I går hadde vi overraskelses-velkommen-hjem-fest for sønnen. Søstrene og ungene, en svoger, x’en min og samboeren, drømmemannen og meg. Han ble så forskrekka den godeste sjømannen vår. Han trodde jo bare han skulle inn til den ene søstera for å hente nøkkelen til huset til den andre. Der han altså bor når han er hjemme. Han hadde en samboer en liten stund, og da det ble slutt ville han tydeligvis ikke flytte hjem igjen til mamma. Et rom hos søstera var mer forlokkende. Men rommet står nå ledig her også, så det hender han har vært innom ei natt av og til. Eldste barnebarnet lurte just på hvorfor vi kalte det “Mortens rom”, når Morten ikke bodde her. Jeg hadde ikke noen god forklaring …

Han hadde reist i halvannet døgn og vel så det. Så det han hadde aller mest lyst til var nok hjem, ta en dusj og legge seg. Men slik ble det ikke. Her var det spleiseparty, alle hadde med litt hver, og det var mat nok til et par familier til egentlig. Det der slår aldri feil når det er flere som skal bidra med maten! Merkelige greier. 

Det var så sykt godt å se han igjen. Min lille minstemann, som altså ikke er så liten lengre. Men derimot en voksen, høy, kjekk mann med stort skjegg og store tatoveringer. Skikkelig sjømann altså. Innimellom synes jeg det er så trist at mine foreldre ikke levde lenge nok til å bli kjent med disse barnebarna sine. Se dem vokse opp til flotte, fornuftige voksne mennesker de kunne vært stolte av. Men når sant skal sies så er jeg vel stolt nok av dem alle tre, for oss alle sammen!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi er en skikkelig sammensveisa liten familie vi som er her da. Og det er veldig godt å tenke på. At alle er venner, alle stiller opp om det er noe. Vi har aldri latt skilsmissen gå ut over ungene, selv om det i seg selv er tøft å se foreldrene gå hver til sitt. Men noen bruker jo faktisk ungene for å såre den andre, for å mele sin egen kake. Der har vi aldri vært. Husker den mellomste dattera en gang sa at ho hadde verdens beste familie, selv om mamma og pappa ikke var kjærester lengre. Det viser jo jaffal at vi har gjort mye riktig i årenes løp. Den uttalelsen var verdt alle de gangene en måtte svelge noen kameler for å ikke sette den andre parten i et dårlig lys ovenfor sine egne unger. Det har ikke alltid vært like lett, men nå kan jeg si med hånda på hjertet at det virkelig var verdt det.

I kveld skal jeg ut og spise med syforeninga. Det er slikt jeg aldri har lyst til. Ut å spise er ikke helt mi greie lengre. Masse lyder og masse folk. Jeg blir jo sliten bare ved tanken. Men det er sikkert godt for noe, bare ikke for kroppen og hodet mitt. Og det er litt merkelig at en kan føle seg fyllesyk dagen derpå, uten at en har drukket alkohol. Urettferdig, spør du meg. 

Kos deg med tirsdagskvelden. ♥ Jeg skal prøve så godt jeg kan.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.