Hei på deg. Etter å ha sovet mer eller mindre sammenhengende i halvannet døgn, så er formen oppadgående igjen her. Og da må en jo få gjort noe fort som fy! Ikke sant? Kan jo ikke føle seg sånn tålig oppegående og bare sitte hjemme i stua …

Dermed tusla Jonas og jeg til byen. Det er kommet litt snø i natt, og her oppe på toppen var det ganske så fint da vi gikk. Sånn at det henger i trærne vettu. Men jo lengre nedover bakken mot sentrum vi kom jo mer sørpe ble det jo. Vet ikke helt hva jeg hadde forventa, men jaffal ikke dette. I Gågata er det jo varme, så der smelter snøen så fort den lander. Ellers var der grå sørpe i veien og på fortauene. Typisk sørlandsk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nede ved sjøen derimot, var det litt hvitt. Så vi tok ei runde rundt fiskebrygga før vi dro hjemover igjen. Der var det bare oss. Merkelig å tenke på, her er det stu fullt hele sommeren. Det yrer av båter og folk, og en må stå i evigheter og vente på ledig bord om en har tenkt å ta ei pils eller en matbit.

Ti tusen skritt og 7,48 kilometer ble det. Men siden jeg ikke beveget meg noe særlig i går, så ligger jeg laaaaangt bak på lista på FitBiten. Selv om jeg fortsatt har nesten ti tusen i snitt pr. dag. Det er uhyggelig så fort en ramler nedover der! Etter å ha blitt venner med noen i generasjonen etter oss, så er det ikke fullt så gøy lengre heller. Jeg topper lissom ikke lista på samme måte som før. Det er ikke bare søster og svoger som ligger og kniver om førsteplassen sammen med meg. De unge har fått fast plass i teten. Faktisk synes jeg det er såpass ille at jeg lurer på å slette de igjen. Burde jo ha skjønt det, og holdt meg til de i samme aldersgruppe i det minste. Men tenkte ikke over det akkurat da de ble lagt til. Jeg har sikkert følt meg usannsynlig sprek et lite øyeblikk akkurat den dagen. Men SÅ sprek var jeg visst ikke …

Det er mye oppmerksomhet å få når en labber rundt i byen med en hund som Jonas. Litt vel mye for min del. Men det er litt gøy også da. Må innrømme det. Spesielt når andre, mindre hunder holder på å gneldre seg ihjel når de ser han, og han såvidt gidder å se deres vei. Han bryr seg sjeldent om andre hunder. Men innimellom er det tydeligvis en og annen som er litt vel tøff eller noe. Vi merker ikke forskjell. Men det gjør han! Mulig den andre går med hodet eller halen litt for høyt. Ikke vet jeg. Men da skal jeg si vi blir minnet på at vår hund også kan lage lyd! Heldigvis er det veldig sjeldent, og det gjelder bare litt større hunder, fra hannschæfere og oppover. Og om de altså er litt “frekke” på en eller annen måte. Når vi er i hundeparken derimot, og alle går løse, da er det ikke noen problemer i det hele tatt.

I dag gikk han helt perfekt, fikk masse skryt og var kjempelykkelig. Han likte å gå en annen plass i dag. Masse nye inntrykk og nye lukter. På de siste morraturene rundt toppen her har han vært så sykt treig. Måtte nesten dra han med meg hele løypa rundt. Det er litt motsatt av mange andre, der eierne henger på slep etter bikkja … men jeg vet jo det, at hvis han virkelig ville, så kunne han dratt avgårde med meg som ingenting. Litt drahjelp opp bakkene innimellom kunne vært greit, men da gidder han selvsagt ikke.

Her ser dere Hotel Caledonien fra en litt annen vinkel enn sist. Før mørket faller på og lysene tennes. Husker du ikke det forrige bildet? Du finner det HER nest nederst i innlegget. Jeg synes absolutt bygget tar seg best ut uten denne belysningen som skifter farge, og det sa jeg vel sist også.

Snart skal jeg hente toåringen i barnehagen. Så dette blir nok en koselig dag, og veldig mye bedre enn dagen i går. Det er sykt godt at alle dager ikke er like, både når det gjelder formen min og dagens innhold. Variasjoner gjør livet mer interessant. Men akkurat den dagsformen min skulle jeg ønske holdt seg litt mer stabil sånn jevnt over. For da kunne jeg jo bare fylt på med enda mer innhold, og variert på den måten. I litt mer kontrollerte former.

Håper du har det bra. Og takk for at du stikker innom. Setter stor pris på hver og en av dere.

♥ marit

Da var søndagen på hell og kjærringa helt utslitt. I litt over seks kilometer og 3,5 timer har vi gått rundt i Vågsbygdskauen. Det var turen sin det! Opp og ned, ned og opp … og slik fortsatte det hele runda rundt. Litt isete og glatt var det også innimellom, så her fikk vi kjørt oss litt igrunnen. Fiskåvannet rundt er ikke noen ny tur for oss, men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig tungt sist vi var der. Bortsett fra at vi da var veldig dårlig skodd. Vi har hatt enda en tur hit, og bilder derfra kan du se her. Toppen vi var på heter Øyliheia og rager 161 meter over havet.

Værgudene svikta oss i dag gitt. Det var grått og litt surt, men har en først bestemt seg for å gå på tur er det jo bare å hoppe i det. Og denne søndagen tok vi sats og hoppa sammen med min søster og svoger.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi starta ved BIltilsynet på RIge og gikk innover den gamle kjerreveien. Det er bare å følge veien helt ned til vannet, og fortsette der den tar en sving mot venstre. Etter en liten stund kommer vi forbi den flotte gapahuken der vi dro med oss de fire eldste barnebarna på tur i fjor vinter. Men siden dette var helt i starten av turen i dag, ble det ingen pause her.

Pausen tok vi derimot midt i stien! Jeg var helt overbevist om at det var nok en gapahuk sånn cirka midt i løypa, men jeg må ha tatt feil. Det var nok på en tur rundt et av de andre vannene her inne vi har gått forbi den.

Det er jo litt koseligere å gå tur når sola skinner. Ikke minst blir bildene mye finere. Men uansett er det godt å ha vært ute. Denne turen har mye variert terreng å by på. Alt fra flat mark til litt klatring, for oss som ikke er så spreke til å hoppe fra stein til stein lengre. Og det må jeg bare innrømme, jeg merker jeg er blitt eldre. Ikke fordi formen er så elendig, men fordi jeg er veldig redd for å ramle og brekke lårhalsen, eller hva det nå er de gamle brekker …

Midt inne i skauen her skal forresten den nye E-39 traseen ligge. Det har vært en del protester på det, men det hjalp tydeligvis ikke. Sannsynligvis mener noen at vi har nok skog rundt her, og en plass må jo den veien gå.

Så fikk vi litt snø på siste halvdel av turen. Ikke mye, bare et lite melisdryss lissom. Nok til at det ble litt vanskelig å se hvor det var glatt. Og det er jo alltid like gøy! Dermed entret denne kjærringa de bratteste skråningene … på rompa! Helt frivillig. Fant ut at det var litt sikrere enn å få et mer ufrivillig fall. Så nok ikke så lurt ut, men det var ikke så skrekkelig folksomt her inne i villmarka heller, så jeg dreit meg jo bare ut for den aller nærmeste familien. Og det har jeg vel gjort en gang eller tre tidligere også.

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta et eneste lite skritt ekstra da vi kom ned. Noe jeg, i følge drømmemannen, alltid lurer han til når vi først er ute og går. Men dette var mer enn nok. Jeg var på grensa til å være litt halvkvalm til og med da vi kom ut igjen til bilen. Og akkurat nå har jeg egentlig vondt over alt. Lemster! Himmel og hav, kan ikke huske sist jeg ble det av å gå en tur …

Det var min søndag. Hvordan har din vært? Har du forresten vært innom Galleri Frodith i løpet av dagen? Der er en del av bildene fra vinterutfordringen tidligere i uka stilt ut. Mye fint. Men heldigvis er det ikke noen avstemning og vinnere og sånn. Dette var bare for gøy rett og slett. Og dermed tør jo til og med jeg å delta.

Nyt kvelden!

♥ marit

Follow my blog with Bloglovin 

Veldig merkelig dette her. Men det indikerer vel bare at jeg er blitt gammel … og det er jo ikke like gøy som at helgene dukker opp sånn i tide og utide. Gammel og skral … hmmm. Jeg har ikke lyst til å være i den kategorien egentlig. Men det er vel lite å gjøre med det, annet enn å gjøre det beste ut av hver eneste dag. Ikke alltid like lett, men legger en godviljen til så blir det sikkert ikke verre heller. Og om det ikke hjelper, så kan det jo hende dagen etter blir helt topp!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi har hatt to gjester på to og ti år her i natt. Mitt eldste og yngste barnebarn. Så dermed måtte jeg jo opp før fuglene feis for å få jentene i tøyet, stelt frokost og nistepakker, før de ble kjørt til barnehage og skole. Deretter var det Jonas sin tur. Litt hardt, for natta ble ikke helt av de beste. Jeg er så tett i toppokket. Føler hele ansiktet er hovent. Ikke akkurat forkjølet, men noe er det … hoster gjør jeg også. Selvsagt mest når jeg legger meg.

Det ble bare et par uker uten hosting i denne omgang. Så var det på’an igjen. Er jeg riktig heldig kan jeg sikkert beholde det til henimot påske. Sist varte det i over to måneder … så akkurat den køen der immunforsvaret ble utdelt må jeg ha stått ekstremt langt bak i.  Og det er jo kanskje ikke så rart, for jeg er elendig til å snike i køen den dag i dag. Vil noen forbi, så er jaffal ikke jeg den som skal stå i veien. Snakk om å være teit da!

Det der med å passe ungene ser jeg på som et privilegium. Det er litt stress, men mest for å få med meg alt de sier og for å ikke virke fraværende. Ellers er det stor sett bare koselig. Helt ubeskrivelig koselig faktisk. Jeg er så glad i dem at jeg rett som det er får tårer i øynene bare av å tenke på dem. Og det går absolutt ikke over selv om de blir større, og ikke lukter baby lengre.

Det er en litt sånn vinn-vinn situasjon å låne dem. Jeg blir så sykt glad av å være sammen med dem. Føler meg så uendelig heldig som har så mange flotte barnebarn og får være en del av livet deres. Så samtidig som jeg blir lykkelig, så blir forhåpentligvis foreldrene litt letta for å få fri en helt vanlig kveld midt i uka. Tenk å stå opp om morra’n og bare kunne tenke på seg selv før de skal på jobb. Det hører jo til sjeldenhetene etter en har satt barn til verden. Jeg hadde aldri det privilegiet selv. Og når ungene til og med synes det er greit, så blir det masse positive følelser for ei enslig lita overnatting, som ikke en gang var planlagt på forhånd. Ikke trengte de pass heller, men jeg trengte å låne dem …

Belønningen for å stå opp tidlig var fantastisk! Bare se på denne himmelen, slik den fremsto før sola kom frem. Og i dag var det helt unaturlig flott. Såpass at det stoppa ikke mindre enn fire biler på toppen av bakken, mens jeg var utpå der og fotograferte. Det er et fantastisk utsiktspunkt, så det er ikke sjeldent det står noen her, men så mange på en gang er ikke hverdagskost. Bildene har omtrent samme motiv, tatt med noen minutters mellomrom.

Ønsker deg en flott start på helga. Her har vi absolutt ingen planer, og det føles helt greit.

♥ marit

Heisann. Denne natta ble ikke den beste i historien. Var i syforening i går, og det var kjempekoselig. Såpass at timene bare fløy avgårde. Plutselig var klokka over 22.30 og da skulle alle hjem De jobber vettu, og må opp tidlig. Kjenner jeg får et lite stikk av misunnelse når de sier de skal på jobb … tidlig på jobb. Jeg skulle gitt hva som helst for å måtte stå opp og gått på jobb jeg. Men likevel går ikke det. Det nytter tydeligvis ikke med aldri så mye lyst, når ikke resten av kroppen hører etter.

Jeg sov bare fire timer. Hvorfor vet jeg ikke. Eller, jeg hoster og hoster når jeg får lagt meg. Igjen. Så det var nok litt av grunnen. Resten var vel fordi jeg fikk så mye å tenke på. Ting som det ikke nytter å tenke på, som bare gjør meg deprimert og lei, og får meg til å se ganske mørkt på tilværelsen. Teite ting å ta frem midt på natta.

Tidlig opp, tidlig ut. Det er jo fordelen med å sove lite. Jeg har jo innarbeidet meg den vanen nå. At uansett form skal jeg karre meg ut en tur med Jonas når jeg har kommet meg ut av senga, pussa tennene og fått på meg noen klær. Før jeg tillater meg å kjenne etter, før jeg gjør noe som helst annet. Og vi skal gå minst rundt toppen her vi bor, ei lita runde på snaut 3 kilometer, helt uten bakker. Og det har jeg klart siden jeg bestemte meg i september en gang. Det er noe dager det bare blir den turen, og da prøver jeg å være fornøyd med det. Noe som er skikkelig vanskelig. Men en liten tur er bedre enn ingen tur … ikke sant?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det var meldt overskyet, men ute så himmelen alt annet enn overskyet ut. Så jeg fant ut at vi skulle få med oss soloppgangen fra Dueknipen igjen. Og da måtte vi gi litt på, både nedover bakkene herfra og oppover bakkene til utsiktspunktet. Verken Jonas eller meg er noen racere, det er løgn om jeg påstår det. Men jeg kan i det minste få opp farta litt, om jeg setter all min kraft og viljestyrke til. Og merkelig nok har jeg vanvittig mye viljestyrke å ta av når det gjelder å gå tur. Det har ikke bikkja. Han vil snuse og tisse og snuse enda litt mer. Veldig bedagelig og rolig anlagt type dette her ser du. Dermed ble det en tung tur på meg, først kjærringa på 100 og så 80 kilo bikkje på slep.

Rett under toppen så himmelen slik ut. Jippi! Vi rakk det. En spurt opp trappene, og vi lå seks minutter før skjema. God tid altså. Tid til å få igjen pusten, for ikke å snakke om synet, for foran øynene danset det akkurat da masse bittesmå sorte prikker … egentlig var jeg både svimmel og kvalm. Men vi rakk det! Det var det viktigste av alt akkurat der og da.

Jonas i soloppgang. Eller rett før da. Men vettu hva som skjedde? Noen dro ned rullegardinen. Altså ikke foran mine øyne, men uti horisonten der. Akkurat da klokka ble 9.08, som var annonsert tid for soloppgangen i dag, så smokk – der forsvant den rosa stripa, og det var det! Er det mulig? Det begynte til og med å sludde litt et øyeblikk.

Snurt kjærring i mangel på soloppgang. Ja altså … jeg skulle gjerne ha kverka noen akkurat der og da. Men heldigvis var det bare oss der oppe på toppen. Tenk alle de kalorier jeg brukte for å komme dit på tia, og så går jeg glipp av hele hærligheten.

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg er litt i overkant interessert i fenomenet soloppgang og solnedgang. Til de grader hekta, vil nok drømmemannen si. Der han hoderystende ser på at jeg bare må frem med kamra eller mobilen hver eneste kveld når vi befinner oss på hytta. Litt sykelig muligens. Men det er jo bare så flott! Og aldri helt likt. Og om du ikke er der akkurat da, så er du jo faktisk for sein. For jaggu forsvinner de fine fargene uhyggelig fort igjen.

Det var min start på dagen. Egentlig ikke så verst, tross alt. Hvordan har du det?

♥ marit

God kveld i stua, eller bloggblokka, alt etter som hvem det er som leser. Drømmemannen og jeg kom just hjem fra en flott tur på Odderøya, akkurat i det sola gikk ned. Eller, vi var litt for seine egentlig, enda som jeg halsa utover med mann og bikkje på slep. Tror nesten det var like før de strøyk med begge to. Men så fikk de jo pusta ut litt etterhvert, når vi bare kom ned til selve fyret. For da var kjærringa mest opptatt av å knipse bilder.

Vi skriver januar, men skulle nesten tro vi var kommet langt ut på våren allerede. For et vær vi har! Det regner riktignok så det plasker innimellom, men utenom det har det bare vært helt fantastisk helt siden nyttår. Og kan du tenke deg noe bedre når du har hund, oppholdsvær, tørt og gradestokken viser rundt null? Det betyr rett og slett at det går an å gå tur og komme hjem igjen med en hund som verken er blautere eller mer skitten enn da du gikk hjemmenfra. Om han ikke helt tilfeldigvis havner i et gjørmehull da. Det kan fort skje. Jaffal om du har en leonberger. Men i dag gikk det greit.

Der var vi fremme til målet for turen. Kjærringa fikk roa seg ned, og de andre fikk pusten tilbake før vi tok trappene opp igjen til andre siden av øya. Litt skuffa for at jeg ikke kom tidligere, men lyset er slett ikke så verst sånn rett etter sola er gått ned heller. Bare se her:

Jeg elsker å ta bilder i et slikt lys som dette. Lyset forandrer seg så utrolig fort. Og følger du ikke helt med, så er det plutselig for seint. Da vi kom ned igjen i Nodeviga, hvor vi hadde parkert litt ulovlig, var fargene borte og alt helt blått.

Uttrykket “den blå timen” kommer av det franske uttrykket l’heure bleue. Det betegner perioden med tussmørke hver morgen og kveld, når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt. Da har himmelen en annen blåfarge enn om dagen. Fenomenet skyldes Rayleigh-spredningen av sollyset. Fenomenet foregår ved at blått lys blir reflektert i atmosfæren og reflekteres videre utover dagen. Når solen går ned vil lyset forsvinne, og himmelen blir svart. Navnet kommer fra den britiske fysikeren Lord Rayleigh (1842-1919) som oppdaget effekten. Den blå timen blir regnet som spesiell på grunn av lyskvaliteten på denne tiden av dagen, og både selve uttrykket og det naturfenomenet det refererer til, blir mye brukt i kunstnerisk sammenheng og i populærkulturen. Kilde: Wikipdia

Se det, da lærte du kanskje noe nytt også?

Kristiansand by night. Bygget med de blå stripene er det nyrenoverte Radisson Blu Caledonien hotel. Lyset skifter etter anledningen. Under Pride-paraden i byen hadde det regnbuens farger. Under Rosa Sløyfe-aksjonen var lysene rosa. Smaken er som baken, todelt. Og jeg må bare innrømme at jeg ikke synes denne fasaden passer helt her. Det er litt sånn Las Vegas-stil over det … ser ut som et casino.

En tur som dette, før en tar kvelden i sofaen, er å anbefale! Det er godt både for kropp og sjel. Nå skal ikke jeg ta kvelden i min egen sofa i dag, men i sofaen til ei syforeningsvenninne. Så det er visst best jeg hiver meg rundt, så jeg ikke kommer for seint. Ha en fin kveld der ute.

♥ marit

Barndomshjemmet mitt befinner seg altså ikke på Friluftsmuseet på Kongsgård. Det står godt der det alltid har stått, siden 1800-tallet en gang. Det er forholdsvis nyoppusset, lekkert og flott. 

Det var ikke bygningene på museet. De forfaller. Litt trist igrunnen, å se at de ikke blir vedlikeholdt når noen en gang har tatt seg bryet meg å flytte dem hit. En del av disse husene befalt seg i mitt aller nærmeste nabolag da jeg var liten. Og nå står de her og råtner på rot.

Jeg forstå jo at det ikke er penger til alt en vil. Men til enhver tid så fins det jo for eksempel folk som har fått samfunnstjeneste istedenfor å sitte i fengsel. Og stort sett så gjør de ikkeno’! Tro meg, drømmemannen hadde 40 timers samfunnstjeneste det året vi gifta oss. Han var litt hard på pedalen over Varoddbroa en gang han skulle hente dattera mi på jernbanestasjonen. Men noen straff vil jeg ikke påstå han fikk! Faktisk var vi sjeleglad for den samfunnstjenesten, for hadde han kjørt litt mindre fort hadde han fått bot istedenfor, og det hadde svidd skikkelig på pungen!

Her møtte de opp, hadde opprop – og så kunne de gå hjem igjen. På dager som de selv hadde plukket ut, slik at det ikke skulle gå ut over den normale jobben de hadde. 40 timers tull gange x antall straffedømte. Det kunne blitt litt av en renovering det!

En gang løfta de riktig nok noen benker opp og ned igjen i et kar med olje. Slik at beina på benkene skulle trekke til seg dette her. En annen gang hadde noen malt garasjen til søstera til han de måtte melde seg for ved hvert oppmøte. Det vil jeg jo tro var litt over kanten på hva en kan kalle lovlig. Så hvorfor i alle dager kan de ikke heller bruke disse lettere straffedømte til å pusse og male litt på museet, eller andre av kommunens eiendommer. For de er stort sett ikke bedre vedlikeholdt de heller!

Nok om det, her får du en aldri så liten omvisning i gata du også. Om du vil se mer, kan du klikke deg inn HER og se på et innlegg jeg hadde herfra for tre år siden. 

En liten rast på den tørreste benken vi fant. Ble litt kaldt å sitte still, så det var jaggu ikke store hvilepausen. Sitteunderlag hadde jeg jo ikke med, selv om turen i dag var nesten fire timer. Ei vannflaske lå riktignok i sekken, men den drakk Jonas av. Mulig jeg er litt fisefin, men det frista ikke å dele drikkeflaske med bikkja! Jeg svippa heller innom en butikk på veien for litt påfyll av energi.

Medaljens bakside, eller kanskje ikke? Det var mange koselige, spennende bakgårder i Posebyen. Snåle uthus, flotte hager og små hemmeligheter. Noen fins der sikkert fortsatt.

Vi hadde en flott bakgård, med karpedam og det hele. Et digert pæretre, masse sukkererter og blomster opp etter ytterveggene til naboens hus, pluss gress mellom steinhellene. Åsså hadde vi nesten en kjeller! Med lem og bratt steintrapp ned fra hagen. Det var bare et rom, med tykke steinvegger og sand/grus på golvet. Det eneste som befant seg her nede var varmtvannsberederen. Men vi fikk lov å leke der da vi var små, og mange av ungene i gata fra den tia har nok vært på “kaffiselskap” under barndomshjemmet mitt. 

Ble mye mimring i dag … Jeg har faktisk vært på kirkegården også i løpet av denne turen. Besøkt slekta. Det er noen år siden sist, og jeg kan ikke si at det er noe jeg har behov for å gjøre så skrekkelig ofte. Det er ikke en god plass å være. Grava betyr ingen ting for meg. Minnene har jeg i hjertet, og jeg trenger absolutt ikke en gravstein å se på for å beholde dem. ♥

Det var min fredag. Den har igrunnen vært ganske ok. Det håper jeg din også har vært.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vi gikk ut før 8 i dag morges. Det var ikke en gang blitt helt lyst. Så det der med at sommer- og vintertid ikke har noen påvirkning på meg var visst bare tull. Jeg har iallefall våkna mye tidligere enn jeg har pleid i det siste. Noe som resulterer i ei skikkelig sliten kjærring på kvelden. Men så fort jeg får lagt hodet på puta så starter hostinga. Typisk altså! Dermed sovner jeg ikke før klokka er henimot to, så nettene har vært særdeles korte for min del i det siste.

Det ble en litt lengre tur i dag morges. Sånn helt uten at det var planlagt. Hadde egentlig bare tenkt å gå rundt toppen av Tinnheia, den halvtimes turen vi pleier å ta på morrakvisten. Men så var det oppholdsvær og nesten sol, så da måtte jo det utnyttes for fullt. 

Jeg elsker å gå tur der jeg kan se ut over havet. Spesielt i soloppgangen, eller solnedgangen. 

Dette er badevannet på Duekniben. I gamle dager var dette et trykkbasseng for vannforsyningen til beboerne i Kristiansand. Duekniben er et boligområde/gate i Kristiansand, og i enden av denne gaten fortsetter en grusvei inn til badevannet og trapper videre opp til utsiktspunktet. 

Tett inntil badevannet, på motsatt side av Duekniben, finner du boligområdet Kobberveien. Her har jeg faktisk bodd i niende etasje i ei av de tre høyblokkene til jeg ble ca. to år. Da flytta vi til sentrum til det huset jeg kaller mitt barndomshjem. Dette ble igjen solgt da pappa, som var den av våre foreldre som levde lengst, døde for 16 år siden.

Min mellomste datter bor i dag i et av rekkehusene i Kobberveien. Og jeg har flere venninner som er vokst opp her. Rundt boligområdet og i skogholtet bak blokkene er det de siste årene blitt veldig flott ryddet og opparbeidet med koselige turstier. Så beboerne her kan bare trø ut av inngangsdøra si så er de midt i naturen, samtidig som det bare er snaue 20 minutter å gå til sentrum.

Det er ikke akkurat verdens høyeste topp dette. Men den kan til gjengjeld lokke med byens beste utsikt over Kristiansand sentrum, Odderøya og Byfjorden. Ikke så galt å bli belønnet med dette etter en så lite strabasiøs tur! Selve utsiktspunktet ble etablert av Christianssands Byselskab i 1929. Årstallet står også på vimpelen, som jeg altså ikke tok bilde av denne ganga.

Slik starta altså min dag. Stort bedre kan det vel nesten ikke bli. Håper du også har hatt en fin start på slutten av oktober. Og om du bor i nærheten, og enda ikke har vært på Duekniben bør du virkelig ta deg en tur dit snart. Gjerne rett før sola står opp. Jeg gikk fra toppen av Tinnheia, siden det er der vi bor. Men du kan også kjøre opp bakkene via Bellevue til Duekniben, helt til topps til du kommer til bommen, og gå inn der. Eller parkere bilen på gjesteparkeringen i Kobberveien og ta turen inn bak rekkehusene. Da blir det så kort å gå at det nesten ikke kan kalles en tur en gang. Så sleng på deg turskoene og kom deg ut! Du vil garantert ikke angre.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Selv om vi bor tålig sentralt er det stille som i grava her. Absolutt ikke noe bråk fra trafikk som suser forbi. Det er som å bo langt ut på landet. Nå bor vi i en veistubb hvor det ikke er noen gjennomgangstrafikk. De fleste som kjører inn her er folk som bor her eller skal besøke noen. Hovedveien, der bussen går ligger et steinkast eller tre fra huset vårt. Merkelig nok er det lite vi hører derfra også. Sånn sett kunne vi ikke hatt bedre beliggenhet. Om vi da ikke kunne bytta ut nabohuset med sjøen og hatt brygge med direkte tilgang til båten fra enden av gressplenen. 

Det er et byggefelt fra begynnelsen av 60-tallet dette. Med forholdsvis store eneboliger på store tomter. Lite gjennomtrekk i husene. Og enda jeg har bodd her i snart 20 år har jeg svært lite kontakt med naboene. Her passer de fleste på seg og sitt, og så blander de seg ikke noe særlig opp i hva naboen driver med. Og det er helt ok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Femten minutters gange fra huset har vi et badevann. Ikke for meg da, som absolutt foretrekker sjøen. Men på den ene siden fins det ei lita strand og ei flytebrygge. Det er også et veldig flott turområde rundt dette vannet. Og vil du gå langt tror jeg nesten du kan gå i det uendelige herfra uten å krysse trafikkert vei. En perfekt plass å bo for folk med hund altså, eller andre grunner en måtte ha for å tusle rundt i skogen.

Det er ikke veldig ofte jeg treffer andre på disse turene. Men det er bare et års tid siden det ble merka ei blå turløype inne i skogen her, så det kan jo være trafikken av turlystne mennesker tar seg opp litt etterhvert. Det er sikkert ikke alle som har lyst til å gå rundt på måfå i skogen om de ikke er kjent. Slik jeg til tider gjør. Men akkurat i denne skogen er jeg såpass kjent nå, at jeg like gjerne tar en tur etter mørkets frembrudd som i dagslys. 

I skogen vår finnes stier for en hver smak. Jeg foretrekker jo en god gammeldags skogssti, uten at den nødvendigvis må være planert og gruset. Men noen dager er det helt ok å bare ta den letteste veien. Innrette turen etter dagsformen.

I det siste har jeg starta dagen med en tur rundt hovedveien her. Det tar en halv time, i sånn passe fart. Jeg går uansett form, for en halv time overlever en nok uansett. Selv om det ikke helt kjennes slik ut der og da. Og noen dager har dette blitt den eneste turen for min del, andre dager er det bare en liten oppvarming for dagens hovedtur.

Jeg har en liten konkurranse på gang. Med meg selv, og samboeren til min søster, uten at han vet noe om det. For jeg vil ikke ligge under han på FitBit’en. Jeg liker meg absolutt best på toppen og har virkelig gått inn for å holde meg der i det siste. Det er nesten blitt en besettelse, for om jeg ser at han plutselig har gått forbi meg i løpet av ettermiddagen MÅ jeg bare ta en ekstra liten tur, om det så bare er for å komme 8-10 skritt forbi han… sykt eller? Tja, jeg får i det minste beveget meg litt mer enn jeg har gjort i det siste. Det er som å ha fått litt ekstra drahjelp, uten at han som hjelper gjør noe som helst.

Bildene her er fra turene i går og i forgårs. I dag morges fikk jeg med meg drømmemannen rundt toppen. Utrolig nok. Formen hans er fin etter operasjonen i armen. Fingrene er litt numne og han føler seg litt handikappet, men det gikk over all forventning. Får håpe det fortsetter sånn, og at plagene hans forsvinner når det er gått en stund. Venstrearmen skal han ta om tre måneders tid.

Da ønsker jeg deg som kikker innom en riktig god onsdag. Her har vi nesten blå himmel og sol i dag. Utrolig deilig, bortsett fra at alle vinduene skriker etter å bli vasket … jeg får bare gjøre som om jeg ikke hører det. Skylder bare på tinnitusen.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vest-Agder museet består av ni spennende besøksmål. På fredag var jeg innom to av dem. Det var første gang jeg var ute på tur etter at hunden måtte avlives, og jeg var så sløv at jeg satte meg i min bittelille Smart og kjørte hit .. istedenfor å gå slik jeg gjorde da Zenta var med.

Dårlig med trim på kjærringa for tia altså. Og det merkes. Både på humøret og vekta. Det sistnevnte der virker igjen inn på humøret .. så da snakker vi vel om en litt ond sirkel muligens?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Blir vel litt overkill dette. Iallefall for dere som følger meg på Facebook og Instagram. Men, men .. jeg blir ikke fornærmet om du bare lusker ut igjen. ;o)

Jeg startet på Gimle gård. Denne fantastiske plassen som er like fin uansett hvilken årstid vi er i. Her jeg tok tidenes brudebilder, som jeg er sykt stolt av enda, flere år etter. Men skal ikke ta på meg all æren for det, for paret jeg fotograferte var bare så skjønne og naturlige, så hele seansen var bare en fryd. Til tross for våkenetter og prestasjonsangst lang tid i forveien.

Etter en stund forflyttet jeg og bilen min oss til Kristiansand museum. Er noen år siden sist jeg var her og ble en smule sjokkert over det dårlige vedlikeholdet. Var litt slumfølelse over husene, litt sånn fatteslig nabolag; her må du ikke gå aleine etter at det er blitt mørkt. Jaja, heldigvis ikke mitt problem. Jeg har nok med mitt eget hus igrunnen.

En bakgård fra forrige århundre, og vel så det. Fikk litt flashback da jeg vandret rundt her inne. Til gode barndomsminner og spennende opplevelser ved det å vokse opp midt i byen. I den tia da vi ble advart mot å dra til omkringliggende strøk, Tinnheia og Slettheia var verstingene. For der bodde det bare skumle mennesker, utlendinger og ungdom som var havnet på skråplanet. Det rare er at de ble advart om akkurat det samme, men da handlet det om ungene som vokste opp i sentrum.

Jaggu rakk jeg ikke en tur innom Setesdalen også. :o)) Så denne dagen blir skikkelig innholdsrik. Sånn er det når en skal rekke alt på en gang. Det var nemlig ikke slutt med dette. For etterpå var jeg hos frisøren, og på kvelden var drømmemannen og jeg både på kino og ute og spiste. Det var jaggu på tide vi tok en date nå, for så mye som jeg har jobbet kvelder og helger i det siste så har vi jo nesten ikke sett hverandre. 

Husene er jo hentet fra bybildet der jeg vokste opp. I den tia var det kålrabistein på fortauet, nesten ikke biler og masse unger ute i gatene. Men det er lenge, lenge siden det ..

God plass i sola. Var muttens aleine her i dag, bortsett fra en eldre dame som sykla gjennom.

Ganske velfrisert. :o) Hus med pannelugg ..

Fredagens bilde. Dette er det jeg ble mest fornøyd med. :o) Takk for følget forresten, om du klarte å holde deg her inne helt til nå.

I dag var jeg flink og hadde vekkeklokka på 7. Selv om jeg ikke skulle noe. Siden yr-appen meldte sol fra morra’n tok jeg med bikkja og fotoapparatet og la ivei en god halvtime før soloppgang. Men det ble ikke helt som forventet. For sola slapp ikke gjennom skyene, så den fantastiske soloppgangen jeg hadde tenkt å forevige ble det ikke noe av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Litt for seint ute var vi også. Til å få med oss en folketom, julepyntet by. For her var det den ene vareleveringa etter den andre, og lastebiler og trailere over alt. Og sånt kan en jo ikke ha med på bildene! 

Dermed ble det en bryggesleng istedenfor. Her ser du Restaurant Sjøhuset til venstre i bildet.

Veldig tomt i båthavna ..

.. men mer kamp om plassen oppå bryggene.

Broa som dere har sett opptil flere ganger nå. Denne ganga prydet med tre måker.

Bystranda i desember. Kanskje ikke fullt så forlokkende som i juli ..

Otra. Mens vi går oppover langs elvebredden lysner det litt. 

Noen går for å ha båten ute hele året. Sånn i tilfelle det dukker opp en smeigedag ..

Fargerikt. Da jeg var liten var alle husene her grå .. Ikke så langt fra der jeg vokste opp dette. Hadde tenkt å svippe innom min barndoms gate og ta et bilde av barndomshjemmet mitt. Men der hadde de stengt og gravd opp hele kvartalet så det var ikke så mye å vise frem.

Så tilbake til overskriften. Det var skikkelig islagt i dag. Og vi var tydeligvis ute av døra før noen hadde tenkt på å strø. Iallefall ikke andre plasser enn på sykkelstiene på vei inn mot byen. Så ille var det på veien her oppe på toppen som vi bor at jeg nok ikke hadde kjørt noen plass med konebilen i dag, iallefall ikke på litt for gamle helårsdekk, som er det eneste jeg har til den.

Piggene lå selvsagt igjen hjemme. Piggene til å feste på skotøyet altså. For såååå gammal er jeg jo ikke blitt at jeg trenger sånt! Eeeeeh .. det var tilfeller da jeg ønska at de satt under skosålene istedefor å ligge i skuffa i dag. Må bare innrømme det. Så kanskje neste gang?

Det gikk greit. Vi fikk en laaaang tur på 1,2 mil, og selv om farten ikke var så voldsom så fikk vi da både luft og trim. Kjennes ut som om jeg har brukt mange muskler i dag som jeg ikke visste jeg hadde! Sikkert fordi en blir litt anspent av å gå på islagte underlag. Uten pigger. :o)

Det er helg – igjen! Merkelig at uka kan fly så fort, når dagene føles dritlange. Snart er det julaften, jeg har ikke bakt, og har heller ikke tenkt å bake ei eneste lita julekake. Til tross for at vi skal ha huset fullt på selveste julekvelden. Betyr det at jeg er litt uansvarlig og ikke så voksen som jeg burde være? Eller er jeg rett og slett litt tøff som står imot presset som tyter inn fra alle kanter? For det har jo iallefall ikke noe med tidsklemma å gjøre i år. Jeg har aldri hatt så mye tid til overs i hele mitt liv! Men jeg gidder ikke bare i bøtte og lass for at jeg skal ha noen å trøkke i trynet etter nyttår. For det er jo nettopp det som skjer med de julekakene. Jeg spiser dem. Aleine. Og jeg elsker det .. 

God helg fra en heller regnfull plass på Sørlandet.