Det har vært en grå onsdag i sør. Stranda litt nedenfor her vi bor fremsto som trolsk og litt sånn eventyraktig. Eller som tatt rett ut av en skrekkfilm. Alt etter dagsformen. Tjernet … buuuhuuu. Badebrygga svevde lissom utpå der, og sikten var heller dårlig.

Vi rakk akkurat hjem igjen, Jonas og jeg, før himmelen åpnet seg. Og det er jo en positiv ting. Men jeg kjenner jeg blir temmelig motløs og lei når værmeldinga viser regn ei hel uke fremover. Så langt det går an å se i yr-appen. Prøver å tenke på noe annet, fylle dagene med noe positivt, men uansett hva jeg gjør så blir det ikke bedre. Jeg hater høsten og vinteren, mildt sagt. Ikke fordi det ikke er flott og vakkert ute, men fordi jeg ikke fungerer som jeg skal på denne årstiden. Men gi meg sol fra skyfri himmel og 30 varmegrader så er alt så mye, mye bedre. Ikke som før, men nokså levelig lissom.

Vi er ikke helt på lag, kroppen min og jeg. Når jeg våkner føler jeg meg som om jeg er 106 år, og har vært oppbevart under torva i ei alt for trang kiste de siste 30-40 årene. Alt er vondt. Jeg kler på en kropp som forsøker å protestere så godt den bare kan, uten å bli hørt. Kikker inn i speilet der ei gammal, trøtt og heller begredelig kjærring glor tilbake. Hvem fanken er det lissom? Åsså på mitt bad!!

Det er mange mil ned til turskoene på morra’n. Så vidt jeg får knytta de faktisk! Og jeg som egentlig aldri har hatt problemer med å bøye meg. Jeg bøyer meg og legger glatt håndflatene i golvet mens jeg står på beina, uten problemer. Men nå er det visst blitt en aldri så liten begrensning på det kunststykket også. Altså ikke før 12 på dagen, og helst ikke når høsten og vinteren er her.

Det har vært mye barnebarn siden fredag. Det er superkoselig det, og jeg føler jeg er litt viktig for en liten stund. Jeg kan brukes til noe, og betyr noe for noen. Den følelsen er aldri feil. Aberet er jo bare det at når jeg har vært sammen med ungene så er det ikke så mye futt igjen i kjærringa. Det vil si, når jeg har gjort noe annet enn å gå tur med Jonas og tusle rundt her i mitt eget hus, så orker jeg ikke noen andre ting i tillegg. Dermed blir jeg både sur og lei. Så drømmemannen sitter igjen med alt annet enn ei drømmedame … og det er jo ikke så greit.

Jeg trenger en sydentur! Sol og varme. Faktisk burde jeg bodd en plass der de har sommer hele året. Da er jeg ganske sikker på at jeg hadde fått livet mitt tilbake. Men kunne jeg ha flytta fra barn og barnebarn på den måten? Nope … så egentlig er det jo ikke noe å tenke på i det hele tatt.

ღ

Det ble en rolig kveldstur i går kveld. På asfalt og flat mark. Det er slett ikke å forakte sånn innimellom det heller. Vi parkerer i Kvadraturen, helt nede ved elva Otra, og rusler langs vannkanten rundt hele sentrum. Eller jaffal langs to av sidene, men for å komme tilbake til bilen blir det gatelangs, i og med at Kristiansand ikke ligger på ei øy. Jeg liker best rundturer, der en ikke må tråkke tilbake i samme spor. For en slik enveistur har jeg jo hver morra, når jeg går frem og tilbake i Grønndalen på autopilot.

Jonas er mest vant til å gå tur i skogen han. På skikkelige skogsstier, der det går opp og ned og vi må passe oss for ikke å skli på våte røtter og sleipe steiner. Etter å ha gått tur med ei venninne for noen dager siden, så fant jeg ut av jeg egentlig er ganske så sprek når det gjelder slikt underlag. Dessuten synes jeg egentlig en tre kilometers tur er en pingletur, så noe kan jeg altså fortsatt! Og godt er det. For innimellom føler jeg meg som en skikkelig taper … i det meste.

Det er så mye jeg ikke klarer på dager som ikke er ok. Og de er det en del av, spesielt på denne årstiden. Mens andre kan legge seg på sofaen og se en film med god samvittighet, lese ei bok eller sitte og strikke på dårlige dager er det helt dødfødt for meg. Å legge seg i horisontalen er noe jeg bare ikke gjør! Da skal det være ille da, helst 40 i feber og influensa både her og der. En legger seg ikke bare til, lærte jeg til gangs i barndommen og resten av oppveksten. Så da gjør jeg ikke det vettu, for da er det jo mye bedre å sitte og hangle i en stol! Kan du tenke deg noe så teit? Innimellom skulle en tro at jeg hadde en hjerneskade også, i tillegg til alt det andre som ikke er som det burde vært.

Men beina er det ikke noe i veien med. Bortsett fra at de til tider verker som et helvete. Helst om nettene. Det er noen merkelige greier altså. For gå kan jeg. Selv om beina egentlig ikke vil. Men jeg har funnet ut at de blir bedre av det, disse undersåttene, til tross for protestene. Det verker nemlig ikke i ledd eller muskler, bare i beinet, skjelettet om du vil. Veldig merkelig følelse. Og sykt vondt, såpass at jeg kunne tenkt meg å kvitta meg med de en sen nattetime fra tid til annen. Det forklarer kanskje litt om hvor galt det kan være. Men altså, jeg holder ut, og har fortsatt alle lemmer intakt.

Skogen, et vann eller sjøen gjør underverker for meg. Dessverre ikke av den langvarige, helbredende sorten, men der og da er det som terapi. Drømmemannen kan sikkert lure litt innimellom, på hvordan denne kjærringa klarer disse lange turene når det er så vidt ho klarer å få på seg skoene før vi går. Og jeg har ikke noen forklaring på det. Får bare nyte det så lenge det er mulig. Men noen ganger blir jeg veldig overrasket selv over at jeg faktisk klarer å gå såpass mye når hele kroppen egentlig stritter i mot.

En litt kjipere virkelighetsflukt er mobilen. Tidligere var det kanskje blogginga, men det har blitt litt mer jobb enn kos i det siste. Det triste med det er jo at jeg føler jeg mister mange av de bloggvennene jeg hadde her inne. For i bloggverdenen skal det ikke lange tiden til før en er glemt, spesielt ikke om en innimellom bare ligger i nedre sjikt av de 100 mest leste på blogg.no. Istedenfor pc’n, som jeg bruker når jeg blogger, flykter jeg oftere og oftere inn i mobilen på slike drittdager. Sitter der og scroller og scroller … på ting jeg har sett 170 ganger før lissom, helt til “du er helt ajour” dukker opp på skjermen for tredje gang. Scroller uten mål og mening. Uten å lese noe egentlig. Spille gjør jeg heller ikke. Rømmer bare inn i min egen lille boble. Jeg blir litt oppgitt over dette, at jeg ikke heller kan ta meg sjøl i nakken og gjøre noe fornuftig. Men til det trengs det litt mer energi enn å la en finger stryke over skjermen. Og noen dager har jeg bare ikke den energien.

ღ

Etter en fantastisk søndag, har det bare gått nedover … Altså værmessig. Det er blitt nesten 10 grader kaldere om morra’n, og innimellom, når en minst aner det pøser regnet ned. Høsten og vinteren er ikke min favorittårstid. Og det er leeenge til sommeren nå.

Visst er det fint ute. Så langt kan jeg strekke meg. Og det er kanskje enda finere når det regner og alle fargene virkelig kommer til sin rett. Men det er også mye verre å bo i en fibrokropp på denne årstiden. Mye, mye verre. Innimellom nesten ikke til å holde ut. Høststormer og tinnitus er heller ikke en perfekt kombo. For min del kunne vi hatt sommer, 30 grader og smeigedager hele året.

Det er blaut-bikkje-tid. Masse søl og dårlig lukt. Det er tiden da det ikke er fullt så stas å ha en hund på 84 kilo med halvlang pels … Turene er helt greie, det er jo bare å kle seg og stege over dørstokken. Men det er så mye styr når en kommer hjem igjen. Føne bikkja i en halvtimes tid i garasjen, og likevel blir han ikke helt tørr. Uten denne hundeblåseren hadde han sikkert ikke tørka før uti mai en gang. Skal han ut og inn og tisse mellom dagens turer så labber han masse vann og dritt inn på golvene. Men han bryr seg ikke. Jonas liker nemlig regn han, og ligger gjerne en times tid ute på plenen, i mørket på kveldstid og bare nyter det. Da blir det ingen tørking etterpå, for å si det sånn! Heldigvis har vi fliser på gulvet i kjellerstua, og de tåler blaut hund litt bedre enn parketten.

Bildene er fra i dag morges. Bortsett fra montasjen, det er en ukes tid siden. Dette er rett over gata for der vi bor. Grønndalen. En flott plass å ta morraturen. Om en bare er flink til å med seg hundedritten igjen. For dette er også en flott plass for barnehager og småskolen å ta en tur med nista. Og da er det jo ikke særlig stas å sitte og spise ved siden av hundenes etterlatenskaper, eller komme hjem igjen med dress og sko fulle av hundedritt. Mange hundeeiere svikter dessverre her.

På bloggen til Margrethe er det fotokonkurranse. Eller den er avsluttet nå, bare stemminga igjen frem til i ettermiddag. Jeg er ikke med, men det går jo fint an å stemme likevel. Så ta en titt på de fine bildene her inne og legg gjerne igjen en kommentar om du ikke allerede har gjort det.

Helga som var fikk vi gjort en del i hagen. Vi burde egentlig vært på hytta og rydda inn og stengt av for vinteren, men det ble det ikke noe av. Det er masse å ta tak i her hjemme også! Og i går klippa jeg plenen for nest siste gang denne sesongen. Hadde tenkt å ta over en gang til i dag, siden det var meldt oppholds og sol. Men det var tydeligvis feil. For her regner det så det plasker.

Jeg har en del elvestein igjen å plassere. Men ser enden på arbeidet nå. Heldigvis. Faktisk tror jeg at jeg har litt for lite stein til det jeg skulle hatt dem til, så kanskje det blir nok et tonn neste høst. Hekken er klippa, for aller første gang på riktig årstid. Normalt har jeg alltid tatt den på våren, og det har jo gått greit det. Den har aldri vært så fin og flott som i år! Noe som gjør hagen vår helt usjenert nede på plenen. Der vi aldri oppholder oss … hehe. En del eldre thujaer har fått litt formklipp og det ser slett ikke så galt ut, om jeg skal si det selv. Om en ser bort fra alle terrassene som må skiftes ut da. Det er forhåpentligvis også noe som kan gjøres til våren, og når det er gjort regner jeg med de holder ut vår tid. Garasjen er ryddet og veden stablet, så nå kan også bilen få tak over hodet når frosten kommer.

Mye arbeid med stort hus og hage. Og noe er ganske så uoverkommelig, både pga. helsa og økonomien. Likevel er jeg absolutt ikke klar for å flytte fra dette og inn i leilighet. Jeg trives alt for godt til det. Og heldigvis har den lille spira som dukka fram hos drømmemannen angående leilighet tydeligvis daua! Hipp, hurra for det.

Takk for at du slang innom, og kos deg med tirsdagen da. 

ღ

Æ sier det bare … stort bedre enn denne helga kunne det neppe bli. Været altså. Vi har hatt noen skikkelig smeigedager her i sør. Smeigedag, vet du forresten hva det er? Jo, nå skal du høre; det er altså sørlendingenes enkle beskrivelse av en solfylt, stille og varm dag. Slike som forekommer innimellom på sommeren, sånne perfekte varme, vindstille dager med sol fra skyfri himmel, god badetemperatur, måkeskrik og bølgeskvulp, båter som tøffer forbi, rægår og og hvitvin.

Nå skal det sies, det er ikke så mange båter som tøffer forbi lengre. Innimellom kan det virke som om vi sitter midt på E-18 når vi er på brygga på hytta … men det er jo lov å drømme seg tilbake litt, til da alt gikk saktere og ikke bråkte fullt så mye.

Vel, vi var altså ikke på hytta i går, men på Flekkerøya. Og værgudene viste seg fra sin aller beste side denne helga i september.

Vi hadde overnattingsgjester fra lørdag til søndag. Tre av mine barnebarn, på 1, 4 og 7 år. Da den minste ble henta, tok vi med oss de to andre, litt mat, pluss bikkja ut på tur i det fine været. Vi var på akkurat samme sted for mindre enn ei uke siden, og det var da vi fant ut at dette måtte være den ultimate turen å ta med ungene på. Mye spennende samlet på en plass. Ikke for langt å gå. Fine benker, bålplasser, lange trapper, spennende huleganger. Faktisk hakket bedre enn et kinderegg dette her altså! Og med medbragte ferdigkjøpte boller og to kakemenn med rosa sukker på underkroppen ble dette en flott søndagstur for store og små, både to- og firebente.

Området ligger i skogen innenfor friområdet i Krageviga på Flekkerøya. Det siste året har en gjeng pensjonister brukt minst en dag i uka på å rydde opp rundt Lakseviga fort, et gammelt kystfort fra andre verdenskrig. Ikke det at jeg vet hvordan det så ut her tidligere, men nå var det jaffal blitt et fantastisk plass!

Her var flere ruiner og huleganger en kunne gå inn i. Skikkelig spennende både for mormor og ungene. Husk lommelykt, for det var mørkt som i sekk i noen av dem. Nå har jo jeg bytta ut mobilen, så her fikk jeg virkelig testa ut nattmoduset til den nye iPhonen. Og den skuffa ikke.

Fra stummende mørke inni fjellet til fantastisk utsikt oppi høyda. For det var nemlig ikke bare bunkerne som var interessante her altså. Her fins restene etter to store kanonstillinger. Begge etablert på taket av større bunkerkomplekser. Og her hadde vi skikkelig god utsikt til alle kanter.

Bildene er lett blanding fra de to gangene vi har vært her. Jeg håper du ble litt inspirert til å ta en tur i nærområdet, du som bor her. Husk å ta med en unge eller tre, de gjør normalt turene enda mer spennende. Og lommelykt da, det er jo et must på en slik plass.

Hvordan finne frem? Om du ikke er lommekjent så fant jeg en beskrivelse fra en artikkel i fvn som forteller følgende: I rundtkjøringen ved Flekkerøy kirke tar du til venstre mot Skålevik. Etter en snau kilometer tar du til venstre og følger skilt til idrettsanlegget. Parker ved anlegget, og gå tilbake ca. 200 meter før du tar første vei inn til venstre (Knudsmyr). Fra krysset og inn til Knudsmyr går du om lag 60 meter til du ser en gruset tursti gå inn i skogen. Følg denne! I første “kryss” på turstien holder du til venstre. Etter få minutter er du framme på Lakseviga fort.

God tur da! 

ღ

I år var det nok ingen som fikk århundrets påskeferie akkurat. Men for vår del ble det mange småturer rundt omkring. Helt i nærområdet, og litt lengre vestover. I går gikk turen til Bronehei og det høyeste punktet i Lindesnes kommune. Det høres jo ganske strabasiøst ut, men vi kjørte ganske langt opp i heia, så selve gåinga var ikke veldig strevsom. Turen fant vi på ut.no, som vanlig.

Veien ble smalere og smalere. Og faktisk bodde det noen langt inni intet her! Litt ufattelig for meg som har vokst opp i selveste sentrum av Kristiansand, og fortsatt bor bare en god halvtimes gange derfra. Det var ikke mye trafikk her, og det var jaggu godt. For veien var egentlig ikke beregnet på at vi skulle møte noen, tror jeg. Sannsynligvis var bilen vår påskas største happening for noen av de fastboende. Eller kanskje det var mer som drømmemannen påpekte, at de tenkte “Åh nei! Der kommer coronaen!”

Vi parkerte mellom Stølevann og Langevann. I fantastisk flott natur, og med værgudene på vår side var det en perfekt turdag.

Jonas fyller tanken. Veldig viktig å gjøre det regelmessig, i tilfelle han finner noen flekker som noen andre har tisset på før han. Men vi traff verken hunder eller folk på turen vår. Bortsett fra et par som var ferdig med sin tur da vi starta. Det føltes som om vi var langt innpå vidda, helt aleine i hele verden. Og akkurat det var jo ikke en dum plass å være i disse corona-tider.

Det var en god del kaldere enn det ser ut som. Bare seks grader og mye vind. Men vi var godt kledd, så det gikk helt greit. Ull og dun i flere lag. En lærer jo litt etter alle disse turene vi har hatt de siste årene. Men den der turmaten er vi fortsatt like dårlige på! Og pausene … vi går og går. Og det er lissom hele vitsen med turen. Så sånn sett har vi visst masse å lære enda. Selv om jeg nesten ikke tror det er håp lengre akkurat på det punktet!

Bronehei, 371 moh. Dette er Lindesnes høyeste punkt. Varden er laget av elever ved Vigmostad skole høsten 2000.Mye skog på alle kanter, så den vide utsikten ble jeg nok litt skuffa over. Men slik er det jo stort sett over alt, Norge holder på å gro igjen!

Nydelig terreng å gå i. Tror Jonas var storfornøyd. Mye myrer. Godt og mykt underlag. Heldigvis sto vi parkert ved et vann så han fikk skylt av seg litt før han skulle inn igjen i bilen. Det ble mye gjørmete hund etterhvert.

Tre på tur. Og vi er snart tilbake til utgangspunktet igjen. Fin avslutning på denne litt merkelige, annerledes påska.

ღ

Vi har vært på tur i Søgne – igjen. Ikke samme plass som sist søndag, men vi har vært her for noen år siden. Den ganga fant vi heller ikke den løypa vi skulle gå etter … men akkurat det bryr ikke jeg meg noe særlig om. Jeg gidder ikke gå på tur og glo ned i mobilen for å gå etter et kart, da er det bedre å bare gå der stien fører deg. Ut igjen kommer vi jo alltid, om ikke helt på den plassen en hadde sett for seg. Og noen ganger kan turen bli litt lengre enn planlagt. Men hva gjør vel det?

Vi parkerte ved Ålo brygge. Og et stykke innover gikk det helt greit, etter prikken på kartet å dømme. Men vi kom til et punkt der det var helt klin umulig å skjønne hvor vedkommende som hadde lagt ut ruta hadde tatt veien, og så ballet det bare på seg. Men alt i alt ble det likevel en fin tur. Mye å ta bilder av her, og sikkert enda mer morro om vi hadde hatt med oss noen barnebarn. Da uten å ta alle disse unødvendige omveiene.

Opp og ned igjen .. og vi er like langt. Jaja, Jonas logra i det minste hele turen rundt han. Selv om han måtte både dras og dyttes opp de verste plassene. Jeg krøyp etter så godt jeg kunne, og irriterte meg litt over at jeg hadde tatt på dunjakka. Det ble nemlig sykt varmt inni der! Ikke i min villeste fantasi tror jeg at vi gikk der vi skulle ha gått! Samma det! Innimellom var det veldig flott. Får jo bare tenke på at klatring og slikt forbrenner flere kalorier enn en vanlig rusletur langs stien. Og hvem trenger ikke kvitte seg med litt ekstra kalorier sånn rett før den aller verste fråtsinga i påskemarsipanen starter?

Vi er veldig ulike, drømmemannen og jeg, når det gjelder turgåing. Han vil vite hvor vi skal og hvor vi kommer ut igjen. Jeg tar det mer som det faller seg. Som du skjønner så starter vi gjerne etter hans premisser, og ender innimellom opp som jeg liker det best. Han forbanner mennesket som har lagt ut løypa med kart og hele sulamitten, når det er klin umulig å gå der streken viser. Jeg bryr meg igrunnen ikke så mye. Tur er tur. Men jeg er glad vi ikke traff den ansvarlige for dette kartet inni buskene her!

Slenger på litt historie om turområdet. Navnet Tyskerheia kommer av aktiviteten tyskerne drev her under krigen. I 1941 ble det satt i gang arbeid med å bygge et kystfort. Et 30-talls bygninger ble satt opp, flere betongbunkere ble bygd, fjellhaller og tunneler sprengt ut. Store 105 mm kanoner pekte utover mot skipsleia. Etter krigen ble alle brakkene revet og materialene ble bruk til å bygge nye bolighus rundt om i Søgne. Det fins fortsatt en rekke murer, tunneler og ruiner på Tyskerheia. Ikke minst er det fin utsikt over fjorden fra de gamle kanonstillingene. Kilde: Geocatch

Var mye gøy å se her! Jeg skal definitivt tilbake sammen med et knippe av barnebarna! Da med medbragt niste, Kvikk Lunsj og lommelykt. Vi skal selvsagt korte ned turen en del, for ikke alle de håpefulle er like hekta på å gå så langt. Åh! Jeg gleder meg allerede. Vi hadde jo en liknende tur i høst en gang, og den var skikkelig vellykka.

Vi har hatt en nydelig søndag her i sør. Sol og skikkelig vårlig. Fuglesang og hvitveis. Helt perfekt altså. Såpass at jeg faktisk glemte hele corona-hverdagen og medfølgende restriksjoner for en liten stund. Og det var jaggu deilig.

Håper du også har hatt en fin dag.

ღ

Søndagen åpenbarte seg med like fint vær som resten av uka. Tenk ei hel uke med sol fra klar himmel. Det er ikke akkurat hverdagskost for oss. Vi var nok ikke de eneste som gikk tur i går, men vi var de enste som gikk tur her faktisk. Vi traff ei eldre dame som eide denne hytta, pluss to familier som befant seg omtrent der turen vår starta. Og det var det.

Åsevann ligger i Marnardal, ca. 45 minutters kjøring fra oss. Og vi har gått akkurat denne runda tidligere. Veldig grei tur om en har hund, for han gikk løs helt til vi kom ut til hovedveien igjen. Ikke en gang der var det noe trafikk i går.

Stort sett gikk vi på traktorvei og grusvei. Men til å begynne med er det bare en sti langs vannet. Det er jo slik jeg liker det aller best. En god gammeldags sti. Uten grus og asfalt. Men jeg har jo skjønt at slikt ikke er fremkommelig for alle, så derfor blir den ene turstien etter den andre planert og gruset i vår kommune.

Jonas var ikke like tørr da vi kom tilbake som da vi gikk. Sånn i tilfelle noen lurte. Han hadde en tur uti bekken her, og var også innom et par gjørmehull. Deilig! Ellers er han ikke en hund som stikker av. Han vil aller helst gå mellom oss, er livredd for at han skal komme vekk fra flokken sin. Så eneste grunnen til at han må gå i bånd er om vi treffer en annen hannhund med litt størrelse på. De liker han ikke noe særlig, og da oppfører han seg som en skikkelig idiot. Folk bryr han seg lite om. Om det ikke er noen av våre egne. Men jeg skjønner jo at mange kan bli redde for dette store dyret, så derfor går han stor sett i bånd der vi kan treffe andre.

De fleste husene var forlatt. Men det så ut som noen få fortsatt var bebodd, selv om vi ikke så noe liv der så sto det biler parkert utenfor. Må være litt spesielt å bo sånn, men i disse tider ganske betryggende også.

Det var et aldri så lite bildedryss fra indre byger i Agder. I dag er været litt annerledes. Kaldt faktisk, og helt overskyet. Jeg har vært ute med Jonas, men bortsett fra det har det ikke skjedd så mye. Kjenner futten er gått litt ut av meg. Er lei og tafatt. Og supersliten. Men det går forhåpentligvis over det også.

ღ

Kvarodden ligger ca. 15 kilometer fra Kristiansand sentrum. Litt lengre østover enn der vi har hytte. Fra parkeringsplassen er det en drøy kilometer å gå ut til sjøen. På Kvarodden ligger Kristiansands best bevarte strandforsvarsanlegg fra 2. verdenskrig. Det var en del folk med barn rundt ruinene, så vi droppa å inspisere de i dag.

Når vi kommer ut ser vi rett over på Sodefjed faktisk. Dette er nå et hytteområde, men min bestefar kom herfra i sin tid, og det er her etternavnet mitt stammer fra. Med en bestefar herfra og ei mormor fra Herøya er det kanskje ikke så rart at jeg føler meg aller mest hjemme når jeg kan være i nærheten av havet. Eller helst i en båt.

Ikke den mest strabasiøse turen i dag altså. Det var mer sånn ut-og-nyte-sola-tur. Jonas og drømmemannen var med, og den tobeinte hadde til og med fiskestanga oppi sekken. Det ble et halvhjertet forsøk på å fiske, og som vanlig ingen fisk.

Niste derimot, det hadde vi med til en forandring. Stakk innom et bakeri på veien, viktig å støtte disse små, lokale bedriftene i disse tider vettu. Men det var himla dyrt, 190 kroner for to baguetter med reker!

Hund i solnedgang, og enda en fin vårdag i sør. Nå er det snart nachos og film her hos oss. Håper du har hatt en fin dag.

ღ

Hei og god fredag alle sammen. Starter med gårsdagens kveldstur her på bloggen jeg. Været var fint hele dagen hos oss, og kvelden ble enda finere. Så vi tok en tur ut akkurat i det sola forsvant.

Kanonmuseet ligger i flotte omgivelser på Møvig. Eller litt lengre ut, nærmere bestemt på Kroodden. Det er ufattelig mange år siden jeg har vært her. Men vi har gått noen turer i områdene rundt. Tenker vi tar en tur til om ikke så lenge, litt tidligere på dagen.

Verdens nest største kanon. Kanonen som er intakt er en av opprinnelig tre 38 cm Krupp hurtigladekanoner på fortet, og skal være den eneste gjenværende 38cm SK C/34-kanon i verden. Typen ble utviklet for slagskip og fantes også på «Bismarck» og «Tirpitz». Kanonen har en totalvekt på 337 tonn. Av dette utgjør løpet alene 110 tonn. Det er 19,76 meter langt. Kanonen er produsert av Fried. Krupp i Essen i 1940 og har serienr 79. (Wikipedia)

Kvelder som dette altså … selv om det er rare, skumle dager, og litt sånn krigstilstander rundt oss, så er likevel slike øyeblikk verdt å ta med seg. Det var noen få andre mennesker i området da vi var der, men folk virker redde og går omveier forbi hverandre.

Ikke veldig mange skyer på himmelen. La oss håpe det er en forsmak på sommeren.

Kasermatten på Møvig fort. Her kunne en både gå inn og klatre opp. Måtte jo selvsagt opp en liten tur, bare for å ta bilde. Men siden Jonas var med ble det ikke noen nevneverdige undersøkelser av gangene under jorda. Det får vi ha til gode. Til vi kan ta med noen barnebarn på tur igjen.

Utsikten var det ikke noe å utsette på. Bebyggelsen du ser uti havgapet der er Flekkerøya.

Det var det. Ny dag, kanskje ikke så mange muligheter som normalt, men en må jo prøve å gjøre det beste ut av det. Vi sitter nå her, og jeg håper det hjelper for et eller annet. Selv om jeg har mine tvil enda. For alle tar jo ikke disse retningslinjene like alvorlig.

Men det skal være godt for miljøet. Utenriksnyhetene melder om fantastiske resultater fordi folk ikke er ute. Klart vann i Venezias kanaler, fisk til og med. Og blå himmel over Beijing. Vel, nå er menneskene en gang plassert på denne kloden, og da kan det umulig være meninga at vi skal sitte hjemme i vårt eget hus og mugne resten av livet. Så akkurat det der var ikke noe jeg jublet for! Om det skal være sånn så er det jo ikke noen vits i å leve en gang.

Ha en så fin helg som mulig, enten du er i karantene eller ei.

ღ

Sumatra og Madeira … har du vært der? Det har altså vi. I dag. Og da forstår du sikkert at det er en litt mer lokal destinasjon enn de verdenskjente, litt mer eksotiske øyene vi helst tenker på når vi hører disse stedsnavnene.

Møvig ligger i Vågsbygd. Den største bydelen i Kristiansand. Akkurat her har jeg vært ganske så ofte i ungdommen, da jeg hadde en kjæreste som bodde der. I den tia var det laaaangt fra sentrum, hvor jeg bodde, og ut til Møvig med bussen. Nesten en dagsreise føltes det som innimellom. På en måte var det lissom langt uti ødemarka dette her, for ei som var vokst opp i sentrum. Likevel var jeg titt og ofte å finne på den bussen i godt og vel tre år.

Jeg er mye eldre. Og Møvig er mye nærmere sentrum i dag enn det var den gang. Omgivelsene er preget av enorm fortetning når det gjelder nybygg, men akkurat det gadd jeg ikke ta bilde av, selv om det var skikkelig mange kule hus her nå.

I dag var det en helt annen kjæreste jeg hadde med meg. Pluss Jonas, selvsagt. For hunden må ut, til tross for coronaens inntog i verden. Her får vi bare nyte dagene ute mens det enda er lov å gå tur andre plasser enn i hagen.

Det var sykt godt å komme seg ut. Kjenner jeg blir litt nedtrykt når jeg bare blir sittende her. Ikke det at det er så skrekkelig stor forandring fra mine normale hverdager, men det er liksom noe annet når en vet en må holde seg godt innenfor alle disse restriksjonene. Da blir alt mye kjedeligere å en måte … forstå det den som kan …

Vi gikk forbi utrolig mange idylliske plasser. I tillegg til de større øyene Bragdøya, Andøya, Flekkerøya og Fredriksholm festning fins det flere småøyer i området. Blant annet Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Fantasifulle navn ser du, skulle tro de hadde hatt en aldri så liten promille innabords de som har funnet på dette her. Øyene Madeira og Sumatra har sine navn fra kaptein Hans Kielland som hadde seilt mye rundt i verden før han bosatte seg i Kristiansand i 1812. De het tidligere Møvig- og Brøvigholmene. Hvor Skjede kommer fra vil vi kanskje helst ikke vite …

Området har flere ruiner fra krigens dager. De måtte vi selvsagt inspisere litt nærmere. Gleder meg til sommeren når jeg står slik og kikker ut over havet. Lengter etter hytta, sol og varme. Heldigvis har vi hytte i samme kommune som vi bor i, så det blir vel forhåpentligvis ikke noe restriksjoner på å dra ut der, til tross for coronaen.

Hit men ikke lengre. Broa over til Madeira var vekk! Lurer på om den har forsvunnet i høsten og vinterens ekstremvær, eller om noen har fjernet den med vilje. Kanskje de som har hytte der ute vil gjøre det litt ekstra vanskelig for uvedkommende å snike rundt hyttehjørnene sånn i tide og utide … og det klarte de jo i så fall!

Det ble jo en flott coronalufting i dag. På bildet her, rett over brygga som stikker ut på høyre side, kan du skimte Fredriksholm festning. Der har jeg vært et par ganger på fest, av alle ting. Men det begynner å bli en del år siden nå. Og i min ungdom svømte jeg over sammen med søstera til ungdomskjæresten min. Ikke for å feste, bare for å se om vi klarte det. Heldigvis gjorde vi det, vet ikke helt hvilken kriseløsning vi hadde tenkt oss om vi ikke hadde klart det. Heldigvis slapp vi å tenke på det! Jeg kan enda huske hvor sliten jeg var da vi kom tilbake.

Håper dagen din har vært grei. 

ღ