Jegersberg, et flott turterreng ikke langt fra sentrum. Her har jeg mange barndomsminner fra somrene da vi var små. Var ofte her og badet sammen med mamma og pappa. Men litt er jo skjedd siden den gang. Både med hensyn til stier og fremkommelighet. En skogssti er jo ikke lengre bare et litt nedtråkket område der det har gått mange mennesker på samme plass. Nope. Nå skal det helst være breie grusveier. Sikkert noen som liker det også, men jeg gjør ikke, selv om jeg forstår at det skal være litt fremkommelig for folk i rullestol og med barnevogn. Det er vel derfor det ser ut som det gjør.
Da vi gikk var det sol og blå himmel. Fantastisk! Så jeg valgte å gå til Den omvendte båt for endelig å få sett hvordan det ser ut der i klarvær. Det gikk ikke som planlagt. Da vi var på toppen velta tåka inn over oss. Merkelig. Men det var ganske forbigående, så jeg slapp og vase rundt midt inni tåkehavet på vei nedover igjen.
Laaaangt uti der ligger hytta vår og venter på sommeren. Derfra ser dette fjellet ut som kjølen på en båt, om du har litt god fantasi da, mulig det er der navnet kommer fra? Den omvendte båt, 234 moh, og ei litt svett kjærring, 170 cm på strømpelesten.
Bare et drøyt steinkast bortforbi var det nok et utsiktspunkt. Ble tipsa om det av en kollega tidligere i år, mens jeg enda hadde sånne. Her tror jeg aldri jeg har vært tidligere. Men kunne jo lite godt få det også med meg når jeg først var i området.
Otra – både ut mot munningen og havet, og innover i landet. Må være et fantastisk syn når himmelen er blå!
Flott turterreng litt oppi høyda! Nesten som å være på fjellet.
.. og nå regner det, igjen! Fikk iallefall utnytta det fine været. Rett over 9 km i dag. Og om en god time skal jeg i svømmehallen med eldste barnebarnet og mora hennes. Fatter ikke helt hvorfor jeg sa ja til det, jeg som hater badebasseng og felles garderober ..
Hei der ute. :o) Akkurat nå sover du sannsynligvis, men siden jeg har litt lakenskrekk for tia så fant jeg ut at jeg kunne prøve å skrive et aldri så lite blogginnlegg igjen. For det begynner jo å bli en stund siden. Merkelig egentlig. Sist jeg hadde det litt på denne måten så skreiv og skreiv jeg. Fingrene bare løp over tastene og egentlig var de jo både morsomme og gode mange av de blogginnleggene som ble til da. Nå derimot har jeg ikke lyst til å skrive noe som helst. Det er kaos i tankene, men sykt vanskelig å få ned ordene. Og kanskje er det like greit, både for deg og meg.
Jeg prøver å komme meg ut litt hver dag. Men det er mer et slit enn det er oppløftende. Jeg får ingen overskudd av turene, blir bare sykt trøtt. Hadde det bare resultert i at jeg fikk sove godt og lenge, gjerne gjennom ei heil natt sånn innimellom, så hadde jo det vært fantastisk greit. Men det er visst ikke sånn det funker .. dermed har den mila jeg skulle gå tre ganger i uka blitt både kortere og sjeldnere. Men jeg kommer nok snart tilbake igjen skal du se. Må bare komme meg litt opp fra dette hullet jeg har satt meg fast i.
Det regner og er skikkelig høst her. Men ikke engang det bryr jeg meg så mye som som før. Værsyk. Det har jeg jo alltid vært. Men akkurat nå er været en liten filleting som overhodet ikke betyr en dritt. Og det selv om langtidsvarselet ser ut som selveste syndefloden her på Sørlandet.
I dag hadde jeg en plan om å få gått den mila – og vel så det. Så jeg satt avgårde på formiddagen, i duskregn. Jeg hadde et mål, hadde pakka inn kameraet og var sykt klar for å ta denne turen. Eller, vet ikke helt om jeg tenkte så mye på noe som helst, jeg bare gikk. Men kameraet ble liggende innpakket i plastposen i sekken og bildene ble bare knipsa i full fart med mobilen .. før himmelen åpnet seg og jeg og bikkja fikk skyss helt hjem av dattera som helt tilfeldig kom kjørende forbi da ho var ferdig på skolen.
Resultatet av en litt halvhjerta fotografering ser du over. Bildene er fra Gimle Gård som er en del av Vest-Agder Museet. Jeg har egentlig bare vært her to ganger tidligere i mitt liv. Og begge gangene har jeg lekt fotograf for noen lykkelige nygifte og var så full av prestasjonsangst at jeg ikke fikk med meg hvor flott plassen egentlig er.
Ønsker deg en fin torsdag! Hva enn du måtte fylle den med.
225 meter over havet, med fri utstikt helt til Randesund og hytta – og vi så ikke en dritt! Sånn kan det gå når en velger feil dag å bestige toppen på! Eller så var det yr som ombestemte seg i siste liten, noe gikk iallefall galt.
Turen var grei den, selv om det var regn i lufta og tykk tåke. Vi gikk inn fra Jegersberg, og etterpå viste SportsTrackeren min at vi hadde gått 8,31 km på nesten to timer.
Fra tidligere mener jeg å huske at dette var en laaaaang og slitsom tur. Jeg tok feil. Og jeg var altså ikke et lite barn sist jeg var her, selv om det er ganske lenge siden. Men nå er det jo skrekkelig lenge siden jeg var et barn også da. Vil helst slippe å tenke på det ..
Våkna til en grå og regnfull dag i dag også. Men det skal visst lysne, etterhvert. Noe det egentlig skulle i går også .. Trenger forsåvidt ikke bli så skrekelig fint vær for min del, jeg skal jo på jobb. Og etterpå skal vi ha nok en spinningtime. Om været da er helt knall så blir det veldig feil. Føles dustete å gå inn for å trene når sola skinner, fuglene kvitrer og vi har alle de flotte turmulighetene rett utenfor stuedøra.
Men spinning blir en helt annen type trening. Jeg blir ikke så utkjørt av å sykle langs sykkelstiene/veien her. Men det kan jo ha noe med at en er ute blant folk og ikke tør ta’n helt ut? For eksempel at jeg går opp Tinnheiabakken istedenfor å prøve å trø helt til topps. Ikke så kult å være lilla i toppen og nesten ikke ha pust igjen når det er masse folk rundt. I spinningsalen er det til dels dempet belysning og alle har nok med seg selv. Dessuten er det faktisk gøyere enn å bare sykle, så vi får gruble litt på dette i løpet av ferien tenker jeg: om vi skal melde oss inn på et treningsstudio igjen og dra denne nye livsstilen enda et hakk nærmere noe som likner på skikkelig trening.
Ikke så fint vær her i dag, men ut en tur måtte vi jo uansett. Jeg bestemte oss i går, det går liksom litt lettere når vi avtaler på forhånd. Drømmemannen er ikke så flink til å ta ting på sparket. Tror det har noe med alderen å gjøre, han nærmer seg jo 50 han også, eller iallefall 49. Jeg har endelig innsett at han til tider kan være litt treig i avtrekket, men om det gjøres på riktig måte så blir han ikke så vanskelig å få med.
Lang tur i dag. Bratt og ulendt terreng. Men vi dro avgårde så fort jeg var ferdig på jobb. Bare hjem og skifte til noe litt mer sporty, fylle vannflaska og så ut med oss. Uten middagsmaten skvalpende i magen var iallefall jeg ganske sugen på litt frisk luft etter å ha sittet inne på jobb siden halv ni på morrakvisten.
Jeg liker meg godt ute i marka. Men til tross for at vi var en veldig aktiv familie da ungene var små (for ikke å snakke om da jeg var barn selv), er jeg skremmende lite kjent i skogen rundt Kristiansand. Noe jeg virkelig har skjønt de siste to månedene. Jeg har jo ikke akkurat en velutviklet stedssans og har aldri brydd meg så mye om hvor vi gikk og sånn. Jeg bare dilta etter mannen. Det viktigste var jo at vi kom oss ut. Grilla pølser på bålet, stekte pannekaker av medbragt røre på halvannenliters brusflasker. Dro ungene med fra før de kunne gå. Tror faktisk de fikk en aldri så liten overdose alle tre, for det ble liksom ikke noen utpregede friluftsmennesker av noen av dem ..
Turen startet hjemmenfra. Skal vi på tur, så skal vi på tur. Ikke noen snarveier her i gården! Dermed ble det godt over mila i dag også. Det gikk ikke spesielt fort, så vi var ikke hjemme før godt og vel to og en halv time seinere. Neste gang vi skal gå i de traktene blir det en lengre tur, men da kjører vi inn til der stien starter, tenker jeg. Ble litt mye på asfalt i dag. Og det er jo ikke så gunstig for undersåttene mine.
Kjærringa på toppen! I nyinnkjøpte tights fra Gdansk. Og eldgammel Craft-jakke som jeg fikk på jobb et år i forbindelse med “sykle til jobben-aksjonen”. Sko med hull i tåa, fordi jeg snubla i en pinne på en av de andre turene våre for ikke så lenge siden. Kjipt. Spesielt når skoene er gode og nokså nye også. Jaja, det var dagens outfit. Imponerende sporty, ikke sant?
På vei nedover igjen gikk vi forbi ei jettegryte. Eller Jettegryta, for det fins vel ikke så alt for mange av dem her i de sørlandske skoger. Den er ikke så stor, men likefullt ei vaskeekte jettegryte.
Det var den turen. Det føles ganske deilig når en kommer hjem igjen. Og egentlig var det ikke så verst mens det sto på heller i dag. Dette var en god dag, så jeg lå i teten og dro drømmemannen gjennom løypa. Godt vi kan bytte på det. Og veldig godt at det ikke alltid er meg som kommer hesblesende etter som den digre flodhesten. Jeg kjenner det er lettere å gå ei mil nå enn det var for noen uker siden. Fremgang, den følelsen er god å kjenne litt på. Men jaggu har jeg strevd for det også! Noe jeg må fortsette å gjøre, for det er laaaangt igjen til der jeg har lyst til å være.
To stykker hjemmelaget pizza og noen moreller var kveldskosen i dag. Eller middagen da. Vel fortjent etter en slik tur. :o) Nå er det natta for meg. Sees i morra. ;o)
Kvislevann ligger i Songdalen kommune. For å komme hit tok jeg Den Gamle Postveien via Suldalen over Groheia. Dette er en veldig fin tur, som egner seg for de aller fleste, til og med på sykkel kan du ferdes her.
Fra Suldalen i Kristiansand til Farvannet i Songdalen går veien slik den ble bygget i 1790-årene. Ni kilometer bilfritt turterreng i naturskjønne omgivelser. Siden jeg går hjemmenfra og må tilbake til utgangspunktet ble løypa litt lengre. Jeg snudde ved Kvislevann og gikk tilnærmet samme vei tilbake. Alternativet hadde vært å gå langs E 39, men det er jo ikke fullt så koselig.
Selvfølgelig måtte det jo regne i dag også. Til tider ganske tett. Så vi var nok ikke noe vakkert syn, verken jeg eller bikkja, da turen var over.
13 km ble det, på to timer. 6,5 km i snitt. Så jeg hadde god fart, innimellom jogga jeg litt – tro det eller ei! Men det var speselt i nedoverbakkene da .. Er godt fornøyd med dagens tur, og håper bare kneet også klarte bragden uten at det blir for problematisk i ettertid. Enn så lenge funker det greit! Og akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke hørte på legen som kun anbefalte korte, rolige turer på en halvtimes tid. Det hadde jo vært like ille som å bare spise fem chipsflak fra en helt nyåpna pose!! Altså: En kan egentlig like godt la vær!
Nå er det snart jobb på meg. Og i dag skal jeg rett og slett skeie ut med en salat til kvelds. Jeg er gått tom for NOKA-barer, og middag rekker jeg ikke før jeg skal gå.
Jaggu ble det ikke en liten skogstur i formiddag også. Samme sted som resten av uka. Eller, vi gikk iallefall opp på samme plass. ;o) Fantastisk vær, sol og veldig varmt. Det er rett og slett sommer her hos oss i dag.
Bikkja var varm, kjærringa var varm. Så den med mest pels på benytta sjansen til å dukke seg i ethvert vannhull. Det være seg ei tjønn eller et gjørmehull.
Det florerte av pollen, øynene rant og nesa var tett. Dermed måtte jeg puste med munnen, og jeg slukte minst ei flue på veien. Den satt seg i halsen, så dermed holdt jeg på å hoste meg ihjel også! Melkesyra i beina ville ikke gi seg. Normalt går der over bare vi har klatra opp den første laaaange bakken. Da vi hadde en god halvtime igjen så ble alt bare enda verre. Jeg var kvalm og svimmel, og livredd for at jeg bare skulle besvime dypt inni skogen den grønne. For det hadde jo væt litt for jævelig. Drømmemannen kunne jo ikke akkurat bært meg ut av jungelen heller. Vel, kom meg hjem, og har vært dårlig siden. Ikke en fin tur altså, men trim ble det jo! Mens jeg har ligget på sofaen i halvsvima har drømmemannen funnet ei ny løype for neste tur. Så neida, jeg gir ikke opp. Arkiverer bare denne turen som en litt klein en, og prøver å glemme hele greia.
Ikke visste jeg at vi hadde så mange flotte vann rett i nærheten .. Dette var mens turen enda føltes grei.
Kjekt med kart. Iallefall om vi kan finne ut hvor vi befinner oss på den papirbiten. Greiere med sportsappen, for da viser den jo ei pil der vi står.
Veldig kupert og varierende terreng. Og til tider ufattelig slitsomt. Men neste gang blir det sikkert mye bedre igjen. ;o) Mulig jeg bare hadde litt for lite drivstoff, tom tank, iallefall for lite til en såpass lang tur som dette.
God morgen på en flott, solrik lørdag. :o) I går gikk vi nok en gang rett fra jobb og ut i skogen. Vi har fått skikkelig sansen for denne (for vår del) ukjente Bymarka som har ligget der i alle disse årene, bare fem minutters kjøretur fra der vi bor. Vilt, vakkert og fantastisk som turterreng. Nesten folketomt, for de aller fleste foretrekker muligens disse brede grusveiene og lett ankomst. Slik er det ikke når en angriper hærligheten fra denne kanten. Vi traff riktignok en jogger i går, men han forsvant like fort som han dukka opp.
Vi har funnet ut at dette er tiden å trene på. Rett etter jobb. Bare hjem og skifte i full fart, drikke en NOKA-shake (for min del) og så ut. Ikke sette seg ned, ikke spise noe. Da blir en jo så sykt daff og giddalaus at det gjerne blir med den sittinga. Eller aller nådigst den minste lufteturen, for bikkjas skyld. For tur får ho alltid. Det må ho jo. Men vi har ikke lagt vår sjel og masse svette i disse turene, om du skjønner hva jeg mener.
Nå går jeg for en midre kropp, og det funker. Sammen med NOKA-dietten og mye mer bevegelse begynner kiloene å forsvinne. Og det er en fantastisk følelse. Selvsagt trengs en vanvittig viljestyrke, for alt som kalles snop, brus og skrekkelig mye mat, har jeg kutta ut. Jeg spiser middag. I veldig små porsjoner. Og det er til tider skrekkelig vanskelig å stoppe der. For jeg elsker middag! Men om en bare vil nok, så går det også.
Turen i går startet med trappene du ser til høyre her. Det er opp til Stoheia hoppbakke som er nedlagt for en del år siden. Jeg telte trinnene, men som den halvgamle kjærringa jeg er, så kom jeg litt ut av det da vi var nesten på toppen. Men ca. 300. Får sjekke det en annen gang! Selvsagt var det ikke noen sti videre herfra, så vi kava litt rundt i buskaset før vi kom oss ut på en skogssti der det var lettere å gå. Men ikke for lett. Litt av vitsen er jo at vi skal slite litt, en blir verken sprekere eller tynnere av å bare dasse rundt!
På toppen. En halv liter svette lettere. Trodde kommunen hadde revet denne greia, men det har de ikke gjort. Hele hoppbakken ligger der, det eneste som er vekk er støttene under .. Enkel måte å kvitte seg med noe på. Kant det, og la det ligge. Lurer på om det hadde gått greit om det var en privatperson som hadde gått fra søpla på dette viset ..
Nope, det er ikke en bever! Det er bare Zenta som følte for et bad. Og dette var jo ikke den verste plassen å dyppe seg. For normalt hiver ho seg ut i hvert eneste gjørmehull vi kommer forbi. Om vi ikke er kjappe nok til å si nei. Men ho synes jo det er så stas, og litt gøy må jo ho også få lov å ha det.
En dag må jeg ha med kameraet hit. Men da blir det jo ikke like mye trim. Det er bare så flott her oppe i denne delen av Bymarka. Lurer på om det bare er jeg i denne byen som ikke har visst om dette før nå. Og drømmemannen da. Men han har jo ikke akkurat gått så mye rundt i skogen tidligere .. Å gå tur er kjedelig, i følge ham, og det tar sykt lang tid. Men hva bruker han ellers den dyrebare tia på? Jo, sitte/ligge i sofaen. Og jeg har blitt dratt med. Men nå skal det bli andre boller!
Når det bare blir litt varmere kan sikkert vi også bade her. Selv om jeg foretrekker sjøen, og syns alle ferskvann er ganske ekle og litt for gjørmete. Men etter et par timer rundt i skogen frista til og med dette. Så du skal ikke se bortifra at jeg kommer til å dukke under mitt svette legeme i dette vannet om ikke så mange ukene.
Siste innspurt. Nedoverbakke, og den var jaggu nesten like tung å gå som trappene opp, og mye brattere enn det ser ut her på bildet.
Kjærringa – og turen. På tre uker har jeg gått ned nesten seks kilo. Det føles fantastisk deilig! Det er mye slit, men akkurat nå kjennes det absolutt ut som om det er verdt det.
Nesten ei mil ble det i går. I veldig ulendt terreng. Så selv om gjennomsnittsfarten ser elendig ut her, så har vi jaggu jobba for å komme fremover. Og kneet mitt funker foreløpig helt greit.
God helg til deg som stikker innom. :o)
#noka #slanking #littlettere #utpåtur – Midtlivskrise på facebook finner du HER.
I går, rett etter jobb, hadde drømmemannen og jeg en flott tur i skogen. En plass vi aldri har gått tidligere faktisk, selv om det er i bymarka. Og her vettu, åpenbarte det seg den ene flotte skogsstien etter den andre. Akkurat slik jeg liker å gå tur på. Ikke grusa, bred vei for rullestoler altså. :o) Og det beste av alt var jo nesten at vi ikke traff et eneste menneske. Det er garantert ikke siste siste gang vi går her.
Nesten åtte kilometer. Må si meg fornøyd med det. Tatt i betraktning stigninga og underlaget vi til tider gikk på så var det ikke akkurat en kosetur dette her. Men det gjør jo ikke noe, for litt av vitsen var jo å få beveget litt på liket da. Og i dag ledet jeg an! Hoppa fra den ene gresstusta til den andre, som ei nett lita fjellgeit .. eeeeehm .. ja, iallefall nesten. Jeg hadde en ekstremt god dag. Lenge siden det kjentes sånn ut, alt sammen. Vil gjerne ha flere slike.
God morgen, forresten! Her er det straks avgårde til jobb igjen. Etter ei litt varm og merkelig natt.. Ikke akkurat heteturer, men den termostaten min er fortsatt ikke helt på merkene. Lurer på når det skal ordne seg. Ja, ja .. det har vært adskillig verre enn dette!
Romsviga i Søgne er et gammelt kystbruk med flere bygninger. Det eies av Vest-Agder fylkeskommune og hele området rundt huset er tilgjengelig for allmennheten. Her finnes badestrand, svaberg og brygger.
Vi skulle egentlig ikke hit, men kom gjennom skogen (les: vi kom klatrende ned den fjellknausen fordi vi hadde gått litt vill) og plutselig lå den idyllen foran oss. Absolutt ikke en dum plass å ramle over. Her er til og med kafe, og i følge Facebooksiden til Romsviga så skjer både det ene og det andre her innimellom. Kanskje verdt å føge med på?
Vi var så heldige å få en titt innom snekkerverkstedet. Ei hyggelig dame spurte om det var første gang vi var her, og akkurat det var nesten litt flaut å svare ja til. Tenk å bo i byen og aldri ha vært her da! Ho låste opp snekkerverkstedet bare for oss, og jeg fikk til og med lov å ta bilder.
Hvis du heller ikke har vært her, og befinner deg i nærheten, er plassen vel verdt et besøk. Bildene er, tro det eller ei, tatt med min nye iPhone 5. Det kan kalles mobilkamera det! ;o))
Det må ikke være sol og blå himmel for at det skal bli fine bilder. Selv om jeg absolutt foretrekker det ..
Disse bildene er tatt i Marvika utenfor Kristiansand. Veldig lite jeg har vært her, for tidligere var dette militært område, og helt utilgjengelig for oss vanlige, dødelige.
