Hei hei. Så koselig at du fortsatt henger med på denne turen. Eller, om du ikke er av dem som har fått med deg de to forrige innleggene, så anbefaler jeg at du starter med Rundreise Gambia og Senegal – del 1 først, så Rundreise Gambia og Senegal – del 2 etterpå. Før du kommer tilbake til dette igjen.

Turen er fra 2009. Men siden bloggen har blitt flytta over fra Blogg.no til WordPress så velger jeg å reposte en del reiseinnlegg, med oppgraderte bilder. For hele oppsettet forsvant i flyttinga, og jeg kan bare ikke være bekjent av å ha posta noe så rotete og stygt som det altså fremsto etterpå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Andre uka av Gambia-ferien ble litt roligere. Det vil si, vi farta mye, som vi pleier å gjøre når vi er på ferie, men vi hadde hotellet som base. Vi bodde på Combo Beach Hotel, rett på stranda. Standarden var adskillig bedre enn uka før, men likevel hadde vi bare varmt vann fra klokka seks til ni, morra og kveld. Det kom jo som en overraskelse kan du si. Nå er jo vår reise en del år tilbake i tid, men av nettsidene til hotellet ser det ut som de har klart å opprettholde standarden. Beliggenheten var helt perfekt, tre skritt så var du på stranda lissom.

Rommet var greit nok. For oss er det ikke så viktig at det er høy standard, vi sover jo omtrent bare der og vil heller bruke pengene på opplevelser. Selve hotellet lå inni en grønn oase av en hage, og alt var veldig rent og ryddig.

Det var sandstrand så langt øyet kunne se. Begge veier! Det gikk en del selgere uti vannkanten, som skulle prakke på oss det ene etter det andre, men det var bevæpna vakter der så de fikk ikke komme opp til oss uten at vi hadde gitt klarsignal. Akkurat det var jo litt spesielt, men vi var jo tross alt i Afrika!

Det var sykt mange innpåslitne folk her. Enten skulle de tigge skoene av deg, selge deg en tur, få deg inn på en restaurant, kjøre deg en plass i taxien, eller ta deg med hjem for å presentere deg for familien … og aller helst ville de adoptere deg for hele ferien. Det er veldig greit med hjelp når en har behov for det, men jeg foretrekker å finne den hjelpa selv. Ikke bruke halve dagen til å avvise de en ikke vil ha denne servicen fra. Vi er vant til å tusle rundt aleine, og hadde ikke lyst til å ha følge over alt. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre hele dagen.

En ettermiddag vi gikk bortover stranda fikk vi med oss hvordan de lokale fisket her. Det var en opplevelse. Ikke bare fikk vi sett det, men de turistene som gikk forbi fikk lov å være med på å trekke inn garnet igjen. Og når garnet, og fangsten, var trygt på land stimlet det massevis av folk sammen – og der og da ble fisken solgt! Ferskere kan det neppe bli.

Det var også en litt annen handel som foregikk her. Gambia er et eldorado for damer på jakt, på lik linje som Thailand er det for menn. Da snakker vi damer godt oppi årene. De gikk gjerne rundt og leide på sin helt egne beachboy, som gjerne var på alder med sønnen eller barnebarnet. De unge guttene fikk lønn, kost og losji en uke eller mer, mot litt personlige tjenester. Trist. Det er bare veldig trist, synes jeg. For begge parter egentlig.

I krokodilleparken Cachikaly Crocodile Pool i Bakau finnes det ca. 100 krokodiller. De gikk fritt omkring på området, og da vi var der var det til og med en som kreket seg inn på nabotomta, der det gikk kvinner og barn og jobba på åkeren. I følge krokodillepasserne er de ikke farlige, og spise bare fisk. Jeg må innrømme at jeg trodde flesteparten som lå i den grønne gørra var utstoppa, helt til det var foringstid. Vi fikk en av de som jobba der til å kjøpe noe fisk, forøvrig den dyreste fisken jeg noen sinne har kjøpt, inkludert restaurantprisene … men da ble det jaffal liv i leiren! Og de var altså ikke utstoppet, eller av plast, noen av dem.

Vannet i krokodilleparken hadde magiske evner. I følge de innfødte. Så hit kom barnløse og lot seg vaske med denne grønne gørra. Er litt i tvil om hvilken kroppsdel de måtte vaske, mulig de måtte dukke helt nedi? Etterpå var det visst ikke noe problem å føre slekten videre. Siden jeg var ekstremt nyforelska og virkelig hadde lyst til at vi skulle hatt vårt eget kjærlighetsbarn, drømmemannen og jeg, så var det like før jeg forsøkte. Men det er mulig det ikke hadde samme effekt når en regelrett hadde kutta vekk alle muligheter for fremtidig produksjon over ti år tidligere. Og i ettertid har jeg tenkt at det nok var det beste for hele storfamilien.

Og ja, jeg har klappa ei krokodille. Det var en litt merkelig opplevelse, og jeg gjorde det jo mest for å få et bilde av happeningen. Kan du tenke hvor sur jeg ble da dette var resultatet? Hvor teit går det an å bli? Altså, når kjærringa gjør dette, for første og siste gang i livet, da bør jo for pokker hele krokodilla være med på bildet!! Kjenner jeg blir en smule irritert enda …

Markedene var noe for seg selv, er helt umulig å beskrive det med ord. Lydene, luktene og alt virvaret må bare oppleves! Her kunne du få kjøpt det meste, fra levende høner, fisk (som lå fint oppstilt midt i solsteiken og sannsynligvis ikke var like fersk som den på stranda), klær, mobiltelefoner og om du trengte en hårklipp var heller ikke det noen umulighet. Det var trangt om plassen og fullstendig kaos.

Jeg er ikke skapt til å shoppe på en slik plass. Men det er jo gøy å ha sett det. En stund før vi var der hadde det vært en storbrann her, så mesteparten av utendørsmarkedet var revet. Dermed gikk vi inni noen smale ganger, opp og ned trapper … uten taxisjåføren som guide hadde vi nok gått rundt der inne enda. Det vil si, vi trodde vi hadde han som guide, helt til vi skulle dra derfra igjen. For da var det plutselig en gambier til som mente han hadde vist oss rundt. Han hadde riktignok hengt på oss hele tiden, men vi hadde ikke vekslet et eneste ord med han. Men penger skulle han ha.

Jeg elsker å shoppe. Men når alle maser og skriker, og ikke lar meg få kikke i fred, så pleier det å dempe kjøpegleden en smule.

Som vi fant ut på rundreisa, var det ikke noen særlig lover og regler for trafikken her.  Eller, det var iallefall ikke noen som overholdt de som eventuelt måtte finnes. Det var litt mer sånn: Kjør på den siden av veien som er best, prøv å unngå andre biler, geiter og mennesker. Det var ingen grenser for hvor mye de lesset på en helt vanlig bil heller, hele slekta fikk plass! Veldig praktisk egentlig. På en av grenseovergangene telte vi 13 personer i en Peugeot 505 stasjonsvogn, inkludert de fire på taket.

En av dagene tok vi strandveien fra Bakau, der hotellet lå, til Banjul. Plutselig sto vi utenfor inngangen til Bijilo forest park. Også kjent som Monkey park. Vi skulle egentlig bare gå en tur, så kameraet ble igjen på hotellet. Men siden vi plutselig var her tok vi turen inn. Til tross for store skilter med at det ikke var lov å mate apene, solgte de poser med nøtter, nettopp til de samme apene, innforbi gjerdet. Ja, det er ikke alt en skal forstå!

Det var et stort område og apene gikk helt fritt rundt. Jeg var derfor ikke så veldig høy i hatten. Vi har hatt et par ublide møter med aper i Thailand tidligere, så for meg kunne de gjerne ha vært i bur … men det er jo flott da, at de klarer å beholde slike fristeder for de ville dyrene, midt i byen omtrent. Nå var vel disse apene litt mindre enn de som skremte vettet av meg, men en vet jo aldri. Tamme er de jaffal ikke. Og med peanøtter i hånden trengte de ikke noen videre invitasjon, og kom villig bort for å spise.

Måneskinnstur – med følge! Det var en smule slitsomt å gå aleine rundt der nede. Både i byen og på stranda. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre. Og det hadde muligens ikke vært så dumt.

To uker går fort når du er på ferie. Jeg har aldri hatt den følelsen mange forteller om, at de har fått nok og vil hjem. Jeg vil aldri hjem igjen, og kunne fortsatt å feriert resten av livet om det var en mulighet. Bare reise og oppleve nye plasser i måned etter måned. Det eneste som hadde vært ille da var at ikke både ungene og barnebarna var med.

Vi hadde en fast plass utenfor hotellet der vi tok morrapilsa, etter frokost. Der satt vi sammen med Mr. Cool som styrte en god del av både taxier og turer i det området. Han var veldig hyggelig. Og fortalte mye om systemet i landet og hvordan alt virka og ikke virka. Han var skikkelig cool, så passa godt til navnet som sto på visittkortet. Kortet som for øvrig var laminert og veldig forseggjort. Kortet han ville ha tilbake da vi skulle reise hjem … 🙂 Han ville også gjerne ha drømmemannens flotte Ecco-sandaler. For vi skulle jo hjem til Norge, og er fikk vi jo aldri brukt for dem igjen. Mente han.

Så var vårt første møte med Afrika over. Vi kom hjem med mange nye inntrykk og minner, og med en følelse av at vi er utrolig heldige som er født og oppvokst akkurat i Norge. Vi kan irritere oss på mye, politikken og bomringene, sykehuskøene, dårlig mat på eldrehjemmene, og mangel på behandling for noen … men det kunne altså vært mye, mye verre …

Dette var siste del av Gambia-turen vår. Fikk du litt lyst til å pakke kofferten? Det gjorde definitivt jeg! Men enn så lenge er det ingen ferie i sikte her hos oss.

♥ marit og drømmemannen på ferie