Vel, da jeg ble skilt for veldig lenge siden, fikk jeg øynene opp for gjenbruk. Ikke fordi jeg skulle være så skrekkelig miljøvennlig og flink, eller fordi jeg hadde fått nok av kjøp- og kast-samfunnet. Neida, dette var rett og slett en dyd av nødvendighet. For da vi hadde delt innboet, rett før jul, ble det skrekkelig tomt her i huset. Det var nesten så det ga gjenlyd i veggene. Og penger, det hadde jeg ikke!
Det var da finn.no åpenbarte seg. Med alle sine skatter og morsomme bruktkjøp. Det var før det var gjenbruksbutikker på annethvert hjørne, midt i selveste bibelbeltet. Nå derimot, er det litt sånn bruktsjappe og bedehus, bruktsjappe og bedehus, om du skjønner hva jeg mener. Om en da beveger seg utforbi hovedhandlegata Markens vel og merke. Nesen som i Syden altså, der det ser ut som om det er et hav av butikker, men om du tar et nøyere overblikk så er det to, tre typer som går igjen.
Før i tia var det ikke så kult å kjøpe brukt. Egentlig var det litt flaut, så det foregikk helst i det skjulte. På finn.no for eksempel.
Nå derimot, er det helt innafor. Dermed florerer det av butikker med brukte møbler og dilldall og … gammel søppel! Det florerer også av salgsgrupper på Facebook, og enda flere apper for dem som er skikkelig hekta på dette her. For ikke å snakke om alle datingsidene der en kan finne en mer eller mindre pent brukt ektefelle om det er det som er det største behovet … og det er flott, spør du meg. Hadde det ikke vært for en slik side så ville nok ikke drømmemannen bodd under samme tak som alle disse avdanka drittunge heltremøblene, og den minst like avdanka drittunge kjærringa. Men det er jo en litt annen historie, og den kan du faktisk finne HER.
Fredag ramla jeg plutselig over et konsollbord på finn.no. Å himmel så glad jeg er for at jeg kasta meg rundt og sa jeg skulle ha det med en gang det dukka opp! Før jeg hadde lufta det for drømmemannen til og med. Helt uten å tenke på hvor det skulle stå. Eller om vi trengte det. For vi trengte det jo ikke. Og nei, det var absolutt ikke det som sto øverst på prioriteringslista vår heller akkurat nå. Det hadde drømmemannen rett i. Men nå føler jeg stua er som den skulle ha vært for lenge siden. Komplett. Den hersens varmepumpa er blitt litt mer gjemt, eller igrunnen er den jo ikke det, den er mer ramma inn! Men Ikea-hylla som var en aldri så liten kriseløsning er bytta ut med noe som sklir rett inn sammen med alle de andre møblene. Samme stil, samme tresort, samme fargenyanse.
Ble det ikke flott vel? God søndag forresten. ♥ Nå skal vi ut og lufte vettet litt – i solskinn!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Men det var før i tia, mens vi enda trodde vi var inne i en periode som skulle gli over igjen. Men siden jeg verken har noen jobb eller mer arbeidsevne igjen, måtte vi bare ta noen grep i sommer. Kvitte oss med båten og min bil. Det er like kjipt begge deler. Bilen savner jeg hver eneste dag, for jeg føler meg litt stucked her. Ikke fordi jeg skal så mye, men fordi jeg rett og slett ikke bare kan ta en tur om jeg finner det for godt. Tror nok jeg hadde vært mye mer ute av huset om jeg hadde hatt denne bilen stående på utsiden. Båten savner jeg jo mest når det er sommer og sol.
Vi måtte ut på hytta med en ovn. For da utedassen ble pussa opp i sommer var den gamle ovnen alt for stygg til å få lov å komme opp på veggen igjen. Og litt varme må vi jo ha der i løpet av vintermånedene. Så nå er det fiksa. Vannet er stengt inn til vår hytte og nå venter vi bare på våren … og en ny sesong. Håper det værmessig blir en reprise fra i år.
Det var veldig stille på sjøen. Men ganske surt likevel. De tre siste dagene har lufta fått et snev av vinter i seg. Det er mer rått, og det lukter rett og slett vinter. Om du skjønner hva jeg mener. Skjønner du det ikke? Da foreslår jeg bare at du glemmer hele greia! Drømmemannen skjønner det heller ikke … og jeg har gitt opp å finne en vettug forklaring på denne vinterlukta. Kanskje er det bare noe jeg innbiller meg. Eller så har jeg mye bedre luktesans enn de fleste andre …
Som alltid når jeg er på hytta får jeg lyst til å bli. Dette til tross for at hyttesesongen egentlig ble avblåst i august i år. Vi kunne jo ha overnatta. Selv om det er kaldt å måtte ut på do, litt tungvint uten vann i krana og veldig rått og ekkelt i sengetøyet. Det er på denne tia jeg savner å kunne fyre i peisen, selv om vi ikke har hatt peis der ute siden ungene var små. Gassovnen er topp den, men det er en litt annen varme, og på langt nær så mye kos.
Vi fikk noen få solgløtt. Men ikke så mye på vår side av fjorden.
Snart tilbake til båtplassen i Otra igjen. Bildet under viser Tangen videregående skole. Jeg synes arkitekturen her er skikkelig kul. Både utenpå og inni. Hadde en bare vært ung og lovende igjen, da ville jeg veldig gjerne vært elev her. Aller helst på media, eller noe som har med fotografering å gjøre.
Det var min lørdag så langt. Blir dårlig med skritt i dag, for Jonas halter. Han fikk vel en aldri så liten overdose av trim i går, så da får han heller ta det litt med ro i noen dager. Og jeg er ikke så flink at jeg går ut helt på egenhånd. Får holde med de to småturene bikkja skal ha. For han slipper altså ikke helt unna, til tross for haltinga …
I morra skal du få se mitt aller siste bruktkjøp. Har ikke fått den på plass enda, men det blir skikkelig fint, spør du meg. Skulle nesten tro den var skreddersydd til denne stua. Akkurat der jeg har slitt litt med å få det fint nok gled den jaggu rett inn. Gleder meg til å få den på plass nå.
Her skal vi ha en stille og rolig lørdagskveld. Bare oss to halvgamle, pluss den firbente. Og det passer meg ypperlig i dag. Kos deg, hva du enn måtte ha på timeplanen. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Barndomshjemmet mitt befinner seg altså ikke på Friluftsmuseet på Kongsgård. Det står godt der det alltid har stått, siden 1800-tallet en gang. Det er forholdsvis nyoppusset, lekkert og flott.
Det var ikke bygningene på museet. De forfaller. Litt trist igrunnen, å se at de ikke blir vedlikeholdt når noen en gang har tatt seg bryet meg å flytte dem hit. En del av disse husene befalt seg i mitt aller nærmeste nabolag da jeg var liten. Og nå står de her og råtner på rot.
Jeg forstå jo at det ikke er penger til alt en vil. Men til enhver tid så fins det jo for eksempel folk som har fått samfunnstjeneste istedenfor å sitte i fengsel. Og stort sett så gjør de ikkeno’! Tro meg, drømmemannen hadde 40 timers samfunnstjeneste det året vi gifta oss. Han var litt hard på pedalen over Varoddbroa en gang han skulle hente dattera mi på jernbanestasjonen. Men noen straff vil jeg ikke påstå han fikk! Faktisk var vi sjeleglad for den samfunnstjenesten, for hadde han kjørt litt mindre fort hadde han fått bot istedenfor, og det hadde svidd skikkelig på pungen!
Her møtte de opp, hadde opprop – og så kunne de gå hjem igjen. På dager som de selv hadde plukket ut, slik at det ikke skulle gå ut over den normale jobben de hadde. 40 timers tull gange x antall straffedømte. Det kunne blitt litt av en renovering det!
En gang løfta de riktig nok noen benker opp og ned igjen i et kar med olje. Slik at beina på benkene skulle trekke til seg dette her. En annen gang hadde noen malt garasjen til søstera til han de måtte melde seg for ved hvert oppmøte. Det vil jeg jo tro var litt over kanten på hva en kan kalle lovlig. Så hvorfor i alle dager kan de ikke heller bruke disse lettere straffedømte til å pusse og male litt på museet, eller andre av kommunens eiendommer. For de er stort sett ikke bedre vedlikeholdt de heller!
Nok om det, her får du en aldri så liten omvisning i gata du også. Om du vil se mer, kan du klikke deg inn HER og se på et innlegg jeg hadde herfra for tre år siden.
En liten rast på den tørreste benken vi fant. Ble litt kaldt å sitte still, så det var jaggu ikke store hvilepausen. Sitteunderlag hadde jeg jo ikke med, selv om turen i dag var nesten fire timer. Ei vannflaske lå riktignok i sekken, men den drakk Jonas av. Mulig jeg er litt fisefin, men det frista ikke å dele drikkeflaske med bikkja! Jeg svippa heller innom en butikk på veien for litt påfyll av energi.
Medaljens bakside, eller kanskje ikke? Det var mange koselige, spennende bakgårder i Posebyen. Snåle uthus, flotte hager og små hemmeligheter. Noen fins der sikkert fortsatt.
Vi hadde en flott bakgård, med karpedam og det hele. Et digert pæretre, masse sukkererter og blomster opp etter ytterveggene til naboens hus, pluss gress mellom steinhellene. Åsså hadde vi nesten en kjeller! Med lem og bratt steintrapp ned fra hagen. Det var bare et rom, med tykke steinvegger og sand/grus på golvet. Det eneste som befant seg her nede var varmtvannsberederen. Men vi fikk lov å leke der da vi var små, og mange av ungene i gata fra den tia har nok vært på “kaffiselskap” under barndomshjemmet mitt.
Ble mye mimring i dag … Jeg har faktisk vært på kirkegården også i løpet av denne turen. Besøkt slekta. Det er noen år siden sist, og jeg kan ikke si at det er noe jeg har behov for å gjøre så skrekkelig ofte. Det er ikke en god plass å være. Grava betyr ingen ting for meg. Minnene har jeg i hjertet, og jeg trenger absolutt ikke en gravstein å se på for å beholde dem. ♥
Det var min fredag. Den har igrunnen vært ganske ok. Det håper jeg din også har vært.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet bare det ikke blir for mye. Da åpner jeg døren og roper ut i natten: Kom inn kom inn her er ensomhet nok for to! Ja for fire! Og på riktig ille dager brøler jeg: Her er ensomhet nok for et helt orkester! Arild Nyquist
På tirsdag var jeg skikkelig lei og ensom … men istedenfor å brøle ut i natten skreiv jeg et innlegg som fortalte akkurat hvordan jeg hadde det på en skikkelig elendig dag. Og det kom mange reaksjoner på det gitt! Mange som takker for at jeg er så flink til å sette ord på følelser de går rundt med selv. Mange som takker for at jeg er så ærlig rundt det er å ha, og leve med, fibromyalgi. For det er tydeligvis ikke bare meg som er lei av å høre at vi må skape oss en god dag, gjøre det beste ut av det. Ikke klage sånn. Det er alltid noen andre som har det verre … Og vettu, merkelig nok vet jeg alt det der. Det er bare det at innimellom så hjelper det ikke en dritt!
Men jeg klarte også å skremme vettet av døtrene mine. Og det er jeg veldig, veldig lei meg for.
Jeg har aldri vært redd for ensomheten. Faktisk har jeg nytt stillheten og roen det innebar. Jeg trenger ikke ha mennesker rundt meg hele tiden, men innimellom hadde det vært fint å hatt noe å gå til. En plan for dagen. Noen å være sammen med. Samtidig orker jeg jo nesten ingen lyder, klarer ikke å henge med i samtalene, føler meg helt utenfor i større forsamlinger.
Siden sist …
har jeg tilbragt to formiddager med en og samme venninne. Spist lunsj, vært på bruktbutikker, hatt lange samtaler foran peisen her. Og det har vært utrolig godt.
har jeg hentet mine tre barnebarn i barnehagen to ettermiddager. I går spiste de middag her. Det er litt slitsomt, spesielt når en skal gi alle tre minst like mye oppmerksomhet. Men det er også fantastisk å få lov å være en del av hverdagen deres.
har vi vært på kino og sett Bohemian Rhapsody, historien om Queen. En fantastisk film og musikk!
har jeg og Jonas vært ute og gått sykt mye. I dag ble ukas lengste tur på over 20.000 skritt.
har jeg funnet meg et bruktkupp som vi skal ut og hente om noen timer. Drømmemannen rister på hodet og er litt fortvila, for jeg har ikke noen plan med dette kjøpet. Måtte bare ha den …
har jeg avtalt å møte ei tidligere kollega på en restaurant i byen neste onsdag. Det blir litt skummelt, men forhåpentligvis mest koselig.
Jeg er sliten, men det meste føles akkurat nå mye bedre. Jeg har virkelig gått inn for å fylle dagene med noe greit. For å få opp humøret igjen, og det har funka. Men i overmorra kan det være like galt! Da gjelder det bare å ikke grave seg ned i gørra. Og om jeg gjør det, så vet jeg jo igrunnen veien opp igjen, så det er ikke helt krise uansett.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det nærmer seg desember og jul. 29. desember er det 28 år siden mamma døde. Det var det året da jula bla så helt annerledes enn noen av oss kunne forestilt oss. Da jula på en måte ble ødelagt for alltid. Mamma som bare var 58 år, som aldri hadde vært syk i hele sitt liv, som alltid var der for oss. Ho ble plutselig bare borte. Samtidig forsvant alt som hadde vært trygt og god med barndommen, barndomshjemmet og det å vite at det var noen der for oss.
Den jula ble stort sett tilbragt ved sykesengen på sykehuset. Ho ble lagt inn dagen før lille julaften. Med noe de på legevakta bare mente var en influensa. Men så viste det seg at det var noe ganske annet. Kreften, som de hadde oppdaget og operert vekk bare noen måneder tidligere, var kommet tilbake. Denne ganga var det ingen ting å gjøre, annet enn å vente på døden. Og den kom i rekordfart! For hver dag som gikk visna min skjønne mamma litt og litt. Helt til ho var helt borte, og et tynt, inntørka skjelett lå igjen i sykesenga. Jeg glemmer aldri det synet! Døden ansikt er overhodet ikke vakkert!
På mange måter var det godt at ho slapp å bli langpint. På andre måter veldig vanskelig å ta inn over seg. Plutselig var ikke mamma der lengre, og samtidig flippa pappa, som burde ha vært en støtte for oss oppi dette, helt ut. Vår sterke, tøffe pappa ble omgjort til en egoistisk drittsekk på no time, og søkte trøst i alkoholen for en periode. Barndomshjemmet forfalt, trykkeriet de hadde bygd opp sammen ga han blaffen i, og min søster og jeg måtte glemme alt annet og prøve å redde stumpene. Tid for sorg var det ikke. Å snakke om mamma fikk vi ikke lov til.
Jeg er snart like gammel som mamma var da ho takka for seg. Og ja, jeg er til tider litt redd for at jeg ikke blir så mye eldre jeg heller. Dødsangst heter det kanskje. Ikke vet jeg. Selv tenker jeg helst på det som noen dårlige, teite tanker som ikke helt vil gi slipp. Men nå burde jo jeg være så undersøkt og testa på det meste disse siste årene, at det sannsynligvis ikke er noen fare for at jeg har noe de ikke har funnet enda. Likevel tenker jeg på det rett som det er. For går det virkelig an å føle seg så elendig bare på grunn av en fibromyalgi og litt annet smårusk i systemet?
Det dukka opp noen bilder på facebook her i helga. Minner fra ti år tilbake. Og himmel så mye eldre jeg ser ut i dag! Jeg er blitt ei gammel kjærring. Rett og slett såpass at jeg fikk en liten trøkk etter å ha sett disse bildene. På gode dager føler jeg meg ikke så mye eldre, men på dårlige dager kjennes det minst ut som om jeg er 102! Og jeg lurer veldig på hvor disse årene tok veien … selv om det har skjedd masse i mellomtia, både på godt og vondt.
Jepp, jeg jobber med saken. Jeg har jobba hardt med å forstå meninga med livet siden i sommer. Eller kanskje enda lengre. Prøver å finne noen lyspunkt. Prøver å få fylt dagene med et eller annet koselig, som gjør den fin, minneverdig, grei nok. Men stort sett ender det med at jeg er ute på tur, tusler rundt aleine og føler meg akkurat sånn. Aleine. Forlatt. Ensom.
Jeg har jo et valg selv. En kan velge å ha det bra, heter det. Og ja, jeg har mye å være glad og takknemlig for. Jeg har barn og barnebarn som jeg har veldig god kontakt med. De fleste innenfor en radius av 1 kilometer. De har i tillegg skikket seg bra, og jeg er superstolt av å være mammaen deres. Jeg har en mann som er helt fantastisk, som jeg i perioder nesten forguder. Og en hund da, som nyter at matmor alltid er her. Likevel er ensomheten til å ta og føle på innimellom. Jeg føler meg så sinnsykt aleine, så lite verdt, og jeg hater det.
Det er så mye jeg har lyst til. Men jeg orker ikke. Jeg prøver å lese og strikke, men hodet vil ikke henge med. Bare på helt enkle strikkeprosjekter, som selv en 6. klasse kan få til. Og det er litt kjipt egentlig. For jeg kan jo strikke. Kunne jaffal. Jeg har et ryddeprosjekt på gang, som sikkert kommer til å ta resten av livet. Grunnen til at jeg starta på dette er ikke bare fordi vi har så mye ting liggende som vi ikke bruker, det er like mye det at jeg vil rydde opp etter meg. Slik at ikke noen andre får en slik jobb trøkkende ned over skuldrene når de minst trenger det.
Jeg har mye jeg kan gjøre, uten at jeg nødvendigvis må ut av huset. Men jeg får ikke fingeren ut. Jeg blir, helt ærlig, sykt sliten av å tenke på alle disse bør-, vil- og må-gjøre tingene i livet mitt. Skulle ønske vi kunne reise vekk en stund etter jul, bare drømmemannen og jeg. To uker en varm plass, med sol og sommer. Men selv ikke feriene har vært det samme som tidligere. Fordi hodet mitt vil så mye mer enn kroppen. Så det blir den ene nedturen etter den andre. Dessuten har vi ikke råd til den slags heller lengre. Egentlig har jeg bare lyst til å grine en skvett, men til og med den evnen er forsvunnet.
Å gå på tur og legge ut fine bilder er lett som bare det. Det er flott mens det står på, men det hjelper ikke i lengda. Og det er jo måte på hvor mye en kan gå og gå i løpet av dagen, bare for å slippe og tenke på andre, mindre hyggelige ting. Og om jeg går mye, så makter jeg jo heller ikke noe annet. Og da blir det enda mer å tenke på.
I dag har jeg skikkelig vondt i hodet. Det er lenge siden det har vært sånn. Så nå tror jeg faktisk jeg skal ta en ekstra paracet og gå og legge meg litt under dyna. Det hører til sjeldenhetene, men det kan jo være at alt blir bedre etter en liten timeout. For denne dagen starta ikke spesielt bra … og da kan det vel bare gå en vei: oppover!
Nyt mandagen, dere som kan. ♥ Her blir det et særdeles kortreist bilde i dag. Utsikten fra go’stolen. Men vi har altså vært ute på morratur i dag også, derav den avslappende stillinga til dyret.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Vi kjørte til Dalane, krysset jernbanelinja i nærheten av der den gamle hoppbakken lå. Eller, den ligger vel for så vidt der fortsatt, men det er mange år siden den var i bruk. Turen starter på en traktorvei som går inn bak bommen til venstre for det røde huset rett ved parkeringa.
Etter noen hundre meter begynner stigningen. Det går oppover og oppover … og når du endelig tror du er kommet helt til topps, så dukker det jaggu enda en bakke frem, før du kommer til Grunnevannnet. Herfra følger vi blå merka løype til vi kommer til et kryss der en har valget mellom å gå til Strai eller Bymarka rundt.
Denne ganga tok vi Bymarka rundt. Eller en del av løypa. Det var meldt skikkelig regnvær fra kl. 13 og det var omtrent akkurat da vi gikk ut. Men heldigvis var det litt forsinket, så himmelen åpnet seg ikke helt før vi var kommet hjem igjen
Ved neste veiskille. Valget du har her er bl.a. rød skiløype eller fortsette på Bymarka rundt. Vi tok skiløypa, uten ski vel og merke. Jeg har lurt litt på hvorfor det plutselig heter skiløype inni her. Drømmemannen fant ut at det var fordi løypa gikk over den ene myra etter den andre … dermed passa den ikke for fotturister … det kan godt være han har rett. Men vi var heldige denne ganga.
Løypeutvalget i Oddersjaa har nemlig lagd nye broer og trestier i området i år. Nettopp for å gjøre det mer fremkommelig for turgåerne som trives i skogen utenom skisesongen. Vi kan takke noen flittige dugnadshender for at alt var veldig flott og greit fremkommelig nå. For en fantastisk jobb de har gjort! Bildet er tatt ved bekken øst for Tvitjønnane.
Mange valg. Og mange flotte turstier i bymarka rundt Kristiansand. Det er ikke så mange årene siden vi var i dette området for første gang, og da ble jeg veldig overrasket over hvor mange fine plasser som bare ligger her og venter på å bli oppdaget av nye turglade mennesker. Så kom deg opp av sofaen, sleng på deg noen vanntette sko og regntøy, og ta deg en tur ut i disse flotte løypene vi har nesten rett utforbi døra. Det verste er vel av og til den berømte dørstokkmila, og hvis den er helt uoverkommelig må du bare få noen til å dra eller puffe deg ut døra. Og så er du i gang!
Selv en grå og våt dag kan være fin i skogen. Spesielt nå som høstfargene ikke helt har visna bort. Tidligere var jeg nok en av dem som absolutt ikke hadde lyst til å ut om ikke sola skinte. Jeg ville helst ha oppholdsvær, men siden jeg alltid har hatt hund var det ingen unnskyldning med litt vann fra oven. Når en i tillegg bor på Sørlandet er det litt vanskelig å gå på tur uten å bli våt på denne tiden av året. Å gå i hi frem til våren er ikke et alternativ. Så nå har jeg bare bestemt meg for at litt regn ikke skal stoppe turgleden til denne kjærringa! Ut på tur – aldri sur. Og vettu, det er så ufattelig deilig når en kommer hjem igjen. Bare den følelsen er belønning nok for å komme seg ut av stua, uansett vær!
En ulempe er det dog – om du har hund! Det er mye vann og søle rundt forbi. Har du i tillegg en leonberger eller en annen type hund som elsker slikt, da blir det masse våt hund å ta med hjem! Og det der med å ikke la han få lov til å kose seg i disse vannhullene, det har jeg gitt opp for lenge siden!
Da var vi rundt! Her er aller siste bakken ned til bilen igjen. Drømmemannen var veldig glad for at det gikk nedover denne ganga, jeg synes nesten det er like slitsom som å gå oppover …
Turen ble på to timer og sju kilometer i dag. Takk for at du hang med. ♥ Nå skal resten av søndagen tilbringes i tv-stua med beina høyt, sammen med en illeluktende, halvblaut, diger hund, drømmemannen og verdens beste samvittighet. Ha en fin søndagskveld du også!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det var ikke akkurat køgåing der oppe. Fire andre personer møtte jeg i regnværet. Men så er det vel ikke helt den mest normale kveldssysselen på en fredagskveld heller. Helt greit for meg, jeg går verken for å se andre folk eller for å bli sett. Rett og slett bare for å få beveget meg. Og for at jeg skal ligge på toppen på FitBiten, over de vennene jeg har der. Så sånn er det med den saken.
Akkurat på den toppen har jeg ruvet godt i det siste. Men så kom grunnen, søster og svoger har pussa opp hjemme. Så de har ikke vært så mye ute og gått i det siste. Pokker da! Nå blir det straks litt mer slitsomt å holde seg der oppe! Men jeg skal nå prøve å holde følge så godt jeg kan. Innimellom kan jeg ikke. Men da prøver jeg å ta det igjen dagen etter, eller dagen etter der igjen. Om det er så lurt? Tja. Nei. Igrunnen ikke. For det kjennes godt både her og der på dager med over 16.000 skritt …
Jeg angreip Baneheia fra riktig side denne ganga. Dermed slapp jeg å vase rundt i mørket før jeg kom til lysløypa. Og det var helt greit. Ikke det at jeg er mørkredd eller har noe i mot det, men det var jo mørkt som i en sekk, og aller mest redd er jeg for at jeg skal trøkke feil og bli liggende der i en busk til det lysner mot dag igjen. Og i går hadde det nok blitt både blaut og kaldt.
Det er ganske magisk i skogen på denne tia. Høstfargene er fortsatt ikke helt visna bort, og med lyset fra lyktestolpene, den mørke bakgrunnen og en skinnende blank regnvåt sti så er det nesten som å gå inn i et eventyr. Trollene har riktignok glimtet med sitt fravær, men du skal ikke se bort i fra at de befinner seg inni mørket der en plass.
Jonas synes ikke det var så gøy! Han var litt rar i hele går, skvetten og merkelig, og ikke vet jeg hva som var galt. Det begynte på morraturen, da en av naboene sto og tusla med et eller annet inne i bilen. Og han pleier jo å ha gått på jobb for lenge siden når vi går forbi. Han er murer og starter dagen før hanen galer. Så det var visst kjempeskummelt at det var noe som beveget seg akkurat der! Og slik fortsatte dagen … da det kom ei syklende bak oss som plinga med bjella, noe jeg normalt er veldig glad for at de gjør istedenfor å bare suse forbi på el-syklene sine, så fikk jo bikkja nesten hjerteinfarkt.
At vi skulle på tur uten Terje var ikke gøy. Jonas gikk som en sau og ville absolutt ikke få opp farta. Ikke en gang i nedoverbakkene! Så for meg som trodde jeg skulle klare å småjogge litt her, ble det en tur med 80 kilo ballast på slep! Tungt. Veldig tungt! Og ikke minst sinnssykt irriterende! Men vi kom oss da rundt etter 45 minutter.
Det er da det er så sykt godt å sette seg ned etterpå. Med god samvittighet og noe godt å spise. Men det å kose seg, det koster flesk på mer enn en måte.
Jeg må nemlig ned en del kilo – igjen! Merkelig så vanskelig det skal være å holde seg der nede! Trodde jo jeg hadde funnet nøkkelen til en evig slank kropp sist jeg holdt på. Men den gang ei … det siste året har kiloene kommet fossende på igjen! Såpass at jeg ikke en gang passer vinterjakka fra i fjor, og da er det ille!. Og joda, jeg har jo selvsagt merka det for lenge siden. Men jeg har ikke hatt ork og lyst til å kutte ned på det jeg putter i trynet. Noe kos må en jo ha når det meste går litt på tverke! Og når en har en mann som lager så sinnsykt mye god mat er kanskje det det aller største problemet for meg! Selv om jeg ikke kan påstå at han trenger å tvangsfore meg. Jeg er veldig medgjørlig på dette punktet. Det meste går ned med stor iver og glede!
Jeg har nok sett feitere ut enn dette. Men jeg tror aldri jeg har veid så mye i hele mitt liv! Det er bare det at kiloene har lagt seg på litt andre plasser enn tidligere. Noe som igjen sannsynligvis henger sammen med tyngdekraften som trer inn når en blir litt sånn halvgammel og det meste forflytter seg en god del nedover på kroppen. Men uansett hvor kiloene henger, så er dette tungt å drasse på for de stakkars undersåttene mine som skal frakte hele denne kjærringa rundt i den ene skogen etter den andre. For hodet tar jo ikke hensyn til det, like lite som det tar hensyn til at resten av kroppen skriker i protest på dette hardkjøret jeg har holdt på med i det siste!
En evig slanker kalles jeg … ♫.**.¸♥¸.♫.**.¸♥¸.**.♫ … og det har jeg arvet etter min far! Både det og det høye blodtrykket. Men det rare er jo at trykket ikke går ned i takt med kiloene. Det forblir høyt, uansett hva jeg veier. Fibroen derimot kommer nok fra den andre siden. Det var bare det at ingen av de damene klaget noe særlig. Men de var veldig giktiske hele gjengen, og det var vel det de kalte det i den tia. Gikt. Fibromyalgi. Kall det hva du vil, det er like forferdelig uansett hvilken betegnelse det får.
Nå ønsker jeg deg en flott lørdag. Tusen takk for at du kikker innom, og tusen takk til alle dere som har lagt igjen så lange, snille kommentarer til meg på forrige innlegg. ♥ Det varmer mer enn dere aner. Det gjør et lite øyeblikk slik at jeg føler meg litt mer verdt, og ikke føler meg så aleine oppi dette her. Jeg har lest, men svarene får vente litt.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Jentene ser meg jo ikke når jeg ikke har det bra. Verken mine døtre, eller deres døtre. Da går jeg i hi. Det er ikke mange som faktisk har sett hvordan det tar seg ut når kroppen verker som besatt, når hver bevegelse gjør vondt .. ja, faktisk gjør det like forbanna vondt uten at jeg beveger meg også. Tinnitusen uler i hodet, magen kjennes ut som en ball fylt med betennelse. Det er da jeg har lyst til å bare gi opp. Aldri stå opp. Bare ligger der i senga mi og dø.
Men det går jo ikke. Å legge seg ned og dø altså. Det har jeg forsøkt før en gang, uten hell. Det var da jeg fant ut at jeg tydeligvis måtte ha et enormt reservelager av næring i kroppen. For selv om jeg ikke tilførte noen ny næring på ganske så lenge så daua jeg ikke! Men tynn ble jeg, i rekordfart!
Uten mat og drikke, duger helten ikke … det er vel mer sant. Men å dø var komplett umulig.
Om en bare vil nok, så går alt. Er det mange som sier. Det utsagnet er løgn. Både når det gjelder å krepere, og når det gjelder å bli frisk og opplagt. For tror du virkelig jeg vil ha resten av livet mitt på denne måten? Nope, og om du ikke er overbevist, så kan du jo forsøke å bytte med meg på de verste dagene. Først da skjønner du nok at dette ikke er så gøy, selv om jeg til tider kan se ganske normal og fjong ut. Men før jeg kommer så langt ligger det uhorvelig mye jobb bak.
Bare det å dusje er fryktelig slitsomt. Derfor begrenser jeg det til en gang eller to i uka. Jeg som gjerne kunne dusje både morra og kveld om det passa sånn. Men det gjelder å spare på kreftene, og etterhvert finner en faktisk ut at en fint kan leve med mindre tid i dusjen. Det fins jo både vaskekluter, såpe og tørrshampo, så dette er det minste problemet. Når du i tillegg må velge mellom å dusje eller gjøre noe annet en dag … ja, da blir jo ikke valget så veldig vanskelig.
Nå skal jeg til byen og klippe håret litt. Timen jeg måtte avbestille på mandag, fordi jeg var så dårlig. Bestilte akkurat ny nå. For å planlegge med denne kroppen er ikke så helt lett. Men i dag er visst dagen! Og da var det kjekt at frisøren min hadde litt ledig tid.
Jeg synes fortsatt det er flaut å gå til byen. I tilfelle jeg treffer noen som lurer på hvorfor jeg ikke er på jobb. Hvor jeg jobber nå. Hvordan det går med meg. Jeg har mang en gang bare svart ganske svevende … bare for å slippe å si at jeg for tia er nav-snylter på heltid. For det er ikke en bra ting egentlig. Det er absolutt ikke slik jeg vil ha det. Men nå skal jeg prøve å kose meg litt, og egentlig håper jeg at jeg ikke treffer noe kjente fra mitt forrige liv. Fra før jeg slutta å jobbe. Det livet som jeg egentlig var veldig glad i, men som jeg sleit noe sykt med de siste årene.
Jeg er litt rart sammensatt slik. De aller fleste kollegene mine har jeg sletta fra både facebook og hukommelsen. Det er for flaut å ikke være en av dem lengre. En av dem som drar lasset, som jobber for lønna som kommer inn på kontoen hver måned. Samtidig savner jeg det veldig. Savner fellesskapet. Savner å være en del av noe. Savner å gå på jobb og si god morgen, eller takk for i dag etter endt arbeidsøkt. Savner å starte dagen med å sjekke jobbmailen før jeg står opp. Men nå ble det ikke helt som jeg hadde planlagt da … og jeg klarte ikke med min beste vilje å gjøre noe med det, selv om jeg forsøkte i flere år. Dermed endte jeg opp her, med en kronisk drittsykdom som de færreste tror på. Som de aller fleste bare tror er noe som sitter mellom ørene, at en har vondt i viljen. Noen ganger tror jeg det ville vært bedre med en kreftdiagnose.
Ønsker deg en fin fredag. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Helt tilfeldig kom jeg over disse i en skobutikk. Og da hadde jeg ikke en gang penger til å kjøpe de med meg hjem.Men jaggu sto de ikke der og venta på meg ei uke seinere også.
Jeg kasta jo de jeg kjøpte i forfjor. De var såpass utgått at det var hull i sålene. Litt for mye brukt til at det bare var å sette på ny såle, måtte jeg bare innse, etter å ha diskutert litt frem og tilbake med meg selv. Ikke vet jeg om det fins noen skomakere igjen her i byen heller. Så skolettene gikk i søpla samme dag den skulle tømmes, dermed var det ingen vei tilbake.
Disse fra Rieker virker veldig behagelige. De er flate nok til å gå langt på, og fine nok til å spasere rundt i byen med. Og det var akkurat det jeg var ute etter. Deilig ullforet var de også, og det tror jeg nesten ikke jeg har hatt siden jeg var barn. Får håpe de ikke blir alt for varme.
I dag har jeg faktisk jobba meg gjennom skosamlinga mi. Som en del av det slankeprosjektet jeg starta på for en stund siden. Det tok sin tid, og kjenner jeg meg selv rett så har jeg sikkert opp til flere par på loftet også. Men sånn i første omgang har jeg nå en hel diger Ikea-pose som skal til Hjelp oss og hjelpe Kristiansand. Dermed blir sikkert noen glade etterhvert. Enten til jul, for nå kvitta jeg meg med nesten alle de skoene som har alt for høy hæl for denne kjærringa. Eller til sommeren, for her var det uhyggelig mange par sandaler. Mesteparten så ut som nytt. For ikke å bare dumpe ned noe hos dem som de ikke ville ha, så har jeg altså spurt om de var interessert. Og det var de. Gir meg litt bedre samvittighet også, når jeg ikke bare kaster det i søpla. For det har jo kosta en del i årenes løp, i den tia kjærringa var en god del mer shoppoholiker enn det som er tilfelle nå.
Men ikke tro at skosamlinga er helt skrapa av den grunn. For det er det absolutt ikke. Det er masse å ta av. Men de som er igjen har vært veldig dyre i innkjøp. Så enten må de ligge litt til her, mens jeg jobber litt ekstra med å gi slipp på dem, eller så må jeg forsøke å selge litt. Det er jo faktisk også et alternativ når det er snakk om kvalitets sko som er så fine at de nesten ser nye ut.
Jeg må kjappe meg opp til lageret for å levere dette før de stenger. Når en først er kommet så langt i prosessen er det greit å bli kvitt det fortest mulig egentlig. Snakkes. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det gjorde han ikke. Men etter at jeg har hosta i snart to måneder så skjønte han spørsmålet … og enden på visa ble at jeg nå skal forsøke en kort kur med kortisontabletter. Så det blir altså neste skritt nå, ti dager på kortison. Om det ikke funker skal jeg starte med allergitablettene igjen. De der jeg pleier å ta bare på våren og sommeren. Men når jeg tenker etter, så tror jeg denne hosten starta da jeg slutta med allergimedisinen for sesongen. Hmmmm … om det er grunnen så lover jo ikke det så godt. Da kan det jo bare være en ting som er galt: Jonas! Men da får jeg bare hoste, så lenge det er liv i bikkja. For han gjør så mye annet godt ved å være her sammen med meg hele dagen, så han kan jeg virkelig ikke kvitte meg med.
Som du skjønner så fant de ikke noe galt. Verken på røntgenbildene eller de andre prøvene. Det er litt rart, at jeg alltid får disse hostekulene som varer så forferdelig lenge. Uten noen grunn liksom.
Mamma hosta masse. Såpass at jeg var livredd da jeg var liten og ho satte igang. Da stakk jeg. Var helt sikker på at ho skulle miste pusten og dø fra oss. Men det gjorde ho jo ikke. Ikke da. Og ikke var det hostinga som tok livet av ho heller, men kreften. Men mamma røkte. Noe jeg aldri har gjort. Likevel høres jeg akkurat lik ut.
En vakker dag finner de vel ut av det! Men da er det sikkert for seint … og hvis ikke så skal de jaggu få høre det: Hva var det jeg sa? Det har altså vært noe galt hele tiden …
Morraturen er unnagjort. I likt vær som gårsdagen. Tåke, lett regn, men forholdsvis mildt. Gruer meg litt til sørlandsvinteren slår til for fullt, og vi må vasse rundt i 10 centimeter slush på morrakvisten, mens det striregner isvann. Men enn så lenge slipper vi det, og jeg har lovet meg selv at disse morraturene skal jeg fortsette med. En halv time bør vi jo klare uansett vær.
Håper du får en fin torsdag. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Så sånn er det med den saken. 
