Morratur på gamle trakter

Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt  … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.

Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.

Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.

Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.

I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.

Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …

Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.

Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.

I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.

Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.

Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. Heldige meg.

Mandagens lille topptur

I går ettermiddag hadde vi en flott liten topptur. Vi starta med trappene som går opp i heia til venstre, rett før vi kommer til Cafe Generalen i Ravnedalen. De du ser her er bare en liten del av dem altså, men det gikk greit som bare det. Faktisk tror jeg jeg sleit mye mer siste jeg var der. Må være den bittelille joggeturen jeg forsøkte meg på i går som gjorde susen! Haha. Ja, for dere som følger meg personlig på Facebook så har dere jo sikkert sett at jeg, helt frivillig, var ute og jogga i går. For første gang siden jeg gikk ut av grunnskolen. Løping er ikke mi greie, jeg løper ikke etter bussen en gang.

Men det ser så sykt gøy ut å jogge! Og jeg trenger jo absolutt å få opp forbrenninga litt her, for selv om jeg går mye så hjelper ikke det noe. Jeg har jo stort sett alltid gått mye. Hadde noen som var litt mer bedagelig anlagt gått alt det jeg går, så ville sikkert kiloene rent av i rekordfart. Så jeg må rett og slett gire opp litt altså. Men, det er et stor MEN, jeg har absolutt ikke en kropp som er skapt for løping. Det er litt som en flodhest på land, og så langt fra grasiøst som det kan bli. Det var sikkert litt av et syn så lenge det varte. Akkurat der og da var jeg litt lei meg for at det er blitt så lyst på morrakvisten …

137 moh er så høyt du kommer her. Fra Ravneheia er det en fantastisk utsikt over Grimsmyra, helt ut til Odderøya og videre til Byfjorden. I går var vi, som du ser, veldig heldige med været. Vi tok oss ei runde i Bymarka på fire, fem kilometer før vi returnerte til bilen. Veldig greit å gå her, på disse stiene som ikke er opparbeidet med grus og greier. Ikke mange folk heller, så Jonas fikk gå løs. Han ser ganske fornøyd ut da, men tar ikke akkurat av. Han går stort sett mellom oss, for da føler han sikkert han har full kontroll slik at vi ikke kan stikke av.

Bånetjønn ligger ovenfor Ravnedalen. Veldig idyllisk her, og det var mange joggere som tok runda rundt vannet. De så litt annerledes ut der de kom flygende enn det jeg gjorde tidligere på dagen. Men trøster meg med at de var mye yngre også, og har sikkert drevet med denne løpinga hele livet.

Som du ser er vi tilbake på de brede grusveiene. Fremkommelig for alle, fint er det, men jeg liker meg bedre i litt mer ulendt terreng. Sånn skikkelig dypt inni skogen.

Det var den turen. Her er det bare siste nedstigning igjen. Ser kommunen har hogd ned en del skog siden sist jeg var her, og det er bra. Litt kjipt å kave seg opp til det ene utsiktspunktet etter det andre, og så er alt grodd igjen slik at en ikke ser en dritt. Slik er det uhyggelig mange plasser nå, og jeg blir like skuffa hver gang.

Håper du har hatt en fin dag. Nå er det sofakos i kjellerstua, og 4 stjernes middag på TV. Perfekt program å glo på når jeg ikke skal spise noe på en god stund enda …

Regnværsdag – igjen

Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.

Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.

Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.

Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.

Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …

Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.

Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.

Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.

Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …

God lørdag til deg. ❤

Fredagsmodus med god samvittighet

Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.

Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.

Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.

Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.

Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.

Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …

Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.

Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!

Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?

Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …

Nyt fræddan’ og kos deg da!  

Strandtur midt i tjukkeste tåkehavet

God formiddag til deg. I går hadde drømmemannen, Jonas og jeg en fin tur langs stranda sør for Varhaug før vi kjørte hjem igjen etter ei fin helg på Vestlandet. Vi parkerte ved Kvassheim fyr, og gikk bortover stranda omtrent fire kilometer før vi snudde og dro tilbake til bilen. Det er jo vel så fint her som der venninna mi og jeg gikk dagen før. Faktisk har Jæren ufattelig mange fine plasser å gå på tur, og jeg er skikkelig fascinert over naturen, som du sikkert har skjønt for lenge siden. Vi gikk i dette området for fire år siden også, litt finere vær da, og de bildene finner du HER.

Denne ganga var kameraet med. Uten at det hjalp så mye. Da vi starta var det så tjukk tåke at sikten var ganske redusert. Litt spennende det også, visste aldri hva som dukka opp lissom. Men det var ikke mange vi traff på veien. Etterhvert, da vi var tilbake til utgangspunktet, ble det litt mer folksomt. Da hadde også tåka letta betraktelig og trukket seg lengre ut i havet.

Her er en av grunnene til at Jonas ikke ble med dagen før. Trappene over alle steingjerdene. I tillegg til at han var så treig og somlet sånn så kunne jeg ikke helt se for meg at jeg skulle klare å få han over her. Men det gikk på et vis. Ikke alltid over stigen, noen plasser fant han et smutthull ved siden av som han på et mirakuløst vis klarte å presse seg gjennom, og på en plass tok han turen helt ut i sjøen og rundt for å komme forbi. Han var faktisk litt lurere enn jeg hadde forventet …

Det er jo fint med litt dempede farger og disig bakgrunn. Så nå har jeg opplevd det også. Bare å gå der og høre på bølgene er som terapi. Mulig jeg skulle ha bodd der likevel … eller i det minste en plass der det renner en bekk forbi utenfor soveromsvinduet mitt. Hehe. Jeg gikk nemlig tur langs en bekk den første kvelden vi var der, og det var helt utrolig avslappende og deilig. Reine sovepillen!

Fineste Jonassen. 🙂 Som holdt på å gneldre seg ihjel da vi traff to andre halvstore bikkjer. Akkurat det der irriterer meg noe sykt. Jeg har alltid hatt tisper, og de visste å oppføre seg. Kjenner jeg blir megairritert når han fremstår som en total idiot! Det er heldigvis bare noen få hunder som han reagerer sånn på, men jeg synes jo det er helt meningsløst. Ikke vet jeg hvorfor eller hva akkurat de hundene gjør, men det må tydeligvis være noen signaler de sender ut som han her ikke liker.

Vi nærmer oss bilen igjen. Og plutselig ble det mye lysere. Det var nesten så jeg bare hadde lyst å snu og ta turen igjen. Men tviler på min bedre halvdel hadde vært så gira på det.

Fin tur. Fine omgivelser. Fine venner. En slik kombinasjon kan jo ikke bli annet enn ei perfekt helg, selv om vertskapet ikke var med på denne turen. De hadde mer enn nok med å tenke på sporten på tv, flytting og pakking regner jeg med. Skrekk og gru. Er glad det ikke er meg som er på flyttefot!

Men tilbake til vennskapet. Det betyr faktisk en del å ha venner som har kjent en hele livet. Det er liksom litt trygt og godt. De vet det meste om deg. Det er avslappende å være sammen med slike mennesker som tar deg akkurat som du er. Som sier det de mener. En trenger ikke alltid si noe heller. Om det blir litt stille så blir det likevel ikke en pinlig stillhet, om du forstår hva jeg mener. At vi har klart å holde kontakten i alle disse årene er jo litt rart, men desto mer koselig. Det merkelige er jo at veldig mange spør om Randi er søstera mi. De synes vi likner på hverandre. Og faktisk så er jeg vel mer lik ho enn min ordentlige søster.

Lørdagens utflukt finner du HER. Da gikk vi uten både menn og hund. Altså en skikkelig jentetur i flotte omgivelser.

Har du noen venninner du har holdt kontakten med helt fra barndommen?

marit 

Kongevegen fra Varhaug til Obrestad havn

Hei der ute. Da var denne helga over, og vi har tilbragt den på Vestlandet. Nærmere bestemt på Varhaug, hos min barndomsvenninne og mannen. For aller siste gang akkurat her. For nå har de kjøpt leilighet og huset skal snart legges ut for salg. Da blir det verre å komme på besøk for oss, for Jonas er jo ikke akkurat en liten tass som kan tas med hvor som helst, og ikke har vi hundevakt tilgjengelig heller lengre. Hunden er for stor og leilighetene folk anskaffer seg er for små, eller for fine. Men vi finner forhåpentligvis på noe, slik at vi får sett hvordan de får det i penthousen sin etterhvert. Det ser jaffal flott ut på prospektet, og på utsiden. Hadde en liten sniktitt da vi gikk forbi på lørdag. Ikke det at jeg kunne bodd her akkurat, det er jo helt feil landsdel for ei sørlandspige som meg, men med den utsikten de får rett ut i Nordsjøen så ble jeg nesten litt misunnelig gitt. Men bare nesten. Jeg passer nok best på Sørlandet uansett hvor fin beliggenheten er.

Naturen på Jæren er jo noe for seg selv. Det er bare helt fantastisk nydelig her. Det slår faktisk naturen på Sørlandet langt ned i skoene, uansett vær. I går, mens mennene og Jonas så sport på TV, tok Randi og jeg en tur langs Kongevegen fra Varhaug til Obrestad havn. Vi hadde egentlig tenkt å gå til fyret, men da vi kom til havna gadd vi ikke mer. Det var sykt mye vind og ganske grått og tåkete, men du vet, det fins ikke dårlig vær … for en ihuga turgåer som meg. Eeeehmh. Om du lurer på hvorfor Jonas var hjemme, så var han så himla treig da vi gikk tur på morra’n så jeg gadd rett og slett ikke å slepe med meg 80 kilo hund i godt over ei mil. Han skulle bare visst hva han gikk glipp av!

Ikke gadd jeg drasse på kameraet heller. Så alle bildene her er mobilbilder. Og det var jo litt dumt når det var så mye fint å forevige langs ruta. Men neste gang … og det har jeg allerede bestemt meg for at det skal bli, da blir kameraet definitivt med.

Jeg har gått tur på Jæren mange ganger i årenes løp. Men akkurat her har jeg ikke gått tidligere. Fyret har jeg også vært på, men da kom vi med bil. Like greit å spare noen uoppdagede kilometer til neste tur også.

Formen min har holdt seg bra gjennom helga. Det er alltid like spennende hvordan det går når vi skal noe, og veldig greit de gangene det går helt fint.

Håper du også har hatt ei fin helg. 

marit 

En aldri så liten topptur

Da var søndagen på hell og kjærringa helt utslitt. I litt over seks kilometer og 3,5 timer har vi gått rundt i Vågsbygdskauen. Det var turen sin det! Opp og ned, ned og opp … og slik fortsatte det hele runda rundt. Litt isete og glatt var det også innimellom, så her fikk vi kjørt oss litt igrunnen. Fiskåvannet rundt er ikke noen ny tur for oss, men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig tungt sist vi var der. Bortsett fra at vi da var veldig dårlig skodd. Vi har hatt enda en tur hit, og bilder derfra kan du se her. Toppen vi var på heter Øyliheia og rager 161 meter over havet.

Værgudene svikta oss i dag gitt. Det var grått og litt surt, men har en først bestemt seg for å gå på tur er det jo bare å hoppe i det. Og denne søndagen tok vi sats og hoppa sammen med min søster og svoger.

Vi starta ved BIltilsynet på RIge og gikk innover den gamle kjerreveien. Det er bare å følge veien helt ned til vannet, og fortsette der den tar en sving mot venstre. Etter en liten stund kommer vi forbi den flotte gapahuken der vi dro med oss de fire eldste barnebarna på tur i fjor vinter. Men siden dette var helt i starten av turen i dag, ble det ingen pause her.

Pausen tok vi derimot midt i stien! Jeg var helt overbevist om at det var nok en gapahuk sånn cirka midt i løypa, men jeg må ha tatt feil. Det var nok på en tur rundt et av de andre vannene her inne vi har gått forbi den.

Det er jo litt koseligere å gå tur når sola skinner. Ikke minst blir bildene mye finere. Men uansett er det godt å ha vært ute. Denne turen har mye variert terreng å by på. Alt fra flat mark til litt klatring, for oss som ikke er så spreke til å hoppe fra stein til stein lengre. Og det må jeg bare innrømme, jeg merker jeg er blitt eldre. Ikke fordi formen er så elendig, men fordi jeg er veldig redd for å ramle og brekke lårhalsen, eller hva det nå er de gamle brekker …

Midt inne i skauen her skal forresten den nye E-39 traseen ligge. Det har vært en del protester på det, men det hjalp tydeligvis ikke. Sannsynligvis mener noen at vi har nok skog rundt her, og en plass må jo den veien gå.

Så fikk vi litt snø på siste halvdel av turen. Ikke mye, bare et lite melisdryss lissom. Nok til at det ble litt vanskelig å se hvor det var glatt. Og det er jo alltid like gøy! Dermed entret denne kjærringa de bratteste skråningene … på rompa! Helt frivillig. Fant ut at det var litt sikrere enn å få et mer ufrivillig fall. Så nok ikke så lurt ut, men det var ikke så skrekkelig folksomt her inne i villmarka heller, så jeg dreit meg jo bare ut for den aller nærmeste familien. Og det har jeg vel gjort en gang eller tre tidligere også.

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta et eneste lite skritt ekstra da vi kom ned. Noe jeg, i følge drømmemannen, alltid lurer han til når vi først er ute og går. Men dette var mer enn nok. Jeg var på grensa til å være litt halvkvalm til og med da vi kom ut igjen til bilen. Og akkurat nå har jeg egentlig vondt over alt. Lemster! Himmel og hav, kan ikke huske sist jeg ble det av å gå en tur …

Det var min søndag. Hvordan har din vært? Har du forresten vært innom Galleri Frodith i løpet av dagen? Der er en del av bildene fra vinterutfordringen tidligere i uka stilt ut. Mye fint. Men heldigvis er det ikke noen avstemning og vinnere og sånn. Dette var bare for gøy rett og slett. Og dermed tør jo til og med jeg å delta.

Nyt kvelden!

 marit

Rundtur på Tromøya, Arendal

De flotte dagene kommer som perler på en snor her. For en januar vi har! Og da er det jo lurt å få mest mulig ut av dette været, komme seg ut og nyte det så ofte en kan.

Søndag kjørte vi til Arendal. En snau time hver vei. For å gå tur på Hove. Her har jeg så vidt vært sammen med ei venninne for noen måneder siden. Og dette fantastiske turterrenget gav mersmak. I går var det altså tid for å utforske omgivelsene litt mer inngående.

Det ble en frisk tur, med sjøluft i lungene og bølgebrus i ørene. For en natur vi har i dette landet vårt. Og så ufattelig mange flotte steiner det var her! De hadde egentlig tatt seg godt ut litt rundt forbi i hagen vår …

Stein på stein. Halvparten av løypa gikk vi på rullesteinene langs sjøkanten, og opp og ned på fjellene. Det var litt glatt her og der, men vi kom oss rundt uten noen uhell. Jonas tryna et par ganger, men han ser ikke ut til å ha fått noen varige men av det. Bortsett fra at han er utrolig sliten i dag, og ville faktisk ikke være med på morraturen. Det har aldri skjedd før. Men da jeg hadde fått på han selen og skulle ta på meg jakka stakk han inn under trappa igjen der han har senga si. Men her var det ingen kjære mor, så den vanlige runda rundt toppen ble han slept med på. Altså, Jonas er en hund, om du begynte å lure nå.

Det var lite folk her nede langs vannet. Bortsett fra de som bare hadde tatt en avstikker fra veien og satt seg ned for å grille. De aller fleste foretrekker vel et litt annet underlag enn dette når de skal gå lang tur.

Vi gikk og vi gikk. Og jeg kom hjem med en haug av fine bilder. Siden turen tok så mye lengre tid enn vi trodde, ankom vi tuppen ytterst ved Hove, med utsikt over til Merdø, akkurat i det sola gikk ned. Og det ble jo som en ekstra bonus for god innsats. Det er greit å ha en liten gulrot i den andre enden. Rent bortsett fra at vi bare var halvveis her, og hele tilbaketuren fortsatt lå foran oss. Men den var jo langs veien, og mye lettere å gå enn tilfellet hadde vært til nå.

Det er fortsatt ikke mørkt altså. Men når en tar bilder mot sola så blir de bare sånn. Liker den effekten jeg. Vi traff et par på en topp her, og de var mektig imponert over at vi hadde en så sprek leonberger. Som kunne være med på slike turer … Ikke vet jeg, men det er mulig disse hundene stort sett bare blir brukt til utstilling? Vår stakkar lever ikke et liv som artsfrendene sine tydeligvis. Her har det vært masse gåing og turer fra første stund, det er jo derfor vi har hund. Godt Jonas ikke kan lese. For på facebook ser vi stadig digre leonbergere kose seg i sofaen. De er på spa og får stelt pelsen, og de får massasje for stive, ømme muskler og voksesmerter.

Du må altså ikke gå langt for å komme hit. For det gikk flere veier og stier fra parkeringsplasser og skogholt og rett ut i hærligheta. Men siden vi hadde bestemt oss for å ta hele turen på langs, og tilbake langs bilveien, så ble vår tur slik.

Vi nærmer oss “snuplassen” og sola står ganske lavt på himmelen. Det virka som om det var veldig mange som kom ut hit bare for å se på solnedgangen. For jo nærmere tuppen vi kom, jo mer folksomt ble det. Men det hadde vel også noe med at det var opparbeidet gangstier her, og de fleste foretrekker nok det fremfor rullesteiner og klatring.

Her oppe var det en fin plass å spise medbragt mat. Men vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken … og den aller beste plassen mot solnedgangen var opptatt. Det var jo typisk!

Mine fine turkamerater. Nyter de siste solstrålene ved hytteveggen til Fugleforeningen, eller hva det nå var.

Plutselig ble det mørkt. Og egentlig skulle vi ha vært fremme ved bilen og på vei hjem nå. Etter tidsberegningen som sto på ut.no. Som jeg har sagt tidligere, ut.no er en fantastisk plass å finne tur-inspirasjon. Turene er som regel godt beskrevet, med kart og hele pakka. Men de er kleine på bilder de som legger inn turene sine her. Og de er elendige på tidsangivelsene. Jeg er ganske sikker på at vi ikke somler. Vi har en helt normal fart, blir både svette og andpustne. Det lønner seg tydeligvis å legge på 50% på tiden som er oppgitt. Om du ikke har tenkt å løpe rundt.

Vi hadde enda en times tid langs veien før vi kom til bilen. I mørke. Uten lys og uten refleks. Heldigvis var det ikke mye trafikk her, så det gikk jo greit. Men jeg følte meg som en tufs der jeg traska avgårde, jeg som til og med har både lys og refleks når jeg går langs sykkelstiene hjemme. Så da lærte vi det: Ta med lykt og refleksvest, selv om du ikke har tenkt å være ute etter mørkets frembrudd.

Vår søndagstur ble hele 13.8 km lang og varte i 4.5 timer. Enda en flott dag ute. Og det føles utrolig godt. Jeg har hatt noen fine dager i det siste. Og jeg håper på mange flere turer i ukene som kommer. For dette er godt både for kropp og sjel. Så lenge jeg klarer å stable meg på beina og komme meg ut får jeg vel være fornøyd, til tross for at det er mye annet greit i livet som jeg har mista på veien. Det kunne sikkert vært verre.

To på rad. Dette var andre søndagen på rad der værgudene har vært ekstremt snille med oss. Sist søndag var vi på øyhopping i Ny-Hellesund i Søgne. Gikk du glipp av innlegget derfra finner du det HER.

 marit

Øyhopping i Ny-Hellesund

Follow my blog with Bloglovin 

Hei, hei. Vi hadde en fantastisk søndag. Flott tur i skjærgården, og værgudene kunne nesten ikke vært snillere med oss tatt i betraktning at vi er i januar. Vi har vært på øyhopping. Nå tenker du sikkert; Aaaah Hellas! Men neida, vi hoppa rundt i nærområdet omtrent. Rett uti Søgne, en snau halvtimes kjøretur hjemmefra. Hvem hadde vel tenkt at det gikk an? Og det uten å ha egen båt til og med.

Ny-Hellesund er forsåvidt ikke en ukjent plass for meg. Men det er en plass jeg i alle år bare har kjørt gjennom, på vei til et eller annet. Jeg har aldri vært i land på noen av øyene, så dette var en opplevelse. Og bor du i nærheten og kunne tenke deg turen, så stikk gjerne innom HER og sjekk om det kommer nye datoer. Og nei, innlegget er absolutt ikke sponset. Men jeg synes arrangørene fortjente en liten omtale her, selv om vi til og med betalte turen selv.

Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne kommune, Vest-Agder fylke. De tre hovedøyene heter Kapelløya, Helgøya og Monsøya. Herfra kommer du kun sjøveien. Vi var på arrangert tur med MB Høllen. Sånne fellesturer er jo ikke noe for meg egentlig. Fikk litt følelsen av at guiden kun manglet flagget, og så hadde det vært som en utflukt på Kanariøyene. Men gleden over det fine været og de flotte omgivelsene klarte å overgå de litt negative tankene. Tror vi var 50-60 stykker. Så det ble litt køgåing. Men siden dette var den eneste muligheten til å se sommerparadiset i vinterdrakt, så var det liksom helt greit likevel. Turen svarte absolutt til forventningene. Og jeg har veldig lyst til å ta den igjen en gang, på egenhånd.

Klokka er 12, og vi forlater Høllen brygge. Første stopp er Kapelløya. Her ligger Verftet, som i sommersesongen har hatt både gourmetrestaurant i regi av Bølgen og Moi, og de siste årene en sommerkafe. I sommer ga imidlertid eierne opp driften, så hvordan det blir i 2019 vet jeg ikke. På Verftet kan du også booke overnatting, om du har lyst på en litt annerledes sørlandsferie. På øya finner du dessuten en flott kyststi som går over til Olavssundet på motsatt side, hvor det er både strender, jorder og fine grillplasser.

Opplegget var fleksibelt, så her kunne en egentlig velge hva en ville ha ut av dagen selv. Bortsett fra mer tid, og mindre folk som tråkka rundt inni bildene mine da … men jeg ser jo at det er meg det er noe galt med her, og absolutt ikke opplegget. Det var med to lokalkjente guider. Vi gikk med han som ikke fortalte så mye om historien rundt plassen. Men var du av den litt mer nysgjerrige typen var det en egen guide for det også. Ville du ikke gå på tur kunne du rusle rundt litt på egenhånd eller bare være i båten og nyte medbragt kaffi. Fritt valg altså. Men siden vi aldri hadde vært der tidligere, og ikke helt visste hvor vi skulle gå, så dilta vi etter de andre.

På vi til Helgøya.  Det var ikke lange båtturen, bare rett over sundet. Dette ble nok min favoritt. På toppen av øya, med fantastisk utsikt, ligger det et fort som ble anlagt av tyskerne under okkupasjonen i 1940-45. Turen opp hit var på egenhånd, og vi fikk 50 minutter til rådighet. Omgivelsene var fantastiske! Og her var mye å utforske, fantastisk natur, skyttergraver, kanoner og utkikksposter, pluss selve fortet da, og alt for lite tid …

Som sagt, skulle gjerne hatt mer tid her. Alt for mye å se på en snau time. Og nå er det bare et siste stopp igjen, før vi vender baugen tilbake mot Høllen. Tre og en halv time går veldig fort når en har det fint.

Utsikt fra Monsøya til Kapelløya. Det røde og hvite huset på andre siden er et gammelt gjestgiveri. Monsøya er den største av de tre øyene, og har i dag 15 fastboende. Vi gikk i land på “Vilhelm Krags brygge” og ble geleidet opp til skolehuset hvor Sofies kafe hadde åpent, med gratis kaffi og kakao. Her kunne vi kjøpe kake og nybakte rundstykker, eller spise medbragt niste. Det ble folksomt i stua, og vi fikk en aldri så liten innføring i lokalhistorien for området.

Gammel boplass og nyere TV innspilling. På Monsøya ble det i 1982 funnet ca 60 flintstykker som viser at det bodde folk her også for ca 7000 år siden. TV-programmet Farmen ble spilt inn på gården til Kåre Karlsen i 2006.

På vei opp til den gamle loshytta. Bare det å gå i disse smale skarene mellom mosegrodde steiner og eldgamle trær var jo en opplevelse i seg selv.

Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.»

Farvannet var spesielt krevende den gangen seil var eneste fremdriftsmiddel. I tiden fra 1833 til 1915 omkom 19 av 74 av losene som hørte til Ny-Hellesund distrikt. I 1890 ble losoldermannstillingen overført til Kristiansand. Losstasjonene ble nedlagt i 1965.

Så var det tid for å tusle nedover igjen. Sola sto lavt på himmelen og det begynte å bli litt kjøligere.

Sørlandsidyll på sitt beste. Er det ikke flott? Må innrømme at jeg er overrasket over at øyene hadde så mye annet å by på, enn små hvite hus langs vannkanten.

Det var søndagen sin det! Tusen takk til min venninne som hadde klikket på at ho skulle på denne turen, noe som fikk meg til å melde oss på. Ho var ikke med, og jeg vil påstå at ho gikk glipp av en fantastisk søndag i skjærgården. Så Jonna, dere må bare se å få meldt dere på neste tur med en gang den blir lagt ut. 😉

Beklager bilde-spam. Jeg klarte bare ikke helt å velge ut noen få, eller det er jo akkurat det jeg har gjort. Hehe. Det var bare så mye flott å velge mellom … og jeg vil jo så gjerne vise hvor nydelig det kan være på Sørlandet, selv en litt kjølig søndag i januar.

Høllen igjen – og der var den dagen over. Iallefall den delen av dagen som byr på dagslys. Må si meg ganske så fornøyd med denne helga. Tror vi må bli litt flinkere til å finne på slike, ikke helt hverdagslige ting. For det er jo mye en faktisk kan gjøre selv om en ikke reiser på ferie i hytt og pine lengre. Rett i nærheten av der en bor til og med.

 marit

En svipptur til Lindesnes fyr

Follow my blog with Bloglovin 

Hei på deg. Godt nytt år. Og alt det der … Håper du hadde en fin overgang fra det gamle til det nye året. Vi hadde det kjempekoselig, god mat, godt selskap. Men ei kjærring i elendig form. Som bare ble verre og verre utover kvelden. Typisk, hva?

Egentlig hadde vi en turplan for dagen i dag. Den aller første dagen i dette nye året som ligger der så nytt og urørt foran oss. 365 hele dager som forhåpentligvis skal fylles med noe greit og koselig. Litt sosialt, litt kulturelt og mange gode opplevelser som kan lagres som gode minner. Ting som er greit å ta frem når dagene ikke er så bra.

Det er jo lov å håpe. Men her skar det seg allerede i starten. Med en kropp som kjentes ut som den var minst 105 ble jeg liggende i senga til nærmere 12. Det har nesten aldri skjedd i historien før! Så turen vi hadde planlagt, den var på over 1,3 mil, måtte bare settes på vent. Men akkurat den tar vi igjen en annen dag.

Det ble en tur uten å bevege seg for mye. For å muntre opp kjærringa litt foreslo drømmemannen at vi skulle ta bilen fatt istedenfor beina. Dermed havna vi på Lindesnes Fyr, hvor det i dag skulle være ekstremt mye vind. Hele 19 m/sek. Det røska godt både i turtøyet vårt og pelsen til Jonas. Det var dessverre ikke mye bølger på sjøen, slik jeg hadde håpet. Men det ble likevel et koselig avbrekk i en, for meg, ellers slitsom dag. Det gjorde godt med litt sjøluft i lungene og vind i parykken.

Vi dro fra fyret en liten time før sola skulle gå ned. Jeg hadde lyst til å bli, men orka ikke. En annen gang skal vi kjøre bort her bare for å få med oss solnedgangen. Da skal vi ha med mat og drikke, og sitte inni en av disse buegangene og nye øyeblikket. Tenker jeg.  En fin, litt varmere dag enn det som var tilfelle i dag.

Jeg gleder meg til flere fine turer fremover. Har allerede funnet noen jeg har lyst til å gjennomføre. Den neste er allerede til søndag.  Den inkluderer også sjø og saltvann og kanskje ikke så alt for mye utslag på FitBit’en. Det er nemlig Øyhopping i Ny Hellesund. Det var et arrangement som dukka opp på Facebook, og i dag meldte vi oss på. Har også fått med søster og svoger, så da blir det litt pluss på den sosiale siden i tillegg. Det lover godt. Får bare håpe det blir fint vær, hvis ikke så blir det avlyst.

Sveisen dame. Hvis du lurer på hvordan sveisen blir etter en time ute i sterk kuling, så kan du bare se på bildet her. Krøller med lettere stivkrampe! Så flott atte!

Og hvis du lurer på hvorfor jeg ønsker god jul fortsatt, i toppen av bloggen … så kan jeg bare fortelle deg det, at jeg aner ikke hvordan jeg skal få bytta ut det bildet! Har lest og googla, uten å bli noe mer klokere av det. For meg ser det ut som jeg mangler noen knapper på venstre side i menyen. Bloggen ble overført hit etter at jeg hadde tatt på juletoppen, så den fulgte bare med. Men i dag hadde jeg jo tenkt å fjerne det igjen. Jeg har nå mailet og spurt om hjelp, så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe at det kommer et svar ganske kjapt. Men om DU har et godt forslag til hvordan jeg får bytta ut headeren, eller fjernet den, så mottas det med stor takk.

God kveld til deg fra meg.

 marit