Litt ubegripelig ..

Hei, hei på en frædda’. Her sitter jeg, med raggsokker og vasstrukne tær. Jeg har hatt en god tur på morrakvisten, men denne ganga var jeg ikke så heldig at jeg rakk hjem før himmelens sluser åpnet seg. Så når en forsåvidt ikke har investert i noen skikkelig, vanntette joggesko så går det som det går .. Og det blei klissblaut kan jeg bare fortelle deg. All over.

Det er ganske rart. Om noen hadde fortalt meg for et halvt år siden, at det aller første jeg kom til å tenke på når jeg åpna øynene på morrakvisten, etter ei kveldsvakt, var hvor jeg skulle legge dagens tur, ja da hadde jeg jo trodd at de var gått fra konseptene. For det høres jo bare teit ut! Iallefall til meg å være. Men nå er jeg her. Og det er jo ganske utrolig! Det er mulig jeg ikke var helt våken da jeg låste meg ut hjemmenfra, etter å ha pussa tennene og hoppa inn i noe som til forveksling kan likne treningstøy .. og at det er hele grunnen. Men drit i det. Jeg kommer meg jo i det minste ut!!

Det regnet litt da jeg gikk .. eeeeh, småjogga, ut av gata. Derfor tjuvlånte jeg en caps av drømmemannen. Ikke helt et drømmehodeplagg, men det var det jeg fant i farten. Å gå fort, eller småløpe, med hette på er jo helt forferdelig. Men caps er helt ok og veldig praktisk med bremmen som tar av for vanndråpene. Bare en klarer å fortrenge hvordan en ser ut da. Men det er ikke så farlig på denne strekninga.  Det sjelden jeg treffer andre folk her. Og det er helt greit. Spesielt når en lissom skal prøvejogge litt innimellom. Les: i nedoverbakkene ..

Zenta begynner å skjønne tegniga nå. Selv om dette er alt for tidlig for den bikkja å starte dagen. Men når jeg itrer meg disse flotte treningstightsene og joggeskoene som ble kjøpt på salg for 5-6 år siden for snaue 400 kroner, da våker ho!! Ho som normalt må skyves ut av verandadøra i håp om at ho gidder å tisse litt før jeg skal på jobb. Merkelig, og jeg trenger ikke engang si at vi skal på tur. Jeg prøver å faktisk å gjøre som om ho ikke er der, for å slippe at ho blir så vill og galen på dette ugudelige tidspunktet. Men det er uten hell .. ho har skjønt det nå. Og jeg går jo aldri tur uten at ho er med. Sånn er det bare.

Endestasjonen var Kvislevann i Songdalen. Eller snuplassen heter det vel. For når vi er kommet hit, er det like langt hjem igjen som de kilometerne vi allerede har tilbakelagt. Omtrent samme tur vi hadde for to dager siden. Men vi tar litt forskjellige små omveier i skogen her og der sånn at det ikke skal bli så ensformig.

Frem og tilbake er nesten like langt. ;o) Appen min slutta av en eller annen grunn å funke da vi var halvveis. Men siden jeg selvsagt sto der og knota litt på mobilen så merka jeg jo det og kunne bare starte den igjen. Og det må jeg bare si, hadde det ikke vært for denne sportsappen, og at jeg legger ut disse greiene på facebook, så tror jeg ikke jeg hadde kommet så langt som jeg har gjort til nå. En kan jo liksom ikke bare kutte ut igjen, når en har publisert dette her for all verden. Det forplikter litt på en måte. Selv om facebookvennene mine sikkert er drittlei hele greia, så fortsetter jeg nok på dette viset. Jeg blir sprekere, de blir lei av meg, men det skal jeg nok overleve.

Dagens outfit. Særdeles sporty som du ser. :o))

Ønsker deg som kikker innom ei god helg. Jeg skal på jobb om en drøy time, så denne helga er av den litt avstumpa typen for min del.

Tur for tøffinger

Ja, jeg innrømmer det glatt.
Det er en smule sært å kjøre til Åna-Sira en nydelig lørdag for å gå på tur.
Dagen var egentlig satt av til hagearbeid, men det skar seg.
Bare på grunn av et bilde jeg fant på Instagram seint fredag kveld.
Denne idylliske plassen heter Roligheten,
og herfra gikk vi til Brufjell og videre til jettegrytene.

Brufjell er en del av Magma Geopark og UNESCO.
Det skulle være en postkasse på toppen og vi ble anbefalt å notere navnene her,
for statistikkens skyld. Men det manglet både penn, papir og lokk på kassa.

“Turen starter med relativ god stigning” leste vi.
Jah! Egentlig gikk det opp og ned hele tiden.
Men en kjører jo ikke helt til Flekkefjord for å pingle ut heller!

Fantastisk utsikt, og mye vind.
Og ei ganske sliten kjærring, til og med før vi begynte nedstigningen.
Vet ikke helt hva som er galt med meg, men er litt uttafor for tia.

“Det er ganske bratt mot slutten.
Og de med høydeskrekk kan kanskje finne nedstigningen skummel”
Jeg har ikke høydeskrekk, men synes det var skummelt likevel.
Da vi kom hit, til begynnelsen av nedstigningen,
skjønte jeg hvorfor de sa at hunder ikke kunne tas med.
Godt Zenta var hjemme, men rart å gå på tur uten ho.

Selfie – i farta!
Fra en skikkelig kledelig vinkel.

Om jeg ikke fullførte med stil,
så fullførte jeg i alle fall.
Og nei, jeg veier faktisk ikke 200 kilo selv om det ser sånn ut her!

Her gjaldt det å holde tunga rett i munnen,
ikke få panikk og treffe håndtakene med både hender og føtter.
Jeg har aldri klatra i hele mitt liv før, men en gang måtte jo bli den første.
Jeg liker ikke en gang å hoppe fra stein til stein når vi er på tur.
Flodhester liker seg best i vannet vettu.

Drømmemannen HAR høydeskrekk.
Han klarte seg utrolig bra, jækla irriterende, spør du meg ..
Men han kunne ikke fatte hvorfor jeg skulle ta alle disse bildene,
og smile, nei det skulle han i alle fall ikke.

Og der åpenbarte de horisontale jettegrytene seg, Brufjellhålene!
De ble til under istiden for 20.000 år siden. Den gang var havet høyere.
Visste du forresten at fjellene her for millioner av år siden var høyere enn Mount Everest?

Og akkurat et slikt bilde var hele grunnen til at vi kom hit!
Nå har jeg mitt eget .. flott, ikke sant?

Så var det tilbake samme vei ..
bare oppover denne gang.

Pass opp! Flodhest i farta!

Vi gikk en litt annen vei tilbake, da vi var ferdig med klatringa.
Via nedstigning til rullesteinstranda Sandvika,
et merkelig navn på ei steinstrand ..

 

SportsTrackeren min gikk litt berserk.
For jeg hadde absolutt ikke noe bad uti her ..
Men hvem som helst kan sikkert bli litt forvirra av denne “stien”.

Mulig denne turen ikke er beregnet for kjærringer over 50?
Vel, jeg føler meg skikkelig sporty, og tøffere enn toget i dag, bare så det er sagt. 
Iallefall nå, som jeg er tilbake til normalen igjen. 
Jeg ble ganske dårlig da vi kom tilbake til bilen, kvalm og svimmel.
Så da vi kom hjem måtte jeg ha en liten time-out i horisontalen på sofaen. 

Håper du også har hatt en flott lørdag. :o))

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne!