I dag våknet vi til snø. Store, hvite filler som daler ned. Åh! Det er så vakkert! Og nok til å få meg sykt fort ut av dyna og ut i skogen. For om en skal oppleve vinteren i Kristiansand så er det slik man må reagere. I rekordfart altså. For plutselig så er det over igjen like fort som det kom, og vi er tilbake til slaps- og søleføre.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes snø er så deilig. For jeg kan jo ikke fordra alt det der som hører vinteren til. Ski, skisport og sånne ting er helt uinteressant faktisk. Skuffe kunne jeg gjerne gjort, eller tatt en svingom med snøfreseren da, men den er drømmemannen så redd for at jeg helst ikke bør røre den. Akkurat som om det er så innmari vanskelig! Likevel lar jeg han bare leve i den troa at jeg ikke skjønner den der innretningen, om det er det han foretrekker, men da får han jaggu skuffe selv også.
Som du ser er det ikke akkurat metervis av snø vi snakker om. Men et fint lite pudderdryss på bakken og masse snøflak i lufta. Noe som utløser en haug av lykkefølelse her hos meg. Omtrent som badinga. Disse lykkehormonene mine blomstrer tydeligvis best under slike merkelige forhold.
Og Jonas er helt enig! Han oppfører seg som en valp igjen bare det er litt hvitt på bakken. Da vi kom hjem fra en times tur i skogen gikk han rett ut i hagen og ble bare liggende der og snø ned. Merkelig bikkje!
Jeg har hatt en koselig kjas med en skikkelig solstråle i dag. Kona til en tidligere kollega kom innom og hentet noe. Men ho ble bare stående i ganga, for ho hadde også vært på tur med hunden og var gjennomvåt. Sykt blid og positiv dame, og slikt har jo en viss smitteeffekt. Når ho skriver meldinger, eller noe på face, så går det ikke an å ikke smile når en leser det. Ho har en egen evne til å spre glede og solskinn rundt seg. Selv på en overskyet dag.
Vi har snakket flere ganger om at ho skal komme på besøk. Men det blir lissom aldri noe av det. Enda så koselig det er når vi møtes sånn helt tilfeldig. Jeg må visst ta meg sammen og be ho på kaffi snart. Nå har vi jo fått i gang kaffimaskinen igjen, og da er det jo sykt enkelt det der, selv for ei som aldri har drukket så mye som en slurk kaffi selv. Kanskje jeg kan friste med litt hjemmelaget hvetebakst også? Jepp, der tenker jeg at jeg har en plan …
Kos deg med tirsdagen da! Enten du har snø eller ei.
Hei der ute. I dag har vi hatt sol og fint vær hele dagen! Himmel så utrolig deilig det var. Og vi fikk virkelig utnytta det, drømmemannen, Jonas og jeg. Det ble tur til Ravneheia, 144 moh. En bitteliten topptur altså.
Det er veldig fint der. Nesten så en glemmer alle trappene en må gå opp. Men så blir du belønnet med den utsikten da, når du kommer til topps. Vi laget oss en liten rundtur oppi heia der, det ble i underkant av 5 kilometer, og vi var absolutt ikke aleine om å lufte vettet og julekiloene denne lørdagen.
Midt inni granskauen traff vi to damer som lurte om jeg var på Instagram! Juuuhuuu. Jeg er blitt kjendis! Det var litt flaut egentlig, men litt gøy også. Jeg fikk skryt for alle de fine bildene jeg la ut, og de hadde til og med fått med seg at jeg bada.
Ja, altså, det er bare å si ifra om du vil ha autografen … 😉
Kan godt ha en reprise eller to av denne dagen. Som en avveksling til regnværet var det som en vitamininnsprøytning. Jeg burde virkelig tenke alvorlig på å flytte fra dette landet altså. Det er for spesielt interesserte dette her. Er helt sikker på at jeg hadde hatt en mye bedre hverdag om jeg hadde bodd en plass der det var sol og varme.
Tirsdag, og det har pøst ned i hele natt. Jeg har forsåvidt sovet tålig greit, men måtte opp og ta noe smertestillende en gang midt på natta. Det er heldigvis sjeldent. Men gårsdagen lå på toppen av smerteskalaen. Fatter ikke at det går an å ha det så forbanna vondt uten at det vises på noen som helst prøver. Det skulle ikke gått an! Det verket som besatt over alt, til og med i tennene og helt ut i fingerspissene. Men i dag er det heldigvis hakket bedre …
Vi har vært på en bitteliten topptur på morrakvisten. Jonas og jeg. Dueknipen, den toppen vi har omtrent to kilometer fra dørmatta vår. Der det er flott utsiktover hele byen. Den toppen jeg har sittet på utallige ganger, bare for å få med meg soloppgangen eller -nedgangen. Der har jeg sittet og trøstespist, latt tårene få fritt utløp over alle livets urettferdigheter, eller rett og slett bare vært der for å nyte utsikten. Den aller første turen drømmemannen og jeg var på, var nettopp hit opp. Jeg hadde aldri møtt han før, ikke en gang sett bilde av han. Likevel inviterte jeg han med på en luftetur med hunden. Og siden har vi fortsatt å gå tur.
En velbrukt topp for min del altså. Ble litt overrasket over at det faktisk er mange som har vokst opp her som aldri har vært på Dueknipen. Jeg er jo såpass nysgjerrig at jeg vil vite hva som er rundt meg i nabolaget, når det gjelder natur og fine turområder. Når det derimot gjelder naboer og sladder så bryr jeg meg ikke en døyt. Jeg aner ikke en gang hvem som bor i husene i gata vår, bortsett fra de aller nærmeste som har bodd her like lenge som meg, minst 20 år altså.
I dag er det syforening igjen. Hos ho som har det så fint over alt, både ute og inne. Som bor på en plass som er både hytte og hus på en gang. Der kunne jeg faktisk ha bodd. Problemet er jo bare det, at det hadde nok ikke sett slik ut om det var mitt … det er jo ingenting i veien for at jeg kan få det fint her også. Om jeg bare hadde hatt litt mer overskudd. Men det har jeg jo ikke. Jaffal ikke lenge nok til å få ferdigstilt noe, og da lar jeg heller bare vær.
Ho har forresten en flott instragramkonto. Du finner den HER om du vil ta en titt.
Dette er ikke fra samme topp. Men bare et steinkast fra huset vårt. Om du føler du har sett utsikten før, så stemmer nok det. Jeg stopper rett som det er her, for å se på havet og skyene. Uansett vær. Og bildene derfra deler jeg villig vekk både her og der.
Kos deg med tirsdagen da. For akkurat denne kommer aldri tilbake …
Vi tok en litt lengre tur i nærområdet i dag, Jonas og jeg. Været så veldig fint ut da vi gikk ut litt etter 8.30, men vi rakk altså ikke hjem igjen før himmelen åpnet seg. Typisk!
Det ble Eigevannet rundt. Treffer aldri noen på den strekninga som går rundt på “baksiden” av vannet. Det er mye opp og ned her og faktisk litt slitsomt, så det er kanskje grunnen til at de andre holder seg på rett side. Helt greit for meg, for da kan Jonas løpe løs. Eller løpe og løpe, han dasser jo stort sett bare rundt beina mine. Løping er ikke akkurat hans greie …
Hoppsann! Han virker veldig treig og tung, men er veldig flink til å klatre og komme seg frem i skogen. Og han elsker det! Han som ikke en gang har gidder å hoppe inn bak i bilen, men står og venter til han blir løfta, hopper over det ene etter det andre når vi er ute og går tur. Han tusler logrende avgårde og bare nyter å gå løs, selv om han altså ikke går så mange meterne bort fra meg.
Det går mange stier inni skogen her. Men denne ganga klarte jeg faktisk å ta den rette! Det har aldri skjedd før, sånn ved første forsøkt jaffal! Jeg er jo ekspert i å gå feil, så de fleste turene jeg tar på egenhånd er litt sånn på måfå. Men det gjør jo ikke noe, for vi kommer jo alltid ut igjen en plass. Om enn ikke akkurat der jeg hadde tenkt. 😉
Jonas’ faste vannhull. 🙂 Det fins også mange andre pytter og gjørmehull langs stiene her, men jeg forsøker jo å holde han unna de. Noe som ikke alltid er like lett. Det er også ei lita strand her, men tror ikke jeg noen gang har bade der. Jeg foretrekker sjøen, men i år har jeg faktisk ikke bada i det hele tatt. Har ikke hatt på verken bikini eller badedrakt heller. Det har vel aldri skjedd i historien før!
Hestefallstjønn, et annet lite tjern her inne. På de 20 årene jeg har bodd her har det krympa betraktelig! Det gror sykt godt langs kantene, gi det 20 år til så er sikkert tjønna historie!
Fin start på dagen dette. 🙂 Men vettu, jeg glemte å ta med kameraet, så dette er mobilbilder.
Heisann der ute. Her regner og blåser det så det knaker og knirker i hele huset. I natt hadde det kommet litt snø faktisk, såpass at plenen var helt hvit, men det er borte igjen nå.
Langturen i går gjorde jo sitt til at dagen i dag ikke er helt bra. Men gårsdagen var topp, så da skal jeg vel klare meg gjennom avstraffelsen også, selv om jeg synes det er veldig kjipt at det må være slik. Og ja, jeg har altså vært ute på morraturen for lenge siden. Til tross for laber form og drittvær.
Den koselige stien til høyre på bildet over fører rett opp til huset vårt. Eller mellom oss og nabo’n da. Men den er ikke fullt så koselig når du kommer litt oppi høgget der, for da er det slutt på grusen og det blir mer et gjørmehull en må vasse gjennom før en kommer opp til husene. På denne tia av året blir det veldig skitten bikkje om vi går der, og om sommeren er det veldig grodd igjen. Er sikkert bare meg som går der innimellom, og det er jo ikke nok til å holde stien åpen.
Litt synd egentlig. Kunne bare svippa ned der via hjørnet på tomta faktisk. Eller sendt ut Jonas på automatlufting innimellom. Selv om jeg tviler på at han hadde gått så mange meterne før han hadde ombestemt seg, om han i det hele tatt hadde tråkka utforbi tomtegrensa. 😀 Før vi fikk denne hunden hadde vi ikke gjerde rundt tomta, men av hensyn til naboene så tenkte vi at det var like greit, for alle er jo ikke akkurat overbegeistra for et så stort dyr. Men uten gjerde så hadde vi rett som det var rådyr på besøk i hagen, og de forsynte seg jaggu godt av tulipaner og andre godiser som grodde her. Nå er det slutt både på rådyrene og blomstene, for da fibroen inntok huset slutta gartneren å fungere. Rådyrene hører vi bare innimellom, og det meste i hagen er daua!
Det er ei lita strand ved dette vannet. Sjeldent jeg har sett folk der da, men i fjor rusta kommunene opp litt og fylte på ny sand. Så det ser ganske fint ut, men stort sett tror jeg det er hunder som bader der.
Ingen tur i skogen på Tinnheia uten bakker! Sånn er det bare. I dag var det tungt, veldig tungt. Selv om jeg ikke valgte den verste runda. Og bikkja hadde heller ikke spesielt lyst til å ut. Men han blir så mye roligere når han får denne morraturen. Han ligger ikke og venter på at noe skal skje og hopper forventningsfullt opp bare jeg beveger meg, så sånn sett er det verdt det. Uansett formen min.
Her er det fint. Det er faktisk en av de koseligste, små stiene i hele nabolaget. En hyggelig start på dagen med andre ord. ♥
Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!
Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!
Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.
Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.
Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!
Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.
Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.
Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.
Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.
Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.
Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.
Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.
I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.
Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …
Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.
Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.
I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.
Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.
Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. ♥ Heldige meg.
Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.
Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.
Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.
Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.
Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …
Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.
Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.
Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.
Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …
Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.
Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.
Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.
Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.
Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.
Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …
Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.
Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!
Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?
Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …
Heisann dere! Her har det snødd og snødd, to døgn i strekk. Det blir en del snø av det. Og det er ikke akkurat noe vær å drasse tre unger ut i, så vi har bare vært inne. Bortsett fra Jonas og meg, som lurte oss ut en liten time i dag morges.
Det var godt og frisk for å si det sånn. Ikke så lett fremkommelig heller. Det var nok blitt brøyta i natt, men de har tatt sykkelstien først, og så veien. Det er ikke spesielt lurt egentlig. Og om du er som brøytemannskapene, og ikke forstår hvorfor, kan jeg herved opplyse om at snøen fra kjørebanen faktisk bare flytter seg inn igjen på sykkelstien … den forsvinner lissom ikke i lause lufta. Selv om noen tydeligvis tror det, der de freser avgårde mens snøspruten står rundt dem.
Og laaangt nedi her så er det altså et par orange fjellstøvler. Vi vassa i snø til langt over knærne! Veldig eksotisk egentlig. Ganske gøy faktisk. Er ikke helt sikker på om drømmemannen er like lykkelig, der han er ute for andre gang og skuffer i dag. Verandaene nå. Veien inn til oss ble akkurat brøyta kl. 15, så fra vårt nabolag har ingen kommet verken ut eller inn.
Denne lille rundturen er rett nedenfor huset vårt. Det er ikke så lange biten, normalt en snau halvtime. Men i dag tok det nesten dobbelt så lang tid. Det er sjeldent jeg treffer andre her. Derfor er det en grei plass å la Jonas få løpe litt fritt. Eller løpe og løpe, han valser som regel bare rett rundt beina mine uansett om han er i bånd eller ikke.
Men han liker snø da. Det er kjempegøy! Så da kan han frese rundt litt på egenhånd. Eller aller helst frese rundt litt rundt meg. For det er tydeligvis veldig viktig å passe på matmor …
Da var vi nesten ute av skogen. Tilbakeveien er på sykkelstien. Og det er bakke hele veien opp.
Her bor vi. På ei hjørnetomt. Like greit hver vinter. Om det kommer riktig mye snø kan vi beholde den lenge i bedet ved inngangspartiet. For her lesser de opp som den naturligste ting i verden. Og ingen tenker på at jo høyere og større haugen blir, jo lengre blir det for oss å skuffe ut til veien. Eller for drømmemannen da. Og det er innimellom ganske irriterende når de legger fra seg den digre brøytefonna langs gårdsplassen vår. Rett etter den er rydda. De kunne i det minste sveipa innom og tatt med seg fonna dit de legger fra seg resten av snøen.
Og sånn så Jonas ut etter en liten time ute. Både foran og bak. Ser ikke ut som om det plager han nevneverdig mens vi er ute. Og det smelter jo etterhvert når vi kommer inn igjen. Potesokker tenker du kanskje … jepp, det er bare det at det ikke fins noen som er store nok! Det gjelder regndekken og vinterdekken også. Helt umulig å få fatt i til en hund på denne størrelsen. Vi har også sett på hestedekken, men de blir alt for lange.
Da var det bare resten av søndagen igjen! Og så var denne helga også over. Jeg er trøtt som ei vaskefille … sover jo ikke så godt når barnebarna er på besøk. På en måte har jeg mer nattevakt. Sånn i tilfelle de griner eller drømmer eller noe. Det er ikke bevisst, det blir bare sånn. Og om jeg virkelig sovner godt et lite øyeblikk, så må jeg rundt på rommene midt på natta for å se om alle har det greit nå jeg våker igjen. Snakk om å være teit da?! Ungene sover jo som bare det, så det er ikke deres feil en gang.
Håper du har hatt en fin søndag. Nå skal jeg bare rydde litt her, og så tror jeg faktisk jeg skal ta en dusj og vaske håret. For stort trøttere enn dette kan jeg neppe bli! Dermed slipper jeg å miste så mye energi på selve dusjinga. For det går jo ikke an å miste noe en ikke har. Er det ikke sånn da?
