Som legen min sa den aller første gangen jeg var hos ham: Glem nå den pillefobien! Er det ikke bedre å ta noen tabletter og få en grei hverdag, enn å være så sta og ha det helt forferdelig? Det er ditt valg, men du har bare et liv. Veldig fornuftig denne legen min. Og da jeg gikk derfra den dagen for to år siden så følte jeg meg ganske fornuftig jeg også, som skulle prøve denne pillemixen to ganger daglig. En Vimovo + 1 g Paracet.
Alt jeg har forsøkt tidligere har vært uten virkning. Og forskjellen var nettopp det, at før har jeg bare tatt noe Paracet eller Paralgin (eller masse annet rart) ved behov. Når det var like før jeg hold på å krepere av smerter. Men da er det tydeligvis for seint … For jeg har jo aldri vært noe flink til å ta tablettene sånn i starten av elendigheta, når jeg kjenner det er en skikkelig migrene på vei, når jeg kjenner at denne dagen blir en drittdag. Neida, her venter jeg i det lengste, for å være helt sikker på at det ikke bare er noe som går over av seg selv igjen. Etter noen timer. Eller dager.
Det ble et helt nytt liv etter pillemixens inntog! Sett i forhold til de foregående årene. Ikke smertefri, ikke pigg heller akkurat, men mye bedre. Levelig, som legen kalte det. Likevel har jeg ekstremt dårlig samvittighet hver forbanna gang jeg svelger de pillene. Og derfor har jeg også forsøkt å være uten dem i perioder. Noe som blir like galt hver eneste gang.
I jula var jeg ganske klein. Med piller, både de faste pluss litt ekstra. Så da fant jeg ut at disse sikkert ikke funka så bra lengre, derfor var det nok like greit å stoppe og ta dem. Så jeg slutta bare med Vimovoen. I tre hele uker. Tre forferdelige uker. Det ble ikke en gang bedre og bedre, men verre og verre etter som dagene gikk. Før helga kjentes hele meg ut som en verkebyll. Fra ytterst på tærne, ut i fingrene og helt ut i hårrøttene! Jeg var tilbake til der det gjør så vondt i tennene at det blør når de blir pussa. Jeg var tilbake til det stadiet der hele kroppen kjennes ut som en betent klump, leddene blir stive og absolutt alt ble et ork.
Konklusjon: Vimomo gir meg et mye bedre liv. De er faktisk grunnen til at jeg ikke bare ligger på sofaen. Eller i senga. Eller ønsker at jeg bare var død. For det livet jeg har hatt de tre siste ukene er faktisk ikke noe å trakte etter.
Til onsdag skal jeg til legen. Må ha en aldri så liten pep-talk for å forstå at det ikke er verdens undergang å ta disse pillene. At jeg er et like godt menneske som alle dere som ikke eter piller daglig. At det er en grunn til at jeg trenger dem. At det er en grunn til at jeg ikke lengre jobber. At det ikke er viljen det er noe i veien med. Noen ganger holder det ikke å bare si det til seg selv, eller høre drømmemannen sier det, for det trenger ikke alltid inn år det kommer fra den kanten! Da trengs det et enda mer fornuftig menneske, med mer medisinsk forståelse, til å overtale meg til å svelge disse forhatte greiene med 12 timers mellomrom. Være litt føre var. Forebygge rett og slett. For når de verste dagene inntreffer da er det jo umulig å få bukt med smertene om de skal medisineres der og da. For da hjelper ingen ting. Kanskje er det bedre å føle seg som en misbruker, enn å føle seg halvdød resten av livet.
jeg er ikke flink med medisiner jeg heller,periodevis husker jeg det jeg skal ta hver dag i uker,men så skjer det noe som roter litt i systemet og jeg glemmer å ta det jeg skal ta,blir nok aldrig helt flink der jeg ,men klart det spørs jo litt hva og hvorfor en må ta medisiner daglig eller enkelte dager i uken :=)
Veldig merkelig det der, at jeg sløver slik med disse medisinene jeg har tatt i flere år nå. Men denne ganga stoppa jeg jo opp med vilje da. For å finne ut om det var noen vits i å ta de pillene. Og det fant jeg jo ut.
Spis de tablettene med god samvittighet. Jeg er og en slik som ikke liker å spise tabletter. Fikk Metformin for Diabetes 2, men det tok tid før jeg ble flink til å ta dem. Det hjelper faktisk. Jeg er ikke så trøtt. Kroppen verker fremdeles i alle de ødelagte leddene, og jeg har begynt å lure på om noe antireumatica hadde vært ok. Jeg hater fremdeles tabletter, men jeg hater enda mer å ha vondt hele tiden. Jeg er så utrolig sliten av smertene som er der konstant. Har tenkt å ta en alvorsprat med fastlegen neste gang jeg skal dit.
Ja, det sa legen også. Alle prøvene han har tatt av meg tyder på at jeg ikke har problemer med nyrer eller andre ting etter et års bruk. Nå tok jeg nye blodprøver i dag, bare for å se om det har skjedd noe siden januar i fjor. Blodtrykket var finere enn det noen gang har vært, med medisiner vel og merke. Men det har alltid vært sykt høyt da også. I dag derimot … jippi!
Legen din høres fornuftig ut, men i enkelte tilfeller er det lurt å være fornuftig skeptisk.
Jeg ble tilbudt “lykkepiller” den gangen jeg var veldig deprimert. Men jeg orket ikke tanken på å spise sånne tabletter. Det er vanskelig å slutte med dem, og de helbreder jo ikke, de går ikke til roten av problemet. Så derfor takket jeg nei, og så tok jeg kontakt med psykolog istedet. Og det angrer jeg ikke på. For da lærte jeg hvordan jeg skulle jobbe meg ut av depresjonen når jeg kom så langt, uten alle bivirkningene som lykkepillene ville ha gitt meg.
Men i ditt tilfelle, så er det jo en helt annen sak, og du behøver den medisinen som legen har foreskrevet. Det hjelper deg, så lenge ikke annen kur er funnet. Bedre å være smertefri og sorgfri her og nå, enn å pines når ting tross alt kunne vært bedre 🙂
Klem
Denne legen er veldig ok. Har bare gått der i to år, etter å ha stått på venteliste et helt år for å slippe inn. Han har tid, ser meg og hører på det jeg har å si. Ikke bare overkjører meg. Den forrige legen ville bare ha det til at jeg var deprimert og ville kjøre på med antidepresiva. Synes generelt sett de er veldig slepphente med slike medikamenter. Rett og slett skremmende. Vel var jeg lei av å være sykt, lei av at livet mitt ble så totalt forandret, men det hadde nok de aller fleste blitt etter 7 år med en kropp som ikke funka enda jeg forsøkte og forsøkte. Er så glad for at jeg fikk skifta lege. Ikke godt å vite hva jeg hadde kjørt i meg nå om jeg hadde fortsatt hos den andre. Eller om jeg i det hele tatt hadde vært her.
Legen din er klok. Kroppen bruker mye krefter på å bekjempe smerte, og er nesten utslitt når smertetoppene kommer og du tillater deg å ta en globoid. (For å sette det på spissen).
Jeg hadde ikke overlevd uten mitt pilleregime. Jeg har riktignok vært overmedisinert, og fått coctailen ned på et passende nivå for mine utfordringer. Nå er dagene ganske så gode. Når det er sagt, er det klart at jeg har et eget ansvar for å ta meg noen gåturer og bevege meg. Det gjelder bare å ta det i riktig rekkefølge.
Til Magnhild over her er det vanskelig å bedømme hvorfor legen sier det den gjør. Det er alltids mulig med en second opinion fra en annen lege, om du mener dette er riv ruskende galt.
Han lo litt av meg da jeg sa jeg hadde hatt et opphold på tre uker. For det er jo ikke første gang. Og helt sikkert ikke siste. Men tror jeg trenger en slik påminnelse innimellom, for å være helt sikker på at jeg trenger dette jeg tar. Jeg hadde aldri klart disse turene mine om jeg ikke gikk på Vimovo. Da var det jo så vidt jeg kom opp trappa her. Alt stivna! Så godt å få en beroligende prat, og tatt nye blodprøver for å sjekke om noe hadde forandret seg det siste året.
Skulle ønske jeg også fikk den beskjeden fra min lege. Han er nemmelig stikk motsatt, “ikke rart du har vondt i hodet og kroppen, du tar jo både Paracet og Vimivo hver dag”. Vekk med alle piller, innmed enda mer fysisk aktivitet og positiv tenkning, da blir du bra”
Jeg har ikke blitt bedre, men dårligere, men jeg har sikkert bare vondt i viljen. Ønsker ikke hardt nok å bli smertefri og få bedre livskvalitet
Jeg tenker at du burde skifte lege. Jeg gjorde det for to år siden, og har nesten fått et nytt liv etterpå. Han her ser meg, hører på hva jeg har å si, og tar seg veldig god tid. Jeg hadde gått til samme lege(kontor) i 10 år uten å bli tatt på alvor. Legen der ville bare ha meg på antidepressiva, selv om jeg ikke var deppa. Til og med etter at jeg fikk diagnosen fibromyalgi var det ingen hjelp å få. Så jeg trodde jo at livet bare måtte være sånn. Og det var ikke noe å trakte etter. Men etter sju år med forkjølelse, migrene, lungebetennelser og bronkitt, pluss en helsikes verk i hele kroppen, uten at de fant ut hvorfor jeg var så sykelig (jeg nesten aldri hadde vært syk hele mitt liv før dette), så fant jeg ut at jeg måtte finne en annen lege i tilfelle det gikk an å få det litt bedre. Det kunne umulig bare være “verdens verste overgangsalder” som de kalte det. Sto på venteliste til denne nye legen i et år før jeg kom inn. Har aldri angret det byttet. Jeg trodde til slutt at jeg også bare hadde vondt i viljen, og presset meg helt til det ikke var mer å presse … helt til bånns rett og slett. Sier det igjen, bytt lege!