Sol, vindstille og et fantastisk søndagsvær. Sånn helt uten å ha planlagt noe ble det jaggu en badetur på venninna mi og meg. Med menn, Jonas og et barnebarn. Følget vårt bada ikke, men fungerte som heiagjeng og fotografer. Eller, barnebarnet til venninna vassa ganske så langt uti iført støvler og fullt regntøy, så spørs om han ikke var like blaut inni der som om han hadde tatt en seg en dukkert. Skjønne ungen, han hadde det kjempegøy. Jeg tenkte å ta med Savanna, mitt nest yngste barnebarn siden de to går sammen i barnehagen, men ho hadde feber og var syk. Så det får bli en annen gang.
Ingen hadde målt vanntemperaturen denne dagen. Siste måling var tre dager gammel. Men det var vel sikkert rundt 10 grader. Kaldt. Skikkelig kaldt da vi gikk uti første gangen. Men når vi da har gått på land og går uti en gang til. Da er det faktisk ganske godt. Da tar vi oss en liten svømmetur før vi føler vi er ferdige med seansen. Og så blir det veldig godt når vi har fått på oss tørt tøy igjen. Koste oss litt i sola med kaffi, solbærtoddy og kjeks, før vi gikk hver til vårt.
Vi har ingen plan for når neste bad blir. Tar det bare på sparket, og ser hvor lenge vi gidder. Blir nok verre når temperaturen på land synker. Og ikke vet jeg om det egentlig er godt for denne verkende kroppen min, men det føles ikke som om den blir verre heller. Og følelsen rett etter badet, og faktisk noen timer fremover, den er ganske digg. Sjeldent jeg føler meg så opplagt som da.
I dag har jeg fått klippa hekken! Og begynt å rydde litt i hagen for vinteren. Bedre seint enn aldri vettu! Det var tungt. Og blaut. Og værutsiktene for resten av uka forteller at det skal bli enda blautere fremover. Så jeg håper bare det blir litt finvær etter denne uka, før frosten kommer, slik at jeg kan bli ferdig uti der. Jeg fikk jaffal tilbragt denne fine dagen utendørs, og det er viktig synes jeg, nå som vi går mot vinteren og kaldere dager.
Fin mandagskveld til deg. Jeg må stikke, skal kjøre eldste barnebarnet på turn.
Ja, hva er nå det igjen? Lørdagsmodus altså. Da jeg jobba var det stort sett seine morra’er, drømmemannen og meg i hver vår stol med te/kaffikopp og siste nytt på facebook og i diverse aviser. På pc’n må vite. Ordentlige aviser har vi ikke jo ikke lengre her i huset.
Nå er dette hverdagen min. Sånn omtrent. Forskjellen er jo bare det at jeg ikke sitter aleine på lørdagsmorra’n. Og enda en forskjell er jo at drømmemannen går morraturen med Jonas, så jeg slipper å tenke på det. Det er ganske deilig faktisk. For da kan jeg til og med orke å ta en skikkelig dusj/hårvask før dagen starter sånn helt for alvor. Stort sett jaffal.
Å ha hund er litt som å ha et barn. I helgene overtar pappa’n morrastellet!
Vi har ingen planer for dagen. Egentlig skulle vi vært på Hovden, men så meldte de bare regn der oppe i fjellheimen, så da ble det ikke noe av den turen. Dumt, for vi har jo hatt en årlig tur opp i fjellet sånn før snøen kommer for alvor. Og nå blir vel det for seint i år.
Men nå skal vi visst på søpla. Hurra! For søppel er noe vi har mye av nå, etter litt ryddevirksomhet her og der og en bitteliten renovering på badet, pluss skifting av gulv på soverommet. Greit å få plass til bilen i garasjen lissom, når kulda og frosten kommer. Søppelkjøring er noe av det verste jeg vet, på lik linje med å pante flasker.
I går brukte jeg to timer i garasjen. Mens mannen sov middag stabla kjærringa vedkubber. Liker igrunnen slike sysler jeg. Dessuten var jo halvannet mål ved bare dumpet inn garasjeporten, mens en del av søpla lå på innsiden. Hadde blitt litt balansering der gitt, for å få ut det vi skal kvitte oss med. Siden jeg er lemster allerede, så kan jeg jo like godt fortsette å gjøre ting som gjør det enda litt verre. Å ta hensyn til kroppens protester er jo bare for pingler!
God helg dere. Håper dere har noen litt mer interessante utsikter for dagen enn det vi har her i huset.
Eller, det har jeg jo vært hele tiden da … for om jeg ikke går ut med Jonas så får jeg så sykt dårlig samvittighet. Så her sliter jeg meg gjennom en morratur, men ikke alltid kveldsturen. Da tar drømmemannen den, og da blir det bare ei lita stripe til butikken eller gjennom Grønndalen. Og da får jeg dårlig samvittighet da også. For at jeg ikke bare tar med sammen og går på.
Drømmemannen har aldri gått på en skikkelig tur, aleine, med Jonas. For å gå tur synes han er sykt kjedelig, sånn egentlig. Det tar lang tid og hva er vitsen lissom? Jeg har gitt opp å prøve å forklare dette for lenge siden. Går vi sammen blir han med, heldigvis. Men innimellom skulle jeg ønske han skjønte at det var lurt å bevege seg litt, selv om kjærringa ligger rett ut på sofaen. Både for hans del, og for Jonas. Og ikke minst for at jeg skal slippe å ha så innmari dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til …
Det er veldig fint i skogen nå. Regnet forsterker de flotte høstfargene, og i dag var det litt tåkete og et lite solgløtt innimellom. Kjærringa var ikke helt i fotomodus, så det ble med dette ene bildet.
Fin torsdag der ute. Jeg har egentlig lovet mannen å ta det litt med ro. Selv om jeg ble bedre i dag. Sånn for å ikke stupe rett ned i elendigheta igjen. Det nærmer seg helg, og han har sikkert ikke så lyst til å ha meg liggende i horisontalen når han har fri fra jobb. Det er jo forståelig. Jeg har aldri lyst til å legge meg til, for jaggu er det et bortkasta liv! Men noen ganger blir det bare sånn …
Ja, du husker kanskje de flotte, grønne eplene som nekta å råtne? De jeg tok vare på, for å se hvor lenge de kunne ligge. For de hadde jo allerede ligget så lenge at ingen av oss hadde lyst til å spise de … første innlegg om dem finner du HER.
På bildet over er har de allerede vært i vårt eie i en måneds tid. Skal jeg være helt ærlig så glemte jeg de helt bort etter dette. Typisk vettu. Men utrolig nok så de fortsatt ut som epler, nå da jeg fant de igjen! Kanskje ikke så skrekkelig fristende akkurat, og med en litt rar søtlig lukt og diverse bittesmå fluer surrende rundt … men de lå fortsatt inne i skapet der jeg la dem.
Og her er de altså hele 4,5 måneder gamle … det var så vidt jeg turte å ta i dem. Men jeg kunne jo ikke kaste dem før jeg hadde tatt en titt inni også …
Jaja … de er jaffal ikke spiselige lengre. Så nå gikk de rett i søpla!
Dagen i dag har jeg tilbragt i horisontalen. Helt fra etter morraturen til nå. Godt innpakket i et pledd, med varmeteppe under. Har sove bort over halve dagen, og våkna svett og glovarm. Men med mye mindre smerter enn på mange dager. Krysser fingrene, og alt jeg har, for at torsdagen blir litt mer levelig.
Syforeninga i går burde jeg ha styrt unna. Jeg passer best aleine når jeg har det på denne måten. Men samtidig ville jeg ikke ha unnvært de hjemmelagde kompene vi fikk servert for alt i verden! Himmel så gode de var! Aldri smakt maken rett og slett. For ikke å snakke om stemninga i huset. Lys i hver en krok. Både ute og inne. Det er som å gå inn i en reportasje i et boligmagasin når en entrer det huset. Like spennende hver gang.
Det er ikke mye koselig stemning i dette huset. Verken utenfor eller inne. Men jeg kommer sikkert sterkere tilbake ved en annen anledning. Et annet år eller noe …
Tirsdag, og det har pøst ned i hele natt. Jeg har forsåvidt sovet tålig greit, men måtte opp og ta noe smertestillende en gang midt på natta. Det er heldigvis sjeldent. Men gårsdagen lå på toppen av smerteskalaen. Fatter ikke at det går an å ha det så forbanna vondt uten at det vises på noen som helst prøver. Det skulle ikke gått an! Det verket som besatt over alt, til og med i tennene og helt ut i fingerspissene. Men i dag er det heldigvis hakket bedre …
Vi har vært på en bitteliten topptur på morrakvisten. Jonas og jeg. Dueknipen, den toppen vi har omtrent to kilometer fra dørmatta vår. Der det er flott utsiktover hele byen. Den toppen jeg har sittet på utallige ganger, bare for å få med meg soloppgangen eller -nedgangen. Der har jeg sittet og trøstespist, latt tårene få fritt utløp over alle livets urettferdigheter, eller rett og slett bare vært der for å nyte utsikten. Den aller første turen drømmemannen og jeg var på, var nettopp hit opp. Jeg hadde aldri møtt han før, ikke en gang sett bilde av han. Likevel inviterte jeg han med på en luftetur med hunden. Og siden har vi fortsatt å gå tur.
En velbrukt topp for min del altså. Ble litt overrasket over at det faktisk er mange som har vokst opp her som aldri har vært på Dueknipen. Jeg er jo såpass nysgjerrig at jeg vil vite hva som er rundt meg i nabolaget, når det gjelder natur og fine turområder. Når det derimot gjelder naboer og sladder så bryr jeg meg ikke en døyt. Jeg aner ikke en gang hvem som bor i husene i gata vår, bortsett fra de aller nærmeste som har bodd her like lenge som meg, minst 20 år altså.
I dag er det syforening igjen. Hos ho som har det så fint over alt, både ute og inne. Som bor på en plass som er både hytte og hus på en gang. Der kunne jeg faktisk ha bodd. Problemet er jo bare det, at det hadde nok ikke sett slik ut om det var mitt … det er jo ingenting i veien for at jeg kan få det fint her også. Om jeg bare hadde hatt litt mer overskudd. Men det har jeg jo ikke. Jaffal ikke lenge nok til å få ferdigstilt noe, og da lar jeg heller bare vær.
Ho har forresten en flott instragramkonto. Du finner den HER om du vil ta en titt.
Dette er ikke fra samme topp. Men bare et steinkast fra huset vårt. Om du føler du har sett utsikten før, så stemmer nok det. Jeg stopper rett som det er her, for å se på havet og skyene. Uansett vær. Og bildene derfra deler jeg villig vekk både her og der.
Kos deg med tirsdagen da. For akkurat denne kommer aldri tilbake …
I går hadde vi en koselig tur til Farsund. Labbetur på strendene der er slett ikke å forakte. Det kan til tider være ganske forblåst og surt, men i går var det akkurat passe med vind i håret. Lettgått er det også, og siden vi var der sist var det opparbeidet en del nye gangstier, men også satt opp en del flere sauegjerder. Så landskapet fremsto ikke fullt så åpent som tidligere.
Jeg elsker denne naturen. Det er knallfint, og mange plasser minner skikkelig om Danmark. Det rare er at jeg faktisk aldri har vært her på sommeren, sånn i badesesongen. Men det har vel en sammenheng med at jeg er her for å gå tur med hunden. Regner med det er en del flere folk i sommersesongen, selv om området ikke akkurat er kjent for sine deilige badetemperaturer.
Noen var litt mer opplagte enn andre. Formen min ble ikke akkurat bedre av halvannen times gange denne dagen. Men om det ikke var godt for kroppen, så var det til de grader godt for sjelen. Så da så …
Det er mange flotte fotomotiv her. Og strendene ligger som perler på ei snor, kilometer etter kilometer. På bildet under kan du så vidt skimte uthavna Loshavn. Vi var ikke der i går, men har hatt en tur tidligere. Bildene derfra finner du HER.
Bildene taler vel for seg selv. Egentlig knipsa jeg bare i vilden sky, for å teste det bittelille kameraet jeg fikk til bursdagen i sommer. Du vet, jeg liker jo ikke sånne nye duppedingser jeg, så det tar sin tid før de “godtatt”. Men denne ganga lot jeg speilrefleksen bli igjen hjemme, og mobilen ble liggende i lomma, så alle bildene er tatt med SONY Cyber-shot. Det er løgn om jeg sier at jeg ikke savna den digre speilrefleksen dinglende rundt halsen. Fikk faktisk litt abstinenser innimellom. Men bildene ble jo helt greie med dette kameraet også. Eller hva synes du?
Det var det jeg hadde derfra. I dag skinner sola her, det var rim på plenen da jeg sto opp og vinteren nærmer seg med stormskritt. Hele resten av uka er det meldt regn … så jeg burde absolutt ha vært ute i hagen i dag og gjort litt klart der ute. Men det blir det nok ikke noe av, det var så vidt jeg fikk kreka meg gjennom morraturen på toppen her. Alt i kroppen protesterte, så jeg er tydeligvis inne i en særdeles dårlig periode nå. Håper den går fort over …
Ønsker deg en fin start på uka. Og tusen takk for at du kikka innom.
Hei der ute. Her er noen bilder fra stua vår i kveldsmodus. Vi hadde et aldri så lite vennelag her, etter ei natt med tre timers søvn. Irriterende timing det der, men nå gikk det greit da. Heldige meg som har en egen kokk som tar seg av menyen og matlaginga, så kan jeg bare konsentrere meg om å bli kvitt litt hundehår og skitt på veggene sånn rett før gjestene kommer. Det er nemlig ikke noe en kan ta dagen før når en har leonberger i hus. For her er det faktisk aldri reint mer enn et par timer av ganga!
Her ser du mitt aller største bruktkupp. Vitrineskapene. Kjøpte de før sommeren for 1400 kroner, samtidig solgte jeg barskapet vi hadde i Mexico-stil for 1500. Et greit bytte vil jeg si! Veldig gøy når en kan få noe nytt uten at det koster skjorta, eller enda bedre, bare bytte på en måte.
Et annet bruktkupp er Hødnebø-stolen med puff. Den ankom heimen litt før skapene. Betalte 500 kroner for dette, og solgte samtidig den kjedelige brune stolen og puffen vi hadde for samme sum. Denne her er grønnturkis, en fantastisk nydelige farge, og den ble en koselig fargeklatt i stua som ellers er litt for brun etter min smak nå.
Kokken serverte fårikål. Faktisk veldig godt! Det er absolutt ikke min favorittmat, egentlig er jeg ikke noe glad i lammekjøtt i det hele tatt. Mye på grunn av lukten. Sauelukten. Og assosiasjoner til en drukna sau og millioner av fluer i en brønn en gang vi var på hyttetur oppi heia ved Farsund for skrekkelig mange år siden.
På nett finner en tips og ideer for det meste. Så også hvordan en kan unnvære fårikållukt i hele huset mens det står på. Om du ikke vet det, så er det bare å legge i litt løk, hvitløk og rosmarin i bunnen av gryta, før lagene med kjøtt og kål. Dette tar også vekk litt av den feite, fettete smaken. Et annet tips for å ikke få alt så grøtete er å legge noe av kålen på toppen av maten når det har kokt litt. Dermed får du noe kål som ikke er helt skamkokt og fortsatt har en konsistens med litt tyggemotstand. Veldig lurt. Faktisk den beste fårikålen jeg har spist noen sinne dette!
Jeg er heldig som har en mann som liker seg på kjøkkenet. Matlaging og menysammensetninger, for ikke å snakke om alle disse duppedingsene som tydeligvis er et must når en skal kokkelere litt, har jeg stort sett overlatt til han. Mens andre har personlige trenere har jeg en personlig kokk! Ikke rart en ser ut som en gjør … Vel, vi droppa desserten, så det var ikke så mye å sette sammen denne ganga. Men en viktig ting er jo å finne vin som passer til det du skal spise. Til og med det fikser han! Leser seg opp, sammenlikner og finner den perfekte matchen.
Vin er ikke helt mi greie. I alle år har jeg for det meste kjøpt vin etter hvordan flaska tok seg ut. Greit å ha noe fint i skapet lissom. Men her fant han jaggu ei flaske som til og med jeg kunne tatt med meg hjem, i tillegg var innholdet veldig godt. Kraftig og god lukt, uten for mye garvesyre og grøssfaktor i etterkant. Og se på den kule etiketten da!
Håper du har hatt en fin søndag. Formen min er ikke akkurat på topp, selv om jeg sov veldig godt i natt. Med to glass vin og litt ekstra smertestillende innabords. Likevel fikk vi lufta oss litt på strendene i Farsund i ettermiddag. Dagen blir garantert ikke verre med litt bevegelse og lukten av tang og saltvann i nesa.
En siste ting: Hva pleier du å servere til dessert etter en fårikålmiddag?
Hei i natten. Ja, her sitter jeg da. Og jada, jeg vet akkurat hvorfor også. Fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, ta det så mye med ro som både kroppen og hodet må ha for å funke optimalt. For meg. Med tinnitusen og fibroen og hele elendigheta.
Det verste er faktisk alle lydene i hodet. Tror jeg. De forsvinner ikke, samme hva jeg gjør. En liten timeout i ny og ne hadde vært fantastisk. Fem minutters pause i løpet av dagen, eller i det jeg legger meg, hadde vært himmelsk! Om natta, når alt annet blir stille, så er det skikkelig pipekonsert oppi der. Ja, det er det jo hele tiden da. Alltid. Uansett hva jeg måtte finne på. Men det er lissom ekstra irriterende på den tiden når alle andre sover. Da er det full gnu på volumet, og det er som å sitte og kikke på NRK og det gamle pausebildet som dukket opp i barndommen … beklager teknisk feil …
Og jaggu sa jeg feil. For oppi her er det så feilkoplet som det går an å bli, og ingen teknikere som jobber med saken for å finne en løsning en gang. Ikke hjelper det å ta en tissepause heller, til alt er over. For det går jo ikke over!
De siste ukene har det vært ekstra ille. Samtidig som jeg egentlig har hatt et snev at et normalt liv. Med normale gjøremål, litt sosialt, barnebarn på overnatting og middagsgjester. Men slikt skal en jo helst holde seg unna, eller i det minste begrense noe veldig. For etterpå kommer straffen!
Søvnproblemene mine er tilbake for fullt. Jeg ligger der og vrir meg til den store gullmedalje. Blir varm og kald om hverandre. Har vondt uansett hvilken vei jeg ligger. Vondt i hodet, vondt i nakken, beina verker, tennene likeså. Og så er det dette spetakkelet i topplokket da … Vondtene er jeg blitt så vant til at de kan jeg leve med. Blir det så ille at jeg ikke orker noe, vel, så blir jeg bare liggende her noen dager, med litt ekstra smertestillende innabords. Det går helt greit, nå som jeg verken har en jobb eller nav å forholde meg til lengre. Jeg trenger ikke stresse med det, og akkurat det er en lettelse når det først ble så galt som det gjorde.
Lydene i hodet er verre å takle. De henger nok sammen med et litt for høyt aktivitetsnivå, og at jeg blir sykt sliten av å ha noe som likner normale dager. Slik har det jo vært i over ti år. Likevel synes jeg det har eskalert noe forferdelig den siste tia.
I følge tinnituslegen må jeg utsette meg for folk og lyder. Leve et normalt liv. Ikke trekke meg unna. For da skulle jeg altså finne ut at det ikke gjorde tilstanden verre på sikt. Snarere tvert i mot. Hmmm … ekspert eller ei, jeg er ganske overbevist om at han har tatt feil der gitt. For dette har gjort alt mye verre. Det er ikke sånn at hodet mitt venner seg til lydene, neida, her virker det som om de blir lagret og svirrer rundt oppi der. Og nå begynner det å bli ganske så overfylt og trangt.
Blogging er blitt et slit. Lesing likeså. Derfor har jeg ikke vært på blogg i det siste. Ordene kommer lissom ikke ut slik jeg vil de skal, men suser bare rundt oppi topplokket i en seig masse. Veldig rart. Og veldig slitsomt. Jeg leser nesten ikke heller. Verken blogger eller aviser. Bøker har jeg ikke lest siden jeg forsøkte meg på den helsefagarbeider-utdannelsen. Det var da jeg for alvor fant ut at det var noe riv ruskende galt her. Jeg føler meg temmelig akterutseilt egentlig. Det går mange dager mellom hver gang jeg i det hele tatt slår på pc’n. Den som tidligere aldri fikk fred. Nå er det helst for å kikke på bildene jeg har tatt.
Det er som å være tilbake i barndommen. Bilder og pekebøker. Mens ordene plutselig er blitt litt mer vanskelig å forholde seg til. Det er litt skremmende, så jeg håper det bare er en overgang, at jeg snart er tilbake der jeg var. Samtidig bør jeg kanskje bare fortsette, selv om det koster mer enn det smaker. Bare for å holde hjernen, og fingrene som løp så lett over tastaturet, litt i aktivitet. Trening kan jo være så mangt, og det er tydeligvis ikke bare musklene som trenger å vedlikeholdes heller.
Lurer på om jeg noen gang blir vant til dette livet. Om jeg en gang i fremtiden klarer å porsjonere ut gjøremålene slik at det blir levelig hele tiden. Det burde jo ikke være så vanskelig, en må bare øve litt. Men aller først bør en kanskje godta at det er slik. At en faktisk må ta noen forhåndsregler for å få det til å fungere på en grei måte. Ikke bare en dag eller tre, men sånn jevnt over.
Den gyldne middelvei, så enkelt, men likevel så forbanna vanskelig.
