Kan ikke annet enn si at jeg er glad dette året er over snart. Selv om min hverdag ikke akkurat har blitt så forandret pga. pandemien så har det ikke vært så alt for mange lyspunkt i 2020 heller, tenker jeg nå. Mange flotte turer har vi hatt, som normalt, men det toppa seg litt med negative ting fra august og utover, og for en måned siden ble jo alt verre enn verst.

Annonsørinnhold

GJØR KUPP: 20 knallbra vinterjakker på salg nå

Akkurat det blir det ingen forandring på med det første. Og som jeg har lest en plass, og fått høre, så er det viktig å tillate seg å være glad selv om hele verden raser sammen rundt en. For det var nemlig slik det føltes da barnebarnet ble sykt. Så det ble kjelleren neste lissom. Og det er vel der jula har blitt tilbragt. Faktisk har jeg bare lyst til å avlyse denne forbanna jula for resten av livet nå …

Å finne noe å være glad for er ikke alltid like lett. Selv om jeg har mange andre barnebarn og mye jeg egentlig burde glede meg over, så er det noen ganger bare helt umulig å få det til. Jeg har grene så mye denne siste måneden at det er et under at jeg ikke har tørket ut! Og det nytter ikke å tenke på at andre har det mye verre heller … hvorfor i alle dager skulle det gjøre min dag bedre?

Frisk luft og bevegelse gjør faktisk ikke underverker. Men det er godt å lufte seg litt og forsøke å klarne hodet innimellom. Har mange turer jeg ikke har vist bilder av den siste måneden. Jeg har ikke hatt lyst eller ork til å forevige noe som helst.

I dag kjørte vi en times tid x 2 for å gå en liten tur på Ertzeid på Vigeland. Her var det en fantastisk flott skog å boltre seg i. Temmelig blaut, men til en forandring kom ikke vannet ovenfra.

Både to- og firbente elsker dette terrenget. Jonas blir dritlei når vi går på veien eller grusstier i skogen, da peser og somler han som om en skulle tro det var like før han kreperte. Men her blir han som en valp igjen, løper og hopper og vasser i den ene vannpytten etter den andre myra. Helt topp avslutning på året for han altså. Og det er jo fint, for han merker at matmor ikke har det så bra for tia, og sliter sikkert litt han også.

Over eller under? Stort sett hopper han over slike kanta trær, men altså … ikke alltid!

Veldig glad jeg har disse to altså. ♥

Mye fint å se på langs denne bekken. Og fantastisk terreng, som jeg sa innledningsvis. I dag hadde vi til og med tatt med oss hodelyktene, sånn i tilfelle vi ikke kom oss tilbake før det ble mørkt. Men de fikk vi ikke brukt for!

Her har allerede nyttårsrakettene smelt rundt taksteinene en god stund. Heldigvis har vi en hund som ikke bryr seg om slikt. Han ligger nede under trappa og snorker som om det skulle være helt normalt og stille utendørs. Drømmemannen tilbereder andebryst-middag og vi vaser rundt i joggebuksene begge to. Veldig corona-vennlig feiring her altså. Ikke har vi raketter eller bobler i glasset heller. Vet ikke hvor mange ganger jeg har avsluttet et år med å si at neste år, det må definitivt være mitt år! Så den tanken dropper jeg i år. Skal aldri i mitt liv satse på det mer, for det ender jo bare i skuffelse uansett. Her er jeg klar til å ta i mot det som måtte komme … for egentlig har en jo ikke noe annet valg enn å henge med så godt en kan. That’s life!

Godt nyttår da. Uansett hvordan du måtte feire det.

ღ

Fredag den 13. ansees som en ulykkesdag. Det vil alltid være minst ett og maksimalt tre tilfeller hvert år hvor den 13. dagen i måneden havner på en fredag. Det skjer de gangene måneden starter på en søndag.

Annonsørinnhold

GJØR KUPP: 20 knallbra vinterjakker på salg nå

Dette er en særdeles dårlig kombinasjon. Men hver for seg har både dagen fredag og tallet 13 vært regnet som et tegn på ulykke i ulike religioner og kulturer siden tidenes morgen. Kombinasjonen derimot, kom kanskje så sent som på 1800-tallet, og er en overtro bare vi i den vestlige verden lider av. Spesielt ille er det i engelskspråklige områder. Men det betyr ikke at andre slipper lettere unna. Hos kineserne og japanerne er det tallet 4 som blir sett på som ulykkestallet.

Gammel overtro kaller jeg det. Selv om det heter seg at hvis det er 13 til bords, så vil alle 13 dø i løpet av et år. Fredag alene ble sett på som ukens uheldigste dag, mens noen påstår at tallet 13 har vært forbundet med uhell siden vi mennesker startet å telle. Hvis du har 13 bokstaver i navnet ditt, så vil du ha Djevelens lykke. Mennesker som har hatt Djevelens lykke er blant andre massemordere som Jack the Ripper, Charles Manson og Theodore Bundy.

Eeeeeh … jeg har også 13 bokstaver i navnet mitt! Har faktisk aldri tenkt på det før nå. Men må jo bare innrømme at jeg til tider synes jeg har fått litt mer elendighet enn jeg har fortjent.

Her er kanskje forklaringa: Helt fra jeg fjernet x-mannens etternavn for omtrent 20 år siden har jo livet på et eller annet vis vært et slit. Det kom en veldig opptur igjen da jeg traff drømmemannen for snart 14 år siden, året etter slang jeg jo på hans etternavn da vi gifta oss, så da ble alt bare fryd og gammen. En stund seilte jeg avgårde på ei rosa sky og alt var helt perfekt. Men så klarte jeg jo ikke å forholde meg til dette navneskiftet, det var lissom ikke meg det der, så jeg droppa det. Jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn igjen. Derfor havnet jeg ut med 13 bokstaver – nok en gang! Mulig dette er den mest alvorlige tabben jeg noen gang har gjort?

Fra spøk til alvor. Jeg tror altså ikke på sånt. Egentlig …

Visste du forresten dette om tallet 13? Mange høyhus «mangler» 13 etasje, og seterekke 12 i fly etterfølges direkte av 14. Mange hotell har ikke rom nummer 13. På flere flyplasser fins ikke gate nummer 13. I Frankrike og Italia blir det ikke solgt lodd i rikslotteriet med nummer 13. Det amerikanske romskipet Apollo 13, som skulle ha landet på månen, ble skutt opp 11. april 1970 kl. 13.13 fra utskytningsrampe 13. Kun 56 timer senere, det vil si 13. april, eksploderte en oksygen tank, og tvang astronautene til å gi opp ferden. Sånn bare for å ha sagt det, samtlige astronauter overlevde.

Fredag den 13. har vært grå og våt her. På bildene ser det ikke så grått ut akkurat, de er fra morraturen vår. Langtur i dag, for jeg var nede og leverte en kjole som ei hadde kjøpt av meg. Greit å ha et mål med turen, istedenfor å bare gå rundt på måfå.

Bildene er fra turløypa ved Grimsbekken. Veldig koselig plass, og vi går her ganske ofte faktisk. Fin plass å mate endene, om en driver med sånt. Det gjør ikke jeg, jaffal ikke uten å ha med et barnebarn eller to! Selve stien langs bekken er jo ikke akkurat så lang at den kan kalles en tur, men vi gikk jo hjemmefra og måtte gå hjem igjen også, så for oss ble det et par timer i labbemodus.

Jonas er ikke helt god i dag. Han ville helst ikke ut en gang, men matmor tvang han. Angrer litt på det nå, selv om han ikke halta på turen så var han ufattelig treig og måtte omtrent hales med. Så det var en sånn type tog-tur om du vil, kjærringa først og bikkja etter! Helt omvendt av mange andre som går på tur med hund, men sannsynligvis like irriterende som om hunden hadde gått i forveien. Men da hadde jeg jo i det minste hatt drahjelp opp bakken.

Nå er det snart fredagspizza her. Vi har vært ute og ukehandlet, ikke helt riktig dag å gjøre det på tydeligvis, for det krydde av folk i butikken(e). Veldig sjeldent jeg er i butikken for tia, så det var jo typisk at jeg akkurat måtte ta turen på en sånn travel dag. Vi har vært sinnssykt sløve med den handlinga alt for lenge. Drømmemannen løper på butikken i hytt og pine, og vi bruker sykt mye penger på mat. Blir spennende å se om vi kan spare noe på dette. Foreløpig har vi stor tro på at det kommer til å lønne seg.

Kos deg med kvelden.

ღ

Opplysningene om 13 og fredag den 13. har jeg funnet diverse plasser på nettet; Google, Wikipedia m.m.

Morraturen i dag ble på to timer. Opp og ned i skogen, litt vassing og sinnsyke mengder med regn ovenfra. Litt dårlig timing kanskje, for nå regner det nesten ikke, og rett over taket kan vi skimte litt blå himmel til og med. Men, men …

Annonsørinnhold

Julegavene du ikke legger under treet

Vi kom oss ut. Og det er jo det viktigste. Om vi så ut som drukna katter begge to da vi tusla inn igjen i gata vår, det betyr jo ikke så mye. Vi tåler jo vann!

Det er litt sånn korona-pynt i skogen rundt oss. Noen, jeg innbiller meg at det er en skoleklasse eller noe sånn, har plassert ut disse malte steinene her og der. Jeg synes det er koselig. Og litt morro å gå rundt og se om en finner flere. I vår lå det mange med “alt blir bra” på. Men de fant jeg ikke igjen i dag.

Alle bildene er tatt i skogen rundt Eigevannet. Vårt nærmeste turområde, 7 minutter fra inngangsdøra. Så det er kanskje ikke så rart at jeg elsker å bo her, selv om huset vårt hadde vært verdt en million mer, i følge en eiendomsmegler, om det hadde befunnet seg en annen plass. Er tydeligvis ikke så bra å bo på Tinnheia. Noe jeg ikke helt forstår. For med de turområdene rett utenfor, og kun en halvtimes gange fra sentrum, så kan vi jo nesten ikke ha det bedre. Tenker jeg.

Blir spennende å se hvordan Jonas takla denne turen. Det var ganske sleipt og glatt noen plasser. Er fortsatt redd for at det skal skje noe med han, i tilfelle han ikke er så bra som det ser ut når vi bare går små, lettgåtte turer. Men om vi ikke forsøker oss innimellom, så blir vi jo bare gående i Grønndalen. Og det er jo ikke så morro akkurat.

Det var mye blaut hund da vi kom hjem. Så jeg er utrolig glad for den hundeblåseren vi har i garasjen, slik at det er mulig å få tørka beistet. Får ikke hjelpe at hele vedstabelen, og resten av det som befinner seg der inne, blir pelsbelagt.

Fortsatt fin tirsdag til deg. Om ikke så lenge skal drømmemannen og jeg hente mitt siste bruktkupp. Det blir gøy! Selv om det ikke akkurat er meg som får meste glede av det. Hva det er skal du få se seinere.

ღ

Det måtte bli en lettgått tur i dag. Det er mye som ikke funker her for tia, så noen ganger må jeg visst bare innse at jeg må tilpasse aktivitetsnivået etter evnen. Det sitter langt inne! Men det er jo ikke bare lengden det kommer an på, mener jeg å ha hørt en gang …

Springvannstemmen er et flott opparbeidet turområde. Kun fem minutters gange fra Lillesand sentrum. Det er bare snaue kilometeren, men vi tok en aldri så liten byvandring i tillegg. Sånn at det ble litt mer likt en ordentlig tur. Til sammen 3.5 kilometer. Ikke så mye å skrive hjem om akkurat, men vi fikk da litt frisk luft og en fin naturopplevelse i det minste.

Annonsørinnhold

Julegavene du ikke legger under treet

Tur er tur. Oppholds hadde vi også. Dessuten fikk vi sett en flott plass vi aldri har vært før, som fortsatt hadde vært uoppdaget for oss om vi hadde tatt en langtur et annet sted.

Lillesand er en typisk sommerby. Skjer lite der på denne tiden av året. Og når en til og med tar turen på et tidspunkt der butikkene er stengt så var det jaggu ikke mye liv i de gatene. Gjestehavna var naturlig nok også tom. Må være merkelig for næringslivet i slike byer. Fra den ene ytterligheten til den andre.

Tårnet nede til høyre i montasjen er OVER. Det er et klatre- og utsiktstårn hvor du kan velge om du vil klatre på utsiden eller inni. I dag brukte vi bare øynene, og ikke beina! Men en dag skal jeg altså opp i dette, det har jeg bestemt meg for. Det er 47 meter høyt, og dermed verdens høyeste, frittstående klatretårn. Det åpnet i juli, så det er en nokså ny attraksjon som ligger like vet E18.

Helga ble veldig fin. Men kanskje litt for innholdsrik for en fibrokropp. Og i morra starter jeg dagen hos øyenlegen 8.15. Skrekk og gru! Før det må jo bikkja ha både mat og tur. Kjenner jeg stresser litt bare jeg tenker på det nå. Altså, det er en slik start på dagen jeg aller helst bør unngå. Men noen ganger må man jo bare.

Kos deg med de siste timene av søndagen da.

ღ

Det har vært en grå onsdag i sør. Stranda litt nedenfor her vi bor fremsto som trolsk og litt sånn eventyraktig. Eller som tatt rett ut av en skrekkfilm. Alt etter dagsformen. Tjernet … buuuhuuu. Badebrygga svevde lissom utpå der, og sikten var heller dårlig.

Annonsørinnhold

De beste julegavene du kupper på salg nå

Vi rakk akkurat hjem igjen, Jonas og jeg, før himmelen åpnet seg. Og det er jo en positiv ting. Men jeg kjenner jeg blir temmelig motløs og lei når værmeldinga viser regn ei hel uke fremover. Så langt det går an å se i yr-appen. Prøver å tenke på noe annet, fylle dagene med noe positivt, men uansett hva jeg gjør så blir det ikke bedre. Jeg hater høsten og vinteren, mildt sagt. Ikke fordi det ikke er flott og vakkert ute, men fordi jeg ikke fungerer som jeg skal på denne årstiden. Men gi meg sol fra skyfri himmel og 30 varmegrader så er alt så mye, mye bedre. Ikke som før, men nokså levelig lissom.

Vi er ikke helt på lag, kroppen min og jeg. Når jeg våkner føler jeg meg som om jeg er 106 år, og har vært oppbevart under torva i ei alt for trang kiste de siste 30-40 årene. Alt er vondt. Jeg kler på en kropp som forsøker å protestere så godt den bare kan, uten å bli hørt. Kikker inn i speilet der ei gammal, trøtt og heller begredelig kjærring glor tilbake. Hvem fanken er det lissom? Åsså på mitt bad!!

Det er mange mil ned til turskoene på morra’n. Så vidt jeg får knytta de faktisk! Og jeg som egentlig aldri har hatt problemer med å bøye meg. Jeg bøyer meg og legger glatt håndflatene i golvet mens jeg står på beina, uten problemer. Men nå er det visst blitt en aldri så liten begrensning på det kunststykket også. Altså ikke før 12 på dagen, og helst ikke når høsten og vinteren er her.

Det har vært mye barnebarn siden fredag. Det er superkoselig det, og jeg føler jeg er litt viktig for en liten stund. Jeg kan brukes til noe, og betyr noe for noen. Den følelsen er aldri feil. Aberet er jo bare det at når jeg har vært sammen med ungene så er det ikke så mye futt igjen i kjærringa. Det vil si, når jeg har gjort noe annet enn å gå tur med Jonas og tusle rundt her i mitt eget hus, så orker jeg ikke noen andre ting i tillegg. Dermed blir jeg både sur og lei. Så drømmemannen sitter igjen med alt annet enn ei drømmedame … og det er jo ikke så greit.

Jeg trenger en sydentur! Sol og varme. Faktisk burde jeg bodd en plass der de har sommer hele året. Da er jeg ganske sikker på at jeg hadde fått livet mitt tilbake. Men kunne jeg ha flytta fra barn og barnebarn på den måten? Nope … så egentlig er det jo ikke noe å tenke på i det hele tatt.

ღ

Det ble en rolig kveldstur i går kveld. På asfalt og flat mark. Det er slett ikke å forakte sånn innimellom det heller. Vi parkerer i Kvadraturen, helt nede ved elva Otra, og rusler langs vannkanten rundt hele sentrum. Eller jaffal langs to av sidene, men for å komme tilbake til bilen blir det gatelangs, i og med at Kristiansand ikke ligger på ei øy. Jeg liker best rundturer, der en ikke må tråkke tilbake i samme spor. For en slik enveistur har jeg jo hver morra, når jeg går frem og tilbake i Grønndalen på autopilot.

Jonas er mest vant til å gå tur i skogen han. På skikkelige skogsstier, der det går opp og ned og vi må passe oss for ikke å skli på våte røtter og sleipe steiner. Etter å ha gått tur med ei venninne for noen dager siden, så fant jeg ut av jeg egentlig er ganske så sprek når det gjelder slikt underlag. Dessuten synes jeg egentlig en tre kilometers tur er en pingletur, så noe kan jeg altså fortsatt! Og godt er det. For innimellom føler jeg meg som en skikkelig taper … i det meste.

Annonsørinnhold

De beste julegavene du kupper på salg nå

Det er så mye jeg ikke klarer på dager som ikke er ok. Og de er det en del av, spesielt på denne årstiden. Mens andre kan legge seg på sofaen og se en film med god samvittighet, lese ei bok eller sitte og strikke på dårlige dager er det helt dødfødt for meg. Å legge seg i horisontalen er noe jeg bare ikke gjør! Da skal det være ille da, helst 40 i feber og influensa både her og der. En legger seg ikke bare til, lærte jeg til gangs i barndommen og resten av oppveksten. Så da gjør jeg ikke det vettu, for da er det jo mye bedre å sitte og hangle i en stol! Kan du tenke deg noe så teit? Innimellom skulle en tro at jeg hadde en hjerneskade også, i tillegg til alt det andre som ikke er som det burde vært.

Men beina er det ikke noe i veien med. Bortsett fra at de til tider verker som et helvete. Helst om nettene. Det er noen merkelige greier altså. For gå kan jeg. Selv om beina egentlig ikke vil. Men jeg har funnet ut at de blir bedre av det, disse undersåttene, til tross for protestene. Det verker nemlig ikke i ledd eller muskler, bare i beinet, skjelettet om du vil. Veldig merkelig følelse. Og sykt vondt, såpass at jeg kunne tenkt meg å kvitta meg med de en sen nattetime fra tid til annen. Det forklarer kanskje litt om hvor galt det kan være. Men altså, jeg holder ut, og har fortsatt alle lemmer intakt.

Skogen, et vann eller sjøen gjør underverker for meg. Dessverre ikke av den langvarige, helbredende sorten, men der og da er det som terapi. Drømmemannen kan sikkert lure litt innimellom, på hvordan denne kjærringa klarer disse lange turene når det er så vidt ho klarer å få på seg skoene før vi går. Og jeg har ikke noen forklaring på det. Får bare nyte det så lenge det er mulig. Men noen ganger blir jeg veldig overrasket selv over at jeg faktisk klarer å gå såpass mye når hele kroppen egentlig stritter i mot.

En litt kjipere virkelighetsflukt er mobilen. Tidligere var det kanskje blogginga, men det har blitt litt mer jobb enn kos i det siste. Det triste med det er jo at jeg føler jeg mister mange av de bloggvennene jeg hadde her inne. For i bloggverdenen skal det ikke lange tiden til før en er glemt, spesielt ikke om en innimellom bare ligger i nedre sjikt av de 100 mest leste på blogg.no. Istedenfor pc’n, som jeg bruker når jeg blogger, flykter jeg oftere og oftere inn i mobilen på slike drittdager. Sitter der og scroller og scroller … på ting jeg har sett 170 ganger før lissom, helt til “du er helt ajour” dukker opp på skjermen for tredje gang. Scroller uten mål og mening. Uten å lese noe egentlig. Spille gjør jeg heller ikke. Rømmer bare inn i min egen lille boble. Jeg blir litt oppgitt over dette, at jeg ikke heller kan ta meg sjøl i nakken og gjøre noe fornuftig. Men til det trengs det litt mer energi enn å la en finger stryke over skjermen. Og noen dager har jeg bare ikke den energien.

ღ

Etter en fantastisk søndag, har det bare gått nedover … Altså værmessig. Det er blitt nesten 10 grader kaldere om morra’n, og innimellom, når en minst aner det pøser regnet ned. Høsten og vinteren er ikke min favorittårstid. Og det er leeenge til sommeren nå.

Visst er det fint ute. Så langt kan jeg strekke meg. Og det er kanskje enda finere når det regner og alle fargene virkelig kommer til sin rett. Men det er også mye verre å bo i en fibrokropp på denne årstiden. Mye, mye verre. Innimellom nesten ikke til å holde ut. Høststormer og tinnitus er heller ikke en perfekt kombo. For min del kunne vi hatt sommer, 30 grader og smeigedager hele året.

Annonsørinnhold

GJØR KUPP: 20 knallbra vinterjakker på salg nå

Det er blaut-bikkje-tid. Masse søl og dårlig lukt. Det er tiden da det ikke er fullt så stas å ha en hund på 84 kilo med halvlang pels … Turene er helt greie, det er jo bare å kle seg og stege over dørstokken. Men det er så mye styr når en kommer hjem igjen. Føne bikkja i en halvtimes tid i garasjen, og likevel blir han ikke helt tørr. Uten denne hundeblåseren hadde han sikkert ikke tørka før uti mai en gang. Skal han ut og inn og tisse mellom dagens turer så labber han masse vann og dritt inn på golvene. Men han bryr seg ikke. Jonas liker nemlig regn han, og ligger gjerne en times tid ute på plenen, i mørket på kveldstid og bare nyter det. Da blir det ingen tørking etterpå, for å si det sånn! Heldigvis har vi fliser på gulvet i kjellerstua, og de tåler blaut hund litt bedre enn parketten.

Bildene er fra i dag morges. Bortsett fra montasjen, det er en ukes tid siden. Dette er rett over gata for der vi bor. Grønndalen. En flott plass å ta morraturen. Om en bare er flink til å med seg hundedritten igjen. For dette er også en flott plass for barnehager og småskolen å ta en tur med nista. Og da er det jo ikke særlig stas å sitte og spise ved siden av hundenes etterlatenskaper, eller komme hjem igjen med dress og sko fulle av hundedritt. Mange hundeeiere svikter dessverre her.

På bloggen til Margrethe er det fotokonkurranse. Eller den er avsluttet nå, bare stemminga igjen frem til i ettermiddag. Jeg er ikke med, men det går jo fint an å stemme likevel. Så ta en titt på de fine bildene her inne og legg gjerne igjen en kommentar om du ikke allerede har gjort det.

Helga som var fikk vi gjort en del i hagen. Vi burde egentlig vært på hytta og rydda inn og stengt av for vinteren, men det ble det ikke noe av. Det er masse å ta tak i her hjemme også! Og i går klippa jeg plenen for nest siste gang denne sesongen. Hadde tenkt å ta over en gang til i dag, siden det var meldt oppholds og sol. Men det var tydeligvis feil. For her regner det så det plasker.

Jeg har en del elvestein igjen å plassere. Men ser enden på arbeidet nå. Heldigvis. Faktisk tror jeg at jeg har litt for lite stein til det jeg skulle hatt dem til, så kanskje det blir nok et tonn neste høst. Hekken er klippa, for aller første gang på riktig årstid. Normalt har jeg alltid tatt den på våren, og det har jo gått greit det. Den har aldri vært så fin og flott som i år! Noe som gjør hagen vår helt usjenert nede på plenen. Der vi aldri oppholder oss … hehe. En del eldre thujaer har fått litt formklipp og det ser slett ikke så galt ut, om jeg skal si det selv. Om en ser bort fra alle terrassene som må skiftes ut da. Det er forhåpentligvis også noe som kan gjøres til våren, og når det er gjort regner jeg med de holder ut vår tid. Garasjen er ryddet og veden stablet, så nå kan også bilen få tak over hodet når frosten kommer.

Mye arbeid med stort hus og hage. Og noe er ganske så uoverkommelig, både pga. helsa og økonomien. Likevel er jeg absolutt ikke klar for å flytte fra dette og inn i leilighet. Jeg trives alt for godt til det. Og heldigvis har den lille spira som dukka fram hos drømmemannen angående leilighet tydeligvis daua! Hipp, hurra for det.

Takk for at du slang innom, og kos deg med tirsdagen da. 

ღ

Æ sier det bare … stort bedre enn denne helga kunne det neppe bli. Været altså. Vi har hatt noen skikkelig smeigedager her i sør. Smeigedag, vet du forresten hva det er? Jo, nå skal du høre; det er altså sørlendingenes enkle beskrivelse av en solfylt, stille og varm dag. Slike som forekommer innimellom på sommeren, sånne perfekte varme, vindstille dager med sol fra skyfri himmel, god badetemperatur, måkeskrik og bølgeskvulp, båter som tøffer forbi, rægår og og hvitvin.

Annonsørinnhold

29 lekre kjoler til årets festligheter

Nå skal det sies, det er ikke så mange båter som tøffer forbi lengre. Innimellom kan det virke som om vi sitter midt på E-18 når vi er på brygga på hytta … men det er jo lov å drømme seg tilbake litt, til da alt gikk saktere og ikke bråkte fullt så mye.

Vel, vi var altså ikke på hytta i går, men på Flekkerøya. Og værgudene viste seg fra sin aller beste side denne helga i september.

Vi hadde overnattingsgjester fra lørdag til søndag. Tre av mine barnebarn, på 1, 4 og 7 år. Da den minste ble henta, tok vi med oss de to andre, litt mat, pluss bikkja ut på tur i det fine været. Vi var på akkurat samme sted for mindre enn ei uke siden, og det var da vi fant ut at dette måtte være den ultimate turen å ta med ungene på. Mye spennende samlet på en plass. Ikke for langt å gå. Fine benker, bålplasser, lange trapper, spennende huleganger. Faktisk hakket bedre enn et kinderegg dette her altså! Og med medbragte ferdigkjøpte boller og to kakemenn med rosa sukker på underkroppen ble dette en flott søndagstur for store og små, både to- og firebente.

Området ligger i skogen innenfor friområdet i Krageviga på Flekkerøya. Det siste året har en gjeng pensjonister brukt minst en dag i uka på å rydde opp rundt Lakseviga fort, et gammelt kystfort fra andre verdenskrig. Ikke det at jeg vet hvordan det så ut her tidligere, men nå var det jaffal blitt et fantastisk plass!

Her var flere ruiner og huleganger en kunne gå inn i. Skikkelig spennende både for mormor og ungene. Husk lommelykt, for det var mørkt som i sekk i noen av dem. Nå har jo jeg bytta ut mobilen, så her fikk jeg virkelig testa ut nattmoduset til den nye iPhonen. Og den skuffa ikke.

Fra stummende mørke inni fjellet til fantastisk utsikt oppi høyda. For det var nemlig ikke bare bunkerne som var interessante her altså. Her fins restene etter to store kanonstillinger. Begge etablert på taket av større bunkerkomplekser. Og her hadde vi skikkelig god utsikt til alle kanter.

Bildene er lett blanding fra de to gangene vi har vært her. Jeg håper du ble litt inspirert til å ta en tur i nærområdet, du som bor her. Husk å ta med en unge eller tre, de gjør normalt turene enda mer spennende. Og lommelykt da, det er jo et must på en slik plass.

Hvordan finne frem? Om du ikke er lommekjent så fant jeg en beskrivelse fra en artikkel i fvn som forteller følgende: I rundtkjøringen ved Flekkerøy kirke tar du til venstre mot Skålevik. Etter en snau kilometer tar du til venstre og følger skilt til idrettsanlegget. Parker ved anlegget, og gå tilbake ca. 200 meter før du tar første vei inn til venstre (Knudsmyr). Fra krysset og inn til Knudsmyr går du om lag 60 meter til du ser en gruset tursti gå inn i skogen. Følg denne! I første “kryss” på turstien holder du til venstre. Etter få minutter er du framme på Lakseviga fort.

God tur da! 

ღ

I år var det nok ingen som fikk århundrets påskeferie akkurat. Men for vår del ble det mange småturer rundt omkring. Helt i nærområdet, og litt lengre vestover. I går gikk turen til Bronehei og det høyeste punktet i Lindesnes kommune. Det høres jo ganske strabasiøst ut, men vi kjørte ganske langt opp i heia, så selve gåinga var ikke veldig strevsom. Turen fant vi på ut.no, som vanlig.

Veien ble smalere og smalere. Og faktisk bodde det noen langt inni intet her! Litt ufattelig for meg som har vokst opp i selveste sentrum av Kristiansand, og fortsatt bor bare en god halvtimes gange derfra. Det var ikke mye trafikk her, og det var jaggu godt. For veien var egentlig ikke beregnet på at vi skulle møte noen, tror jeg. Sannsynligvis var bilen vår påskas største happening for noen av de fastboende. Eller kanskje det var mer som drømmemannen påpekte, at de tenkte “Åh nei! Der kommer coronaen!”

Annonsørinnhold

29 lekre kjoler til årets festligheter

Vi parkerte mellom Stølevann og Langevann. I fantastisk flott natur, og med værgudene på vår side var det en perfekt turdag.

Jonas fyller tanken. Veldig viktig å gjøre det regelmessig, i tilfelle han finner noen flekker som noen andre har tisset på før han. Men vi traff verken hunder eller folk på turen vår. Bortsett fra et par som var ferdig med sin tur da vi starta. Det føltes som om vi var langt innpå vidda, helt aleine i hele verden. Og akkurat det var jo ikke en dum plass å være i disse corona-tider.

Det var en god del kaldere enn det ser ut som. Bare seks grader og mye vind. Men vi var godt kledd, så det gikk helt greit. Ull og dun i flere lag. En lærer jo litt etter alle disse turene vi har hatt de siste årene. Men den der turmaten er vi fortsatt like dårlige på! Og pausene … vi går og går. Og det er lissom hele vitsen med turen. Så sånn sett har vi visst masse å lære enda. Selv om jeg nesten ikke tror det er håp lengre akkurat på det punktet!

Bronehei, 371 moh. Dette er Lindesnes høyeste punkt. Varden er laget av elever ved Vigmostad skole høsten 2000.Mye skog på alle kanter, så den vide utsikten ble jeg nok litt skuffa over. Men slik er det jo stort sett over alt, Norge holder på å gro igjen!

Nydelig terreng å gå i. Tror Jonas var storfornøyd. Mye myrer. Godt og mykt underlag. Heldigvis sto vi parkert ved et vann så han fikk skylt av seg litt før han skulle inn igjen i bilen. Det ble mye gjørmete hund etterhvert.

Tre på tur. Og vi er snart tilbake til utgangspunktet igjen. Fin avslutning på denne litt merkelige, annerledes påska.

ღ

Vi har vært på tur i Søgne – igjen. Ikke samme plass som sist søndag, men vi har vært her for noen år siden. Den ganga fant vi heller ikke den løypa vi skulle gå etter … men akkurat det bryr ikke jeg meg noe særlig om. Jeg gidder ikke gå på tur og glo ned i mobilen for å gå etter et kart, da er det bedre å bare gå der stien fører deg. Ut igjen kommer vi jo alltid, om ikke helt på den plassen en hadde sett for seg. Og noen ganger kan turen bli litt lengre enn planlagt. Men hva gjør vel det?

Annonsørinnhold

Julegavene du ikke legger under treet

Vi parkerte ved Ålo brygge. Og et stykke innover gikk det helt greit, etter prikken på kartet å dømme. Men vi kom til et punkt der det var helt klin umulig å skjønne hvor vedkommende som hadde lagt ut ruta hadde tatt veien, og så ballet det bare på seg. Men alt i alt ble det likevel en fin tur. Mye å ta bilder av her, og sikkert enda mer morro om vi hadde hatt med oss noen barnebarn. Da uten å ta alle disse unødvendige omveiene.

Opp og ned igjen .. og vi er like langt. Jaja, Jonas logra i det minste hele turen rundt han. Selv om han måtte både dras og dyttes opp de verste plassene. Jeg krøyp etter så godt jeg kunne, og irriterte meg litt over at jeg hadde tatt på dunjakka. Det ble nemlig sykt varmt inni der! Ikke i min villeste fantasi tror jeg at vi gikk der vi skulle ha gått! Samma det! Innimellom var det veldig flott. Får jo bare tenke på at klatring og slikt forbrenner flere kalorier enn en vanlig rusletur langs stien. Og hvem trenger ikke kvitte seg med litt ekstra kalorier sånn rett før den aller verste fråtsinga i påskemarsipanen starter?

Vi er veldig ulike, drømmemannen og jeg, når det gjelder turgåing. Han vil vite hvor vi skal og hvor vi kommer ut igjen. Jeg tar det mer som det faller seg. Som du skjønner så starter vi gjerne etter hans premisser, og ender innimellom opp som jeg liker det best. Han forbanner mennesket som har lagt ut løypa med kart og hele sulamitten, når det er klin umulig å gå der streken viser. Jeg bryr meg igrunnen ikke så mye. Tur er tur. Men jeg er glad vi ikke traff den ansvarlige for dette kartet inni buskene her!

Slenger på litt historie om turområdet. Navnet Tyskerheia kommer av aktiviteten tyskerne drev her under krigen. I 1941 ble det satt i gang arbeid med å bygge et kystfort. Et 30-talls bygninger ble satt opp, flere betongbunkere ble bygd, fjellhaller og tunneler sprengt ut. Store 105 mm kanoner pekte utover mot skipsleia. Etter krigen ble alle brakkene revet og materialene ble bruk til å bygge nye bolighus rundt om i Søgne. Det fins fortsatt en rekke murer, tunneler og ruiner på Tyskerheia. Ikke minst er det fin utsikt over fjorden fra de gamle kanonstillingene. Kilde: Geocatch

Var mye gøy å se her! Jeg skal definitivt tilbake sammen med et knippe av barnebarna! Da med medbragt niste, Kvikk Lunsj og lommelykt. Vi skal selvsagt korte ned turen en del, for ikke alle de håpefulle er like hekta på å gå så langt. Åh! Jeg gleder meg allerede. Vi hadde jo en liknende tur i høst en gang, og den var skikkelig vellykka.

Vi har hatt en nydelig søndag her i sør. Sol og skikkelig vårlig. Fuglesang og hvitveis. Helt perfekt altså. Såpass at jeg faktisk glemte hele corona-hverdagen og medfølgende restriksjoner for en liten stund. Og det var jaggu deilig.

Håper du også har hatt en fin dag.

ღ