Lørdag, og siste dagen i oktober. Siden både hunden og kjærringa ikke helt var i sitt ess, fant vi ut at vi skulle ta en kjøretur oppover Setesdalen og over veistrekket Brokke – Suleskard. Det var siste dagen før de vinterstengte veien. Egentlig hadde vi en plan om å kjøre over i vår da de åpnet, for jeg har aldri sett området med flere meter høye brøytekanter. Husker ikke hva som satte en stopper for det i år, men noe var det. Så det synet har vi fortsatt til gode.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mesteparten av Setesdalen var godt innpakket i tåke. Men det har jo sin sjarm det også. Vi skulle ha stoppa en plass her og tatt bilder, men siden sikten var så klein må vi rett og slett ha kjørt forbi. Ble et annet stopp, bare for å la Jonas få strekt litt på beina og lufta seg litt. For han var jo selvsagt med han også.

Heldigvis letta tåka litt oppi høyda! Suleskarvegen er kjent for å være Sørvestlandets høyeste veiforbindelse. Den går fra Brokke i Setesdal til Suleskard i Sirdal. For ei byjente som meg er det som å komme til en annen verden oppi fjellheimen her. Mektig natur og endeløse, smale veier som slanger seg mellom de høye fjellene.

På Suleskard fikk vi en liten forsmak på vinteren. Det var fire grader og blåste noe sykt! Dermed kjentes det mer ut som 20 minus. Men vi måtte jo lufte oss litt likevel.

Da vi egentlig skulle ta fatt på returen ombestemte vi oss. For vi var jo så nærme Kjerag og Lysebotn, og der hadde vi jo aldri kjørt helt ned tidligere … Vi har ikke vært helt oppe på Kjerag heller, for den ganga vi var der var det så mye tåke at alle de som var gått opp før oss bare snudde og kom ned igjen. Var ikke en meter sikt en gang, sa de. Og da var det bedre å droppe det!

Det begynner å nærme seg solnedgang. Fargene i fjellet da er jo nesten som et eventyr. Men for å få med oss dette måtte vi ta returen i mørket …

Øygardstølen er en støl rett over Lysebotn. Den er kanskje mer kjent som Ørneredet, kafeen som henger ut over fjellsiden og har en fantastisk utsikt ned mot Lysebotn og opp langs fjellsidene. Stedet er også utgangspunkt for turen til Kjerag, men er kun åpent på sommertid siden veien fra 1984 er vinterstengt. De gangene vi har vært her har det vært studd med biler på parkeringsplassen og skikkelig kaos. På lørdag var det kun oss og en bil til.

Veien ned til Lysebotn var et kapittel for seg selv. Umulig å beskrive. Den er vel så spektakulær som Trollstigen og en opplevelse å kjøre både opp og ned. Hårnålssvinger og strake fjellsiden rett ned. Må rett og slett bare oppleves!

En gang skal jeg ta ferja herfra. På sommeren i full sol og med blå himmel. Denne ganga fikk jeg i det minste sett hvordan det så ut nedenfor fjellene. Og det er ikke så verst bare det.

Så var det drøye tre timers hjemtur igjen. I mørket og plask regnvær. Ikke fullt så interessant. Litt langdrygt faktisk, og ja, jeg må bare innrømme at jeg angra litt på den “avstikkeren” jeg på en måte fikk trumfa gjennom. Men alt i alt en fantastisk flott dag. Hadde vi hatt campingbil ville vi nok ha overnatta oppi Sirdal en plass, men det har vi jo ikke.

ღ