Barndomshjemmet mitt befinner seg altså ikke på Friluftsmuseet på Kongsgård. Det står godt der det alltid har stått, siden 1800-tallet en gang. Det er forholdsvis nyoppusset, lekkert og flott. 

Det var ikke bygningene på museet. De forfaller. Litt trist igrunnen, å se at de ikke blir vedlikeholdt når noen en gang har tatt seg bryet meg å flytte dem hit. En del av disse husene befalt seg i mitt aller nærmeste nabolag da jeg var liten. Og nå står de her og råtner på rot.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg forstå jo at det ikke er penger til alt en vil. Men til enhver tid så fins det jo for eksempel folk som har fått samfunnstjeneste istedenfor å sitte i fengsel. Og stort sett så gjør de ikkeno’! Tro meg, drømmemannen hadde 40 timers samfunnstjeneste det året vi gifta oss. Han var litt hard på pedalen over Varoddbroa en gang han skulle hente dattera mi på jernbanestasjonen. Men noen straff vil jeg ikke påstå han fikk! Faktisk var vi sjeleglad for den samfunnstjenesten, for hadde han kjørt litt mindre fort hadde han fått bot istedenfor, og det hadde svidd skikkelig på pungen!

Her møtte de opp, hadde opprop – og så kunne de gå hjem igjen. På dager som de selv hadde plukket ut, slik at det ikke skulle gå ut over den normale jobben de hadde. 40 timers tull gange x antall straffedømte. Det kunne blitt litt av en renovering det!

En gang løfta de riktig nok noen benker opp og ned igjen i et kar med olje. Slik at beina på benkene skulle trekke til seg dette her. En annen gang hadde noen malt garasjen til søstera til han de måtte melde seg for ved hvert oppmøte. Det vil jeg jo tro var litt over kanten på hva en kan kalle lovlig. Så hvorfor i alle dager kan de ikke heller bruke disse lettere straffedømte til å pusse og male litt på museet, eller andre av kommunens eiendommer. For de er stort sett ikke bedre vedlikeholdt de heller!

Nok om det, her får du en aldri så liten omvisning i gata du også. Om du vil se mer, kan du klikke deg inn HER og se på et innlegg jeg hadde herfra for tre år siden. 

En liten rast på den tørreste benken vi fant. Ble litt kaldt å sitte still, så det var jaggu ikke store hvilepausen. Sitteunderlag hadde jeg jo ikke med, selv om turen i dag var nesten fire timer. Ei vannflaske lå riktignok i sekken, men den drakk Jonas av. Mulig jeg er litt fisefin, men det frista ikke å dele drikkeflaske med bikkja! Jeg svippa heller innom en butikk på veien for litt påfyll av energi.

Medaljens bakside, eller kanskje ikke? Det var mange koselige, spennende bakgårder i Posebyen. Snåle uthus, flotte hager og små hemmeligheter. Noen fins der sikkert fortsatt.

Vi hadde en flott bakgård, med karpedam og det hele. Et digert pæretre, masse sukkererter og blomster opp etter ytterveggene til naboens hus, pluss gress mellom steinhellene. Åsså hadde vi nesten en kjeller! Med lem og bratt steintrapp ned fra hagen. Det var bare et rom, med tykke steinvegger og sand/grus på golvet. Det eneste som befant seg her nede var varmtvannsberederen. Men vi fikk lov å leke der da vi var små, og mange av ungene i gata fra den tia har nok vært på “kaffiselskap” under barndomshjemmet mitt. 

Ble mye mimring i dag … Jeg har faktisk vært på kirkegården også i løpet av denne turen. Besøkt slekta. Det er noen år siden sist, og jeg kan ikke si at det er noe jeg har behov for å gjøre så skrekkelig ofte. Det er ikke en god plass å være. Grava betyr ingen ting for meg. Minnene har jeg i hjertet, og jeg trenger absolutt ikke en gravstein å se på for å beholde dem. ♥

Det var min fredag. Den har igrunnen vært ganske ok. Det håper jeg din også har vært.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.