Vet dere har sett denne utsikten før. Men altså, bildet er dagsferskt, så akkurat dette har dere ikke sett. Det er rett borti nabolaget. Alt etter som du snur deg kan du nyte utsikt over byen, byfjorden, Sømslandet og Vågsbygd. Fantastisk utstikt. Nesten helt ut til hytta kan vi se. Og jeg er egentlig ganske så misunnelig på de som bor her og våkner til dette hver eneste morra fra stuevinduet sitt. Vårt hus ligger feil vei. Og ikke kan vi se noe spennende heller.
Nydelig morgenstund ble til en litt lengre morratur. En times tid ute i frisk, kald luft … gjorde ikke underverker for noe som helst. Iallefall ikke den synlige delen av kjærringa. Jeg er drittrøtt! Men sånn er det jo bare. Et lite pluss er jo at jeg ikke har så vondt akkurat nå. Men det kan jo fort forandre seg. Derfor er det lurt å sette pris på de timene eller minuttene som ikke er så aller verst, mens de er her. Det er ikke alltid like lett, men jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg er stiv og støl. Kjennes ut som jeg har vært gjennom den treningsøkta. Eller at kroppen er minst 100 år og full av gikt. Men bortsett fra det, så ligger det an til å bli en fin dag.
I ettermiddag skal jeg hente ei eller to i barnehagen. De går jo i samme barnehage disse to yngste barnabarna mine, som forøvrig er kusiner. Men ikke i samme avdeling. Det er bare det at det ikke går an å hente den ene uten å ta med den andre også. Jeg prøvde en gang, men den skuffelsen som kom opp i øynene på femåringen da jeg sa jeg bare skulle ha med kusina, den vil jeg ikke utsette verken henne eller meg for en gang til.
Så da er det enten begge – eller ingen. Men det kan jo hende at ho eldste ikke ser at jeg er der, og da kunne jeg muligens ha lurt meg ut med bare ei. Om ikke ho insisterer på å hente kusina også. For det gjør ho gjerne. Mamma’n til toåringen jobber selv i barnehage, og når ho har sistevakta så blir det veldig seint å hente sin egen unge. Derfor gjør jeg det innimellom, og da henter jeg i tretia, slik at vi får et par timer sammen før mamma’n kommer hjem. Det er veldig koselig. Og jeg føler meg litt nyttig. Noe som er en ganske god følelse. Et lite boost for selvbildet faktisk.
Jeg har kjøpt en liten førjulsgave til disse tre jentene jeg er mormor til. Og den hadde vel passa fint å gi nå. Bare noen småting, samlet opp litt etter litt. Noe er faktisk kjøpt for et år siden. Så det er ikke noe som har gått ut over økonomien akkurat. Men jeg tror det kommer til å bli litt gøy for dem. Noen ganger er det ikke så mye som skal til. Ei fin eske med en liten skatt inni …
Eskene, og det meste av innholdet, kommer fra Søstrene Grene. De har mye fint og gøy til en veldig rimelig pris. Men akkurat nå, da jeg tok bildet, lurer jeg på om jeg har gjort en gedigen tabbe. For den minste eska er det jo en gutt på! Skrekk og gru. Men den er i det minste rosa på lokket, og det er viktig for ho minste.
Åsså er jo jeg sånn skrudd sammen da … at jeg faktisk har dårlig samvittighet fordi jeg ikke gir det samme til mine to bonusbarnebarn. Er det ikke typisk? Selv om jeg tenker på at de har åtte besteforeldre og seks oldeforeldre som sikkert stikker til de noe innimellom. Mens mine vel egentlig bare har oss, pluss bestefar og bestemor. De andre er litt perifere. Besteforeldrene på farens side, til de på 2 og 10 bor i Litauen, så der er kontakten mest via Skype. Bortsett fra om sommeren og noen andre ferier. De på farens side til 5 åringen er ute av bildet, som pappa’n. Så trenger jeg egentlig ha denne dårlige samvittigheten da? Kanskje ikke. Men jeg liker ikke forskjellsbehandling. Selv om det faktisk er akkurat det jeg holder på med selv nå.
Nå skal jeg ut i hagen og bytte noen lyspærer. Drømmemannen er litt treig nemlig. Det er ikke det at det er noe fint å lyse opp der ute, men jeg er sykt lei av å se på disse blinklysene som verken virker eller dauer helt. Så da er det vel ikke annet å gjøre enn å ta tak selv tenker jeg. Skal jeg være helt ærlig så sitter det også langt inne. Men noen må jo gjøre det!
I august var jeg på tur med mine to døtre til Hellas. Pluss de to eldste barnebarna. En skikkelig jentetur altså. Som jeg fikk i bursdagsgave fra mine tre barn. Det føltes litt ekkelt. Selv om de sa at det nå var payback-time for alle de turene jeg har hatt dem med på. Men uansett var det akkurat like flaut. Det er ikke barna som skal spandere tur på foreldrene, synes jeg. Men den tiden da jeg spanderte er nok dessverre over. Og om de da ville ha meg med på tur, så måtte det bare bli slik.
Etter den sommeren vi hadde i år var behovet for sol egentlig mettet. Så jeg var ikke helt gira på å ned i varmen igjen. Tro det eller ei. Akkurat det må være første gang i historien jeg har tenkt sånn. Men så er det det da, det er jo noe helt annet å være i Hellas enn å være hjemme. For første gang kjente jeg litt på den der, jeg som aldri pleier å reise noe særlig om sommeren. Det var ferie på en helt annen måte dette. Og jentene mine er jeg jo sjeldent aleine med, iallefall ikke mer enn et par timer i ny og ne, så det var skikkelig koselig å være på jentetur. Til tross for at det satt litt langt inne å reise fra drømmemannen i over en uke. Femåringen hadde så vidt vært utenfor landegrensene tidligere. Så ho var helt vill av begeistring for at vi skulle til Syden. Åsså skulle til og med mommo være med. Ikke hverdagskost dette her altså! Ho på ti er derimot en meget bereist ung dame. Så ho tok det litt mer piano.
Vi bodde på enkelt, familiedrevet leilighetshotell. Jeg fikk min egen leilighet i tredje etasje, slik at jeg kunne trekke meg tilbake litt innimellom. De fire andre delte en større leilighet i etasjen under. Det lå litt utenfor gamlebyen, men helt grei gå-avstand, og litt oppi høyda slik at vi måtte bevege oss for å komme ned til stranda. Den bakken var skikkelig slitsom og varm å gå opp igjen i nærmere 40 varmegrader! Men det å bo litt utenfor alt, det er helt topp. Det er mer rolig og ikke så kaotisk som å bo midt i smørøyet. For min del ble jeg positivt overrasket over dette hotellet. Veldig likt mye av det drømmemannen og jeg har valgt å bo i når vi har vært på tur. Jeg hadde til og med min egen terrasse med utsikt. Og kunne se ned til de andre i reisefølget.
Butikker var det nede langs hovedveien. Og det må jeg bare få sagt, det var svindyrt! Pålegg, melk og brød var dyrere enn hjemme. Men når vi endelig fant et skikkelig supermarked, den aller siste dagen vi var der, så var prisene 1/3 av det vi hadde betalt til da. Nesten litt irriterende! Der var det jo for det meste de lokale som handlet, pluss noen ganske få turister som hadde vært litt lurere enn oss. For dette var jo selvsagt ikke noe reiseselskapet opplyste om. Iallefall ikke Apollo. Reiser du med Ving derimot, er de veldig flinke til å fortelle hvilke plasser en bør styre unna, og hva som er lurt å gjøre. Etter å ha reist såpass mye som jeg har gjort, så burde jeg jo ha klart å finne frem til den butikken litt tidligere. Helt på egenhånd. Men når en reiser med barn gjør en jo mye på den enkleste måten, og for oss var det butikken nedi bakken.
Vi tok lokalbussen fra butikken tilbake til hotellet. Det var nesten med livet som innsats. Med en sjåfør som ble vill av sinne fordi vi ikke visste hvordan dette funka. Vet ikke helt hva vi gjorde galt, men tror vi gikk inn feil dør. Normalt for oss er jo å gå inn foran og kjøpe billetter. Men her skulle vi visst ha gått inn på midten og så kom det rundt en og solgte billettene, mens vi kjørte. Sjåføren trøkka pedalen i bånn før vi var kommet på plass, og kjørte som en villmann mellom stoppene, mens vi tviholdt på handleposer og unger. Jentene storkoste seg både ved bassenget og i sjøen. Ho minste her hadde nesten vannskrekk da vi kom ned, men jeg skal si den ble fort kurert! Det var et veldig fint og reint bassengområde på hotellet. Så vi var både der og på stranda hver eneste dag. Til og med jeg bada i bassenget! Det hører til sjeldenhetene. Men hva gjør en ikke for å glede to par tindrende blå øyne? Og mens mommo badet og koste seg med ungene, kunne mødrene slappe av og lese, og føle at de var litt på ferie de også.
Grunnen til at vi havnet på Skitathos var jo selvsagt Mamma Mia-filmen. Det var her den første filmen ble spilt inn for ti år siden. Så vi måtte jo på kino for å se den. Utekino, som starta etter mørkets frembrudd! Og den som var mest opplagt da det var ferdig var ho på 5. Egentlig tenkte jeg at ho var alt for liten, ho skjønte jo ikke det som ble sagt en gang. Men den som hadde sin livs kinoopplevelse det var ho! Det var nesten mer gøy å se på ungen enn på filmen.
Vi hadde også en dagstur til Skopelos. Johannskirken, hvor bryllupet i filmen ble spilt inn, befinner seg nemlig på denne øya. Den lille, koselige kirka som ligger på toppen av en klippe vettu. Det var maaaange trapper opp. Og jeg må bare innrømme at ingen av oss så like freshe ut som Meryl Streep og Pierce Brosnan da vi kom opp til toppen. Enda de hadde sunget den ene balladen etter den andre på veien …
Kirken på klippen har alltid vært en turistattraksjon. Men etter at bryllupet i Mamma Mia-filmen ble spilt inn her tok det helt av. Selv på en rolig dag, utenfor turistsesongen, blir det fort en lang kø av mennesker som går opp og ned trappen hvor alle de kjente skuespillerne har gått før dem.
Agios Ioannis heter kirken på klippen. Eller Johanneskirken, som vi ville ha sagt. For å komme hit må du klatre opp 217 trappetrinn av ymse slag. Det var varmt og trangt om plassen, litt skummelt til tider, men i ettertid er det er jo litt kult å ha gått akkurat her, som alle kjendisene vimsa rundt for ti år siden. Kirken derimot, er nok ikke den samme som på filmen. For den som befinner seg på toppen her er mikroskopisk! Så her har nok filmselskapet fuska litt …
På turen hjemover var det nok et stopp på ei “øde” strand. For bading og soling. Tror vi var her en snau time. For min del blir ikke dette her så morro. Jeg kan tenke meg mye annet som er bedre enn tvangsbading mens mannskapet på båten omtrent står med stoppeklokka og venter til de kan ta returen.
Det var en del turister som hadde kommet hit før oss. I mindre båter. De trodde sikkert de hadde funnet paradis på jord. Ei øde strand, med god plass. Men det var helt til vi kom, og to digre båter med gedigne høyttalere og Mamma Mia-musikken på full gnu dundra inn på stranda – da ble det fort slutt på den idyllen.
For å komme til Skopelos bestilte vi altså en båt/busstur via reiseselskapet. Det var en tabbe! Sinnssykt dyrt for oss seks. Penger rett ut av vinduet. Det var ingen guide med, og opplegget var veldig uprofesjonelt og lite gjennomtenkt. Vi ble kasta av på ei strand på den ene siden av øya. Der hadde vi en liten time på oss før bussen kom. Det rakk til en kjapp dukkert, og køståing for å få noe å spise … som vi ikke rakk å spise opp før bussen plutselig var der. Lenge før tia. Dette var en heldagstur, men verken mat eller drikke var inkludert. Noe vi forsåvidt visste, men vi trodde jo vi hadde rikelig med tid til å kjøpe den maten underveis.
Det var riktignok en spektakulær busstur over til den andre siden av øya! Smale, svingete veier, nesten utrolig at bussen kom frem noen plasser. Ved klippen fikk vi et 45 minutters stopp hvor vi kunne ta oss opp og ned til kirken på egenhånd. Ingen informasjon i det hele tatt. For den prisen kunne de i det minste ha gitt oss en liten brosjyre som fortalte litt om opplegget, og historien bak dette byggverket som står der muttens aleine på toppen av en stor stein.
Har du tenkt deg hit? Da anbefaler jeg at du sjekker noen priser først, og kanskje ikke hopper på det første og beste som reiseselskapet tilbyr. Dette var en typisk turistfelle! Jeg er helt overbevist om at denne turen kunne vi ha fiksa selv, via en av båtene som lå i havna, uten reiseselskapet som fordyrende mellomledd. Vi reiste med Apollo, og det er et selskap jeg aldri har vært særlig fornøyd med.
Må nok en gang påpeke at fellesutflukter generelt ikke er noe for meg. Selv om vi ikke en gang hadde reiseleder med flagg som førte an. Det blir for mye kaos. For mye lyd. Jeg var helt gåen da vi kom hjem igjen. Jeg vil helst se plassene i mitt eget tempo, og ta den tiden jeg trenger. Likevel er jeg ikke helt imot en guidet bytur sånn når du ankommer et nytt reisemål. For på slike turer kan du lære mye nyttig, og finne plasser som du kanskje ellers ikke ville funnet frem til. Det overlever jeg fint. Faktisk så hadde vi en slik også, den første dagen vi var der.
Skiathos gamleby var veldig koselig. Mange restauranter. Mange butikker. Temmelig kaotisk der også, om du kom på feil tidspunkt. Men en kan jo ikke forvente å komme til en plass og være den eneste turisten heller, selv om akkurat det høres veldig forlokkende ut ut for meg. Kommer mer bilder derfra i et annet innlegg.
♥ marit
Der fikk jeg prøvd meg på et skikkelig innlegg på denne nye bloggplattformen. Og eg synes det er skrekkelig tungvint. Alt sammen! Dessuten er det masse småting som irriterer meg noe sykt. Som for eksempel at titlene blir delt så teit når det er nok av plass til å ta hele ordet ned på neste linje heller. Tittelen kommer med store bokstaver på hele linja, enda jeg skriver det som det skal være. På mobilen er det enda verre, der kommer hvert ord i tittelen med stor bokstav. Ingen skriver jo sånn!! Dessuten er det skikkelig irriterende å måtte fortelle gang på gang at jeg faktisk ikke er en robot, og navn, mail- og bloggadressen min blir ikke lagra når jeg skal inn og kommentere hos dere andre. En annen ting, har vi ikke noen statistikk her?
Har du forresten kikka på noen av dine gamle innlegg fra blogg.no? Det har jeg. På mine egne altså. Og der er ingressen (inngangen til teksten, som automatisk kom i halvfet) falt bort. Dermed er hele starten på innleggene vekk. De kunne vel i det minste latt den følge med, som begynnelsen av teksten! Dessuten er bildene både for små og feilplassert. De kommer litt sånn i hytt og pine. Det er jo nesten flaut å være innehaver av denne bloggen når folk får den presentert på denne måten. For jeg regner jo med at noen fortsatt kommer til å finne frem til de gamle innleggene via google og slike plasser. Det dukka iallefall opp til stadighet på forsiden min tidligere at det var noen inne og leste innlegg fra flere år tilbake.
Grrrrrrr …. jeg er ikke helt blid på disse forandringene altså. Joda, det går seg sikkert til etterhvert. Slik at de nye innleggene blir tålig presentable. Men alle de andre da? Jeg kan jo ikke gå inn og forandre på innlegg åtte år tilbake i tid, bare fordi noen ødela hele designet, slik at den som har laget denne siden fremstår som en dust …
God formiddag der ute. Her starta dagen seint. Kjempetrøtt etter helga, med bursdagsfeiring hos et bonusbarnebarn, og middag hos svigers dagen etter. Har hatt ei veldig koselig helg, men etterdønningene er jeg ikke så overbegeistret for. Så sånn sett har jeg det aller best fysisk når jeg bare holder meg hjemme og ikke gjør for mye. Men da har jeg det ikke så greit psykisk. For jeg trives ikke med å tusle rundt kun i mitt eget selskap dag ut og dag inn. Trenger noe input utenfra. Hadde det bare ikke vært så slitsomt det der …
Angående nav så går alt i sirup! Det som skulle være en helt grei sak, som kom til å gå gjennom uten problemer … vel, sånn er det ikke! Plutselig måtte de ha epikrise fra Tinnitusklinikken også, den jeg har spurt om de skulle ha siden i april. Og når de endelig fant ut at den kunne vært grei å ha, ja da satte det tydeligvis jækla langt inne hos de på Arendal sykehus å få ut denne greia!
Jeg har mast siden august, da jeg var der sist. Åtte telefoner – og to mail. De sistnevnte der er det ingen som vet hvor er blitt av! Og det var heller ingenting som viste at jeg hadde ringt! Merkelige greier. For alle de jeg snakka med sa at alt hang hos overlegen, han hadde ikke satt notatene til godkjent, og da klarte de ikke å få printa de ut. Men på fredag fikk jeg endelig journalen i posten. For det er jo mye sikrere enn denne nymotens greia som heter mail. Og det tok bare en uke fra de sendte til den var her også. Så det kaller jeg kjapt! Om en trekker fra de fire månedene jeg har forsøkt å få fatt i dette. Hadde den ikke kommet nå, tror jeg nesten jeg måtte ha kjørt til Arendal selv for å hente det!
De kunne ikke sende verken til nav eller legen min. For normalt sendte de ikke epikriser uten at den andre parten hadde spurt etter dem. Og det gadd ikke verken den andre eller tredje parten i dette tilfellet å gjøre. Neida, de sa jeg måtte få fatt i det! Så jeg måtte kopiere selv, og gi til de som skulle ha fikk jeg beskjed om. Men på bunka med papirer jeg fikk var det klistra en gul lapp, der det sto at de samme papirene var sendt min fastlege. Og de hadde til og med klart å få rett lege denne ganga.
Så jeg begynner å skjønne det nå. Denne redselen for å sende noe digitalt når det gjelder helseinstitusjoner og offentlige instanser. Ingen vil jo gi ut sin private mailadresse (utenom fastlegen min da, og der fungerer det utmerket), så en sender jo bare til en fellesmail. Og de som sitter med den har nok ikke lært hvordan de sender videre til rette mottaker enda … Der har vi det!
Men post vil de ha! Det som er litt rart da, er jo at de ikke følger opp og hanker inn posten som kommer heller. For det tok altså tre uker fra legen min sendte legeerklæringen, til nav hadde mottatt den. Og så treige er de altså ikke på posten! Men en fordel for dem er jo at det ikke kan spores tilbake, det kan ikke bekreftes at de har fått noe. Det kan det jo på mail. Så de er nok ikke helt ærlige når de sier at mail ikke kan brukes fordi det er så lite sikkert. Det er vel heller det at de kan bli avslørt på et eller annet vis. At de ikke gjør jobben sin effektivt nok. Mye greiere å skylde på alle andre.
Det kjipe er at saksbehandleren min slutter til nyttår! Så da blir det nok på’an igjen med ny nav-kontakt, og alt her fra begynnelsen igjen. Ny vurdering av restarbeidsevnen og hele pakka. Jippi! Jeg skjønner også hvorfor alt tar så skrekkelig lang tid. For når saksbehandleren ikke skriver referat fra møtene før en selv etterlyser det … og det allerede er gått tre uker, da blir det naturlig nok litt krøll i systemet. Andre ville ha skrevet det referatet rett etter møtet. Mens en fortsatt hadde klart i minnet hva vi pratet om …
Jeg blir litt matt av dette her jeg. Og litt småforbanna. For det er jo tross alt andres ve og vel de leker seg med her. Og når du først er kommet dit at du er avhengig av nav, så er jo livet ikke akkurat på topp fra før av. En trenger ikke så veldig mye mer motstand enn det en har da egentlig.
Heldigvis har jeg aap frem til august. Så på den måten haster det ikke.
Håper du får en fin start på uka. Nå skal jeg glemme nav for en stund, mens jeg pakker inn de siste julegavene. Kanskje finner jeg noe julemusikk på radioen, for å øve på å ha andre lyder enn de som kommer fra varmepumpa rundt meg. For det er viktig. I håp om å få flytta ubehagsterskelen jeg har for lyder, slik at jeg etterhvert kan gå ut i verden uten å bli helt satt ut av alt bråket.
Hei der ute i denne nye bloggverdenen. Ny for oss som har blogg vel og merke. Du som bare er inne og leser merker nok ikke så stor forskjell som oss andre. For her er alt nytt, og litt forvirrende. Jeg har øvd meg litt på noen blogginnlegg med bilder fra sommerferien, men foreløpig har jeg ikke publisert noe. Kommer sikkert etter hvert. Når jeg føler jeg får litt mer dreisen på dette.
I mellomtia tenkte jeg å vise frem den nye høna mi! Jeg regelrett tigget den til meg hos svigers. Eeeeeh … det ble så flaut at jeg nesten rødmer enda når jeg tenker på det.
Den tjukkeste har jeg hatt i noen år. Fikk den av svigers i bursdagsgave. Den er som ei bolle, og fin til å oppbevare for eksempel egg i. Har jeg forresten sagt at den derre svigermora mi har utrolig god smak? Jeg har fått så mye flott disse 11 årene jeg har vært i familien. Både smykker og pynteting. Og alt er helt som om jeg skulle ha kjøpt det selv.
Vi var hos dem og spiste pinnekjøtt i dag. Kjempekoselig var det. Og akkurat i det vi skulle gå fikk jeg øye på denne andre i samme fjærkrefamilie som den jeg hadde hjemme. Ho, eller kanskje det er en hann, sto der så ensom og forlatt på kommoden uti ganga. Og så plutselig hadde jeg trøkt ut av meg at den hadde passa perfekt sammen med den høna jeg allerede hadde! Oh my God! Noen ganger bør en tenke litt før en slipper ut ordene. I det minste la det gå gjennom en aldri så liten korrektur før en serverer det til utenforstående.
Vel, enden på visa var at høna ble med oss hjem. Jeg kunne bare få den … så nå har jeg to!
Jeg håper du har hatt ei fin helg. I morra er det på’an igjen. For de som er så heldige å ha en jobb da. Her skal det ikke skje så mye. Bortsett fra at sønnen kommer og spiser middag hos oss. Det gleder jeg meg veldig til.
Hei igjen der ute … om det i det hele tatt er noen av mine bloggvenner som finner meg i dag. Jeg blir altså mer og mer frustrert av dette her jeg. Det er jo et helt dagsverk å lage et lite innlegg! Ikke gøy i det hele tatt.
Har funnet frem en side jeg hadde på Bloglovin’. Det er år og dag siden jeg var inne på denne. Egentlig har jeg vel aldri brukt den aktivt. Hadde faktisk glemt at den fantes, helt til jeg leste hos Frodith at dette var en smart måte å finne frem til bloggvennene fra blogg.no igjen. Og det er jo greit det, men jeg klarer jo ikke å knytte til min egen blogg til den siden. Tror jeg.
Dette innlegget er nettopp et forsøk på det. En liten test om du vil. Helst for min egen del. Jeg fikk opp bloggen, men klarte ikke å knytte den til, derfor måtte den øverste linja her limes inn først. Så nå er det vel bare å lagre og se om det funker …
Ja altså, det er lenge siden denne dagen starta for min del. Men å få noe ut på denne hersens bloggen, det har fanken med tatt tid!! Hvorfor pokker måtte de nå flytte på oss, når blogg.no fungerte så bra. Jeg hadde fått et design og farger jeg likte. Siden var lettlest og grei. Men dette altså … jeg er så sur!
Og det på en dag som starta så bra egentlig. Jeg har jo vært temmelig dårlig i to uker nå. Sånn skikkelig “nå orker jeg faktisk ikke mer”-dårlig. Nummeret før en gir opp lissom. Til tross for at jeg har fokusert på det positive, jeg har prøvd å fortrenge det og jeg har virkelig brukt tiden til noe fornuftig enda så ille jeg har følt meg. Men det er ikke noe særlig greit å våkne om morra’n og bare kjenne at alt gjør vondt uansett. Eller, vondt er det jo alltid, selv om det normalt går seg litt til utover dagen. De to siste dagene gjorde det ikke det. Ryggen var vond og beina enda verre. Det var såvidt jeg kom opp trappa her. Og da blir jeg altså en smule lei. Og forbanna!
Men i dag våkna jeg med en helt annen kropp. Ja altså, ikke den der smekre, faste, slanke bikinikroppen altså. Hadde det bare vært så vel. Men alt kjentes mye bedre ut. Og akkurat i dag var det en skikkelig opptur! Enda alt så like slaskete og stusselig ut som i går. Hvorfor det kjentes annerledes ut aner ikke jeg. Mulig det har en aldri så liten sammenheng med at jeg ikke gjorde en dritt i går, bortsett fra å kreke meg rundt toppen av Tinnheia i sneglefart, på den daglige morraturen. Klokka 10.30 på morrakvisten! Hehe …
Dessuten var jeg vel litt mer raus med dopet også. I forhold til hva jeg pleier. For det der sitter fortsatt langt inne altså. Jeg skal være skikkelig elendig før jeg tar mer enn de faste på morra’n og kvelden. Til og med når jeg svelger de får jeg en litt sånn ekkel følelse av at det sitter en liten satan på den ene skuldra mi og forteller meg at jeg er ei mislykka pingle som ikke tåler en dritt.
Til drømmemannens frustrasjon. For han ser jo at det hjelper de gangene jeg har vært oppi pilleboksen. Mulig jeg må gå noen runder med meg selv igjen, angående dette her. For slike dager som de siste jeg har hatt er ikke noe å trakte etter.
I dag derimot, var vi altså ute av døra før 8. Og snaue to timer senere hadde vi tilbakelagt 10.140 skritt og 7,12 kilometer. Siden det er meldt så mye regn utover dagen, fant jeg ut at det passa greit å ta den lange turen tidlig, mens det enda var oppholds. En kan ikke få både i pose og sekk samtidig, så vi fikk sekken tydeligvis. For det var mørkt som i en sekk da vi svingte inn i skogen. Ikke det at det gjør meg noe, men bikkja han er faktisk litt mørkredd virker det som. Ikke hjemme i hagen eller på hytta, der han regjerer, men ute i den store verden. Altså: i skogen på Tinnheia. Tenk å være så diger og så sinnsykt pingle! Det er jo nesten til å grine av.
Tenker jeg avslutter her. For å se om jeg virkelig får posta dette innlegget. For så mye rot det har vært å komme helt hit, det skal du lete lenge etter. Det ligger et enormt stykke arbeid bak dette blogginnlegget, bare så du vet det. Tror aldri jeg har vært så frustrert noen gang tidligere. Egentlig hadde jeg bare lyst til å legge ned hele bloggen et lite øyeblikk. Men da hadde jeg blitt ensom da. Så jeg håper du fortsetter å kikke innom, selv om du ikke finner meg på den vante plassen. Der jeg har oppholdt meg i over 8 år. Jeg har faktisk unngått blogger på denne plattformen, nettopp fordi det er så mye dill med å kommentere. Du må bekrefte gang på gang på gang at du ikke er en robot. Dessuten lagrer ikke opplysningene seg, slik at alt må skrives inn på nytt hver gang en skal skrive et par ord til de andre her. Ikke ser de noe fine ut heller, de som oppholder seg her. Men vi får se da, om det går an å finne ut av dette designet etterhvert. Enn så lenge får jeg være fornøyd om jeg får publisert teksten tenker jeg.
Neida! Det var veps! Et digert vepsebol som var laget under beslaget mellom taket og luftepipa. Og jo større det ble jo mer glipe ble det der. Noe som igjen gjorde at det blåste inn annen dritt som pressa beslaget videre utover – og ga vannet fri tilgang inn. Til slutt rant det altså i strie strømmer inn på loftet og dryppa ned i trappa to etasjer under. På halvannen dag med regn var det kommet 14 liter oppi bøtta vi leda det opp i! Pluss noen liter ut over loftsgulvet.
Nå er bolet og dritten fjernet, takpappen limt og beslaget lagt på plass igjen. Av drømmemannen med høydeskrekk. Så nå håper jeg det er tett resten av vinteren og vel så det. I tillegg skifta han 5-6 takstein som var knekt. Siden han nå en gang var der oppe.
Trenger vel ikke si at jeg er temmelig letta …
Ser frustrasjonen lyser fra den ene bloggen etter den andre her. At dere er tvangsflytta. Min blogg befinner seg altså på samme plass, men nå gruer jeg meg litt til alt dette nye, der dere ikke finner frem. Jeg har ikke fått noen flyttemelding på mail heller, så jeg lurer litt: Hvorfor blir vi flytta? Er det noe som blir bedre for oss der? Finner vel ut av det snart jeg også …
Ønsker deg en fin torsdag.♥Med alt den måtte føre meg seg av gleder og bloggutfordringer.
Midtlivskrise på Facebook finner duHER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Jeg har krælt meg gjennom morraturen. Om enn et par timer for seint. Det er til og med sol og blå himmel, og akkurat det var ikke så gøy i dag som jeg føler at jeg så virkelig ille ut. Så jeg må nok bare innrømme at den koselige kvelden i går ikke føles fullt så koselig i dag. Og det selv om jeg var hjemme rett over 22, og alt lå så greit til rette for kjærringer som ikke tåler verken folk eller lyder rundt seg. Pokker heller altså. Det er da en tenker at det virkelig ikke var verdt det likevel.
Byens nye juleattraksjon:Julekula. Det er en gave til byens befolkning fra Sparebanken Sør. Må innrømme at jeg synes det var flott pynta i sentrum i år. Skikkelig stemningsfullt, så nå mangler vi bare litt julesnø. Uten den klarer ikke jeg å lokke frem noe julestemning. Da synes jeg bare pynten både ute og inne er litt grell og stygg. Skulle egentlig hatt en liten privat snøkanon, slik at jeg kunne laget min egen julestemning rundt huset vårt i det minste.
Rudolf og julenissen er klar for landing. Litt tidlig, men mulig det tar litt tid å komme helt ned … Kanskje han venter på snøen han også. Litt vanskelig å kjøre rundt med sleden på bar asfalt.
Julemarkedet og isbanen ligger rett her. På banen gikk det to halvvoksne mennesker, men markedet var selvsagt stengt da vi gikk forbi. Men jaggu er jeg litt stolt av denne byen vår, som nå er like fin rundt juletider som den er om sommeren.
Jeg ønsker deg en flott onsdag!♥For min del betyr det å overleve dagen på best mulig måte, og håpe at Jon Blund ikke glemmer meg igjen når kvelden kommer.
Midtlivskrise på Facebook finner duHER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Plasseringa var helt topp! Det er lenge siden jeg har vært ute og følt at jeg har vært såpass “med” i samtalene. Innerst i lokalet, med folk bare på en side og meg plassert inn mot veggen, var helt perfekt. Ikke hadde de musikk på heller. Litt trangt om plassen for tallerkenene ble det jo med en på hver kortside, men det gjorde vel sitt det også til at jeg fikk med meg det meste.
Jeg kunne til og med vært lengre! Den følelsen har jeg vel ikke hatt på år og dag. Normalt kan jeg jo ikke komme meg fort nok hjem. Å bryte opp rundt 22 når det for en gangs skyld gikk så greit, det var litt i tidligste laget. Selv om jeg absolutt ikke var klar for å gjøre byen og gå videre til en annen plass. Det der er for ungdommen, og der er definitivt ikke jeg lengre. Verken i min første eller andre ungdom. Og faktisk så tror jeg ikke det kommer en tredje …
Vel hjemme, og kjærringa er lys våken! Jeg tror nesten vi må gå flere år tilbake i historien for å finne ei mer våken dame enn dette altså. Så nå har jeg stått opp igjen, etter et iherdig forsøk på å finne søvnen etter halvannen time under dyna. Føler meg nesten litt gira, enda jeg bare drakk vann! Og det var ikke fordi jeg er så kjip, for jeg bestilte nemlig skikkelig Coca Cola, men den var så dau at den smakte gammel saft. Dermed gikk den i retur, noe jeg aldri pleier å gjøre, og jeg gadd ikke forsøke på en ny en heller. Fysj! Nytter ikke å servere slikt til en ordentlig Cola-elsker.
Koselig kveld med damene altså. Og nå kommer vi vel ikke til å sees før etter nyttår en gang, om vi da ikke går på hverandre i innspurten med å hanke inn den aller siste julegaven. Bortsett fra meg og ho som bor nærmest her, for vi har en del kontakt utenom disse klubbkveldene der vi verken syr eller strikker, men bare eter og skravler.
Vi har kjent hverandre helt siden vi var 17 år. Og det er et vennskap jeg setter veldig pris på. Jeg tror ikke det er noen andre som kjenner meg så godt som ho, og det aller beste er jo at ho også er hjemme på dagtid, slik at vi kan finne på noe sammen når alle de andre er opptatt. Selv om det stort sett har begrenset seg til å besøke hverandre. Det er befriende enkelt og greit. Vi slenger på bordet det vi har der og da, knekkebrød og ost for eksempel. Vi tar hverandre slik dagsformen er. Og hopper det noen hybelkaniner rundt i krokene, ja så lar vi de bare hoppe. Om jeg skal være ærlig, så er det stort sett her hos oss de kaninene trives og innimellom lever det gode liv. Det har tatt sin tid å komme dit jeg er i dag, at jeg kan ha besøk uten å vaske ned først. Men ingen har vel dødd av det til nå, så da er det nok ikke så farlig som jeg har innbilt meg i alle disse årene jeg har levd.
Kjenner at jeg gjerne skulle hatt ei aldri så lita sovepille nå. Men det har jeg jo ikke. Så dermed gikk det vel ut over noe likevel, det der at jeg var ute av huset i kveld. For dagen etterpå blir jo ikke så bra når kjærringa ikke sover på nettene. Og det der med å ta det igjen på dagtid er ikke noe jeg driver med, selv om jeg har sjansen.
Velkommen zombie-onsdag. I dag er det vi to som skal kose oss sammen!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
I går hadde vi overraskelses-velkommen-hjem-fest for sønnen. Søstrene og ungene, en svoger, x’en min og samboeren, drømmemannen og meg. Han ble så forskrekka den godeste sjømannen vår. Han trodde jo bare han skulle inn til den ene søstera for å hente nøkkelen til huset til den andre. Der han altså bor når han er hjemme. Han hadde en samboer en liten stund, og da det ble slutt ville han tydeligvis ikke flytte hjem igjen til mamma. Et rom hos søstera var mer forlokkende. Men rommet står nå ledig her også, så det hender han har vært innom ei natt av og til. Eldste barnebarnet lurte just på hvorfor vi kalte det “Mortens rom”, når Morten ikke bodde her. Jeg hadde ikke noen god forklaring …
Han hadde reist i halvannet døgn og vel så det. Så det han hadde aller mest lyst til var nok hjem, ta en dusj og legge seg. Men slik ble det ikke. Her var det spleiseparty, alle hadde med litt hver, og det var mat nok til et par familier til egentlig. Det der slår aldri feil når det er flere som skal bidra med maten! Merkelige greier.
Det var så sykt godt å se han igjen. Min lille minstemann, som altså ikke er så liten lengre. Men derimot en voksen, høy, kjekk mann med stort skjegg og store tatoveringer. Skikkelig sjømann altså. Innimellom synes jeg det er så trist at mine foreldre ikke levde lenge nok til å bli kjent med disse barnebarna sine. Se dem vokse opp til flotte, fornuftige voksne mennesker de kunne vært stolte av. Men når sant skal sies så er jeg vel stolt nok av dem alle tre, for oss alle sammen!
Vi er en skikkelig sammensveisa liten familie vi som er her da. Og det er veldig godt å tenke på. At alle er venner, alle stiller opp om det er noe. Vi har aldri latt skilsmissen gå ut over ungene, selv om det i seg selv er tøft å se foreldrene gå hver til sitt. Men noen bruker jo faktisk ungene for å såre den andre, for å mele sin egen kake. Der har vi aldri vært. Husker den mellomste dattera en gang sa at ho hadde verdens beste familie, selv om mamma og pappa ikke var kjærester lengre. Det viser jo jaffal at vi har gjort mye riktig i årenes løp. Den uttalelsen var verdt alle de gangene en måtte svelge noen kameler for å ikke sette den andre parten i et dårlig lys ovenfor sine egne unger. Det har ikke alltid vært like lett, men nå kan jeg si med hånda på hjertet at det virkelig var verdt det.
I kveld skal jeg ut og spise med syforeninga. Det er slikt jeg aldri har lyst til. Ut å spise er ikke helt mi greie lengre. Masse lyder og masse folk. Jeg blir jo sliten bare ved tanken. Men det er sikkert godt for noe, bare ikke for kroppen og hodet mitt. Og det er litt merkelig at en kan føle seg fyllesyk dagen derpå, uten at en har drukket alkohol. Urettferdig, spør du meg.
Kos deg med tirsdagskvelden. ♥ Jeg skal prøve så godt jeg kan.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
