Dette er en utrolig flott tur! Vel og merke om du liker at det går litt opp og ned, og ikke higer etter å traske rundt i kø på de aller mest populære plassene som Baneheia og Hamresanden. På to timer så vi andre folk fire ganger! Og det i den aller beste turtiden på en solfylt søndag i januar.

For å komme hit kjører du av ved første rundkjøring mot Sørlandsparken. Der vi kjørte inn da parken var ny og det ikke fantes så mange veier til herligheten. Det ser litt rart ut, for du skal faktisk ta den første avkjørselen i rundkjøringa, og den fører deg rett inn på sykkelstien. Parkeringsplassen er på venstre side, rett før undergangen.

Vi tok den breie grusbakken opp et lite stykke. Før vi tok inn til høyre i skogen. Løypa var mer eller mindre merket med blå/turkise prikker. Det er et nettverk av stier her inne, og jeg pleide jo tidligere å bare å gå på jeg. Kommer jo uansett ut en plass, sånn etter hvert. Kanskje ikke alltid der en hadde tenkt, men har alltid vært i rett fylke i det minste! Drømmemannen liker å tro at han har full kontroll, så nå går vi etter kartapp på mobilen og gpx-spor.

Det var litt glatt innimellom, men stort sett greit å gå. Og der det ble for ille i nedforbakkene satte jeg meg bare på baken og kom da ned på et vis. Ikke fullt så elegant kanskje, men det er jeg altså blitt for gammel til å bry meg om nå!

Med utsikt over Drangsvann. Sol og blå himmel, kan jo nesten ikke bli bedre. Vi som dagen før hadde bestemt oss for å bli så flinke til å ha med niste og kaffi/kakao … vel, den planen failet allerede her. Ikke spør hvorfor.

Turen skulle være drøye tre kilometer. Men det er vel sannsynligvis i luftlinje. FitBiten min viste snaue seks, men sånn pleier det jo stort sett å være når vi går i skogsterreng.

Fantastisk flott skog her. Sikkert enda bedre på våren. Akkurat dette er et naturreservat og vernet.

Oh yeah! Her var det både glatt og bratt! Veldig bratt. Såpass at begge de tobente tok fua til hjelp. Jeg var livredd Jonas skulle rause ned skråninga, men den hunden der altså, han imponerer stadig når vi er på tur. Ikke akkurat en racer, det sier seg vel selv når en har 84 kilo å dra på, men utrolig flink til å komme seg frem. Både over og under hindringer, ned og opp skråninger. Det turte jeg ikke å drømme om en gang, da han sleit korsbåndet i vår. Faktisk trodde jeg en stund at vi måtte ha avlivet ham.

Over bekken. Etter å ha fylt tanken, vel og merke.

Timeout! Det var en stund det plutselig kom masse sorte prikker foran øynene mine. Måtte bare ha en pause og støtte meg til et tre noen minutter. Sannsynligvis vann- eller matmangel. For det kan vel umulig være kondisen det er noe i veien med?

Plutselig kom vi over den flotte rasteplassen. Noen hadde til og med gått fra et bål her, så vi satte oss ned litt, mest for å ta bilder av herligheten. Og for å irritere oss litt over at vi ikke hadde med niste … eller jaffal noe å drikke …

Har jeg forresten sagt at jeg fikk hengekøye til jul? To stykker til og med, så Jonas som gaven var fra håper nok at jeg tar med meg drømmemannen på hengekøyetur i skogen etter hvert. Plassen her var perfekt for slikt. Men det er det vel ikke bare meg i denne byen som har funnet ut, og sånn tett i tett henging er nok ikke helt min stil … Snart tilbake til bilen igjen. Både de på to bein og han på fire bein var veldig fornøyde med dagen.

ღ