Da var søndagen på hell og kjærringa helt utslitt. I litt over seks kilometer og 3,5 timer har vi gått rundt i Vågsbygdskauen. Det var turen sin det! Opp og ned, ned og opp … og slik fortsatte det hele runda rundt. Litt isete og glatt var det også innimellom, så her fikk vi kjørt oss litt igrunnen. Fiskåvannet rundt er ikke noen ny tur for oss, men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig tungt sist vi var der. Bortsett fra at vi da var veldig dårlig skodd. Vi har hatt enda en tur hit, og bilder derfra kan du se her. Toppen vi var på heter Øyliheia og rager 161 meter over havet.

Værgudene svikta oss i dag gitt. Det var grått og litt surt, men har en først bestemt seg for å gå på tur er det jo bare å hoppe i det. Og denne søndagen tok vi sats og hoppa sammen med min søster og svoger.

Vi starta ved BIltilsynet på RIge og gikk innover den gamle kjerreveien. Det er bare å følge veien helt ned til vannet, og fortsette der den tar en sving mot venstre. Etter en liten stund kommer vi forbi den flotte gapahuken der vi dro med oss de fire eldste barnebarna på tur i fjor vinter. Men siden dette var helt i starten av turen i dag, ble det ingen pause her.

Pausen tok vi derimot midt i stien! Jeg var helt overbevist om at det var nok en gapahuk sånn cirka midt i løypa, men jeg må ha tatt feil. Det var nok på en tur rundt et av de andre vannene her inne vi har gått forbi den.

Det er jo litt koseligere å gå tur når sola skinner. Ikke minst blir bildene mye finere. Men uansett er det godt å ha vært ute. Denne turen har mye variert terreng å by på. Alt fra flat mark til litt klatring, for oss som ikke er så spreke til å hoppe fra stein til stein lengre. Og det må jeg bare innrømme, jeg merker jeg er blitt eldre. Ikke fordi formen er så elendig, men fordi jeg er veldig redd for å ramle og brekke lårhalsen, eller hva det nå er de gamle brekker …

Midt inne i skauen her skal forresten den nye E-39 traseen ligge. Det har vært en del protester på det, men det hjalp tydeligvis ikke. Sannsynligvis mener noen at vi har nok skog rundt her, og en plass må jo den veien gå.

Så fikk vi litt snø på siste halvdel av turen. Ikke mye, bare et lite melisdryss lissom. Nok til at det ble litt vanskelig å se hvor det var glatt. Og det er jo alltid like gøy! Dermed entret denne kjærringa de bratteste skråningene … på rompa! Helt frivillig. Fant ut at det var litt sikrere enn å få et mer ufrivillig fall. Så nok ikke så lurt ut, men det var ikke så skrekkelig folksomt her inne i villmarka heller, så jeg dreit meg jo bare ut for den aller nærmeste familien. Og det har jeg vel gjort en gang eller tre tidligere også.

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta et eneste lite skritt ekstra da vi kom ned. Noe jeg, i følge drømmemannen, alltid lurer han til når vi først er ute og går. Men dette var mer enn nok. Jeg var på grensa til å være litt halvkvalm til og med da vi kom ut igjen til bilen. Og akkurat nå har jeg egentlig vondt over alt. Lemster! Himmel og hav, kan ikke huske sist jeg ble det av å gå en tur …

Det var min søndag. Hvordan har din vært? Har du forresten vært innom Galleri Frodith i løpet av dagen? Der er en del av bildene fra vinterutfordringen tidligere i uka stilt ut. Mye fint. Men heldigvis er det ikke noen avstemning og vinnere og sånn. Dette var bare for gøy rett og slett. Og dermed tør jo til og med jeg å delta.

Nyt kvelden!

♥ marit