Eller kanskje heller gult er kult? Ja, noe i den duren jaffal. Det siste hørtes best ut, mens det som står i tittelen er nok det mest riktige. Jeg har kjøpt ny regnfrakk. Sånn ekstra lengde vettu, slik at jeg skal slippe den hersens regnbuksa bare det regner litt … men “å regne litt” er ikke beskrivelsen av været på Sørlandet for tia. Så buksa måtte på den også gitt. Ei gammel, slaskete ei som ikke er så veldig vanntett lengre. Og med litt feber, særdeles dårlig pust og en elendig form så ble det skrekkelig klamt etterhvert.
I dag gikk jeg tur i pysjbuksa. Altså, den var under regntøyet da. Ikke som før i tia når jeg like godt tok en tur i Grønndalen på kveldsluftinga iført min flotte røde silkepysjamas. Var sjelden jeg traff noen så seint, så det spilte jo ikke noen rolle hva jeg hadde på eller ikke. Og som regel hadde jeg slengt en genser over skuldrene. Den hjalp sikkert sykt godt på helhetsinntrykket!
Jeg hadde ikke tenkt å gå noen tur i dag heller. Men så er det det dilemmaet da, at om jeg ikke går tur, så blir det ingen tur på bikkja heller. Jaffal ikke lengre enn en kilometer. For drømmemannen gidder ikke gå i skogen aleine, og Jonas kan ikke gå på automatlufting! Så ender jeg, den syke, opp med ekstrem dårlig samvittighet sånn i tillegg til alt annet. Dermed kan en jo likegodt pese seg gjennom ei runde. Jeg peste mer enn godt var, så runda ble bare halvparten av det jeg hadde planlagt. Men tur ble det!
Det ble bare drøye fem kilometer. Og det var mer enn nok i dag. Ikke traff vi verken mennesker eller dyr på den timen vi var ute. Om det er været eller corona-frykten vet ikke jeg.
Det var tungt å gå i dag. Jeg hoster nesten ikke, men føler meg slik jeg pleier etter å ha hosta meg mest fordervet i 3-4 uker. Tungpustet, tett og pipende. Følelsen av å få for lite luft. Rart egentlig. For forløpet pleier aldri å være på denne måten. Har jo glatt hoppa over det stadiet der jeg hoster så jeg tisser på meg. Selv om akkurat det er helt ok og absolutt ikke noe savn i det hele tatt.
Om du nå tenker at sånn skal du aldri gjøre. Vel, da kan jeg fortelle deg at det skal du sannsynligvis. Etterhvert. Bare du blir gammel nok og har hostet lenge nok. Det er faktisk veldig mye du kommer til å oppleve når du er mellom 50 og 60 som du aldri i din villeste fantasi hadde sett for deg når du var yngre. Mesteparten er ikke av det positive slaget heller akkurat. Overgangalderen for eksempel, det er ikke en overgang i det hele tatt. Det mennesket som kommer ut på den andre siden der, om du overlever vel og merke, det er ikke deg selv slik du trodde du var. Det er noe helt annet, som du må bli kjent med på nytt enten du liker det eller ei.
Eeeehm … det er fint i skogen selv om det regner. Er veldig glad jeg har kommet over den sperra som gjorde at jeg synes det var et ork å gå ut i drittvær. For da hadde jeg jaggu ikke kommet meg mye ut de siste 8 månedene!
Denne hunden har ikke skjønt vitsen med disse flotte broene. De som skal få deg over det ene gjørmehullet etter det andre sånn temmelig tørr og rein. Jeg har gitt opp for lenge siden, og lar han bare sige ned i elendigheten ved siden av. Når 84 kilo hund ikke vil balansere på plankene, så vil han rett og slett ikke!
Og vann, det smaker aller best fra en pytt ala dette! Eller i ei bøtte i hagen, der det har stått i månedsvis, med litt påfyll fra værgudene i ny og ne. Men vannskålene inne nekter han å drikke av, om han ikke ser at vi fyller på dem.
Dette var en liten hilsen fra ei litt redusert sørlandskjærring. Jeg har til og med avlyst syforeninga i kveld, og da er det ille. Å si nei til å møte andre mennesker, ha noe sosialt, det sitter ganske langt inne altså. Er det noe jeg har litt for lite av her i livet så er det det sosiale, og penger på bok. Som mi bestemor ville ha sagt. Jeg er hakket mer digital enn det heldigvis, så for meg holder det at jeg kan se hvordan det står til på nettbanken.
Fin kveld til deg.
