Søndagen åpenbarte seg med like fint vær som resten av uka. Tenk ei hel uke med sol fra klar himmel. Det er ikke akkurat hverdagskost for oss. Vi var nok ikke de eneste som gikk tur i går, men vi var de enste som gikk tur her faktisk. Vi traff ei eldre dame som eide denne hytta, pluss to familier som befant seg omtrent der turen vår starta. Og det var det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Åsevann ligger i Marnardal, ca. 45 minutters kjøring fra oss. Og vi har gått akkurat denne runda tidligere. Veldig grei tur om en har hund, for han gikk løs helt til vi kom ut til hovedveien igjen. Ikke en gang der var det noe trafikk i går.

Stort sett gikk vi på traktorvei og grusvei. Men til å begynne med er det bare en sti langs vannet. Det er jo slik jeg liker det aller best. En god gammeldags sti. Uten grus og asfalt. Men jeg har jo skjønt at slikt ikke er fremkommelig for alle, så derfor blir den ene turstien etter den andre planert og gruset i vår kommune.

Jonas var ikke like tørr da vi kom tilbake som da vi gikk. Sånn i tilfelle noen lurte. Han hadde en tur uti bekken her, og var også innom et par gjørmehull. Deilig! Ellers er han ikke en hund som stikker av. Han vil aller helst gå mellom oss, er livredd for at han skal komme vekk fra flokken sin. Så eneste grunnen til at han må gå i bånd er om vi treffer en annen hannhund med litt størrelse på. De liker han ikke noe særlig, og da oppfører han seg som en skikkelig idiot. Folk bryr han seg lite om. Om det ikke er noen av våre egne. Men jeg skjønner jo at mange kan bli redde for dette store dyret, så derfor går han stor sett i bånd der vi kan treffe andre.

De fleste husene var forlatt. Men det så ut som noen få fortsatt var bebodd, selv om vi ikke så noe liv der så sto det biler parkert utenfor. Må være litt spesielt å bo sånn, men i disse tider ganske betryggende også.

Det var et aldri så lite bildedryss fra indre byger i Agder. I dag er været litt annerledes. Kaldt faktisk, og helt overskyet. Jeg har vært ute med Jonas, men bortsett fra det har det ikke skjedd så mye. Kjenner futten er gått litt ut av meg. Er lei og tafatt. Og supersliten. Men det går forhåpentligvis over det også.

ღ

Kvarodden ligger ca. 15 kilometer fra Kristiansand sentrum. Litt lengre østover enn der vi har hytte. Fra parkeringsplassen er det en drøy kilometer å gå ut til sjøen. På Kvarodden ligger Kristiansands best bevarte strandforsvarsanlegg fra 2. verdenskrig. Det var en del folk med barn rundt ruinene, så vi droppa å inspisere de i dag.

Når vi kommer ut ser vi rett over på Sodefjed faktisk. Dette er nå et hytteområde, men min bestefar kom herfra i sin tid, og det er her etternavnet mitt stammer fra. Med en bestefar herfra og ei mormor fra Herøya er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg aller mest hjemme når jeg kan være i nærheten av havet. Eller helst i en båt.

Ikke den mest strabasiøse turen i dag altså. Det var mer sånn ut-og-nyte-sola-tur. Jonas og drømmemannen var med, og den tobeinte hadde til og med fiskestanga oppi sekken. Det ble et halvhjertet forsøk på å fiske, og som vanlig ingen fisk.

Niste derimot, det hadde vi med til en forandring. Stakk innom et bakeri på veien, viktig å støtte disse små, lokale bedriftene i disse tider vettu. Men det var himla dyrt, 190 kroner for to baguetter med reker!

Hund i solnedgang, og enda en fin vårdag i sør. Nå er det snart nachos og film her hos oss. Håper du har hatt en fin dag.

ღ

Hei og god fredag alle sammen. Starter med gårsdagens kveldstur her på bloggen jeg. Været var fint hele dagen hos oss, og kvelden ble enda finere. Så vi tok en tur ut akkurat i det sola forsvant.

Kanonmuseet ligger i flotte omgivelser på Møvig. Eller litt lengre ut, nærmere bestemt på Kroodden. Det er ufattelig mange år siden jeg har vært her. Men vi har gått noen turer i områdene rundt. Tenker vi tar en tur til om ikke så lenge, litt tidligere på dagen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Verdens nest største kanon. Kanonen som er intakt er en av opprinnelig tre 38 cm Krupp hurtigladekanoner på fortet, og skal være den eneste gjenværende 38cm SK C/34-kanon i verden. Typen ble utviklet for slagskip og fantes også på «Bismarck» og «Tirpitz». Kanonen har en totalvekt på 337 tonn. Av dette utgjør løpet alene 110 tonn. Det er 19,76 meter langt. Kanonen er produsert av Fried. Krupp i Essen i 1940 og har serienr 79. (Wikipedia)

Kvelder som dette altså … selv om det er rare, skumle dager, og litt sånn krigstilstander rundt oss, så er likevel slike øyeblikk verdt å ta med seg. Det var noen få andre mennesker i området da vi var der, men folk virker redde og går omveier forbi hverandre.

Ikke veldig mange skyer på himmelen. La oss håpe det er en forsmak på sommeren.

Kasermatten på Møvig fort. Her kunne en både gå inn og klatre opp. Måtte jo selvsagt opp en liten tur, bare for å ta bilde. Men siden Jonas var med ble det ikke noen nevneverdige undersøkelser av gangene under jorda. Det får vi ha til gode. Til vi kan ta med noen barnebarn på tur igjen.

Utsikten var det ikke noe å utsette på. Bebyggelsen du ser uti havgapet der er Flekkerøya.

Det var det. Ny dag, kanskje ikke så mange muligheter som normalt, men en må jo prøve å gjøre det beste ut av det. Vi sitter nå her, og jeg håper det hjelper for et eller annet. Selv om jeg har mine tvil enda. For alle tar jo ikke disse retningslinjene like alvorlig.

Men det skal være godt for miljøet. Utenriksnyhetene melder om fantastiske resultater fordi folk ikke er ute. Klart vann i Venezias kanaler, fisk til og med. Og blå himmel over Beijing. Vel, nå er menneskene en gang plassert på denne kloden, og da kan det umulig være meninga at vi skal sitte hjemme i vårt eget hus og mugne resten av livet. Så akkurat det der var ikke noe jeg jublet for! Om det skal være sånn så er det jo ikke noen vits i å leve en gang.

Ha en så fin helg som mulig, enten du er i karantene eller ei.

ღ

Sumatra og Madeira … har du vært der? Det har altså vi. I dag. Og da forstår du sikkert at det er en litt mer lokal destinasjon enn de verdenskjente, litt mer eksotiske øyene vi helst tenker på når vi hører disse stedsnavnene.

Møvig ligger i Vågsbygd. Den største bydelen i Kristiansand. Akkurat her har jeg vært ganske så ofte i ungdommen, da jeg hadde en kjæreste som bodde der. I den tia var det laaaangt fra sentrum, hvor jeg bodde, og ut til Møvig med bussen. Nesten en dagsreise føltes det som innimellom. På en måte var det lissom langt uti ødemarka dette her, for ei som var vokst opp i sentrum. Likevel var jeg titt og ofte å finne på den bussen i godt og vel tre år.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg er mye eldre. Og Møvig er mye nærmere sentrum i dag enn det var den gang. Omgivelsene er preget av enorm fortetning når det gjelder nybygg, men akkurat det gadd jeg ikke ta bilde av, selv om det var skikkelig mange kule hus her nå.

I dag var det en helt annen kjæreste jeg hadde med meg. Pluss Jonas, selvsagt. For hunden må ut, til tross for coronaens inntog i verden. Her får vi bare nyte dagene ute mens det enda er lov å gå tur andre plasser enn i hagen.

Det var sykt godt å komme seg ut. Kjenner jeg blir litt nedtrykt når jeg bare blir sittende her. Ikke det at det er så skrekkelig stor forandring fra mine normale hverdager, men det er liksom noe annet når en vet en må holde seg godt innenfor alle disse restriksjonene. Da blir alt mye kjedeligere å en måte … forstå det den som kan …

Vi gikk forbi utrolig mange idylliske plasser. I tillegg til de større øyene Bragdøya, Andøya, Flekkerøya og Fredriksholm festning fins det flere småøyer i området. Blant annet Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Fantasifulle navn ser du, skulle tro de hadde hatt en aldri så liten promille innabords de som har funnet på dette her. Øyene Madeira og Sumatra har sine navn fra kaptein Hans Kielland som hadde seilt mye rundt i verden før han bosatte seg i Kristiansand i 1812. De het tidligere Møvig- og Brøvigholmene. Hvor Skjede kommer fra vil vi kanskje helst ikke vite …

Området har flere ruiner fra krigens dager. De måtte vi selvsagt inspisere litt nærmere. Gleder meg til sommeren når jeg står slik og kikker ut over havet. Lengter etter hytta, sol og varme. Heldigvis har vi hytte i samme kommune som vi bor i, så det blir vel forhåpentligvis ikke noe restriksjoner på å dra ut der, til tross for coronaen.

Hit men ikke lengre. Broa over til Madeira var vekk! Lurer på om den har forsvunnet i høsten og vinterens ekstremvær, eller om noen har fjernet den med vilje. Kanskje de som har hytte der ute vil gjøre det litt ekstra vanskelig for uvedkommende å snike rundt hyttehjørnene sånn i tide og utide … og det klarte de jo i så fall!

Det ble jo en flott coronalufting i dag. På bildet her, rett over brygga som stikker ut på høyre side, kan du skimte Fredriksholm festning. Der har jeg vært et par ganger på fest, av alle ting. Men det begynner å bli en del år siden nå. Og i min ungdom svømte jeg over sammen med søstera til ungdomskjæresten min. Ikke for å feste, bare for å se om vi klarte det. Heldigvis gjorde vi det, vet ikke helt hvilken kriseløsning vi hadde tenkt oss om vi ikke hadde klart det. Heldigvis slapp vi å tenke på det! Jeg kan enda huske hvor sliten jeg var da vi kom tilbake.

Håper dagen din har vært grei. 

ღ

Hei, denne siste søndagen i februar. Som du vet så holder vi nesten på å regne og blåse vekk her på palmekysten. Altså, sør i Norge, her kommunen triller ut et par palmer på Bystranda hver sommer. Denne vinteren har vi såvidt sett snurten av noen snøfnugg to dager, en dag i fjor og en dag i år. Så denne vinteren er ikke så mye å skrive hjem om!

I dag tok vi plutselig en impuls-tur til “høyfjellet”. For det er jo ganske normalt å bare finne på å kjøre 30 mil sånn plutselig en søndag formiddag. Når ikke snøen finner frem til oss, så må jo heller vi finne snøen. Og det gjorde vi.

Knaben er en tidligere gruvelandsby. Den ligger 350 meter over havet, nord i Kvinesdal kommune. Her dreiv de med utvinning av molybden fra 1885 til 1973. Molybden er et grunnstoff som blir brukt i våpenproduksjon. Mer om dette, og selve plassen, kan du lese på Wikipedia om du føler for det.

Der oppe i høyden fant vi altså endelig vinteren! I utgangspunktet hadde vi bare tenkt oss til Lista eller Lindesnes fyr, sånn i samme slengen som jeg hentet ei lampe i Kvinesdal. Eeeeeh … den var også et aldri så lite impulskjøp på finn, rett før vi dro. Da lampa var plassert i bilen kikket jeg tilfeldigvis på et webcam fra Knaben, og der så det ut som om det var snøstorm. Deilig, forfriskende snøstorm. Åh! Så fantastisk! En velkommen forandring til alle disse andre stormene vi har hatt denne vinteren.

Og plutselig var vi på vei …

Ingen av oss hadde vært her tidligere. Og slike turer er jo alltid like spennende. Snirklete, smale veier, med humper og telehiv (vi tok jo ikke den letteste selvsagt, men en omvei både her og der). Det er jo det som til slutt blir en skikkelig kjøretur.

Vinterferie. Det var en god del mennesker med ski på beina da vi ankom bestemmelsesstedet. Det er jo tross alt vinterferie for de på vestlandet, i samme slengen som de på sørlandet må tilbake til hverdagen igjen. Så vi kunne jo ikke akkurat sprade rundt midt i skisporene. Men vi parkerte bilen i sentrum (eller hva det kalles her) og gikk opp til Knaben-gruvene på en mer eller mindre brøytet vei.

Jonas var hoppende glad for litt vinter.

Morro plass å fotografere forresten. Selv om vi ikke kom inn. Flotte farger mot alt det hvite. Her kunne jeg altså ha tilbragt noen dager, spesielt om jeg hadde kommet inn i bygningen også.

Til og med Jonas synes dette var litt spennende …

… eller kanskje følelsen var litt mer sånn skrekkblandet fryd? Han var nokså skeptisk, men samtidig veldig nysgjerrig. Og plutselig ble det skrekkelig nifst, og da er det jo ikke annet å gjøre enn å ta beina fatt!

Jeg elsker gamle, falleferdige bygninger! En perfekt plass altså, for ei litt sær, middelaldrende kjærring med fotodilla. Det var nesten som å være på ferie og på oppdagelsesreise igjen! Og det sier kanskje litt hvor stor reiselysten er når et par ski parkert i brøytekanten oppfattes som eksotisk! For ei som absolutt ikke er født med slike pinner på føttene …

Avslutter med litt bilder fra de forlatte bygningene:

Det var min søndag. Hvordan har din dag vært?

ღ

Dette var dagen altså! Sol og helt blå himmel, nesten uten ei eneste sky. Fantastisk! Og akkurat hva jeg, og sikkert de fleste andre kristiansandere, trengte nå. Selv om de færreste muligens ikke var så nær ved å klikke som denne dama.

Dagen i dag er historisk. Visste du det? Datoen danner et palindromisk tall, som er likt uansett hvilken vei det leses. Sist gang vi hadde en sånn dato var for 909 år siden, den 11.11.1111…. I tillegg er det den 33. dagen i året, og det er 333 dager igjen (skuddår).

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har hatt fire solfylte timer i skogen. Fra den ene toppen til den andre. Tungt, men utrolig deilig! Halve turen gikk vi nesten helt aleine, for de aller fleste tar jo selvsagt grusveien, der det er lettgått og greit, strake veien til vaffelbua.

Vi skulle til Den omvendte båt. Og der oppe på toppen var det faktisk mye folk. Reine køgåinga til tider. Men det er kanskje ikke så rart når værgudene endelig viste seg fra sin aller beste side. Fra toppen, som rager 227 moh, kan vi nesten se helt til Danmark, eller iallefall ut til hytta og enda litt lengre. Og denne ganga var det skikkelig god sikt.

Forrige gang vi tok turen hit var det litt snø. Glatt og forferdelig. Og siden kjæringa absolutt skulle ha med seg solnedgangen ble det av naturlige grunner plutselig veldig mørkt da vi skulle ned igjen. Det var litt dumt, spesielt når vi ikke hadde med oss lykt. Men det ble en del fine bilder av det, og de kan du se HER om du gidder.

Nyyyyter utsikten og sola. Bedre enn dette går det nesten ikke an å ha det sånn en helt vanlig søndag, når en uansett ikke er andre plasser enn i hjembyen.

Så var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Bare veien ned til Bedehuset gjenstår, før vi kan sette oss i bilen og kjøre de 12-15 minuttene det tar å komme seg hjem. Slitne alle tre. Men veldig fornøyde med dagen.

Kart over turen, omtrent slik vi gikk, finner du HER.

ღ

… eller dagstur til Risør om du vil. Vi kjørte hjemmefra i formiddag, og var tilbake litt før fire. Jo nærmere hjem vi kom jo mer regnet det. Men i dag har vi faktisk nytt en hel dag med oppholdsvær og sol. Jeg trenger vel ikke utdype noe mer hvor fantastisk det var?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Risør er en kjent plass for meg. Iallefall selve byen og skjærgården utenfor. Eller det var. Familien til x’en hadde hytte ute på ei øy her, og her var vi ei uke eller to hver eneste sommer i henimot 20 år. Men det er omtrent 20 år siden nå … jaggu går årene fort!

Sentrum og Risørflekken har jeg altså besøkt flere ganger. Men i skogen ovenfor sentrum, der tror jeg ikke jeg var før drømmemannen og jeg var på båttur hit. Den ganga vi dro hjemmefra og opp halve Telemarks-kanalen i en liten daycruiser. Vi to og Zenta, forgjengeren til Jonas. Hadde egentlig tenkt å linke til det innlegget, men det er et av de som ble totalt ødelagt da bloggen ble flytta til en annen plattform. Bilder hulter til bulter. Tror heller jeg lager de innleggene fra båtturen på nytt … snart … for den smørja der kan jeg ikke være bekjent av!

Urheia heter turområdet. Det er flott tilrettelagt med både turvei, stier, utsiktsplasser, badeplasser, do og parkeringsplasser rett ovenfor Risør sentrum. Langs stien er det flere kulturminner, blant annet et kystfort fra annen verdenskrig og Risørflekken da, som er et sjømerke fra seilingstiden, med flott utsikt over byen og havet.

Det er to små badevann her oppe også. For de som liker ferskvann. Det var vel derfor vi var her første ganga, for i båten vår var det litt dårlig med dusj og sånne fasiliteter. Det vil si at morrastellet gjorde vi ved å hoppe i havet. Så å få skylt av oss saltvannet til en forandring var jo nesten som å ha vært på spa!

Vi måtte jo innom selve byen også. Når vi først var på disse kanter. Holdt ikke bare å se ned på den fra toppen. Veldig rart å være her på denne årstiden, for det er som en helt annen by enn den sommerbyen jeg kjenner, den med et yrende folkeliv og veldig trangt om båtplassene. Om du en gang skal til Risør kan jeg virkelig anbefale en middag på Stangholmen fyr. Trenger ikke ha egen båt heller, for her går det taxibåt rett som det er i sesongen. Og maten, den er bare helt fantastisk! Menyen kan du finne her.

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet. En fin dag altså, og i morra er det faktisk meldt sol her hjemme også. Får virkelig håpe at det stemmer. For da satser jeg på at vi får nok en fin tur utendørs, før vi skal til svigers i anledning bryllupsdagen deres.

ღ

I dag har vi vært på en flott tur i skogen ikke så langt fra der vi bor. Og heldige oss rakk akkurat hjem igjen før regnet kom. Så nå kan vi bare slappe av med god samvittighet resten av lørdagen. Bikkja ligger rett ut og snorker foran stolen min, og det samme gjør drømmemannen. Det vil si, han siste der får altså lov å ligge i sofaen!

Turen vår starta ved Dalane industriområde. Innerst mot heia her er det en liten parkeringsplass med plass til 4-5 biler. Ganske god stigning sånn med en gang, og i dag var det temmelig sleipt her. Ellers er det lettgått og greit, og ikke mer opp og ned enn en må ha i løpet av 2,5 timer. Litt blaut og gjørmete kanskje, noe Jonas satte stor pris på.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi har en litt merkelig hund. Selv om han går løs så liker han seg aller best mellom oss. Og for all del, alle disse plankene som er lagt ut for å ta oss mest mulig tørrskodd gjennom løypa er bare tull, synes vår firbente turvenn.

Vi fikk et aldri så lite glimt av sola også. Såvidt det var altså, men sykt deilig så lenge det varte.

Utsikt fra Åmliknuten. Fra denne lille toppen (159 moh) kan vi se direkte til Odderøya og utover havet. Det er en fin plass for en rast/spisepause for de som driver med sånt når de er på tur i skogen. Som du skjønner så er ikke vi helt der. I dag var det to bål her oppe, og det lukta både kaffi og pølse når vi gikk forbi de som satt der. Da angra jeg jo selvsagt litt for at det eneste vi hadde med var hver vår vannflaske i et belte rundt midjen. Eller rettere sagt der midjen burde ha vært …

Drøye 7 kilometer ble det. Og det er vel ikke så verst. Jeg er iallefall veldig fornøyd med både turen og dagen så langt.

ღ

Hei der ute. I dag har vi hatt sol og fint vær hele dagen! Himmel så utrolig deilig det var. Og vi fikk virkelig utnytta det, drømmemannen, Jonas og jeg. Det ble tur til Ravneheia, 144 moh. En bitteliten topptur altså.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er veldig fint der. Nesten så en glemmer alle trappene en må gå opp. Men så blir du belønnet med den utsikten da, når du kommer til topps. Vi laget oss en liten rundtur oppi heia der, det ble i underkant av 5 kilometer, og vi var absolutt ikke aleine om å lufte vettet og julekiloene denne lørdagen.

Midt inni granskauen traff vi to damer som lurte om jeg var på Instagram! Juuuhuuu. Jeg er blitt kjendis! Det var litt flaut egentlig, men litt gøy også. Jeg fikk skryt for alle de fine bildene jeg la ut, og de hadde til og med fått med seg at jeg bada.

Ja, altså, det er bare å si ifra om du vil ha autografen … 😉

Kan godt ha en reprise eller to av denne dagen. Som en avveksling til regnværet var det som en vitamininnsprøytning. Jeg burde virkelig tenke alvorlig på å flytte fra dette landet altså. Det er for spesielt interesserte dette her. Er helt sikker på at jeg hadde hatt en mye bedre hverdag om jeg hadde bodd en plass der det var sol og varme.

Fin lørdagskveld til deg. 

ღ

Lørdagens utflukt med tre av barnebarna ble en suksess. Jeg tror den var like gøy både for ungene og kjærringa med fotoapparatet. Bare synd jeg ikke tok med speilrefleksen, for det lille kompaktkameraet klarte ikke jobben denne ganga.

Før vi kom dit vi skulle måtte vi tilbringe en liten time i bilen. I overkant langt for noen av de i baksetet, uten noen form for underholdning annet enn den de laget selv. Mandal var målet, og hvordan du finner frem kan du se nærmere på ut.no.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fra parkeringsplassen gikk det veldig bratt oppover. Vel oppe ble vi overrasket av et utrolig flott turområde, perfekt for nysgjerrige barnebarn. Og ei mormor/bestemor med dilla på fotografering. Jeg var litt skeptisk fordi selve runda var oppgitt til 1,3 kilometer og ville ta 1,5 timer. Lurte litt på om det var verdt å kjøre i en time for å gå en slik liten snutt av en tur. Men der tok jeg feil. For dette var virkelig verdt kjøreturen! Vi kunne nok brukt minst en time til her oppe i området, og inntatt pølsene også her en plass. Men planen var at vi skulle ta bålet og maten på en velkjent bålplass i hjemlige trakter. Og slik ble det denne ganga. Det resulterte jo i at den ene seksåringen sovna i bilen på vei hjem. Absolutt ikke et sjakktrekk med andre ord.

På Landehobde finnes restene etter et stort tysk kystfort. Det er er spennende utflukt for både store og små. Her fant vi både ruiner og kanonstillinger, samt flere bunkerser vi kunne gå inn i. Til ungenes skrekkblandet fryd. Den av de som jeg trodde skulle være skikkelig pinglete var absolutt den med størst mot her under bakken.

Lommelykter er et must. Og vi hadde med fem stykker slik at alle kunne lyse selv, bortsett fra meg som tusla rundt med kameraet. Dessverre feil kamera til dette, men jeg skal tilbake hit en gang, med skikkelig utstyr.

Det er bare tre års tid siden Landehobde ble gjort mer tilgjengelig for turgåere. Jeg hadde jo aldri hørt om plassen tidligere, men vi bruker ut.no og her finner vi de aller fleste tipsene til turene våre. Turene står godt beskrevet, men bildene de legger ved pleier å være et sorgens kapittel.

Halve turen var jo å leite etter skjulte huler/bunkerser. Noe som var spennende både for de to jentene på 6 og han som blir 9 om litt. Men det å gå ned i mørket var vel mer skremmende enn spennende for noen av dem.

Det var kort mellom begivenhetene. Perfekt for barn som ikke har lyst å gå så veldig langt.

Flott utsikt, spennende ting å utforske. Kan det bli bedre? Her ved den ene kanonstillingen hadde det vært perfekt å tenne bål og innta de medbragte pølsene. Så det gjør vi neste gang vi tar med et knippe barnebarn på denne turen. For tilbake, det skal vi!

– Å nei! Ikke enda flere huler … utbrøt den som synes dette var i overkant skummelt. Men med litt overtalelser ble alle med ned denne ganga også.

Ikke vårt bål. Men de som hadde hatt en pause der gikk bare fra det i fyll fyr. Da vi traff de fikk vi beskjed om at vi bare kunne overta det … Vel er det blaut her, men vi hadde aldri gått fra det slik. Så ungene la på våt mose og vi gjorde vårt for å slukke det.

Nok en kanonstilling. For ikke å snakke om den flotte utsikten.

Vi er på vei tilbake til bilen. Etter halvannen time i et spennende terreng. Grillinga denne ganga foregår nokså nærme der vi bor. I skogen hvor Jonas og jeg pleier å gå tur. Jonas er forøvrig ikke med på denne turen, da vi følte vi hadde nok å passe på med disse tre røverne, og siden vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Det ble et mørkt og spennende måltid ute i skogen. Og bålet vårt ble slukket med medbragt vann før vi avsluttet. Vi var utrolig heldige med været. Det regnet da vi kjørte bortover til Mandal, og det begynte å regne igjen da vi gikk til bilen for å kjøre helt hjem.

Det var vår lørdag. Før vi kom hjem måtte vi innom butikken for å kjøpe lørdagsgodis. For det var jo lørdag fikk vi streng beskjed om, og da måtte de ha godteri. Problemet var bare at de var så trøtte og slitne alle tre at de såvidt orka noe. Dermed ble det litt godis på morrakvisten i dag også.

Nå skal vi på øyeblikket ut igjen. Bare en liten bryggesleng i sentrum for å mate endene og måkene. Fin søndag til deg.

ღ