– Mommo, har du egentlig en jobb?

Jentene ser meg jo ikke når jeg ikke har det bra. Verken mine døtre, eller deres døtre. Da går jeg i hi. Det er ikke mange som faktisk har sett hvordan det tar seg ut når kroppen verker som besatt, når hver bevegelse gjør vondt .. ja, faktisk gjør det like forbanna vondt uten at jeg beveger meg også. Tinnitusen uler i hodet, magen kjennes ut som en ball fylt med betennelse. Det er da jeg har lyst til å bare gi opp. Aldri stå opp. Bare ligger der i senga mi og dø.

Men det går jo ikke. Å legge seg ned og dø altså. Det har jeg forsøkt før en gang, uten hell. Det var da jeg fant ut at jeg tydeligvis måtte ha et enormt reservelager av næring i kroppen. For selv om jeg ikke tilførte noen ny næring på ganske så lenge så daua jeg ikke! Men tynn ble jeg, i rekordfart!

Uten mat og drikke, duger helten ikke … det er vel mer sant. Men å dø var komplett umulig. 

Om en bare vil nok, så går alt. Er det mange som sier. Det utsagnet er løgn. Både når det gjelder å krepere, og når det gjelder å bli frisk og opplagt. For tror du virkelig jeg vil ha resten av livet mitt på denne måten? Nope, og om du ikke er overbevist, så kan du jo forsøke å bytte med meg på de verste dagene. Først da skjønner du nok at dette ikke er så gøy, selv om jeg til tider kan se ganske normal og fjong ut. Men før jeg kommer så langt ligger det uhorvelig mye jobb bak.

Bare det å dusje er fryktelig slitsomt. Derfor begrenser jeg det til en gang eller to i uka. Jeg som gjerne kunne dusje både morra og kveld om det passa sånn. Men det gjelder å spare på kreftene, og etterhvert finner en faktisk ut at en fint kan leve med mindre tid i dusjen. Det fins jo både vaskekluter, såpe og tørrshampo, så dette er det minste problemet. Når du i tillegg må velge mellom å dusje eller gjøre noe annet en dag … ja, da blir jo ikke valget så veldig vanskelig.

Nå skal jeg til byen og klippe håret litt. Timen jeg måtte avbestille på mandag, fordi jeg var så dårlig. Bestilte akkurat ny nå. For å planlegge med denne kroppen er ikke så helt lett. Men i dag er visst dagen! Og da var det kjekt at frisøren min hadde litt ledig tid.

Jeg synes fortsatt det er flaut å gå til byen. I tilfelle jeg treffer noen som lurer på hvorfor jeg ikke er på jobb. Hvor jeg jobber nå. Hvordan det går med meg. Jeg har mang en gang bare svart ganske svevende … bare for å slippe å si at jeg for tia er nav-snylter på heltid. For det er ikke en bra ting egentlig. Det er absolutt ikke slik jeg vil ha det. Men nå skal jeg prøve å kose meg litt, og egentlig håper jeg at jeg ikke treffer noe kjente fra mitt forrige liv. Fra før jeg slutta å jobbe. Det livet som jeg egentlig var veldig glad i, men som jeg sleit noe sykt med de siste årene.

Jeg er litt rart sammensatt slik. De aller fleste kollegene mine har jeg sletta fra både facebook og hukommelsen. Det er for flaut å ikke være en av dem lengre. En av dem som drar lasset, som jobber for lønna som kommer inn på kontoen hver måned. Samtidig savner jeg det veldig. Savner fellesskapet. Savner å være en del av noe. Savner å gå på jobb og si god morgen, eller takk for i dag etter endt arbeidsøkt. Savner å starte dagen med å sjekke jobbmailen før jeg står opp. Men nå ble det ikke helt som jeg hadde planlagt da … og jeg klarte ikke med min beste vilje å gjøre noe med det, selv om jeg forsøkte i flere år. Dermed endte jeg opp her, med en kronisk drittsykdom som de færreste tror på. Som de aller fleste bare tror er noe som sitter mellom ørene, at en har vondt i viljen. Noen ganger tror jeg det ville vært bedre med en kreftdiagnose. 

Ønsker deg en fin fredag. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

10 kommentarer
    1. maiken: Takk. 🙂 Jeg har alltid vært redd for å ikke være god nok, og dermed stått på mer enn de fleste. For å strekke til. Spør meg ikke hvorfor. Og når jeg da blir sittende her, uten å ha kontroll selv samtidig som kroppen lever helt sitt eget liv … da sliter jeg! Å være kontrollfreak med fibromyalgi er en særdeles klein kombinasjon. Men jeg jobber med saken.

    2. Brit: Uuuuups! Kjeft rett og slett! 😉 Men takk, det er vel på sin plass. Jeg skammer meg for at jeg er blitt syk ja, selv om den legen jeg har nå, og til og med saksbehandleren på nav, også har prøvd å forklare meg det slik som du gjør. Men det glir liksom ikke inn … Skulle gitt mye for å hatt en sykdom som kunne bevises ved en blodprøve heller. Tenk så mye enklere de har det ved at det ikke er noen tvil. At det er noe folk ikke kan lyve seg til. Jeg er livredd for å ikke bli trodd faktisk, for at folk skal tro jeg faktisk bare vil ha det på denne måten. At jeg var gått lei av å jobbe. Men det stemmer jo overhodet ikke. Ja, jeg er nok i den kategorien du nevner. For jeg tenkte jo at det bare skulle gå over igjen, jeg var bare litt sliten, og kunne jo ikke gi opp av den grunn … men så ble det bare verre og verre.

    3. HeidiElise: Takk for fine ord. Jeg vil jo helst ikke snakke så mye om det. Utenom her inne da. Greit å få ut frustrasjonen og alt som følger med en plass der en ikke plager noen. For de som ikke vil lese kan jo bare hoppe over det. Merker jo jeg ikke har så mye å snakke om lengre, når jeg bare går her i mitt eget selskap størsteparten av tiden. Dårlig med ny input da. Og det er litt skremmende når en er sammen med andre. En er litt på sidelinja av livet på en måte.

    4. Veronica Rona Thomassen: Veldig fine ord. Tusen takk. Men jeg skammer meg nok en del, fordi jeg har fått denne teite sykdommen. Som må forklares og unnskyldes, og selv da blir en gjerne ikke trodd. Skulle gjerne hatt noe annet heller. Som var lettere å forstå, både for meg og andre.

    5. fruensvilje.blogg .no: Jeg sliter veldig med dette her. Hadde jeg enda feilt noe “ordentlig”, men det er jaggu ikke lett å forklare for noen andre, når en ikke helt skjønner det selv.

    6. Du har fått så mange gode kommentarer og jeg er så enig med de….
      Jeg synes også du skal forklare barnebarna dine om fibromyalgi og hva den gjør med deg. Og ja, slutt med å skamme deg slik! Det er oftest den som er syk som er sin verste dommer.
      Vær heller åpen , både med kollegaer , venner og facebookgjengen. Det vil alltid være noen som dømmer deg og andre som trenger NAV, men de er i mindretall. Tror JEG!

    7. Når man har det spikra fast helt til ryggmargen at selvsagt jobber man, selvsagt biter man tenna sammen og går på selv om man har noen vondter her og der, ja da skjønner jeg at det føles som et nederlag å ikke ha noen jobb å gå til. At man føler at man er “lat”, gjør noe galt, skam…
      Vi er nok ganske like sånn, du og jeg.
      Men det kan virke som du har noen vrang-forestillinger ganske så hardt spikra fast i hodet ditt, så nå må jeg være litt sint på deg.
      For det første; DU ER IKKE EN NAV-SNYLTER!!! Tro meg, jeg kjenner mange av dem, og de er ikke flaue over å gå i byen på en tirsdag formiddag. Du har jobba hardt og betalt skatt i mange år, betalt din del til fellesskapet for at de som er syke og ikke kan arbeide skal ha mulighet til å leve et verdig liv. Nå tar du ut summen du har betalt inn. Nå nyter du godt av de godene du har vært med på å betale.
      For det andre 5 åringer med tindrende blå fortjener ærlige svar. Og det ærlige svaret er at Mormor har jobba med…og alt det du har drevet med opp gjennom livet. Unger forstår mer enn vi tror.
      For det tredje; SLUTT Å SKAMME DEG OVER Å VÆRE SYK. Det er jo ikke noe du har bedt om å få, eller pådratt deg med vilje.
      Jeg vet at fibromyalgi er en omstridt sykdom, og at mange i helsevesenet mener den ikke finnes. Jeg jobber jo på røntgen, og fibromyalgi synes ikke på røntgenbilder, ikke på MR, CT eller ultralyd heller. Så vidt jeg vet kan den heller ikke diagnostiseres på blodprøver eller andre lab-prøver. Diagnosen må rett og slett stilles på noe så gammeldags som klinikk. (Altså at legen undersøker, ser på symptomer og trekker en konklusjon – uten å sjekke fasit med prøver og tester.)
      Jeg spurte en gang en av legene på jobben om Fibromyalgi var en sykdom, eller om den bare “satt i hodet på pasienten” . Hun er ei sånn snusfornuftig dame som i egne øyne kan og vet alt, og har liten, svært liten, forståelse for NAV-snyltere og folk som prøver å lure seg til trygdeytelser. Men hun er faglig flink, og holder seg godt oppdatert innen medisinfaget.
      Hun sa at Fibromyalgi er en sykdom. Det var hun overbevist om. Men at den kanskje var litt “over-diagnostisert”. Dvs at det er mange som får eller tar diagnosen uten å ha sykdommen fordi de er late og ønsker å NAVe . Nettopp fordi sykdommen ikke kan bekreftes eller avkreftes ved røntgenbilder eller andre undersøkelser er den jo en “drømme-diagnose” for de som ønsker å være syke. Det tror jeg hun har rett i.
      MEN hun sa en ting til. Hun sa at Fibromyalgi ofte har et likhetstrekk med ME (også kalt “flink-pike” sykdommen), og det er at det ofte rammer de som alltid har stått på og kanskje presset seg selv litt mye. Jeg tror du er i den kategorien.
      Så, nå er skjennepreken over.
      Ha en god helg

    8. Forstår godt følelsene dine. Har merket det selv også. Har ikke så lyst til å møte folk jeg kjenner, som jeg har jobbet sammen med. Vanskelige spørsmål, og det er ikke moro å svare..nei, jeg har ingen jobb enda. Nei, formen er ikke helt god, men det blir nok bedre..osv.osv
      Men det er jo bare sånn det er. Ingen av oss vil vel ha det slik. Kroppen gjør ikke, og er ikke alltid slik vi vil. Men jeg sier det som det er om barnebarna spør. Tror det er greit de forstår at livet ikke alltid er enkelt.
      En god klem <3

    9. Vet du, du skal ikke skjemmes over at du ikke jobber, men derimot være fryktelig stolt over alt du klarer å utrette, om det så er det å gå i dusjen.
      Jeg vil ikke at vi med Fibromyalgi skal skamme oss, for dessverre så henger det mye skam med denne diagnosen, fordi den ikke synes på noen bilder eller i noen blodprøver, ja man kan lyge den på seg.
      Vi med Fibromyalgi er de som kan snu denne trenden, vi kan gi Fibromyalgi et ansikt, en sannhet om hva den gjør med oss. Vi dør ikke av den men med den, vi må lære å leve livet på nytt og takle sorgen over ikke være den man en gang var.
      Forklar, barnebarnet ditt, fortell hva du drev med før og hvorfor du er hjemme nå, at det ikke er farlig men av og til veldig kjedelig.

    10. jeg tror att barn skjønner mer enn vi aner,så jeg ville valgt å være helt ærlig ovenfor snuppa di :=) barn fordømmer ikke .
      En dag går du nok med hevet hode når du treffer kjentfolk på gata,for en skal virkelig ikke være flau for att en har fått en kronisk sykdom som tar en vekk fra arbeidslivet,jeg tror dei fleste skjønner det og respekterer det ,så det må du jobbe med å godta :=) ha en fin fin dag da og nyt frisørtimen,det ville iallefall jeg gjort

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg