Depresjon kan ha flere forskjellige årsaker, og det kan også komme av hormonforstyrrelser tydeligvis. Slik som når man er midt i livet, er dame og den hersens overgangsalderen innhenter en. Hvem pokker har tenkt på det da??

Egentlig er overgansalderen noe en ikke snakker så mye om, tror jeg. På lik linje med depresjon kanskje. Det er flaut, en er ikke skikkelig kvinne lengre, det ene etter det andre slår seg vrang. Omtrent som det å være deprimert, da er en ikke et skikkelig oppegående menneske lengre. En takler ikke livet. Ikke bra, og enda mindre bra om en er sånn tålig nygift, i overgansalderen og deprimert!! Det kan vel igrunnen nesten ikke bli verre tror jeg.

Ja du leste riktig. Jeg er midt i den forhatte overgangsalderen – og nesten nygift! Åssen går det an å bomme så totalt på timingen??

TIl mitt forsvar: Jeg hadde vel aldri tenke å gifte meg for andre gang. Det ble bare sånn! Ja, for all del, jeg angrer ikke. Jeg har aldri hatt det så bra i hele mitt liv jeg. Men jeg må jo innrømme at jeg føler jeg har lurt den kjekke, snille, unge mannen min en smule … for hvem går hen og gifter seg med ei som er i overgangsalderen da? Sånn helt frivillig mener jeg.

Litt etter vår første date hadde jeg time på sykehuset for å fjerne livmorhinna. Men tror du det skremte mannen??? Neida, han fulgte meg på sykehuset, helt til døra der en blir neddopa og umyndiggjort og omgjort til et tonn livløst stykke kjøtt … vi hadde et lite forklaringsproblem der, da han verken var mannen eller samboeren min på det tidspunktet. Bare en “bekjent”. Men jeg trengte den støtta, i all min sykehusskrekk, og sykepleierne lot han være.

Så dukka han opp da jeg var tilbake i denne verden, med de flotteste rosene jeg har fått i mitt liv. Tror til og med de overgikk de jeg fikk da jeg hadde fått pressa ut min førstefødte og barnefaren (min daværende mann) var på sykebesøk.

Og siden har han igrunnenn vært der, fulgt meg fra den ene elendigheta til den andre! Jeg som aldri hadde vært innom på sykehuset annet enn for å føde barn tidligere. Tre ganger måtte jeg inn for å få fjernet denne kvinnelige innmaten som jeg altså var for gammel til å benytte meg av mer. Omtrent slik uttalte en av legene seg. Og jeg var jo helt enig. Barn hadde jeg nok av!

Nå er vi altså gift, på 3. året. Jeg har slitt meg gjennom hetetokter og frostrier, svetteturer og fandens oldemor – og mannen er her fortsatt han! Men dette, depresjonen, det var jeg ikke forberedt på. Overhodet ikke. Igrunnen følte jeg meg ikke deppa før jeg hadde vært hos legen og ble fortalt at jeg var deprimert. Eeeeeh … høres ikke det litt feil ut eller? Går det an å ha en depresjon uten å vite det liksom? Eller har legen provisjon på salg av antidepressiva? 

Å bli deprimert om en mister noen som står en nær, det er helt naturlig, og forsåvidt godtatt. Om de dør vel og merke. Å bli deprimert om mannen finner ei som er mye yngre og flottere og bare pakker sekken og går, da må du for all del ikke finne på å deppe. Da skal du bli forbanna og sinna og hate svinet for alt han er verdt! Klarer du ikke det, er du en dust. Jeg var en dust, allerede da …

Dust eller ikke, livet gikk sin elendige gang i ti års tid før drømmeprinsen dukka opp! Helt sånn ute av intet omtrent – eller internett om du vil. Joda, det var på en nettdateside. Ikke helt godkjent det der heller, så vi snakker ikke så høyt om det igrunnen.

Drømmeprinsen fikk sin overgangsinfiserte kjerring, og de skulle leve lykkelig for resten av livet. Trodde jeg iallefall. For lykkelige, det var vi jo. Helt til de der hormonene begynte å kødde det til!!

Det er litt merkelig, for jeg føler meg ikke deprimert. Sånn i hverdagen liksom. Jeg er drittlei av å være syk, at alle virusene jeg kommer i kontakt med tar bolig i min kropp for en kortere eller lengre periode, at jeg alltid er trøtt, at jeg ikke holdt ut på jobb selv om jeg hadde litt vondt her og der … Men selv for oss som har fått inn med morsmelka at en ikke skal være så pinglete og sykelige, selv for oss blir det nok en dag. Tydeligvis. Plutselig nytter det ikke å tenke på opphavets buldrende stemme som forteller at en minst må ha det ene beinet i grava før en legger seg til i senga …

Ikke for det, jeg har forsåvidt ikke lagt meg til i senga heller. For der ligger en jo bare om en er døden nær selvfølgelig, når det er natta, eller når en skal ha seg litt med drømmeprinsen. Men jeg har mange sofaer rundtforbi i huset, og de har vært flittig brukt i det siste.

Kontorstolen på jobb derimot, den brukes av noen andre, og skal visst fortsatt gjøre det noen uker til. Minst. Og det er virkelig deprimerende det!!!