Kveldstanker

Jepp! Har vært og trent for første gang på kjempelenge. Det er en overdrivelse å si at det var godt, men det gjør sikkert godt. På sikt jaffal. Har så vondt i beina for tia at jeg går som ei gammel kjærring. Verker om natta og er veldig hovne, men ingen finner jo ut hvorfor så jeg må vel bare innse at jeg skal være sånn fremover. Får satse på at det hjelper å trene litt mer enn jeg har gjort i det siste. Eller kanskje det er det som er feilen, at jeg har gått for mye de siste dagene … kjipt …

Middagen er fortært. I dag var vi fem og en halv til bords. To uanmeldte, men det er jo koselig det. Har alltid hatt det sånn, når ungene var små dro de hjem den ene vennen etter den andre. Jeg foretrekker at jeg vet hvor mange som kommer slik at vi har nok mat i det minste. Men de to ekstra i dag var så småspiste at det gikk helt greit.

Så nå sitter jeg her med beina på bordet, igjen. Julepynten er enda på plass i stua. Det er litt koselig om kvelden når det blir mørkt. Men på dagtid ser det på en merkelig måte litt vulgært ut. Det passer liksom ikke inn lengre. Jula er definitivt over, og da har jeg hatt for vane og pakke ned alle rester av den temmelig kjapt. Tror jeg må få tatt det i morra, for denne ganga har det vært litt på overtid her.

Det kommer jo til å ta sin tid. 70 nisser har jeg visst, sist ei på besøk hadde opptelling her, og nå har jeg fått en til. Pluss alt det andre da, joda, jeg har visst fylt morgendagen til randen allerede. Men det er i det minste mildvær og ikke så kaldt når alle kassene skal opp og ned på loftet. Trim får jeg også på et vis.

Ellers har jeg kjøkkenskap og skuffer som er fylt til bristepunktet. Så en liten tanke om å få rydda der er også på planleggingsstadiet. Halvparten kan sikkert kastes, så blir det nok av plass til det vi faktisk bruker. Mye bedre det. Nå er det jo med livet som innsats vi åpner et skap her, vet jo aldri hva som kommer ramlende ut når døra går opp.

Har mye jeg skulle fått rydda opp i. Og nå mente jeg ikke livet generellt. Helst sånn konkrete ting. Skuffer og skap, tøyet mitt, hele loftet, garasjen.

Alle bildene på pc’n burde dessuten vært kikka gjennom. Sortert litt, sletta og sikkerhetskopiert over på den nye eksterne lille harddisken jeg fikk til jul. Har de fleste på en annen harddisk, så det er ikke helt krise om det skjer noe nå. Men jeg er litt treig sånn, begynner å tenke på det nå, og har muligens fått gjort noe til høsten …

Utenom dette skal jeg bare jobbe med tankene mine. Få dem til å bli mer positive, og jeg tror jeg er litt på vei der. Jeg vil jo ikke være en sytepave hele tiden. Men tror jeg har klart å holde den verste klaginga her inne på bloggen, må jo verne mine nærmeste litt. Hvis ikke går de jo sikkert så lei av meg at de bare forsvinner. 

Og dette fikk jeg sagt, jeg som ikke hadde noen nyttårsløfter … 

Det er mange som skriver på bloggene at de er så lei av folk som bare klager. Men noen ganger så blir livet litt sånn. Veldig negativt. Og da er det vel bedre at det kommer frem her inne. For da er det jo bare å hoppe over den bloggen. Ingen tvinger jo noen til å lese det de finner her inne. Det er jo bare å luske seg ut igjen, usett, og aldri komme tilbake.

Jeg synes også det er mest koselig med blide folk faktisk. Alle gjør vi vel det egentlig. Men jeg vet jo av erfaring at noen ganger så er det litt vanskelig å bare tenke positive tanker når alt bare stopper opp, eller raser sammen, rundt deg. Så for meg må folk skrive om hva de vil, også ting som ikke interesserer meg. For om det er helt ille så dropper jeg bare å lese akkurat den bloggen.

En ting jeg lurer litt på. Jeg får masse venneforespørsler fra unge jenter, mye yngre enn mine egne barn. Hva er det som gjør at akkurat min blogg er så interessant at de vil følge den? Eller er det om å gjøre å få flest mulig venner her som på facebook? Jeg må bare innrømme at jeg ikke er så interessert i den aldersgruppen i “vennekretsen” min her inne, da må de i tilfelle skille seg veldig ut fra flertallet … og ikke kommenterer jeg tilbake heller bare sånn fordi jeg blir oppfordret til det. Men det hender jeg er inne på en fjortisblogg innimellom, og kommenterer om jeg føler for det.

Nå skal jeg snart bytte stue her. Ned der tv’n står og sitte i armkroken til drømmemannen for å se en film. En koselig avslutning på en grei nok dag.

Ha en fin kveld der ute.

Grå dag og farlig hund

Der var det slutt på den blå himmelen og det flotte været gitt! Nå er det grått og trist og tåkete ute, det regner og det tærer på snøen. Den krymper i omfang, synker mer og mer sammen og alle hundebæsjene i hagen kommer frem i lyset. Jepp! Har en morro jobb foran meg. Hundebæsjoppsamling.

Når vi er ute på tur har jeg alltid minst tre sorte, små poser i lommene. Ja, igrunnen har jeg alltid lommene fulle av hundeposer. Alle lommene i alle jakkene. Sånn i tilfelle. Så da er vi kjempeflinke til å ta opp dritten etter bikkja. Om vi ikke er midt inne i skogen og ho gjør fra seg utenfor stien da. Der får det ligge, og forsvinner ned i underlaget etterhvert. God gjødsel sikkert. Men på plenen om vinteren så lar jeg det bare ligge, til snøen forsvinner eller noe sånn. Men opp må det jo, og det er ingen andre som har skjønt det her i dette huset. Merkelig …

Det rare er at det er de med stor hund som normalt tar med seg dritten. Der små får veldig ofte gjøre fra seg hvor de vil uten at eieren gidder å tenke mer på det. Det aller verste var ei meget “pen” eldre dame som gikk tur med en hvit liten puddelaktig ting på sykkelstien her i sommer. Hunden dreit, dama stoppa og dro opp noe dopapir fra veska, tørka hunden i baken, slapp papiret sammen med dritten – og gikk videre!!! Slå den da! Jeg sa ikke noe, men gjett om jeg hadde lyst?

Det må være veldig lett å ha ei lita bikkje i forhold til ei stor ei. De får gneldre som de vil, de går alltid å vimser laaaangt foran eieren i rullebåndet, de driter overalt uten at det er så farlig. Om vi går forbi en illsint liten hund som står og gneldrer og freser bak beina til eieren, og mi store bikkje gir fra seg et voff akkurat i det vi passerer, ja så er det min hund som er farlig og illsint og ikke til å stole på. Er ikke det litt rart igrunnen? Bildet viser Elvis (hunden i nabohytta) i sitt ess og Zenta som egentlig ikke bryr seg så mye om andre hunder.

Zenta er min tredje schæfer. Da jeg skulle ha ny hund for fire år siden så leita jeg så godt jeg kunne etter en annen rase. For det er litt slitsomt med en hund de aller fleste er redd for! Selv om hunden er snill som et lam, så blir alle i den rasen tydeligvis sett på som livsfarlige. Iallefall nesten. Ungene blir lært opp til å være redd for dem fra de er bittesmå, og når de er litt større blir de dratt med over gata i rekordfart noen ganger, for slike hunder spiser sikkert både små og store barn, pluss foreldrene.

Jeg klarte ikke å finne en annen rase jeg likte. En gang schæfer alltid schæfer tror jeg. For meg er det det som er en hund. Så jeg falt pladask for denne lille snuppa som jeg fant i en annonse på finn.no.

Da ho var bitteliten så ho mer ut som en ulldott. Det var litt vanskelig å se at dette var av den lumske rasen som sikkert spiser mennesker og alt de kommer over. Så alle stoppa og skulle klappe og kose og spørre hva dette var for noe. Så da jeg fortalte det, at det var en schæfervalp, så rygget de litt. Og det ble ikke mer klapp og kos. For det kunne jo være farlig …

Alle valper er jo skjønne. Men denne her var spesielt nyyydelig synes jo jeg. Selv om det sikkert er som med babyer, din egen er jo selvsagt den skjønneste i verden … Jeg er av den oppfatning at det ikke er rasene det er så forferdelig forskjell på, det er oppdragelsen. Selvfølgelig kan det være et utskudd her også, men det fins jo over alt. På lik linje med unger der også.

Egotrip

I dag har jeg bare tenkt på meg selv. Og det var en rein og skjær nytelse. Ikke så ofte jeg tar sånne egotripper, men det blir litt lettere nå muligens. Min yngste datter, som forøvrig har satt seg på skolebenken igjen, er utdannet hudpleier. Firmaet hun jobba i gikk konkurs, og de som jobba der kjøpte en del av utstyret. Dermed har ho både benk og diverse pleiemidler hjemme på et av soverommene.

Der har altså jeg tilbragt noen timer i dag. Fått ansiktspleie med oppstrammende maske og massasje. Voksing av diverse uønsket ansiktshår og farging av vipper og bryn.

Jeg føler meg som et nytt og bedre menneske. Skulle bare klint denne grønne gørra utover hele kroppen heller, så hadde sikkert resten også føltes mye bedre. Iallefall for et par timer vil jeg tro!

Nesten tre timers pleie til 500 kroner. Ikke noe å si på det. Jeg skal definitivt tilbake om en månedes tid eller så, før vi reiser på ferie. Men da burde jeg visst vokse både det ene og det andre …

En føler seg jo kjempevakker når en ligger der. Med grønn guffe smørt utover hele trynet. Seig grønn gummimaske, som skulle dras av når den var tørka. Her er jeg halvferdig, måtte bare få ho til å ta et bilde. Lekker ikke sant?

Så over til hva jeg absolutt måtte gjøre før jeg reiste på tur. Bikinilinja var jo en selvfølge! Pluss leggene og armhulene. Høres ikke helt behagelig ut spør du meg. Jeg forsøkte å forklare at jeg håpte å komme over en badedrakt med skjørt og lange armer, så jeg trengte igrunnen bare å dra vekk vinterpelsen på leggene. Men jeg tror rett og slett at ho tok det som en spøk.

En må lide for skjønnheten. Det er iallefall helt sikkert. For så forferdelig det er å ligge der og bli nappa hår av, klemt og skvisa på, så nesa kjentes ut som om den dekka over hele ansiktet, for å få vekk urenhetene … skrekk og gru. Akkurat den biten er ikke en nytelse akkurat. Men det som kommer etterpå gjør på en måte at en glemmer alt det vonde temmelig kjapt.

Nå skal jeg nyte resten av kvelden iallefall. Med nyrenset, oppstrammet ansiktshud. Det ser helt sikkert ut som om jeg er minst 10 år yngre enn jeg var i går på denne tiden. På en måte føles det sånn i det minste. Tror jeg skal holde meg unna speilene resten av dagen, så kan den følelsen få lov å vare så lenge som mulig …

Ha en fin kveld!  :o) 

Søndagstur i sola

Har hatt en kjempefin dag. Til tross for den dårlige starten. Kom oss ut i det fine været. Flott tur til Åros og Høllen i Søgne. Bikkja koste seg på isen, Løp etter pinnen og har sannsynligvis forstrukket et eller annet. Halter litt og sliter med å komme seg ut av buret. Regner med at det er glemt til i morra, når vi skal ut på tur igjen.

Her er noen glimt fra dagen vår …

Bildene over er fra Åros i Søgne. Merkelig lite folk ute i det fine været.

Zenta – verdens skjønneste hund selvsagt ….

Fra Høllen brygge i Søgne

Sørlandsidyll på sitt beste, Høllegata

Mens vi venter på sommeren ….

Høllen brygge. Lå utrolig mange båter ute her, tydeligvis en plass hvor de
bruker sjøen og båten hele året, og ikke bare om sommeren.

Så var det snart natta, ny dag og ny uke. Jeg ser mer positivt på alt enn jeg har gjort på lenge. Og jeg håper den følelsen er kommet for å bli …

Dagen for hetetokter

Etter en flott dag i går, tok jeg visst noen skritt tilbake i dag gitt. Beina er vonde og hetetoktene på sitt aller verste. Jeg som trodde jeg hadde klart å skremme de vekk med nattlysoljekapslene nå. Men den gang ei! Så lett skal det ikke være tydeligvis. Sitter her mens svetten pipler ut overalt, renner nedover ansiktet, ryggen og mellom puppene. Yeh, dette er gøy, sikkert noe av det gøyeste med å være godt voksen og kvitt mensen!

Noen har overgangsalder i 14 dager, andre i ti år. Det sa gynekologen sist jeg var der. Og jeg hører tydeligvis til den siste gruppa der. Eller kanskje jeg blir en sensasjon som holder på resten av livet? Kjennes mer sånn ut nå. Starta veldig tidlig, godt jeg fikk barn mens jeg enda var ung, for hvis ikke hadde jeg sikkert ikke rukket det engang …

Det føles nesten som å sitte i ei badstue dette her. Jeg som reiv vekk og solgte badstuovnen og døra og hele greia for 8-10 år siden. For jeg orka nemlig ikke sitte der inne. Fikk klaus og pusteproblemer og hele pakka på en gang. Nå har jeg min helt egen badstu, og ikke går det ut over strømutgiftene heller. Problemet er bare det at jeg ikke vil være her i denne varmen og jeg kommer meg ikke ut!

Gårsdagen var bra. Lang tur i det fine været, koselig kveldsmat hos ei venninne. Og litt aktiviteter i ungdomshuset der ho har styringa. Drømmemannen og sønnen min fikk jaffal spilt litt biljard og det var visst midt i blinken. Jeg kan styre meg for spill av alle sorter, så jeg så bare på. Men så lenge mine kjære har det bra så har jeg det også. Nå har mannen lyst på eget biljardbord. Men vi har ikke plass, så igrunnen kan han bare glemme det med en gang. Er vel igrunnen en ungdomsdrøm som blussa opp igjen, jeg får vel trøste meg med at det ikke var det verste han kunne ønske seg fra den tiden …

Halve søndagen har vi sløva vekk. Og foreløpig har vi ikke planer for det som står igjen heller. Skal vi ut og gå må vi nesten ha brodder, og det har vi ikke. Det er jo kun for besteforeldregenerasjonen, eeeh, og … javel da! :-S

Ha en fin søndag!

Årets første dag på Sørlandet

Bikkja tok meg med ut en tur langs “kanten” av sentrum. Vi labba hjemmenfra, og det var da jeg fant ut at det faktisk var såpeglatt,  og ikke bare vann og slaps her! Kommer til å bli lemster og støl av 2.5 timers gange på dette føret. En går liksom litt anspent og merklig når en vaser rundt på stålis med litt grus innimellom. For plutselig så mister en kanskje fotfestet! Det er da jeg savner ei barnevogn å holde i. Er liksom ikke helt det samme med et hundebånd … men vi klarte oss bra hele veien.

Vi har hatt en aldeles flott start på det nye året her i Kristiansand!

1-1-11

Nytt år – nye muligheter. Tenk at et helt år er gått. På mange måter har det gått veldig fort. Så jeg er vel kommet i den kategorien som synes årene flyr fra dem. De gamle. Litt halvgamle iallefall. Husker foreldrene mine snakka om at tiden fløy avgårde og jeg fatta ikke helt hva de mente. For jeg synes det var lenge til neste helg, lenge til jeg ble voksen og kunne bestemme selv, lenge til jeg kunne flytte hjemmenfra, gå på hyttetur uten å spørre. Ja, lista var igrunnen uendelig. Men nå skjønner jeg det … vet ikke helt om det er et godt eller dårlig tegn …

Feiringen av årsskiftet var veldig stille og rolig. Men det var helt passe for meg i år. Tre voksne mennesker, god middag og ingen alkohol. Så dermed er jeg fit for fight i dag, ikke vondt i hodet i det minste. Vi sto forholdsvis tidlig opp, drømmemannen måtte på jobb en tur. Så her sitter jeg med tekoppen min og tenker litt på året som er over, men mest på det som kommer.

Så vidt jeg vet har jeg fortsatt tre unger. Den flotte dresskledde sønnen, som jeg var mest bekymret for, hørtes forholdsvis edru ut i ett tia i natt. Uten brannsår og like hel. Selvsagt kan det ha skjedd noe etterpå det, men jeg satser på at det gikk bra resten av natta også.

Været på årets siste dag var forferdelig her. Det hørtes ut som om taket skulle lette, det blåste og regnet. Vi fikk bare med oss rakettene fra innsiden av vinduene i stua. Ute var det ingenting å gjøre. Dessuten er jeg livredd raketter og hadde aller helst sett at det ble ulovlig. At det heller var organisert oppskytning rundt forbi. Tenk så mange skader en kunne ha unngått!

I dag er det stille igjen, blå himmel og sol. En fin start på et nytt år. Selv om jeg er litt lei for at så mye av snøen forsvant i går. Nå ser det bare skittent og grått ut. Slapseføre, som vi er så vant til her i sør. Men æ kan ikke si at æ liår det no’ særlig.

På en måte er jeg glad for at det er et nytt år nå. Et nytt urørt et, som bare ligger der framfor meg og venter på å bli tatt i bruk. Jeg håper jeg klarer å benytte det bra, til noe fornuftig og gledelig for andre. At jeg snart er stabla på beina igjen, og får et år uten sykdom og elendighet. Jeg får i det minste sove nå, uten hjelp, og bare det er jo en god start!

Jeg sitter her og smiler for meg selv. Jeg har mye å være glad for, en flott familie, skjønne barn og barnebarn som jeg er kjempestolt av. Jeg har mange, veldig gode, venner. Og sist, men ikke minst, en skikkelig nytelse av en mann. Men jeg kan vel igrunnen takke legen min for at jeg i det hele tatt er i stand til å smile igjen og sette pris på disse godene jeg har i livet. For ho skjønte alle signalene som jeg bare fortrengte, som jeg prøvde å henge på den ene knaggen etter den andre, uten at det helt passet. For å være deprimert var jo noe jeg var opplært til å ikke bli … det var en del av barndomslæren hjemme. Det var flaut, og kun for de som ikke hadde ryggrad, og der var jo absolutt ikke noen av oss!

Et lite nyttårsløfte har jeg faktisk også fått meg. I løpet av dette året skal jeg besøke grava til mine foreldre og bestemor. Jeg har vel bare vært der noen få ganger etter mamma døde for 20 år siden, og aldri etter at bestemora mi og pappa døde. De bodde i samme hus alle tre, og skulle fortsette med det. Altså har de samme grav og felles stein. Jeg vet ikke åssen det ble med tre navn på den … vet ikke engang om jeg klarer å finne den igjen etter alle disse årene … men jeg skal i det minste forsøke.

Ønsker dere alle et fantastisk nytt år!  :o)

Siste dagen i år

Bloggen min oppsto på en av de verste dagene i år. For min del. Og det har vært mye klaging. Jeg har ikke skrevet dette for å å flest mulig lesere, eller kommentarer for den saks skyld. Dette her har jeg først og fremst gjort for min egen del. Av ren egoisme rett og slett. For ikke å bare sitte her uten noe å gjøre. For å skrive av meg litt av elendigheten. Som en god gammeldags dagbok på en måte, noe jeg har en del av på loftet en plass …

Jeg er glad for kommentarene og meldingene i innboksen som jeg har fått. Har funnet ut at jeg ikke er helt aleine i verden om å ha det på denne måten. Og det er godt. Jeg har også funnet glede i å se og lese bloggene deres. Og glede er akkurat noe jeg har trengt de siste månedene.

Jeg har valgte å gå ut med det jeg skriver på facebook. Offentlig, men fullt navn og greier. Noe som sannsynligvis ikke har sett så lurt ut i andres øyne. Men for min del har det vært riktig. Jeg vil fortelle kollegaene mine hvorfor jeg er vekk. For da slipper jeg muligens masse spørsmål når jeg kommer tilbake. For hvem lurer ikke når noen blir vekk i et halvt års tid?

Nyttårsfeiringa i år blir veldig stille og rolig her hjemme. En av mine svigerinner, drømmemannen og meg. Ungene er store, men likevel klarer jeg ikke helt slippe taket og slappe av på en sånn dag. Tenk om det skjedde noe akkurat denne dagen og jeg ikke var kjørbar? Eldstemann nærmer seg 18 og skal på fest med stil. Koldtbord og dresskode. Raketter og alkohol … Det siste der liker jeg ikke. Vet han drikker innimellom, og er like bekymret hver gang. Men det er lite jeg kan gjøre med det. Nekter jeg, så drikker han likevel. Men hadde sikkert forsøkt å skjule det. Og hva er det godt for liksom? Om noe skulle gå galt nå, så kan han i det minste ringe mamma uten å være redd for meg.

Døtrene er voksne. Men det betyr ikke at jeg ikke slenger en tanke innom der også rett som det er. Men de er 20 og 25 år og jeg må bare jobbe litt med å slippe taket. De har litt lengre fartstid i alkoholens virkemåter og forhåpentligvis litt mer kontroll enn de hadde til å begynne med.

Stedøtrene er forsåvidt ikke mitt problem. Eldstejenta der tror jeg har vært veldig fornuftig alltid. Eller veldig god til å skjule det. Nå har de jo dessuten en liten baby å ta seg av, så da regner jeg jo med at de får det like stille og rolig som oss. Ho yngste derimot, ho er jeg bekymret for når ho er her, og det er vi som liksom har ansvaret. Selv om ho er 18 om bare noen måneder. Faren legger seg og sover som en stein, mens jeg ligger våken til jeg hører ho er kommet hjem! Selvsagt sitter jeg ikke oppe og sjekker, eller står opp og ser hvilken form ho er i når ho kommer. Det har jeg gjort med mine egne. Men tror det hadde blitt veldig dårlig mottatt her. Som en overvåkning, innblanding i privatlivet. Likevel kan jeg altså ikke sove før jeg vet ho er trygt hjemme. Men i år er “hjemme” hos mora.

Nyttårsaften var en gang årets høydepunkt omtrent. Men det er lenge, lenge siden det. Det dabber naturlig av når en blir foreldre og har små barn. Når de derimot blir store sitter en som på nåler hele kvelden og håper det går bra i år også. At de uhellene som skjer med kombinasjonen alkohol og raketter iallefall ikke rammer våre unger. Så langt har vi vært heldige.

Slutten på dette året ble bedre enn fryktet for noen uker siden. Dagene ble lettere og jeg ble gladere. Jeg håper det fortsetter sånn.

Ønsker dere alle, som har fulgt meg gjennom dette, et riktig godt nytt år!

Mastergrad i fedme?

Jah! Der var snart 2010 over! På en måte kom det litt brått på … og her har jeg sittet og feita meg opp i månedsvis, stappa inn. Masse god mat, feite sauser, godteri, cola og chips. Aller helst fra kl. 20 om kvelden og utover. For jeg gidder jo ikke sitte her og spise meg feilt aleine heller da. Det er jo for teit! Dette har vært enkelt og greit og ikke noe problem i det hele tatt. Jeg har vært så flint atte! Burde nesten hatt en mastergrad i dette her, å spise seg opp på minst mulig tid …

Det blir verre når det skal av igjen. For det skal det jo helst. Bare se i alle ukebladene rett etter nyttår. Når de er ferdige med å skrive om alt en kan lage, bake og røre sammen til jula.. Da er det klart for slankekuren vettu. Minus 5 kg på 2 uker. Lev lett. Glad og slank. Klar for bikinien på tre uker. Om du ikke klarer å henge med sånn rett etter nyttår kommer et nytt rush rett før sommeren setter igang. For de som har så god tid da.

Det har igrunnen ikke jeg. Det er bare noen få uker til nå. Alt for få egentlig. Jeg burde jo være fylt av glede og reiselyst og sommerfugler i magen. Men tror den magen er fylt opp av alt annet enn akkurat det for øyeblikket. Sommerfugler pleier da ikke bule ut sånn vel? På mange måter har jeg ikke helt lyst til å reise heller. Har aldri gledet meg så lite til en ferietur i mitt liv For jeg føler meg så stygg for tia, og vi skal reise sammen med tre andre flotte damer. Kanskje like greit at jeg allerede går på antidrepressiva, så er jeg litt føre var på en måte. Da kan det vel ikke bli så ille?

Jeg har en del bikinier. For det er jo et plagg en sjelden får slitt ut. Bare kjøper nytt, fordi det er nye farger, nye fasonger og andre finurligheter som forandres fra år til år. Må jo være up to date selvsagt. Enda det som skal puttes inni er gått ut på dato for mange år siden. Hvis jeg nå sydde sammen alle disse små, søte stoffbitene da, hadde ikke det gjort susen tro? Tar den beste toppen som utgangspunkt, og setter igang. Er garantert nok stoff til både skjørt og litt lange bein! Kanskje jeg til og med får nok til ei lita badebukse til drømmemannen, sånn at alle kan se at vi hører sammen. Samme stil liksom. Halvgamle skinn i nydesignet badetøy.

Denne her var jo ganske grei da! Sånn passe posete, god og vid. Skjuler det meste igrunnen. Iallefall det på midten. Det er jo det som er det største problemet mitt. Beina er ikke så verst. Om jeg ikke har en av de hovne-bein-dagene da. Når det ene blir dobbelt så tykt som det andre. Men det er jo ikke så mye å gjøre med det har jeg fått beskjed om. Trist, men sant. Istedenfor de båndene oppover beina kan jo jeg bare la vær å ta av støttestrømpene. Er jo nesten like sexy det egentlig. Joda jeg tror jeg kommer til å bli riktig så flott, bare jeg får fatt i den rette sommergarderoben!

Hvis ikke får jeg ta alkoholen til hjelp. Siden jeg ikke er så glad i sånt, så er det de jeg er sammen med som får trå til og helle nedpå. For gammelt vennskaps skyld liksom. Når promillen når et visst nivå kommer jeg sikkert til å se ut som en modell vil jeg tro. Alle glemmer valker og hengende mager, appelsinhud, blåhvite legger, pupper som ser ut som vrengte baklommer. Men det er jo der de der bøylene i bh’n og bikinitoppen kommer inn som en reddende engel. Fatter ikke helt hva de gjorde i gamle dager, før bøylenes tid. Kanskje derfor badedraktene så ut som dette. Det der sorte feltet nederst på beina er sikkert strikk. Sånn at ikke puppene skal ramle ut og resultere i at en snubler og ligger … eeeeh langflat blir kanskje litt problematisk … det blir vel mer som en potetsekk, midt på stranda! Rett foran ei toppløs berte på 17 med alt på rett plass. Det hadde vært dritflaut det!

Tradisjonen tro burde jeg hatt masse nyttårsløfter klare nå. Det er kun to dager igjen av 2010. To dager går veldig fort. Men det er noen år siden jeg satte opp lister med sånne løfter. Eller i det hele tatt tenke på dem. For det blir jo somregel bare med tanken.

Bli slank, tren, spis sunt. Ikke bli mer syk og iallefall ikke så ille at du må ha en sykmelding. Joda, jeg har vært der også. Hvert årsskifte og hver mandag. Hele livet nesten. Og da begynner det å bli noen ganger. Hvorfor tror en liksom det skal bli så mye lettere bare det blir et nytt år? Eller neste mandag?

Det fins verre ting enn noen kilo for mye. Jeg er jo tross alt ikke ung lengre. Men mye hadde vært bedre om jeg kunne fått de vekk selvsagt. Iallefall noen av dem. De som er kommet på de siste månedene i det minste …

Easy come, easy go? Nei, jeg vet alt for godt at det ikke er så lett. Dessuten må hodet være med på omveltningen, og hodet mitt er jo just begynt å funke igjen omtrent. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å overbevise det om at nå, nå skal vi ta et krafttak her og snu om på hele livet. Bli sunn og frisk og slank … aller helst på 5 uker. Jeg tror jeg må være fornøyd om jeg klarer å stable restene av meg opp på et akseptabelt nivå slik at jeg får lov til å begynne å jobbe igjen. At jeg er såpass at jeg ikke faker ut etter noen få uker flere ganger, men blir der jeg skal være. På jobb. Som en oppegående, blid kollega som kan spre litt latter og glede igjen, og ikke bare sure oppgulp.

Men det hadde jo vært ufattelig gøy å klart litt mer enn det også … 😉