddslager. Så vi var beredt så det holdt! Den illusjonen sprakk etter fem meter. Drømmemannen sklei på noen planker som lå over et vått område, ramla med bakhodet rett i fjellet og knuste likegodt iPhonen i samme slengen. Da burde det jo ha ringt noen bjeller, og vi burde ha snudd …

Men neida, her skulle det trimmes! Så vi fortsatte på verdens mest elendige skotøy. Jeg trenger vel neppe understreke så veldig at med en kropp som min, som er vondt over alt hele tiden, så var ikke dette det lureste jeg har gjort. Livredd for å ramle blir en jo gående som Bambi på isen. Sannsynligvis ikke fullt så søt, men helt sikkert ikke så langt unna heller.

Denne ganga fant vi “den lille prekestolen”. Noe som var målet for turen. Men siden vi var så dårlig skodd fant vi ut at det var best å ikke gå så nærme kanten. For der var det bratt! Derfor altså, og bare derfor, sitter jeg ikke på tuppen der og dingler med mine nyervervede sko.

Herfra bar det oppover Øyliheia, og nedover igjen på andre siden. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor vi gikk opp her, men så er ikke jeg stifinneren i dette forholdet heller, og dermed har jeg nok ikke så mye jeg skulle ha sagt når det gjelder akkurat det. Mye av turen ned foretok jeg på rompa! Heldigvis var det ikke mange andre i området, så om jeg klarer å fortrenge dette i løpet av de kommende ukene, så er nok ikke stoltheten mer såret enn at jeg skal komme videre i livet.

Vinterens første snø! Det begynte så smått å drysse fra oven da vi kom til toppen. Noe som gjorde det enda  vanskeligere å se hvor disse små, frosne vannpyttene var. Dermed ble kjærriga enda stivere i bevegelsene, og turen herfra foregikk stort sett langt inni buskaset og krattet med lyng. Sykt omvei til tider, men mye tryggere.

Ikke noe å si på utsikten i dag heller. Men her tenkte jeg aller mest på hvordan jeg skulle klare å komme meg ned igjen. Tviler på jeg kunne kategoriseres under spesielt blid og hyggelig på dette tidspunktet. Stakkars drømmemannen min, det var jo absolutt ikke hans feil, verken isen, den vonde kroppen eller de forbanna skoene … men altså, det var jo ingen andre akkurat der heller. Jada, ikke spesielt voksent av ei som er godt over halvveis til 100, og så langt fra sjarmerende som det går an å komme! Skjems litt nå i ettertid. Jeg tilbød meg å henge meg der oppe på toppen, i et tau som allerede var klart, men han takka utrolig nok nei til det tilbudet. 

Det er sykt flott i Vågsbygd-skauen. Over tre timer i disse omgivelsene burde ha gjort godt for både det ene og det andre. Men ikke i dag. Vi kom hjem nesten like hele, hos meg var det som sagt mest stoltheten det gikk ut over. Fordi jeg krøyp rundt som en 103 år gammel kjærring i buskaset. Skodd med verdens verste sko, som umulig kan ha noen tilknytning til verken militær- eller turutstyr. Dette var som å gå på fotballsko med knotter på en kunstisbane. Sålen var så hard at vi hørtes ut som to hester som kom klikkende, og det midt inni tjukkeste skauen. Innimellom vurderte jeg å gå returen på bare sokkelesten, og jeg er ganske sikker på at det hadde vært vel så trygt. Om enn litt kaldere.

Vi hadde tenkt å ta turen til sentrum utpå ettermiddagen. For å se på juletreet og julegatene, få litt julestemning til krype inn under huden på en måte Men det ble ikke noe av. Over ei mil på glattisen holder for meg. Og jeg er ganske sikker på at drømmemannen ikke ble så lei seg for at resten av dagens planer gikk i vasken denne ganga.

Jeg håper din dag ikke har vært fullt så anstrengende som min. Du har kanskje ikke fått øvd deg på alle de styggeste ordene du kan heller da, sånn i løpet av to, tre timer, men akkurat det trenger du ikke være lei deg for. 

Og skoene? Joda, det var 1400 kroner rett i dass! Vi fant de forresten igjen på eBay til langt under 300 kroner pr. par. Så konklusjonen her er: Ligg langt unna Salg av militært overskuddsmateriell om de skulle dukke opp en plass nær deg!

 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Siste soloppgang i november

Rett fra senga og ut! Omtrent. Bare pusse tennene og slenge på seg det tøyet som lå nærmest. Ingen frokost, verken til Jonas eller meg. Men denne ganga skulle jeg ikke gå glipp av soloppgangen! Så viste det seg at det var et tett skylag kant i kant med havoverflaten. Så dermed varte og rakk det før sola fikk karra seg over den.

Kaldt og frisk var det. Men absolutt en fin morgenstund på et par, tre av utsiktspunktene her i nærheten av hjemmet vårt. Er ikke alltid en trenger å gå så langt for å se noe fint. 

Vanedyret Jonas var nok litt sjokkert. Tenk å bli dratt ut på tur sånn helt uten forvarsel, halvveis i søvne og uten mat. Til og med gledeshoppene på vei ut glemte han nesten. Men så ble det helt ok. 

Det var det. Sola skinner og jeg er fortsatt litt småfrossen etter turen. Det er noe veldig galt med denne termostaten min for tia. Jeg fryser og fryser. Jeg som har vært overopphetet i over ti år. Kan fortsatt få noen heteturer, men stort sett er jeg iskald. 

Og her satt vi da, tidlig på morrakvisten. Litt blåfrosne og med skikkelig morratryne. For ikke å snakke om hårsveisen! Tror jeg må bevilge meg et par minutter ekstra neste gang, for å ta en titt i speilen. Med linsene på! Eller i det minste tre på meg ei lue ….

Nå er det tid for å male litt i kjellerstua. Blir egentlig en hektisk dag i dag, så håper formen holder til alt jeg har tenkt å gjøre. Hvis ikke, vel, så kommer det forhåpentligvis en ny dag i morra. Den aller første i desember til og med, og dermed er det snart på tide å vise noen nisser veien ned fra loftet igjen. Merkelig det der, så sykt mange år som de har bodd i dette huset, og så mange ganger de har tatt veien ned i stua før jul … likevel klarer de altså ikke å finne frem på egen hånd! Nå som det ikke bor noen barn her lengre, så hadde det egentlig vært helt ok å bare våkne en morra, til ferdig pynta julehus.

Gjerne noe julebakst også! Tenk å våkne til duften av nystekte pepperkaker. :)) Det hadde vært noe det. Jeg elsker jo rett og slett alle disse tørre småkakene, for ikke å snakke om marsipan og nøtter, skikkelig klissete delfiakake og alle de forskjellige formene av kalorier en kan stappe inn på denne tia av året. Mmmmm … Det er dårlige utsikter for prosjekt “sprekere og lettere” fremover. Men det var kanskje ikke før i januar det starta for alvor, eller hva? Jeg er iallefall veldig klar for litt utskeielser snart, er så godtesjuk at jeg holder på å gå på veggen innimellom. I går skrapte jeg ut restene av en Nugattiboks som hadde stått både vel og lenge i skapet, skjønner ikke hvorfor den ikke var kasta for lengst. Den var jo egentlig tom! Men jaggu var det ikke nok til ei skive. Tørt og klumpete var det, men ned gikk det likevel. Nei du, det er nok på tide med litt skikkelig fråtsing her. Og jeg er klar som et egg!

Ha det bra så lenge, og takk for at du tar turen innom sånn rett som det er. 🙂

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

To topper i Vågsbygdskauen

I går var det strålende sol på Sørlandet. Iallefall den biten av Sørlandet der vi bor. Så istedenfor å ut på hytta for å stenge for vinteren, ta opp båten og slike kjipe ting, tok vi heller en langtur i skogen. Vi fant ei løype via Facebook som så veldig flott ut, men det ble som det pleier noen avstikkere utenom den løypa vi hadde tenkt å ta. Ikke fant vi “lille prekestolen” heller, så den får vi gå etter en annen gang.

Eller fant og fant. Når en legger ut på en slik langtur uten både vått og tørt, så sier det seg selv at en egentlig blir både tørst, trøtt og kanskje litt småsur etter 2-3 timers vandring opp og ned. Vi er gode på å gå tur, men da går vi, vi koser oss ikke med medbragt kaffi og niste slik som andre folk. Der har vi et ekstremt forbedringspotensiale. Det har vi vært enige om i mange år, men har det blitt bedre av den grunn? Nope …

Valget denne søndagen ble Vågsbygdskauen. Veldig nærme der vi bor, men egentlig et nokså ukjent terreng for oss. Vi har gått her et par ganger tidligere, men ikke samme turen som i går. Den startet nemlig fra Biltilsynet, bare tre minutters kjøretur fra ytterdøra vår. Aldri har jeg visst at det gikk an å gå inn der for å komme inn til dette flotte turområdet.

NB! Appen stoppa før vi var tilbake til bilen, så turen var nok en km lengre enn angitt her.

Så bar det opp i heia. Etter cirka 600 meter på kjerreveien fra parkeringsplassen tok vi brått av til høyre ved skiltet til Bjørkedalen. Det gikk oppover og oppover, og der det flata ut skulle vi ha gått ned igjen. Men siden det gikk an å komme enda et hakk høyere måtte jo kjærringa opp og se hvordan det så ut der også …

På toppen av Borheia, 166 moh. Fikk litt følelsen av å være på høyfjellet her. Og det hjalp godt at værgudene var så snille med oss. Tror ikke turen er så god når kulda og frosten kommer. Terrenget var ganske ulendt, bratt og smalt. Men på en godværsdag som dette var det perfekt. Fra Borheia kan du se over til Bukksteinen og Øyliheia, som også er to flotte utsiktstopper.

Veldig variert terreng. Og det er akkurat slik jeg liker å ha det når jeg skal på tur i skogen. Disse flotte, brede, skogsveiene med grus blir fort kjedelig. Men om en har en dårlig dag og ikke orker så mye, så er det klart at en tur på grusveier er bedre enn ingen tur i det hele tatt. Fordelen med å gå på plasser som dette er at en nesten er helt aleine. På tre og en halv time møtte vi fem personer, og det i beste turtid en søndag med knallvær.

Godt merka og mange muligheter. For oss ble det fra den ene toppen til den andre. 

Øyliheia 161 moh. Aldeles nydelig her også.

Nesten tilbake til utgangspunktet. Og der dukka denne flotte grillplassen opp. Ganske ny, da det lukta tjære og nytt trevirke. Nydelig plass å ta med barnebarna på grilling fant vi ut. Omtrent en kilometer å gå inn på grei sti. Og utsikten over Fiskåvannet var det heller ikke noe å utsette på.

Fiskåvannet rundt. Sånn omtrent jaffal. Flott tur, men kjenner det godt i dag. Ikke fordi jeg er lemster eller noe sånn. Neida, jeg er bare sykt sliten. Om det er så lurt å ta slike turer for meg, selv på en god dag … tja. Det var iallefall godt der og da. Så får jeg bare venne meg til straffa som kommer i etterkant.

Håper du også hadde ei fin helg. ♥

#vågsbygdskauen #topptur #fiskåvann #utno #øyliheia #borheia #utpåtur #visitkristiansand

 

Midtlivskrise på facebook finner du HER – følg meg gjerne. 

Søndagstur til Lindesnes fyr

Ikke visste vi at de skulle være så sinnsykt folksomt her. Hadde vi visst det, ville nok turen ha gått til en annen plass i går. Jonas fikk rast fra seg litt bortenfor turisttråkket, så han var fornøyd med det. Jeg hadde jo ikke tenkt å løpe uansett, frisk luft og litt bilder var vel igrunnen målet for meg. Drømmemannen ville vel bare at jeg skulle tenke på noe annet enn sykdom og elendighet, så det var faktisk hans forslag å ta turen hit. Han er igrunnen ganske ok denne drømmemannen min … vet egentlig ikke hva jeg skulle gjort uten han.

Hvis du lurer på hvor alle disse irriterende folkene er … så er jeg altså ekspert i å ta bilder uten en haug med ukjente mennesker midt i fleisen. Kan ikke fordra alle disse turistene som kreler over alt! Men tro meg, de var der! Det gjelder bare å være litt tålmodig (fotografering må være det eneste feltet hvor jeg kan kalles det), og trykke ned knappen akkurat på rett tidspunkt.

Med vind i håret. Elller i tunga da … det er ikke alltid like lett å se normal ut til enhver tid. 

Store bamsen. Han tiltrekker seg iallefall mye oppmerksomhet denne pelskledde følgesvennen vår. Noen blir stive i blikket av redsel bare de ser han, men de aller fleste kommenterer at han er skikkelig flott, skjønn og ser utrolig snill ut. Og det er han jo, selv om et er veldig mye hund. Men det er ekstremt få som vet hvilken rase det er, virker som om det er få som har sett en slik hund i det hele tatt. Noen tipper han er en sanktbernhardshund, og de kan vel virke like om du ikke har peiling. Selv om den er enda større, og kan bli opp mot 100 kilo. Takke meg til Jonas på 75! For min del trenger han ikke bli større nå, men han har enda et år å vokse på, så det kan vel fort bli noen kilo til i løpet av det året.

Her skinner sola, og det er rim på terrassen. Jeg har stort sett vært oppe i hele natt, og fått sett omgivelsene skifte fra bekmørkt, til knallblått, rosa … og nå en blekblå vinterhimmel egentlig. Men helt uten skyer. Varmepumpa går på høygir, så det er sikkert ikke så mange gradene ute. Egentlig hadde jeg en avtale med ei venninne, men avlyste just da det kjennes ut som om jeg bør holde meg i nærheten av min egen do en stund fremover. Det er ikke bare en ting vettu! Men akkurat den biten får jeg ta som et ledd i slankinga …

God mandag til deg. ♥ 

#lindesnes #søndagstur #leonberger #novembersol

 

Midtlivskrise har sin egen Facebookside – Følg meg gjerne.

Spennende tur i den forheksede skogen

Denne helga har vært ganske så aktiv i huset til drømmemannen og kjærringa. Vi har passet barnebarn siden fredag, men nå har roen senket seg, og skuldrene gjør forhåpentligvis det samme etterhvert. 

Værmessig har helga vært elendig. Men utrolig nok har vi vært heldige og sluppet unna de verste regnskyllene når vi har vært ute. Og ut må en jo. Spesielt med et par fireåringer i huset. Da har både de unge og de litt eldre hodene godt av en liten luftetur.

Som kanskje noen av dere vet så har vi fem barnebarn, til sammen. Her er to av dem. For fire år siden ble drømmemannen morfar 13. mai og jeg ble mormor 13. juni. Dette hørtes jo litt merkelig ut … men vi har altså ikke noen felles barnebarn i og med at vi ikke har noen barn sammen. Ikke bare, bare med disse familieforholdene i våre dager, men enn så lenge klarer vi å holde kontrollen. Det er ikke så ofte vi har hatt bare disse to på overnatting, og det gikk utrolig greit. De fant tonen med en gang, sikker fordi det verken var storesøsken eller kusiner involvert.

Ikke alle unger er like glad i å gå tur. Derfor tenkte vi Trollstien på Justneshalvøya var en passelig liten strekning. Vi har aldri vært der tidligere, og synes det var vanskelig å finne ut hvor vi skulle starte. Litt mer skilting hadde vært ok, men det er jo mulig de helst vil ha denne forheksede skogen for seg selv, de som bor der ute. Vi vet ikke om vi fikk med oss alt heller, men for den ene snuppa var det mer enn nok. Ho hadde vondt både her og der, og ville helst bæres tilbake til bilen.

Hender som stakk fram fra den ene fjellsprekka etter den andre  Skikkelig spennende for to små jenter. Ikke så aller verst for ei mormor/bestemor med mobilkamera heller.

Trollenes størrelse var det ikke noe å si på. Å gå opp til denne her var med litt skrekkblandet fryd, mormor måtte være med og helst ikke gå så mange meterne vekk heller.

Inni her var det absolutt ikke noen troll. Men derimot en familie som satte og koste seg med medbragte boller! Så disse to vi hadde med sto en liten stund og siklet i vinduet før vi fant ut hva det var de egentlig glodde på …

– Se mormor, jeg peller ho i nesa! Jaaah, og om du skulle være i tvil så er altså denne under her også et dametroll. Noe jentene, av en eller annen grunn, var helt enige i.

Ei koselig helg. Vi er jammen heldige som har alle barnebarna så nærme at vi kan se de rett som det er. Mine bor bare tre minutter unna i bil, mens de to til drømmemannen må en kjøre i hele 20 minutter for å komme til. Hehe, snakk om å være bortskjemte!

Håper dere andre også har hatt ei fin helg. Forhåpentligvis med litt bedre vær enn det vi har hatt.

#trollstien #justvik #utpåtur #kristiansand #barnebarn #visitkristiansand

 

Midtlivskrise har egen facebookside – følg meg gjerne.

Ut på tur – Baneheia og Ravnedalen

Etter ei forferdelig natt kom jeg meg faktisk ut på tur! Ti poeng til meg. Minst. 

Vi har et merkelig vær her. Det blåser kattunger, sola skinner og det regner om hverandre. Eller alt på en gang. Dermed kledde jeg meg alt for mye for å gå i skogen. Regnjakke og greier .. fyttikatta! Jeg hater regntøy! Har opptil flere sett, og alle er like forferdelige. De er så tette at jeg blir kliss blaut av svette inni, men de er ikke så tette at ikke regnet trenger inn. Forstå det den som kan!

Det fins ikke dårlig vær … osv. Visst gjør det det! Den som påstår noe annet lyver. Og vi på sørlandet har hatt drittvær i bøtter og spann i hele september. Inngangen til oktober ble jo ikke akkurat bedre. Men en må jo bare bestemme seg for å tåle å bli både kald og blaut! Da går det som regel greit. Men det er noe kjasselig, spør du meg. På lørdag var det jo vann over alt, så da ble til og med mine vanntette sko blaute inni, og de var ikke tørka enda. Dermed var jeg allerede blaut før jeg gikk hjemmefra i dag. Skikkelig deilig altså!

Det gikk! Helt ufattelig at Jonas får plass bak i bilen min fortsatt. Det er sikkert snart et år siden sist, men må jo innrømme at han nok hadde det litt mer komfortabelt da. Nå gikk det kun fordi vi ville begge to. Eller jeg ville. Han måtte. Så veldig lyst hadde han ikke. Så jeg måtte løfte han inn, først forparten, så bakparten. Og så måtte jeg stu han godt innforbi kantene når jeg skulle lukke lukene. Var en smule bekymret for om hele luka kunne gått opp om han la alle sine 75 kilo inntil, men det gikk greit. Ikke skulle vi så langt heller. Bare noen minutter, men det sparte oss for en halvtimes gåtur på sykkelstien hver vei, og den drittkjedelige Tinnheia-bakken hjem igjen.

Vi kjørte til Ravnedalen. Gikk derfra og opp i Baneheia. Tok lysløypa et stykke før vi dreide av mot sentrum og etterhvert kom til den gamle brannposten. Derfra gikk vi rundt 2. Stampe, langs 3. Stampe og fant igjen lysløypa som vi fulgte til Bånetjønn som ligger på toppen ovenfor Ravnedalen. Ei runde rundt vannet her før vi gikk ned til bilen igjen. 5,5 km på 1 time og 20 minutter. Om en trekker fra den tiden det tok å stoppe og ta bilder så tenker jeg turen tar en time. Flott sti hele veien, hvis du ikke absolutt vil litt mer inn i buskaset slik at for eksempel hunden kan få rast av seg litt uten å gå i bånd.

Bildene over er fra Ravnedalen. Denne parken er bare så utrolig flott! Og høstfargene gjør det jo ikke verre! På Cafe Generalen, som dessverre er stengt i vinterhalvåret serverer de forresten byens beste burgere. Den er verdt å smake på om du er på disse kanter. Dessuten arrangeres det masse konserter her om sommeren. Ikke så ofte vi er på det, men det er ikke pga. mangel på lyst akkurat, men fordi tinnitusen setter så store begrensninger for meg når det gjelder slike arrangementer..

Flott utsikt over hele byen fra den gamle brannposten. Og du trenger absolutt ikke gå langt for å oppleve denne utsikten. Går du fra sentrum tar turen bare noen minutter. Ta gjerne med deg lunsjen, for området er opparbeidet med både benker og bord.

Et lite glimt fra fra 2. Stampe. Her gikk vi mye på skøyter da jeg var barn, og det hendte ikke få ganger at noen gikk gjennom isen. Men det gikk alltid bra. Likevel tror jeg at jeg har fått varig mén av de opplevelsene, selv om jeg bare var tilskuer. Den dag i dag har jeg panikk for å gå på islagte vann, isen kan være så tykk den bare vil uten at det hjelper! Knaker det så blir jeg bare stående helt paralysert. En skikkelig fobi med andre ord, men trøster meg med at jeg ikke er avhengig av å gå på islagte vann for å komme meg dit jeg vil. Å gå på skøyter var alltid best på en sprøytet plass med asfalt under.

Området rundt 3. Stampe innbyr til en pause. Også her er det massevis av benker og bord. Om sommeren kan du bade både fra brygge, fjellet og sandstranden. Noe for enhver smak altså.

Rundt Bånetjønn synes jeg det er utrolig idyllisk. Spesielt på høsten. Det var her ungjentene på Frisklivssentralen forsøkte å lære meg å løpe! Det er jo løgn å si at det ble en suksess! Det er en tid for alt tenker jeg, og det å begynne med løpimg i en alder av 54, det er rett og slett for seint …

Så fikk vi skudd bikkja inn i boksen igjen! Han ser jo ikke spesielt lykkelig ut her, det må jeg bare innrømme. Men det får han bare tåle. Det er snakk om snaue 4 minutter hjem, og så kan han luske rundt i hele huset og slenge fra seg sand, vann og pels resten av dagen. Den hevnen må vel veie opp for de fæle minuttene i konebilen vel?

#utpåtur #baneheia #ravnedalen #smartfortwo #leonberger

 

Midtlivskrise har egen facebookside HER – følg meg gjerne. 

Et gammelt hus i Reddal


Bare fordi vi gikk litt feil på søndagsturen fikk jeg sett dette huset. Så det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller hva? Elsker gamle hus, skulle gjerne snokt rundt her litt mer. Men han jeg hadde med meg var mest interessert i å finne igjen bilen … og det litt kjapt! Men når google maps forteller at det vil ta minst halvannen time, ja, så gjør det altså det. De stemmer nesten alltid på minuttet de tidene en får oppgitt der.

Lurer på hva vi gjorde før i tia. Når vi ikke hadde verken gooogle eller telefoner med internett. Når en tenker tilbake så er det jo nesten helt utrolig at vi klarte oss .. :o))

Det er litt skummelt også. At vi alltid skal være så tilgjengelige. Helst hele døgnet. Men jeg er av den typen som slår av lyden på min telefon både om natta, og når jeg er ute og går tur. Jeg gidder ikke bli avbrutt av en samtale, eller høre på at det kommer inn ei melding, for da ender det jo med at jeg må se. Enten jeg vil eller ei. 

Nå skal vi snart få lufta oss, Jonas og jeg. Her er det masse vind og skyene henger faretruende over takene. Skulle ikke forundre meg om det snart begynner å dryppe litt også. Hunden er nok glad for at sola mangler, mens jeg gjerne skulle hatt den her. Helst hele tiden!

Håper du får en fin dag. :o)

Ei helg på Hovden – uten ski på beina

Snø og vinter er for spesielt interesserte, tenker jeg. Og det var nok de mest ihuga skigåerne som var på fjellet denne helga. De som går på vanlige bortoverski og nyyyyter siste rest av vinter. Gjerne iført shorts og t-skjorte.

Snø passer best på bilder. Eller på fjelltoppene laaaangt der borte. Fint å se på, men der stopper all interesse for denne hvite, kalde årstiden vi har her i Norge.

Vi holdt oss stor sett til veien. Der var det ikke snø. Å bevege oss opp i skisporene turte vi ikke, uten ski og med bikkje tror jeg ikke det hadde blitt så populært!

Det var sol og 20 grader. Så været var jo helt topp. Til sola gikk ned iallefall, for da sank gradestokken til henimot null.

Lørdag tok vi en kjøretur på ettermiddagen. Det er utrolig så fort tiden går når en har det gøy, så før vi var tilbake på hytta var det altså gått tre og en halv time! Vi tok en tur rundt i indre bygder. Stoppet her og der da vi så noen falleferdige, forlatte hus. Det er utrolig gøy å tusle rundt på fraflyttede eiendommer og knipse bilder. Skulle gjerne gått inn også jeg, men der stoppa motet, for det er jo nokså frekt og ikke helt på rett side av loven.

Mens kjærringa fotograferte, lekte drømmemannen med Jonas. Så han var riktig så fornøyd med å være med på biltur han også. Bikkja altså. Han er en veldig rolig passasjer. Problemet er jo bare det at han opptar hele bagasjeplassen, og dermed må vi har tingene våre i baksetene. Så vi har ikke plass til noen passasjerer. Det var en av tingene vi ikke tenkte på da vi anskaffet oss en så stor hund. En kan jo ikke klare å tenke på alt …

På neste stopp var det hele fem bygninger på samme tomt. Kunne jo nesten ikke blitt bedre! Lurer på hvor folkene som bodde her har tatt veien, og når de forlot huset. Det så ut som om jordene fortsatt var opparbeidet nedenfor denne plassen, så noen tar seg jo av det i det minste. 

På tredje stopp kom vi til Myllarheimen. Her bodde Myllarguten de siste årene av sitt liv. Myllarguten, eller Torgeir Augundson (1801-1872) som han het, var en av Norges mest kjente hardingfelespillere.

Bygningene var veldig dårlig ivaretatt. Husene var restaurert med vanlige nymoderne vannbord og takskeier. Til og med hele den ene veggen var skifta ut med vanlig kledning. Når jeg leser mer om denne plassen så blir jeg ikke helt enig med meg selv om det virkelig er disse husene som var husmannsplassen Kosi, eller om det bare er noen av stokkene i husene som kommer fra det opprinnelige hjemmet til Myllarguten. Men plassen er iallefall en del av Vest-Telemark Museum.

Veien har fått navnet Myllargutvegen. Mye på grunn av at Myllargutens liv er knytta til disse små bygdene veien går igjennom. Nedenfor husmannsplassen er det reist en statue av felespilleren. Etter å ha googla litt her, så har jeg funnet ut at navnet hans er stavet både på den ene og andre måten, og ikke vet noen med sikkerhet når han ble født heller. Men alle som har skrevet noe om dette er enige i at han giftet seg med Ingebjørg Eddanshaugen da han var rundt 30 år, og de fikk ti barn. Likevel døde han fattig og ensom, og ingen kom med blomster til grava hans.

Sånn, det var dagens kulturleksjon. :o)

Tilbake til Hovden igjen. Både bikkja og drømmemannen holdt visst på å sulte ihjel. Men jeg hadde jo vært så opptatt av å ta bilder og nyte utsikten at jeg ikke hadde tenkt på mat i det hele tatt. Koselig tur, og mye fin natur. Det er vakkert med disse snødekte fjellene i bakgrunnen. Og endelig fikk jeg sett litt av det selv, og ikke bare via bloggen fruensvilje. :o)

Vi er heldige som har tilgang til hytte her. Siden det er gjennom drømmemannens jobb betaler vi bare 600 kroner for ei helg. Tar gjerne turen igjen, når denne snøen er borte, og før vinteren kommer tilbake. For da går det jo an å gå på tur uten sånne pinner som kalles ski. Og det passer denne kjærringa mye bedre!

Håper du har hatt en fin start på uka. :o)

Som perler på ei snor …

Har du vært på Lista? Hvis ikke bør du virkelig unne deg en tur om du er i nærheten. Vi har som regel kjørt til Lista fyr tidligere, og er bare kjent derfra og litt vestover. Vi hadde en god tur der i fjor, fra Jøllestø til fyret, og bildene derfra finner du HER om du har lyst til å kikke nærmere på dem. 

Vandretur langs Lista-strendene er noe jeg har lyst til en stund. Ei av de jeg følger på instagram hadde lagt ut noen bilder fra en vandretur her, og da var jo jeg helt gira øyeblikkelig! Det tok en dag, med litt pauser og fotografering, og det er jo nettopp slik jeg også vil ha en tur. Kan ikke helt huske hvor lang tid de brukte, men la oss si mellom 6 og 8 timer. Og da snakker vi bare en vei. Det lureste er jo å ha med turfølge i egen bil, slik at vi kan ha en bil i hver ende.

Jepp! Det skal vi nok få til en gang i løpet av året! :o)

I går gikk vi litt av Kyststien. Tenker vi gikk litt over tre kilometer før vi snudde og gikk samme vei tilbake. Selveste Kyststien fra Jøllestø via Lista fyr og videre til Loshavn er på ca. 3 mil. Det er tur med matpakke og masse medbragt drikke. Både til mennesker og hund. Jonas er nemlig ikke helt god i dag, fordi han drakk en del saltvann i går… men uansett om han er tørst eller ikke, så drikker han alltid mye om det er i sjøen, i en bekk eller fra springen. Bare vannet renner er det visst helt ubeskrivelig deilig. Etterdønningene fra i går er nok ikke fullt så bra …

Fra Loshavn går stien over Kirkeskaret til Lomsesanden. Den er godt merket, hvis ikke så tror jeg ikke vi hadde tenke at vi kunne snike oss gjennom her. Det er en god stigning over heia til den første store stranda. Lomsesanden er også en campingplass for de som er interessert i det, og stranda er langgrunn og passer godt for de minste.

Lykkelig hund på tur. Jada, jeg vet det er båndtvang, men vi slapp han litt innimellom. Der vi var sikre på at det ikke var andre folk. Han stikker jo ikke av, men jeg synes det er fullt forståelig om noen synes han er skummel. For han er jo diger! Derfor pleier jeg alltid å ha han i bånd, men drømmemannen er ikke så nøye på det …

Mer fra Lomsesanden. Hvis en ser bort ifra fjellene der i bakgrunnen, så er det ganske likt på Danmark dette her. 

Det var en del sauegjerder på veien. Men vi så ikke så mange sauer. Det vi var mest imponert over var alle de strendene vi passerte rundt Einarsneset. På rekke og rad ligger de der, akkurat som perler på ei snor.

Området her passer godt for turgåing. Det var stier på kryss og tvers, så en trenger slett ikke gå samme vei hver eneste gang.

Bukter og strender i alle størrelser. Her er det bare å velge og vrake. Lurer på hvordan det er om sommeren, om det går an å finne seg ei lite bukt for seg selv, eller om det er fullt over alt …

Om jeg ikke tar helt feil er dette Husebysanden. Herfra kan en fortsette turen langs alle de andre strendene, og helt til Lista. Vi snudde her denne gangen, men kommer gjerne tilbake ved en senere anledning. 

Loshavn sett fra toppen av Kirkeskaret. Turen fra Loshavn til Lomsesanden er cirka en kilometer. Vil du lese mer om Kyststien finner du det HER

Egentlig skulle jeg vært på trening i dag. Men jeg skulka!  Mulig det har vært litt mye gåing i det siste, jeg er iallefall ikke helt god i kroppen. Så i dag morges var det bare helt umulig å få alt til å virke før klokka 8. Jeg blir både lei og irritert. Mest det siste egentlig. Kanskje til og med litt småforbanna. For jeg vil jo så gjerne … jeg sto til og med opp og stelte meg, tok på treningstøyet og gikk opp for å spise frokost. Istedenfor gikk turen tilbake til senga igjen. Men akkurat nå tror jeg det hadde gått greit. Alt må lissom bare gå seg til litt, det nytter ikke å bare sprette ut av dyna og tro en skal være klar til det meste med en gang. For sånn funker det ikke for meg lengre … Det er noe skikkelig dritt dette her!!

Sola skinner og en halv dager er allerede brukt på ikkeno’. En av mange det siste året, og det blir sikkert flere fremover også. Men det kunne sikkert vært verre …