Rundtur på Tromøya, Arendal

De flotte dagene kommer som perler på en snor her. For en januar vi har! Og da er det jo lurt å få mest mulig ut av dette været, komme seg ut og nyte det så ofte en kan.

Søndag kjørte vi til Arendal. En snau time hver vei. For å gå tur på Hove. Her har jeg så vidt vært sammen med ei venninne for noen måneder siden. Og dette fantastiske turterrenget gav mersmak. I går var det altså tid for å utforske omgivelsene litt mer inngående.

Det ble en frisk tur, med sjøluft i lungene og bølgebrus i ørene. For en natur vi har i dette landet vårt. Og så ufattelig mange flotte steiner det var her! De hadde egentlig tatt seg godt ut litt rundt forbi i hagen vår …

Stein på stein. Halvparten av løypa gikk vi på rullesteinene langs sjøkanten, og opp og ned på fjellene. Det var litt glatt her og der, men vi kom oss rundt uten noen uhell. Jonas tryna et par ganger, men han ser ikke ut til å ha fått noen varige men av det. Bortsett fra at han er utrolig sliten i dag, og ville faktisk ikke være med på morraturen. Det har aldri skjedd før. Men da jeg hadde fått på han selen og skulle ta på meg jakka stakk han inn under trappa igjen der han har senga si. Men her var det ingen kjære mor, så den vanlige runda rundt toppen ble han slept med på. Altså, Jonas er en hund, om du begynte å lure nå.

Det var lite folk her nede langs vannet. Bortsett fra de som bare hadde tatt en avstikker fra veien og satt seg ned for å grille. De aller fleste foretrekker vel et litt annet underlag enn dette når de skal gå lang tur.

Vi gikk og vi gikk. Og jeg kom hjem med en haug av fine bilder. Siden turen tok så mye lengre tid enn vi trodde, ankom vi tuppen ytterst ved Hove, med utsikt over til Merdø, akkurat i det sola gikk ned. Og det ble jo som en ekstra bonus for god innsats. Det er greit å ha en liten gulrot i den andre enden. Rent bortsett fra at vi bare var halvveis her, og hele tilbaketuren fortsatt lå foran oss. Men den var jo langs veien, og mye lettere å gå enn tilfellet hadde vært til nå.

Det er fortsatt ikke mørkt altså. Men når en tar bilder mot sola så blir de bare sånn. Liker den effekten jeg. Vi traff et par på en topp her, og de var mektig imponert over at vi hadde en så sprek leonberger. Som kunne være med på slike turer … Ikke vet jeg, men det er mulig disse hundene stort sett bare blir brukt til utstilling? Vår stakkar lever ikke et liv som artsfrendene sine tydeligvis. Her har det vært masse gåing og turer fra første stund, det er jo derfor vi har hund. Godt Jonas ikke kan lese. For på facebook ser vi stadig digre leonbergere kose seg i sofaen. De er på spa og får stelt pelsen, og de får massasje for stive, ømme muskler og voksesmerter.

Du må altså ikke gå langt for å komme hit. For det gikk flere veier og stier fra parkeringsplasser og skogholt og rett ut i hærligheta. Men siden vi hadde bestemt oss for å ta hele turen på langs, og tilbake langs bilveien, så ble vår tur slik.

Vi nærmer oss “snuplassen” og sola står ganske lavt på himmelen. Det virka som om det var veldig mange som kom ut hit bare for å se på solnedgangen. For jo nærmere tuppen vi kom, jo mer folksomt ble det. Men det hadde vel også noe med at det var opparbeidet gangstier her, og de fleste foretrekker nok det fremfor rullesteiner og klatring.

Her oppe var det en fin plass å spise medbragt mat. Men vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken … og den aller beste plassen mot solnedgangen var opptatt. Det var jo typisk!

Mine fine turkamerater. Nyter de siste solstrålene ved hytteveggen til Fugleforeningen, eller hva det nå var.

Plutselig ble det mørkt. Og egentlig skulle vi ha vært fremme ved bilen og på vei hjem nå. Etter tidsberegningen som sto på ut.no. Som jeg har sagt tidligere, ut.no er en fantastisk plass å finne tur-inspirasjon. Turene er som regel godt beskrevet, med kart og hele pakka. Men de er kleine på bilder de som legger inn turene sine her. Og de er elendige på tidsangivelsene. Jeg er ganske sikker på at vi ikke somler. Vi har en helt normal fart, blir både svette og andpustne. Det lønner seg tydeligvis å legge på 50% på tiden som er oppgitt. Om du ikke har tenkt å løpe rundt.

Vi hadde enda en times tid langs veien før vi kom til bilen. I mørke. Uten lys og uten refleks. Heldigvis var det ikke mye trafikk her, så det gikk jo greit. Men jeg følte meg som en tufs der jeg traska avgårde, jeg som til og med har både lys og refleks når jeg går langs sykkelstiene hjemme. Så da lærte vi det: Ta med lykt og refleksvest, selv om du ikke har tenkt å være ute etter mørkets frembrudd.

Vår søndagstur ble hele 13.8 km lang og varte i 4.5 timer. Enda en flott dag ute. Og det føles utrolig godt. Jeg har hatt noen fine dager i det siste. Og jeg håper på mange flere turer i ukene som kommer. For dette er godt både for kropp og sjel. Så lenge jeg klarer å stable meg på beina og komme meg ut får jeg vel være fornøyd, til tross for at det er mye annet greit i livet som jeg har mista på veien. Det kunne sikkert vært verre.

To på rad. Dette var andre søndagen på rad der værgudene har vært ekstremt snille med oss. Sist søndag var vi på øyhopping i Ny-Hellesund i Søgne. Gikk du glipp av innlegget derfra finner du det HER.

 marit

10 kommentarer

Siste innlegg