Til tross for snø og dårlig sikt la vi ut på en langtur i går også. Og langtur for meg, på en helt vanlig ukedag, er de turene som er over fem kilometer. Det ble ingen topptur denne ganga, for uansett hadde vi ikke sett noe i dette været. Så vi valgte en tålig lettgått tur på 7,5 kilometer i helt ukjent terreng. To timer skulle den ta, og siden vi var avgårde klokka tre, så tenkt jeg at vi rakk tilbake til bilen igjen før mørket senket seg totalt over omgivelsene.

Vi parkerte ved Søgne videregående skole. Første del av turen gikk på traktorvei, og resten på en grei sti, i følge ut.no. Med snøen dalende begynte det skikkelig fint og romantisk. Jonas var overlykkelig for alle de nye luktene og storkost seg, selv da han gikk i langline mens vi enda befant oss på veien.

Det var sykt mye hestemøkk her! Kanskje ikke så rart siden vi passerte en ridebane. Men egentlig følte jeg meg som en dust som tok opp bikkjas bæsj, på en plass vi måtte gå i sikk-sakk for å unngå å trø i den ene kaka etter den andre. Veldig merkelig, og irriterende, at hester bare kan slenge fra seg kilo på kilo hvor det måtte passe!

Skogsbilveien sluttet ved Kjosetjønn. Her tok vi til høyre og fulgte blåmerket sti videre. Veldig fint terreng, litt blaut på denne tiden av året, så vi skal definitivt ta denne turen igjen utpå vårparten/sommeren. Da forhåpentligvis på rett løype hele veien. 

Etterhvert kom vi inn i Lyngbudalen naturreservat. Dette området ble fredet i 1996, for å ta vare på en av de størst barlindforekomsten i landet. På disse 185 målene fins over 1000 barlindtrær, mange av dem er 10-15 meter høye og har en stammeomkrets på over to meter. 

Uuups! Denne broa så ikke helt trygg ut, og bekken var akkurat litt for brei til at vi kunne hoppe over. Ikke det at jeg er så ufattelig flink på slike hopp akkurat, men her turte jeg ikke forsøke en gang. Da er det godt å ha en stor, sterk drømmemann med seg på tur … for han ante råd og stablet flere stokker oppå de som allerede lå der. Dermed kom vi tørrskodd til andre siden begge to. Akkurat hvordan jeg klarte det er jeg glad jeg ikke har bilde av, for det var altså på alle fire … 

Et stykke herfra ligger ruinene fra en gammel husmannsplass. Og det er her jeg tror vi mista stien vi skulle ha fulgt … den opprinnelige løypa finner du her på ut.no.

Det begynte å bli ganske mørkt, så de neste bildene er lysnet litt for å ikke bare vise en sort klatt.

Midt inni granskauen. Og gps’en på telefonen gikk bananas og ville ikke oppdatere seg. Sannsynligvis burde vi heller hatt med kart og kompass, men det blir så mye å drasse på. Som du ser så går vi uten sekk også. En trenger jo ikke pakke med seg et helt lass for å gå en tur på to timer … her skal det være enklest mulig. Skift til turtøy og passende sko, ta med ei lykt sånn i tilfelle du blir overrasket av mørket – og that’s it.

Med nysnø og i mørket var det ikke så lett å se noe som helst. Siden ingen hadde gått der før oss, var det helt umulig å se om vi gikk på en sti eller ikke. Eller om det åpne, hvite feltet foran oss var ei myr eller et vann. Noe som jo er litt viktig å vite før du setter kursen rett over. Så da gps’en igjen fikk ordentlig dekning, fant vi ut at vi bare måtte gå i retning mot traktorveien, og da var det plutselig ikke så lettgått lengre! Men en kommer jo alltid ut en plass! Om ikke helt der en hadde tenkt. Vi gikk glipp av en del av den opprinnelige løypa, men likevel gikk vi to kilometer (og en time) mer enn vi skulle.

Tre timer etter vi forlot bilen fant vi igjen traktorveien. Selv om jeg aldri får panikk fordi om jeg roter meg vekk litt, så må jeg innrømme at det var det ganske greit å komme ut igjen fra villmarka. Ei natt i skauen på denne tiden av året, uten noe som helst utstyr med, frista lite egentlig. Men jeg har en drøm om akkurat det, overnatte ute altså. Selv om det kanskje bare blir med drømmen. For jeg tror denne irriterende kroppen min har best av å ligge hjemme i senga om nettene … og ikke på et tynt liggeunderlag. Men det er mulig jeg skal prøve en gang. Bare for å ha gjort det lissom. Selv om jeg sa meg ferdig med sånne overnattingsalternativ for snart 20 år siden. Etter å ha tilbragt ei regnfull natt i et telt på en campingplass. Der jeg lå og telte regndråpene som pressa seg gjennom teltduken og våkna i noe som likna mer på et plaskebasseng enn et telt. 

Snart fremme. Mulig jeg ikke er helt god, men jeg synes altså at dette var en helt ok tur. Litt spennende liksom. Men turfølget mitt var ikke helt enig i den beskrivelsen …

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

God morgen der ute. 🙂 Det er veldig greit og praktisk å ha en mann som slutter rundt klokka to på jobb alle dager. Spesielt om han ikke er så trøtt at han bare skal hjem og sove middag, og spesielt når jeg ikke selv jobber til fem lissom. Av gammel vane våker han, og står opp midt på natta, fordi han er vant til å være på jobb halv seks på morrakvisten. Selv om han de siste to årene mer eller mindre kan bestemme arbeidstiden selv. Fleksitid høres utrolig praktisk ut, spør du meg. Men ikke om du må sove bort de timene det er lyst ute fordi du er så sykt trøtt, eller sovner i sofaen før nyhetene … da er det jo faktisk bedre å sove når alle andre sover!

I går fikk vi utnytta dagen helt ekstremt godt! Vi slang på oss turtøyet med en gang drømmemannen kom hjem. Ja, jeg hadde jo sendt noen sms og forberedt fyren på dette da, hvis ikke så hadde det jo aldri gått på en helt vanlig mandag. Middagen var bare rester fra dagen før, så den sto i Crockpoten og holdt seg varm til vi kom hjem igjen. Formen min var av det tålig gode slaget, så alt lå til rette for en fin ettermiddag. Og det ble det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den omvendte båt var målet. Det høres jo ganske spesielt ut, men det er ikke annet enn en fjellformasjon og et landemerke øst for elva Otra som renner gjennom byen vår. Jeg har vært her mange ganger i mitt liv, men aldri på kveldstid på denne tiden av året. Så da var det kanskje på tide å prøve det også, mens en enda klarer å komme seg opp på toppen.

Det sære navnet har fjelltoppen fått på grunn av fasongen. På avstand, fra hytta vår for eksempel, ser det ut som en båt som ligger med kjølen opp. Eeeeeh … jeg lurer litt på om det navnet kommer fra en sjømann som kanskje ikke var helt edru i gjerningsøyeblikket. For du må egentlig ha sykt god fantasi for å se likheten her, spesielt om fjellet ikke hadde navnet fra før av, og en bare satt der og kikka opp og grubla litt for å finne noe å kalle plassen. 

Nytt for denne turen var at vi starta fra Sødal. Her parkerte vi nede i bunnen av bakken, ved Bedehuset, og gikk opp veien til vi kom til en steinete, bratt og islagt sti mellom to hus. Her stien begynner er det ingen parkeringsplass, derfor måtte bilen stå nede ved hovedveien. Normalt har vi alltid gått inn mot Jegersberg fra Kokleheia, noe som har gjort turen en del kilometer kortere. Men i går var vi altså sykt klare for litt ny input.

Det tok litt lengre tid enn vi trodde. Som vanlig, egentlig. Ingen av oss er spesielt flinke til å finne veien, og ikke hjalp det med den flotte gps’en vi kjøpte i forfjor heller. Tror nok egentlig vi hadde hatt godt av å gå i speideren begge to, mens vi ennå var barn. For et eller annet må vi ha gått glipp av i oppveksten. GPSen er solgt, så nå innbiller vi oss at vi går etter Google Maps, men sannheten er vel at vi stort sett vimser rundt litt på måfå. Noe som slett ikke er så dumt egentlig. For det er jo da det kan dukke opp de flotteste plasser som vi bare hadde gått rett forbi om vi fulgte strake stripa etter den forhåndsinnstilte løypa. 

Vi starta rett før klokka tre. Og var ikke tilbake til bilen igjen før klokka var seks. Heldigvis hadde vi med oss lommelykt, for da sola gikk ned ble det veldig, veldig mørkt. Men før den tid var det helt utrolig flott! Og for min del så var det helt greit å gå ned igjen i mørket også, selv om vi måtte gå en aldri så liten omvei for å unngå de aller glatteste feltene. Dermed kom vi ikke ned helt på samme plass hvor turen starta heller, men valgte den veien vi var best kjent.

Lyset på denne tia av døgnet er jo bare helt fantastisk. Dessverre hadde jeg ikke med meg kameraet, så alle bildene er tatt med iPhonen. Terrenget var veldig varierende, innimellom føltes det som om vi var langt oppå høyfjellet, og når en er der så må en gjerne ned igjen også …

Jeg fant vel ut at jeg ønsker meg ny turbukse på vei ned her. En slik ungene i barnehagen har, med forsterket, vanntett del på baken. Det hadde til tider vært sykt praktisk for ei som innimellom tar de verste nedstigningene i sittende stilling!

Jeg tror ikke denne toppen hører til Den omvendte båt. Men det var ikke noe å si på utsikten her heller. Har ikke klart å finne noe navn på akkurat dette punktet. Men vi måtte iallefall gå et godt stykke herfra for å komme til målet vårt.

Og her var det glatt! Derfor ble det en annen vei ned igjen altså …

Den omvendte båt ligger 232 moh. Og etter en litt strabasiøs tur opp blir du belønnet med en fantastisk utsikt til alle kanter. Langt uti skjærgården der ligger sommerparadiset vårt, og det er litt rart å befinne seg på motsatt side og kikke utover, istedenfor å sitte på terrassen og kikke innover.

Turen vår ble på 9,3 km. Den løypa vi skulle ha gått var 6,3. På ut.no, som vi veldig ofte bruker når vi skal finne inspirasjon for turene våre, går de inn fra en annen kant. Den ruta finner du HER. Om du bor i Kristiansand og aldri har vært her oppe, da burde du absolutt få på deg turtøyet og komme deg ut! Men anbefaler da å ta det som en formiddagstur, på den tiden av døgnet hvor lyset holder helt til du er tilbake til utgangspunktet igjen. Selv om jeg er veldig fornøyd med den turen vi fikk, både med og uten lys. Men det er meg da, som tusler rundt inni skogen i mørket uten lommelykt, og synes det også er ok.

Det ble ikke noe strikking i går kveld. Og det blir sannsynligvis ikke noe særlig av noen ting i dag heller. Å gå tur straffer seg nemlig innimellom, så formen er ikke helt på topp i dag akkurat. Bare det å få dette blogginnlegget ferdig har tatt over to timer. Så nå er det snart langt på formiddagen allerede, og absolutt ikke noen tid en sier god morgen på lengre. Men jeg håper starten på dagen din ble bra uansett, og at det fortsetter sånn. Min blir sikkert bedre i morra. 

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 
#utno #mittfriluftsliv #utpåtur #kristiansand #labbeturerikristiansand #jegersberg #denomvendtebåt

Sol, sol og mere sol … Slikt vær innbyr jo til mer bevegelse. Det meste blir litt lettere faktisk. Så selv om jeg innbiller meg at jeg ikke er så værsyk som jeg var tidligere … vel, jeg har muligens tatt feil! Jeg liker best sol, og varme, sånn er det med den saken. Varmen kan vi ikke akkurat skryte så veldig av, men vi har det mye mildere enn andre plasser i landet. Søndag hadde vi vinterens kaldeste dag, med minus åtte grader. Nå er vi tilbake til nullpunktet igjen.

Drømmemannen er ikke så skrekkelig glad i å gå tur. Sånn egentlig. Innerst inne. Men han blir jo med da. Til tross for at han uffer og akker seg litt, synes det tar alt for lang tid og bla, bla, bla. Litt uggen er han for at jeg alltid “lurer” ham til å gå lengre enn det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg stiller meg litt uforstående til det gitt, selv om jeg gjerne tar en svingom både hit og dit. For kanskje er det fin utsikt fra den toppen, eller så ser stien så koselig ut … ja, jeg går litt rundt sånn på måfå egentlig. Skjønner ikke hvorfor vi alltid må ha en plan for alt. Men der er vi nok ganske ulike. Mens jeg er glad for at turen ble lengre enn jeg hadde tenkt, er han litt snurt for at han ikke kom seg kjappere hjem …

Søndag var vi på tur i Søgne. En bekjent hadde lagt ut et bilde på Instagram fra ei turløype der ute, og den måtte vi jo forsøke. Tinntjønnløypa var både fin og grei å gå, om en ikke har noe imot bakker da. For de var det en del av. Siden jeg måtte ha en avstikker for å finne akkurat den plassen bildet hans var tatt så ble vår tur 5,65 km, og ikke bare 3.9, som den linken jeg har lagt ved. Mye av de ekstra meterne tilbake til parkeringsplassen gikk på en skogsbilveg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Før 11 var vi ute av hus. Det hører til sjeldenhetene. Fordelen var at vi var så tidlige at vi gikk hele løypa uten å treffe andre folk. Det ble en frisk fornøyelse i åtte kuldegrader, men veldig godt etterpå.

Lørdagen var like fin, men mye mildere. Vi tok en tur i Baneheia bare for ikke å skuffe Jonas, etter at vi hadde dratt han med i bilen ned til butikken der vi normalt kjøper hundemat. De hadde nemlig halv pris på regndekken og slike ting som jeg alltid har vært helt overbevist om at jeg aldri i livet skulle trøkke mitt dyr inn i. Heldigvis så har Jonas fortsatt ikke dekken. Men det er ene og alene fordi det største de hadde ikke passa, selv om vi iherdig forsøkte å kle på han der inne i butikken. Dermed må vi fortsatt komme hjem med dryppende våt og dritskitten hund etter turer i det som normalt er en helt vanlig vinterdag på Sørlandet. Nemlig regn og slaps.

Baneheia er en utrolig flott plass å går tur. Med stier på kryss og tvers. Følger du den mest brukte ruta rundt badevannene og lysløypa så kan det være litt vel folksomt for min del. Men valgmulighetene er utallige, så vil du ikke tråkke rundt i kø er det jo bare å finne en annen vei. Selv om jeg nesten er vokst opp her oppe, så fins det fortsatt mange ukjente stier for min del.

Fredag var det bare meg og Jonas på tur. Siden vi tidligere i uka mest hadde holdt oss i skogen rett rundt her vi bor, så gikk vi en lang tur på sykkelstien, over Slettheia og ned til Myren Gård. Dette er jo i nærheten av der jeg jobba halve livet omtrent, så det er litt vemodig å gå her. Jeg brukte mange av lunsjpausene mine her når jeg måtte ut og lufte hodet, og når det stormet som verst angående nedbemanningene. 

Masse frisk luft og bevegelse har det vært i helga. Men jeg blir lissom aldri mer pigg av den grunn. Snarere tvert i mot. Og det er ganske frustrerende. I dag var jeg hos legen igjen, uten at det skjedde noe spesielt der. Var der inne i nærmere en time, så godt tid har han i det minste. Prata bare, så han er tydeligvis opptatt av å bli kjent med nye pasienter. Skal tilbake igjen om snaue to måneder, om det ikke dukker opp noe før den tid, og da skal det tas en del blodprøver igjen. Var ikke nødvendig å ta det så ofte visstnok. Og det er jo ikke lenge siden jeg ble testa for det meste hos han private jeg gikk til. Men disse månedene skal jeg forsøke å få opp D-vitamin nivået litt. Det er ganske langt nede på den normale skalaen. Mulig det kunne hjelpe på utmattelsen. Jeg er jo av den typen som aldri har tatt vitamintilskudd eller andre tilskudd, nettopp fordi alt har vært så fint alltid. Min forrige lege mente at for mye slikt kunne gjøre vondt verre, for andre ting. Han her mente at det absolutt ikke var farlig å prøve, om det ble et eventuelt overskudd kvitta kroppen seg med det på egenhånd.

Nå venter jeg bare på at drømmemannen skal bli ferdig på jobb. Siden værgudene fortsatt er på vår side skal vi ta en aldri så liten topptur før det blir mørkt. Og så kan jeg kanskje synke ned i stolen og strikke ferdig vintergenseren min etterpå. Om jeg orker. 

Fortsatt god mandag til deg som stikker innom. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Så mange langturer ble det ikke i denne romjula heller. Men litt bevegelse er jo som sagt mye bedre enn ingen bevegelse, og som vanlig fant vi en grei tur på ut.no.

Høvåg i Lillesand er ikke en plass vi pleier å gå. Men det er alltid gøy å se noe nytt, og med så mye flott turterreng i nærheten hadde det jo nesten vært en skam å bare vase rundt på samme plass hele tiden. Jeg liker aller helst rundturer, for å gå frem og tilbake samme vei er skrekkelig kjedelig. Innbiller jeg meg. Sannsynligvis kommer den innstillinga bare av en feilkopling i topplokket.

Vi parkerte ved banken i Høvåg. Krysset veien ved Herredshuset og gikk opp en gårdsvei mellom bebyggelsen. Denne veien fortsatte vi på til vi kom til skiltet med Røynevarden på høyre side av veien.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Første del av turen gikk på en grei sti. Etterhvert som vi nærmet oss toppen ble det av naturlige grunner litt brattere, skal en på en topptur så må en regne med en aldri så liten stigning. Hvis en ikke tåler det så får en heller holde seg i lavlandet og gå glipp av all den fine utsikten.

For det ble vi lovet her, nemlig … flott utsikt over det som snart våkner opp igjen som en fantastisk sommeridyll; Blindleia. Den 20 km lange strekningen der en kan ferdes med båt innaskjærs, godt beskyttet mot Skagerak av øyer, holmer og skjær. Sørlandet på sitt aller beste altså, og jeg gledet meg til å se det fra en helt annen vinkel enn fra båten.

Det var en smule gjengrodd kan du si. Og kjærringa synes egentlig at Lillesand kommune kunne brukt noen kroner på å tynne ut skogen litt her og der. For å få dette bildet sto jeg på tå på det aller høyeste punktet. Etter å ha vært på en del topper i årenes løp, så er det nesten litt skummelt å se hvordan Norge gror igjen, så her har de forskjellige kommunene virkelig et forbedringspotensiale.

På toppen står denne hytta. En aldri så liten renovering hadde kanskje vært på sin plass her også …

Siden jeg, som tidligere nevnt, foretrekker rundturer måtte vi ned på andre siden. Det første stykket der var sykt bratt. Jeg mer akte på baken enn jeg gikk. Men da jeg var ferdig med den særdeles uelegante nedstigningen så ble vi belønnet med en skikkelig skogsvei som vi fulgte helt til hovedveien. Å gå langs veien er jo litt kjipt det også, men det var ikke så alt for langt før vi var tilbake til bilen.

Skulle ikke tro bildene var tatt helt i slutten av desember. Det ser jo nesten litt vårlig ut. Fine farger og temperatur på rundt null. Traff ikke et menneske, så Jonas kunne gå løs hele tiden, noe han synes er helt topp. Han går jo aldri mer enn to, tre meter fra oss (eller aller helst mellom oss), men siden han er så stor så holder vi han i bånd om vi går plasser der det er andre folk. 

Snaue fem kilometer på en times tid var dette. Kartet har jeg lånt fra ut.no, og om du vil laste ned gps spor og nærmere beskrivelser for denne turen kan du gå inn her.

Satser på at 2018 blir et godt turår for oss, med mange gode opplevelser på lur. ♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Tidlig på’an. Vi tok oss en aldri så liten bryggesleng på morrakvisten her. Jonas og jeg. Selve turen langs sjøen var ikke så lang at det gjorde noe, men siden vi gikk hjemmenfra og tilbake igjen så ble det såvidt under mila. 13000 skritt og vel så det. En sporty start på helga altså.

Det ble med dette solgløttet i dag morges. Nå daler julestemninga ned fra oven. Snø altså! Lurer på hva som har skjedd inni mitt hode, for jeg kjenner jeg blir ganske glad når det snør. Jeg som ikke liker vinter en gang. Men det blir jo så mye finere og lysere. Åsså er det jo snart jul, må være derfor.

Ønsker deg ei flott helg med disse bildene fra fine Kristiansand. Julebyen har jeg enda ikke rukket å få med meg. Men den er jo best på kveldstid. Mulig jeg må en tusle rundt litt i sentrum når jeg har kjørt drømmemannen til julebordet han skal på i kveld.

Blir en lang, kjedelig kveld aleine i heimen. Med en grandis. Ikke fordi jeg liker det, snarere fordi jeg ikke gidder å lage mat bare til meg selv. Hvis jeg hadde bodd aleine så hadde jeg garantert vært en sylfide! Om jeg ikke hadde sulta ihjel da …

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Vi har vært på tur. Det som skulle bli en akkurat passe lang søndagstur ble plutselig superlang. Og dritglatt! For å være helt ærlig så var det ikke gøy en plass …

Å gå tur er noe jeg kan. Det er stort sett det eneste jeg kan også. Jeg kan gå og gå, men selv om jeg går både langt og lenge så blir jeg altså ikke sprekere. I motsetning til hva legen min vil ha det til. Og jeg blir så utrolig fortvila fordi det ikke funker slik det tydeligvis burde. Vi går tur opp og ned, for noen vil nok terrenget vi går i absolutt ikke se ut som et turterreng, men siden bikkja trenger litt andre ting en enn bred grusa sti så klatrer vi av gårde midt inni skogen der ingen hvite har satt sine bein tidligere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke snakk om å bare dasse avgårde. Det er nemlig derfor jeg ikke liker å gå sammen med andre. Selve gåinga er mitt mål, jeg går ikke for å prate med noen eller gå i kø. Heller ikke for å raste, drikke kaffi og spise Kvikk Lunsj. Jeg går, i håp om at en dag så vil elendigheta snu, og kroppen min bli normal igjen. Noe som da ikke har funka de siste 10 årene og vel så det. Sannsynligvis kommer det aldri til å fungere heller. 

Det var fem kuldegrader da vi forlot huset. Surt, men oppholds og tildels litt blå himmel om du la godviljen til og kikket i riktig retning. Og det er jo viktig.

Uansett hva en gjør så er det så forbanna viktig å være POSITIV! Om så hele livet ditt holder på å rase sammen så må du for all del smile og tenke positive tanker. For det er jo alltid noen som har det mye verre enn deg. En aldri så liten utmattelse og en kropp som ikke vil lystrer lengre, det er iallefall ikke noe å sutre for. Så her bites tennene sammen og jeg går på med krum, vond nakke.

Med vondt skal vondt fordrives. Den har du vel hørt? Men har du hørt hvor lang tid det vil ta også? Isåfall håper jeg du vil si svaret til meg, for jeg begynner å miste tålmodigheten nå …

Is både her og der. Glatte røtter, glatt fjell, sleip sti. Men vi trodde vi var så utrolig godt skodd, for vi hadde jo investert i nye militærboots fra et omreisende overskuddslager. Så vi var beredt så det holdt! Den illusjonen sprakk etter fem meter. Drømmemannen sklei på noen planker som lå over et vått område, ramla med bakhodet rett i fjellet og knuste likegodt iPhonen i samme slengen. Da burde det jo ha ringt noen bjeller, og vi burde ha snudd …

Men neida, her skulle det trimmes! Så vi fortsatte på verdens mest elendige skotøy. Jeg trenger vel neppe understreke så veldig at med en kropp som min, som er vondt over alt hele tiden, så var ikke dette det lureste jeg har gjort. Livredd for å ramle blir en jo gående som Bambi på isen. Sannsynligvis ikke fullt så søt, men helt sikkert ikke så langt unna heller.

Denne ganga fant vi “den lille prekestolen”. Noe som var målet for turen. Men siden vi var så dårlig skodd fant vi ut at det var best å ikke gå så nærme kanten. For der var det bratt! Derfor altså, og bare derfor, sitter jeg ikke på tuppen der og dingler med mine nyervervede sko.

Herfra bar det oppover Øyliheia, og nedover igjen på andre siden. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor vi gikk opp her, men så er ikke jeg stifinneren i dette forholdet heller, og dermed har jeg nok ikke så mye jeg skulle ha sagt når det gjelder akkurat det. Mye av turen ned foretok jeg på rompa! Heldigvis var det ikke mange andre i området, så om jeg klarer å fortrenge dette i løpet av de kommende ukene, så er nok ikke stoltheten mer såret enn at jeg skal komme videre i livet.

Vinterens første snø! Det begynte så smått å drysse fra oven da vi kom til toppen. Noe som gjorde det enda  vanskeligere å se hvor disse små, frosne vannpyttene var. Dermed ble kjærriga enda stivere i bevegelsene, og turen herfra foregikk stort sett langt inni buskaset og krattet med lyng. Sykt omvei til tider, men mye tryggere.

Ikke noe å si på utsikten i dag heller. Men her tenkte jeg aller mest på hvordan jeg skulle klare å komme meg ned igjen. Tviler på jeg kunne kategoriseres under spesielt blid og hyggelig på dette tidspunktet. Stakkars drømmemannen min, det var jo absolutt ikke hans feil, verken isen, den vonde kroppen eller de forbanna skoene … men altså, det var jo ingen andre akkurat der heller. Jada, ikke spesielt voksent av ei som er godt over halvveis til 100, og så langt fra sjarmerende som det går an å komme! Skjems litt nå i ettertid. Jeg tilbød meg å henge meg der oppe på toppen, i et tau som allerede var klart, men han takka utrolig nok nei til det tilbudet. 

Det er sykt flott i Vågsbygd-skauen. Over tre timer i disse omgivelsene burde ha gjort godt for både det ene og det andre. Men ikke i dag. Vi kom hjem nesten like hele, hos meg var det som sagt mest stoltheten det gikk ut over. Fordi jeg krøyp rundt som en 103 år gammel kjærring i buskaset. Skodd med verdens verste sko, som umulig kan ha noen tilknytning til verken militær- eller turutstyr. Dette var som å gå på fotballsko med knotter på en kunstisbane. Sålen var så hard at vi hørtes ut som to hester som kom klikkende, og det midt inni tjukkeste skauen. Innimellom vurderte jeg å gå returen på bare sokkelesten, og jeg er ganske sikker på at det hadde vært vel så trygt. Om enn litt kaldere.

Vi hadde tenkt å ta turen til sentrum utpå ettermiddagen. For å se på juletreet og julegatene, få litt julestemning til krype inn under huden på en måte Men det ble ikke noe av. Over ei mil på glattisen holder for meg. Og jeg er ganske sikker på at drømmemannen ikke ble så lei seg for at resten av dagens planer gikk i vasken denne ganga.

Jeg håper din dag ikke har vært fullt så anstrengende som min. Du har kanskje ikke fått øvd deg på alle de styggeste ordene du kan heller da, sånn i løpet av to, tre timer, men akkurat det trenger du ikke være lei deg for. 

Og skoene? Joda, det var 1400 kroner rett i dass! Vi fant de forresten igjen på eBay til langt under 300 kroner pr. par. Så konklusjonen her er: Ligg langt unna Salg av militært overskuddsmateriell om de skulle dukke opp en plass nær deg!

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Rett fra senga og ut! Omtrent. Bare pusse tennene og slenge på seg det tøyet som lå nærmest. Ingen frokost, verken til Jonas eller meg. Men denne ganga skulle jeg ikke gå glipp av soloppgangen! Så viste det seg at det var et tett skylag kant i kant med havoverflaten. Så dermed varte og rakk det før sola fikk karra seg over den.

Kaldt og frisk var det. Men absolutt en fin morgenstund på et par, tre av utsiktspunktene her i nærheten av hjemmet vårt. Er ikke alltid en trenger å gå så langt for å se noe fint. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vanedyret Jonas var nok litt sjokkert. Tenk å bli dratt ut på tur sånn helt uten forvarsel, halvveis i søvne og uten mat. Til og med gledeshoppene på vei ut glemte han nesten. Men så ble det helt ok. 

Det var det. Sola skinner og jeg er fortsatt litt småfrossen etter turen. Det er noe veldig galt med denne termostaten min for tia. Jeg fryser og fryser. Jeg som har vært overopphetet i over ti år. Kan fortsatt få noen heteturer, men stort sett er jeg iskald. 

Og her satt vi da, tidlig på morrakvisten. Litt blåfrosne og med skikkelig morratryne. For ikke å snakke om hårsveisen! Tror jeg må bevilge meg et par minutter ekstra neste gang, for å ta en titt i speilen. Med linsene på! Eller i det minste tre på meg ei lue ….

Nå er det tid for å male litt i kjellerstua. Blir egentlig en hektisk dag i dag, så håper formen holder til alt jeg har tenkt å gjøre. Hvis ikke, vel, så kommer det forhåpentligvis en ny dag i morra. Den aller første i desember til og med, og dermed er det snart på tide å vise noen nisser veien ned fra loftet igjen. Merkelig det der, så sykt mange år som de har bodd i dette huset, og så mange ganger de har tatt veien ned i stua før jul … likevel klarer de altså ikke å finne frem på egen hånd! Nå som det ikke bor noen barn her lengre, så hadde det egentlig vært helt ok å bare våkne en morra, til ferdig pynta julehus.

Gjerne noe julebakst også! Tenk å våkne til duften av nystekte pepperkaker. :)) Det hadde vært noe det. Jeg elsker jo rett og slett alle disse tørre småkakene, for ikke å snakke om marsipan og nøtter, skikkelig klissete delfiakake og alle de forskjellige formene av kalorier en kan stappe inn på denne tia av året. Mmmmm … Det er dårlige utsikter for prosjekt “sprekere og lettere” fremover. Men det var kanskje ikke før i januar det starta for alvor, eller hva? Jeg er iallefall veldig klar for litt utskeielser snart, er så godtesjuk at jeg holder på å gå på veggen innimellom. I går skrapte jeg ut restene av en Nugattiboks som hadde stått både vel og lenge i skapet, skjønner ikke hvorfor den ikke var kasta for lengst. Den var jo egentlig tom! Men jaggu var det ikke nok til ei skive. Tørt og klumpete var det, men ned gikk det likevel. Nei du, det er nok på tide med litt skikkelig fråtsing her. Og jeg er klar som et egg!

Ha det bra så lenge, og takk for at du tar turen innom sånn rett som det er. 🙂

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

I går var det strålende sol på Sørlandet. Iallefall den biten av Sørlandet der vi bor. Så istedenfor å ut på hytta for å stenge for vinteren, ta opp båten og slike kjipe ting, tok vi heller en langtur i skogen. Vi fant ei løype via Facebook som så veldig flott ut, men det ble som det pleier noen avstikkere utenom den løypa vi hadde tenkt å ta. Ikke fant vi “lille prekestolen” heller, så den får vi gå etter en annen gang.

Eller fant og fant. Når en legger ut på en slik langtur uten både vått og tørt, så sier det seg selv at en egentlig blir både tørst, trøtt og kanskje litt småsur etter 2-3 timers vandring opp og ned. Vi er gode på å gå tur, men da går vi, vi koser oss ikke med medbragt kaffi og niste slik som andre folk. Der har vi et ekstremt forbedringspotensiale. Det har vi vært enige om i mange år, men har det blitt bedre av den grunn? Nope …

Valget denne søndagen ble Vågsbygdskauen. Veldig nærme der vi bor, men egentlig et nokså ukjent terreng for oss. Vi har gått her et par ganger tidligere, men ikke samme turen som i går. Den startet nemlig fra Biltilsynet, bare tre minutters kjøretur fra ytterdøra vår. Aldri har jeg visst at det gikk an å gå inn der for å komme inn til dette flotte turområdet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

NB! Appen stoppa før vi var tilbake til bilen, så turen var nok en km lengre enn angitt her.

Så bar det opp i heia. Etter cirka 600 meter på kjerreveien fra parkeringsplassen tok vi brått av til høyre ved skiltet til Bjørkedalen. Det gikk oppover og oppover, og der det flata ut skulle vi ha gått ned igjen. Men siden det gikk an å komme enda et hakk høyere måtte jo kjærringa opp og se hvordan det så ut der også …

På toppen av Borheia, 166 moh. Fikk litt følelsen av å være på høyfjellet her. Og det hjalp godt at værgudene var så snille med oss. Tror ikke turen er så god når kulda og frosten kommer. Terrenget var ganske ulendt, bratt og smalt. Men på en godværsdag som dette var det perfekt. Fra Borheia kan du se over til Bukksteinen og Øyliheia, som også er to flotte utsiktstopper.

Veldig variert terreng. Og det er akkurat slik jeg liker å ha det når jeg skal på tur i skogen. Disse flotte, brede, skogsveiene med grus blir fort kjedelig. Men om en har en dårlig dag og ikke orker så mye, så er det klart at en tur på grusveier er bedre enn ingen tur i det hele tatt. Fordelen med å gå på plasser som dette er at en nesten er helt aleine. På tre og en halv time møtte vi fem personer, og det i beste turtid en søndag med knallvær.

Godt merka og mange muligheter. For oss ble det fra den ene toppen til den andre. 

Øyliheia 161 moh. Aldeles nydelig her også.

Nesten tilbake til utgangspunktet. Og der dukka denne flotte grillplassen opp. Ganske ny, da det lukta tjære og nytt trevirke. Nydelig plass å ta med barnebarna på grilling fant vi ut. Omtrent en kilometer å gå inn på grei sti. Og utsikten over Fiskåvannet var det heller ikke noe å utsette på.

Fiskåvannet rundt. Sånn omtrent jaffal. Flott tur, men kjenner det godt i dag. Ikke fordi jeg er lemster eller noe sånn. Neida, jeg er bare sykt sliten. Om det er så lurt å ta slike turer for meg, selv på en god dag … tja. Det var iallefall godt der og da. Så får jeg bare venne meg til straffa som kommer i etterkant.

Håper du også hadde ei fin helg. ♥

#vågsbygdskauen #topptur #fiskåvann #utno #øyliheia #borheia #utpåtur #visitkristiansand

Midtlivskrise på facebook finner du HER – følg meg gjerne. 

Ikke visste vi at de skulle være så sinnsykt folksomt her. Hadde vi visst det, ville nok turen ha gått til en annen plass i går. Jonas fikk rast fra seg litt bortenfor turisttråkket, så han var fornøyd med det. Jeg hadde jo ikke tenkt å løpe uansett, frisk luft og litt bilder var vel igrunnen målet for meg. Drømmemannen ville vel bare at jeg skulle tenke på noe annet enn sykdom og elendighet, så det var faktisk hans forslag å ta turen hit. Han er igrunnen ganske ok denne drømmemannen min … vet egentlig ikke hva jeg skulle gjort uten han.

Hvis du lurer på hvor alle disse irriterende folkene er … så er jeg altså ekspert i å ta bilder uten en haug med ukjente mennesker midt i fleisen. Kan ikke fordra alle disse turistene som kreler over alt! Men tro meg, de var der! Det gjelder bare å være litt tålmodig (fotografering må være det eneste feltet hvor jeg kan kalles det), og trykke ned knappen akkurat på rett tidspunkt.

Med vind i håret. Elller i tunga da … det er ikke alltid like lett å se normal ut til enhver tid. 

Store bamsen. Han tiltrekker seg iallefall mye oppmerksomhet denne pelskledde følgesvennen vår. Noen blir stive i blikket av redsel bare de ser han, men de aller fleste kommenterer at han er skikkelig flott, skjønn og ser utrolig snill ut. Og det er han jo, selv om et er veldig mye hund. Men det er ekstremt få som vet hvilken rase det er, virker som om det er få som har sett en slik hund i det hele tatt. Noen tipper han er en sanktbernhardshund, og de kan vel virke like om du ikke har peiling. Selv om den er enda større, og kan bli opp mot 100 kilo. Takke meg til Jonas på 75! For min del trenger han ikke bli større nå, men han har enda et år å vokse på, så det kan vel fort bli noen kilo til i løpet av det året.

Her skinner sola, og det er rim på terrassen. Jeg har stort sett vært oppe i hele natt, og fått sett omgivelsene skifte fra bekmørkt, til knallblått, rosa … og nå en blekblå vinterhimmel egentlig. Men helt uten skyer. Varmepumpa går på høygir, så det er sikkert ikke så mange gradene ute. Egentlig hadde jeg en avtale med ei venninne, men avlyste just da det kjennes ut som om jeg bør holde meg i nærheten av min egen do en stund fremover. Det er ikke bare en ting vettu! Men akkurat den biten får jeg ta som et ledd i slankinga …

God mandag til deg. ♥ 

#lindesnes #søndagstur #leonberger #novembersol

Midtlivskrise har sin egen Facebookside – Følg meg gjerne.

Denne helga har vært ganske så aktiv i huset til drømmemannen og kjærringa. Vi har passet barnebarn siden fredag, men nå har roen senket seg, og skuldrene gjør forhåpentligvis det samme etterhvert. 

Værmessig har helga vært elendig. Men utrolig nok har vi vært heldige og sluppet unna de verste regnskyllene når vi har vært ute. Og ut må en jo. Spesielt med et par fireåringer i huset. Da har både de unge og de litt eldre hodene godt av en liten luftetur.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Som kanskje noen av dere vet så har vi fem barnebarn, til sammen. Her er to av dem. For fire år siden ble drømmemannen morfar 13. mai og jeg ble mormor 13. juni. Dette hørtes jo litt merkelig ut … men vi har altså ikke noen felles barnebarn i og med at vi ikke har noen barn sammen. Ikke bare, bare med disse familieforholdene i våre dager, men enn så lenge klarer vi å holde kontrollen. Det er ikke så ofte vi har hatt bare disse to på overnatting, og det gikk utrolig greit. De fant tonen med en gang, sikker fordi det verken var storesøsken eller kusiner involvert.

Ikke alle unger er like glad i å gå tur. Derfor tenkte vi Trollstien på Justneshalvøya var en passelig liten strekning. Vi har aldri vært der tidligere, og synes det var vanskelig å finne ut hvor vi skulle starte. Litt mer skilting hadde vært ok, men det er jo mulig de helst vil ha denne forheksede skogen for seg selv, de som bor der ute. Vi vet ikke om vi fikk med oss alt heller, men for den ene snuppa var det mer enn nok. Ho hadde vondt både her og der, og ville helst bæres tilbake til bilen.

Hender som stakk fram fra den ene fjellsprekka etter den andre  Skikkelig spennende for to små jenter. Ikke så aller verst for ei mormor/bestemor med mobilkamera heller.

Trollenes størrelse var det ikke noe å si på. Å gå opp til denne her var med litt skrekkblandet fryd, mormor måtte være med og helst ikke gå så mange meterne vekk heller.

Inni her var det absolutt ikke noen troll. Men derimot en familie som satte og koste seg med medbragte boller! Så disse to vi hadde med sto en liten stund og siklet i vinduet før vi fant ut hva det var de egentlig glodde på …

– Se mormor, jeg peller ho i nesa! Jaaah, og om du skulle være i tvil så er altså denne under her også et dametroll. Noe jentene, av en eller annen grunn, var helt enige i.

Ei koselig helg. Vi er jammen heldige som har alle barnebarna så nærme at vi kan se de rett som det er. Mine bor bare tre minutter unna i bil, mens de to til drømmemannen må en kjøre i hele 20 minutter for å komme til. Hehe, snakk om å være bortskjemte!

Håper dere andre også har hatt ei fin helg. Forhåpentligvis med litt bedre vær enn det vi har hatt.

#trollstien #justvik #utpåtur #kristiansand #barnebarn #visitkristiansand

Midtlivskrise har egen facebookside – følg meg gjerne.