Enda en fin dag!

Tenker ikke bare på været da altså. Men formen! Og det er jo helt utrolig at den kan være slik to dager på rad! Jeg våknet tidlig, etter å ha tatt en innsovingstablett vel og merke, for ellers kan jeg bare glemme det der med at morgenstund har gull i munn … enda så morrafugl jeg har vært i hele mitt liv! Jeg var oppe før hanen galte, koste meg med en kopp te på terrassen på hytta før alle de andre sto opp. Bare meg og stillheten. Akkurat det savner jeg veldig. Men nå skal jeg ha litt hjelp med den sovinga noen kvelder/netter fremover. Og da blir det meste mye bedre, tenker jeg.

Har vært veldig effektiv i dag. Rakk akkurat å male andre strøket på veggen ute før sola kom rundt. Pent er det ikke, men bedre enn det var. Det er en veldig utakknemlig jobb å male gammel kledning som egentlig er moden for å skiftes ut. Når det har flassa og er blitt skrapt så blir det bare ikke fint. Men nå ble det vår kriseløsning, og nesten gang det skal gjøres noe utvendig så er det ikke maling, men ny kledning. Det er jaffal helt sikkert, og da skal vi ha noe som vi ikke trenger å male på så lenge vi bor her.

Men det dukker stadig opp nye ting å henge fingrene i! Eller for å si det på en annen måte: bruke pengene på. Etter at drømmemannen vaska og spylte inni hagebua så trengs det et strøk eller to der også … Gammelt hus = masse jobb. Men jeg trives godt her, og kan ikke helt skjønne hvor jeg ellers skulle ha bodd. Så jeg får prøve å smøre meg med noen tonn tålmodighet. Ta litt av ganga. Og det kommer jo garantert bedre tider enn dette. Kanskje ikke helsemessig, men økonomisk. Da blir det meste litt lettere. For de som sier at penger ikke betyr noe, de har nok allerede alt for mye i utgangspunktet!

Vi har vært ute i fire timer. Jonas og jeg. Pluss at vi har kost oss helt nede i sjøkanten ved Myren Gård. Fantastisk nydelig vært altså, det er nesten ikke til å tro. Det skumle er jo at det kan være det er sommeren som er kommet nå, og da blir det heller litt stusselig når drømmemannen skal ha ferie … men enn så lenge får vi bare nyte det så godt vi kan og ta resten som det kommer.

Det var mange unger på Myren Gård. Barnehager som var ute i små grupper. Så Jonas fikk mye oppmerksomhet. Han er jo diger … for de som ikke er vant til han. For meg er han jo selvsagt “lille venn”, Jonassen eller Gnurulf (siden han klenger sånn). Selvsagt skjønner jeg jo at han er stor, for aldri tidligere har jeg hatt en hund en kan klappe på ryggen mens vi går tur, uten at jeg må bøye meg ned! Har heller aldri hatt en hund som peser sånn når han går. Det er nesten så jeg tror han feiler noe. Og det har jeg sagt helt fra vi fikk han. Men veterinæren finner ikke noe galt, ikke er han feit heller. Så da er det nok bare fordi 84 kilo er mye å dra på, selv for en med fire bein. Egentlig burde han vært supersprek etter alle de turene vi har, men det er han ikke. Og da er vi jo to!

Mer kosete hund skal du lete lenge etter. Nesten synd han ikke kan ligge i fanget. For han kommer stadig vekk bort og klemmer seg inntil, akkurat som han vil gi en klem. Og han klemmer hardt!

Ingen dum plass å ha pause på. Helt for oss selv, mens det var et yrende liv bare rett over heia satt vi helt i fred og hørte bølgene skvulpe mot fjellet. Langt der ute en plass ligger hytta og venter på at vi skal åpne for sesongen … og nå har vi iallefall fått tilbake båten, forhåpentligvis med en motor som funker. Så kanskje det blir hyttetur til helga?

Med utsikt mot sentrum. Det er en nydelig plass å går tur dette her, selv om jeg liker meg best midt inne i skogen eller ute langs havet, og ikke i parker eller der det er så mange andre. Men innimellom er det et greit alternativ dette. For jeg liker jo forandringer også, de samme stiene dag ut og dag inn blir fort litt kjedelige.

Håper du har hatt en flott dag du også!

En svipptur i Bymarka – og besøk av barnebarna

Søndagsturen gikk i nærområdet vårt. Eller hva er egentlig et nærområde? Jeg tenker på det som et område vi kan spasere til. Uten å være avhengig av bil. Mulig min definisjon av nærområdet er litt videre enn det de fleste andre har. I går kjørte vi, fordi vi er så drittlei denne bakken vi må opp igjen for å komme hjem.

Vi parkerte innerst i Paradis. Det høres jo flott ut, men det er bare et boligområde klin inntil jernbanelinja. Mellom det innerste rekkehuset og en trafostasjon starter stien. Eller bakken da, for det er en ganske god stigning til å begynne med. Her gikk vi opp.

Fritt og deilig. Og veldig lite folk på denne tiden av dagen. På toppen der får en rett og slett en aldri så liten høyfjellsfølelse. Været var som du ser helt perfekt for halvannen time i skogen sånn utpå ettermiddagen.

Det er veldig godt merka. Og ekstremt mange løypenett og stier i området. Vi kom ned igjen i Ravnedalen på vår tur, og måtte gå litt langs veien for å komme tilbake til bilen igjen.

Trappa ned til Bånetjønn er en opplevelse i seg selv. Veldig bratt! Såpass at en av oss må gå først ned et stykke, og så rope på Jonas. Vi tar den i tre omganger. Tar ikke sjansen på å gå med han i bånd ned hit, eller la han gå bak som jeg pleier når vi er på tur og skal ned en bakke. Om han får litt for mye fart, eller snubler, så hadde vi jo ramla ned sammen. Hadde vi sluppen han ned på egenhånd, så kunne vi jo risikere at noen hadde fått hjerteinfarkt om han plutselig kom rausende ned på stien under.

Vi går rundt vannet og kommer ut hit. Rett ovenfor Ravnedalen. Her er det flott utsikt over bydelen Grim og ned til sentrum. Helt ut til Byfjorden. En tidligere tur omtrent i samme området kan du se HER.

Cafe Generalen i kveldslys. Det var her vi hadde årets første utevaffel for et par dager siden. Nydelig plass, hele året. Litt mer folketomt i går da, siden vi kom etter stengetid. Jeg håper de hadde masse folk innom, for det hadde vært veldig synd om denne plassen dukket under for coronaen.

Jeg hadde besøk av mine to døtre og fire barnebarn før vi var på tur. Veldig spontant. Det ble enda flere utevafler, denne ganga på egen terrasse. Siden ho ene der ikke er så glad i sosiale medier blir det dårlig med bilder av det. Synd egentlig, for dette var påskens høydepunkt for min del.

Det var helt ubeskrivelig deilig å se dem igjen. Og alle jentene hadde vokst ufattelig mye den siste måneden. Klemming er jo helt umulig å unngå når det gjelder ungene. Jeg forsøkte ikke en gang! Når de to eldste barnebarna sto foran meg og spurte om det var lov å gi meg en klem, da fortrengte jeg alle retningslinjene og klemte i vei. Ikke har jeg tenkt å holde meg så lenge vekk fra dem igjen heller. For så deppa som jeg har vært den siste uka er jaggu ikke bra det heller. Ingen av oss er syke, men det er jo egentlig ikke noen forsikring. For veldig mange har jo viruset selv om de føler seg friske … det er vel kanskje det som er mest skummelt med hele greia.

Og om en uke åpner barnehagene og småskolen igjen. Lurer virkelig på hvordan det skal gå. Ikke minst hvordan de som jobber der skal håndtere dette. For små unger hoster og snørrer jo nesten hele tiden. Skal de da bare begynne å sende dem hjem igjen, en etter en? Og plutselig er vi like langt som da alt stengte … misunner virkelig ikke de som skal avgjøre dette.

Min søndag var en av de beste dagene på lenge. Håper du også har hatt det bra, og at du og dine holder dere friske. Faktisk kjenner vi ingen som har blitt smitta, til nå. Ikke alle er så heldige …

Svett inni og blaut utenpå!

Eller kanskje heller gult er kult? Ja, noe i den duren jaffal. Det siste hørtes best ut, mens det som står i tittelen er nok det mest riktige. Jeg har kjøpt ny regnfrakk. Sånn ekstra lengde vettu, slik at jeg skal slippe den hersens regnbuksa bare det regner litt … men “å regne litt” er ikke beskrivelsen av været på Sørlandet for tia. Så buksa måtte på den også gitt. Ei gammel, slaskete ei som ikke er så veldig vanntett lengre. Og med litt feber, særdeles dårlig pust og en elendig form så ble det skrekkelig klamt etterhvert.

I dag gikk jeg tur i pysjbuksa. Altså, den var under regntøyet da. Ikke som før i tia når jeg like godt tok en tur i Grønndalen på kveldsluftinga iført min flotte røde silkepysjamas. Var sjelden jeg traff noen så seint, så det spilte jo ikke noen rolle hva jeg hadde på eller ikke. Og som regel hadde jeg slengt en genser over skuldrene. Den hjalp sikkert sykt godt på helhetsinntrykket!

Jeg hadde ikke tenkt å gå noen tur i dag heller. Men så er det det dilemmaet da, at om jeg ikke går tur, så blir det ingen tur på bikkja heller. Jaffal ikke lengre enn en kilometer. For drømmemannen gidder ikke gå i skogen aleine, og Jonas kan ikke gå på automatlufting! Så ender jeg, den syke, opp med ekstrem dårlig samvittighet sånn i tillegg til alt annet. Dermed kan en jo likegodt pese seg gjennom ei runde. Jeg peste mer enn godt var, så runda ble bare halvparten av det jeg hadde planlagt. Men tur ble det!

Det ble bare drøye fem kilometer. Og det var mer enn nok i dag. Ikke traff vi verken mennesker eller dyr på den timen vi var ute. Om det er været eller corona-frykten vet ikke jeg.

Det var tungt å gå i dag. Jeg hoster nesten ikke, men føler meg slik jeg pleier etter å ha hosta meg mest fordervet i 3-4 uker. Tungpustet, tett og pipende. Følelsen av å få for lite luft. Rart egentlig. For forløpet pleier aldri å være på denne måten. Har jo glatt hoppa over det stadiet der jeg hoster så jeg tisser på meg. Selv om akkurat det er helt ok og absolutt ikke noe savn i det hele tatt.

Om du nå tenker at sånn skal du aldri gjøre. Vel, da kan jeg fortelle deg at det skal du sannsynligvis. Etterhvert. Bare du blir gammel nok og har hostet lenge nok. Det er faktisk veldig mye du kommer til å oppleve når du er mellom 50 og 60 som du aldri i din villeste fantasi hadde sett for deg når du var yngre. Mesteparten er ikke av det positive slaget heller akkurat. Overgangalderen for eksempel, det er ikke en overgang i det hele tatt. Det mennesket som kommer ut på den andre siden der, om du overlever vel og merke, det er ikke deg selv slik du trodde du var. Det er noe helt annet, som du må bli kjent med på nytt enten du liker det eller ei.

Eeeehm … det er fint i skogen selv om det regner. Er veldig glad jeg har kommet over den sperra som gjorde at jeg synes det var et ork å gå ut i drittvær. For da hadde jeg jaggu ikke kommet meg mye ut de siste 8 månedene!

Denne hunden har ikke skjønt vitsen med disse flotte broene. De som skal få deg over det ene gjørmehullet etter det andre sånn temmelig tørr og rein. Jeg har gitt opp for lenge siden, og lar han bare sige ned i elendigheten ved siden av. Når 84 kilo hund ikke vil balansere på plankene, så vil han rett og slett ikke!

Og vann, det smaker aller best fra en pytt ala dette! Eller i ei bøtte i hagen, der det har stått i månedsvis, med litt påfyll fra værgudene i ny og ne. Men vannskålene inne nekter han å drikke av, om han ikke ser at vi fyller på dem.

Dette var en liten hilsen fra ei litt redusert sørlandskjærring. Jeg har til og med avlyst syforeninga i kveld, og da er det ille. Å si nei til å møte andre mennesker, ha noe sosialt, det sitter ganske langt inne altså. Er det noe jeg har litt for lite av her i livet så er det det sosiale, og penger på bok. Som mi bestemor ville ha sagt. Jeg er hakket mer digital enn det heldigvis, så for meg holder det at jeg kan se hvordan det står til på nettbanken.

Fin kveld til deg. 

Postkortstemning rett utforbi døra

God formiddag på tampen av februar. Her snør det for tredje dag – på rad! Ikke akkurat hverdagskost for sørlendingene dette. Og i går hadde vi altså den flotte dagen! Det var som å vandre fra det ene postkortet til det andre. Snø, sol og blå himmel. Så utrolig fint i forhold til alt regnet og vinden vi har hatt i det siste.

Som jeg har sagt før. Nå er det om å gjøre å smi mens jernet er varmt. Altså; Komme seg ut mens snøen fortsatt ser ut som snø. Før den forvandler seg til grå slush. For den forvandlinga skjer normalt på rekordtid her hos oss, og da er ikke vinteren lengre så fristende.

Vi tok en tur til Dueknipen, Jonas og jeg. Det er jo bare rett borti hogget her, men i går føltes det rett og slett som om vi hadde dratt litt innover i landet. Til den fine vinteren, slik den fremstilles på postkort fra Norge, eller slik den tar seg ut når noen som har vært på hyttetur i fjellheimen legger ut bilder på sosiale medier.

Winterwonderland. Ikke så mye mer å si om det.

De fleste sporene stoppet, og snudde her! Vi tok likegodt turen til topps. Litt vanskelig å gå, og våre spor var de første som seig ned i snøen der oppe. For det var akkurat det vi gjorde, seig ned minst til over ankelen. Og det er jo ganske eksotisk for oss som har vært litt bekymret for å drukne i syndefloden denne høsten og vinteren.   

Sånn er det vinteren burde ha sett ut. Over hele landet! Jeg tenker jo at det alltid var slik da jeg var barn. Hvit, tørr og flott snø. Og haugevis av den. Tenker du noen ganger at alt var annerledes før i tia, vinteren var hvit og kald uke etter uke, sommeren minst like lang, men supervarm med sol fra morra til kveld. Er det virkelig bare noe jeg innbiller meg?

Jippi! En smak av vinter – igjen!

I dag våknet vi til snø. Store, hvite filler som daler ned. Åh! Det er så vakkert! Og nok til å få meg sykt fort ut av dyna og ut i skogen. For om en skal oppleve vinteren i Kristiansand så er det slik man må reagere. I rekordfart altså. For plutselig så er det over igjen like fort som det kom, og vi er tilbake til slaps- og søleføre.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes snø er så deilig. For jeg kan jo ikke fordra alt det der som hører vinteren til. Ski, skisport og sånne ting er helt uinteressant faktisk. Skuffe kunne jeg gjerne gjort, eller tatt en svingom med snøfreseren da, men den er drømmemannen så redd for at jeg helst ikke bør røre den. Akkurat som om det er så innmari vanskelig! Likevel lar jeg han bare leve i den troa at jeg ikke skjønner den der innretningen, om det er det han foretrekker, men da får han jaggu skuffe selv også.

Som du ser er det ikke akkurat metervis av snø vi snakker om. Men et fint lite pudderdryss på bakken og masse snøflak i lufta. Noe som utløser en haug av lykkefølelse her hos meg. Omtrent som badinga. Disse lykkehormonene mine blomstrer tydeligvis best under slike merkelige forhold.

Og Jonas er helt enig! Han oppfører seg som en valp igjen bare det er litt hvitt på bakken. Da vi kom hjem fra en times tur i skogen gikk han rett ut i hagen og ble bare liggende der og snø ned. Merkelig bikkje!

Jeg har hatt en koselig kjas med en skikkelig solstråle i dag. Kona til en tidligere kollega kom innom og hentet noe. Men ho ble bare stående i ganga, for ho hadde også vært på tur med hunden og var gjennomvåt. Sykt blid og positiv dame, og slikt har jo en viss smitteeffekt. Når ho skriver meldinger, eller noe på face, så går det ikke an å ikke smile når en leser det. Ho har en egen evne til å spre glede og solskinn rundt seg. Selv på en overskyet dag.

Vi har snakket flere ganger om at ho skal komme på besøk. Men det blir lissom aldri noe av det. Enda så koselig det er når vi møtes sånn helt tilfeldig. Jeg må visst ta meg sammen og be ho på kaffi snart. Nå har vi jo fått i gang kaffimaskinen igjen, og da er det jo sykt enkelt det der, selv for ei som aldri har drukket så mye som en slurk kaffi selv. Kanskje jeg kan friste med litt hjemmelaget hvetebakst også? Jepp, der tenker jeg at jeg har en plan …

Kos deg med tirsdagen da! Enten du har snø eller ei.

Jeg har sett lyset!

Hei der ute. I dag har vi hatt sol og fint vær hele dagen! Himmel så utrolig deilig det var. Og vi fikk virkelig utnytta det, drømmemannen, Jonas og jeg. Det ble tur til Ravneheia, 144 moh. En bitteliten topptur altså.

Det er veldig fint der. Nesten så en glemmer alle trappene en må gå opp. Men så blir du belønnet med den utsikten da, når du kommer til topps. Vi laget oss en liten rundtur oppi heia der, det ble i underkant av 5 kilometer, og vi var absolutt ikke aleine om å lufte vettet og julekiloene denne lørdagen.

Midt inni granskauen traff vi to damer som lurte om jeg var på Instagram! Juuuhuuu. Jeg er blitt kjendis! Det var litt flaut egentlig, men litt gøy også. Jeg fikk skryt for alle de fine bildene jeg la ut, og de hadde til og med fått med seg at jeg bada.

Ja, altså, det er bare å si ifra om du vil ha autografen … 😉

Kan godt ha en reprise eller to av denne dagen. Som en avveksling til regnværet var det som en vitamininnsprøytning. Jeg burde virkelig tenke alvorlig på å flytte fra dette landet altså. Det er for spesielt interesserte dette her. Er helt sikker på at jeg hadde hatt en mye bedre hverdag om jeg hadde bodd en plass der det var sol og varme.

Fin lørdagskveld til deg. 

Ikke så grått, men veldig vått

Tirsdag, og det har pøst ned i hele natt. Jeg har forsåvidt sovet tålig greit, men måtte opp og ta noe smertestillende en gang midt på natta. Det er heldigvis sjeldent. Men gårsdagen lå på toppen av smerteskalaen. Fatter ikke at det går an å ha det så forbanna vondt uten at det vises på noen som helst prøver. Det skulle ikke gått an! Det verket som besatt over alt, til og med i tennene og helt ut i fingerspissene. Men i dag er det heldigvis hakket bedre …

Vi har vært på en bitteliten topptur på morrakvisten. Jonas og jeg. Dueknipen, den toppen vi har omtrent to kilometer fra dørmatta vår. Der det er flott utsikt over hele byen. Den toppen jeg har sittet på utallige ganger, bare for å få med meg soloppgangen eller -nedgangen. Der har jeg sittet og trøstespist, latt tårene få fritt utløp over alle livets urettferdigheter, eller rett og slett bare vært der for å nyte utsikten. Den aller første turen drømmemannen og jeg var på, var nettopp hit opp. Jeg hadde aldri møtt han før, ikke en gang sett bilde av han. Likevel inviterte jeg han med på en luftetur med hunden. Og siden har vi fortsatt å gå tur.

En velbrukt topp for min del altså. Ble litt overrasket over at det faktisk er mange som har vokst opp her som aldri har vært på Dueknipen. Jeg er jo såpass nysgjerrig at jeg vil vite hva som er rundt meg i nabolaget, når det gjelder natur og fine turområder. Når det derimot gjelder naboer og sladder så bryr jeg meg ikke en døyt. Jeg aner ikke en gang hvem som bor i husene i gata vår, bortsett fra de aller nærmeste som har bodd her like lenge som meg, minst 20 år altså.

I dag er det syforening igjen. Hos ho som har det så fint over alt, både ute og inne. Som bor på en plass som er både hytte og hus på en gang. Der kunne jeg faktisk ha bodd. Problemet er jo bare det, at det hadde nok ikke sett slik ut om det var mitt … det er jo ingenting i veien for at jeg kan få det fint her også. Om jeg bare hadde hatt litt mer overskudd. Men det har jeg jo ikke. Jaffal ikke lenge nok til å få ferdigstilt noe, og da lar jeg heller bare vær.

Ho har forresten en flott instragramkonto. Du finner den HER om du vil ta en titt.

Dette er ikke fra samme topp. Men bare et steinkast fra huset vårt. Om du føler du har sett utsikten før, så stemmer nok det. Jeg stopper rett som det er her, for å se på havet og skyene. Uansett vær. Og bildene derfra deler jeg villig vekk både her og der.

Kos deg med tirsdagen da. For akkurat denne kommer aldri tilbake …

Morratur i sol og regn

Vi tok en litt lengre tur i nærområdet i dag, Jonas og jeg. Været så veldig fint ut da vi gikk ut litt etter 8.30, men vi rakk altså ikke hjem igjen før himmelen åpnet seg. Typisk!

Det ble Eigevannet rundt. Treffer aldri noen på den strekninga som går rundt på “baksiden” av vannet. Det er mye opp og ned her og faktisk litt slitsomt, så det er kanskje grunnen til at de andre holder seg på rett side. Helt greit for meg, for da kan Jonas løpe løs. Eller løpe og løpe, han dasser jo stort sett bare rundt beina mine. Løping er ikke akkurat hans greie …

Hoppsann! Han virker veldig treig og tung, men er veldig flink til å klatre og komme seg frem i skogen. Og han elsker det! Han som ikke en gang har gidder å hoppe inn bak i bilen, men står og venter til han blir løfta, hopper over det ene etter det andre når vi er ute og går tur. Han tusler logrende avgårde og bare nyter å gå løs, selv om han altså ikke går så mange meterne bort fra meg.

Det går mange stier inni skogen her. Men denne ganga klarte jeg faktisk å ta den rette! Det har aldri skjedd før, sånn ved første forsøkt jaffal! Jeg er jo ekspert i å gå feil, så de fleste turene jeg tar på egenhånd er litt sånn på måfå. Men det gjør jo ikke noe, for vi kommer jo alltid ut igjen en plass. Om enn ikke akkurat der jeg hadde tenkt. 😉

Jonas’ faste vannhull. 🙂 Det fins også mange andre pytter og gjørmehull langs stiene her, men jeg forsøker jo å holde han unna de. Noe som ikke alltid er like lett. Det er også ei lita strand her, men tror ikke jeg noen gang har bade der. Jeg foretrekker sjøen, men i år har jeg faktisk ikke bada i det hele tatt. Har ikke hatt på verken bikini eller badedrakt heller. Det har vel aldri skjedd i historien før!

Hestefallstjønn, et annet lite tjern her inne. På de 20 årene jeg har bodd her har det krympa betraktelig! Det gror sykt godt langs kantene, gi det 20 år til så er sikkert tjønna historie!

Fin start på dagen dette. 🙂 Men vettu, jeg glemte å ta med kameraet, så dette er mobilbilder.

Det blåser fra alle kanter

Heisann der ute. Her regner og blåser det så det knaker og knirker i hele huset. I natt hadde det kommet litt snø faktisk, såpass at plenen var helt hvit, men det er borte igjen nå.

Langturen i går gjorde jo sitt til at dagen i dag ikke er helt bra. Men gårsdagen var topp, så da skal jeg vel klare meg gjennom avstraffelsen også, selv om jeg synes det er veldig kjipt at det må være slik. Og ja, jeg har altså vært ute på morraturen for lenge siden. Til tross for laber form og drittvær.

Den koselige stien til høyre på bildet over fører rett opp til huset vårt. Eller mellom oss og nabo’n da. Men den er ikke fullt så koselig når du kommer litt oppi høgget der, for da er det slutt på grusen og det blir mer et gjørmehull en må vasse gjennom før en kommer opp til husene. På denne tia av året blir det veldig skitten bikkje om vi går der, og om sommeren er det veldig grodd igjen. Er sikkert bare meg som går der innimellom, og det er jo ikke nok til å holde stien åpen.

Litt synd egentlig. Kunne bare svippa ned der via hjørnet på tomta faktisk. Eller sendt ut Jonas på automatlufting innimellom. Selv om jeg tviler på at han hadde gått så mange meterne før han hadde ombestemt seg, om han i det hele tatt hadde tråkka utforbi tomtegrensa. 😀 Før vi fikk denne hunden hadde vi ikke gjerde rundt tomta, men av hensyn til naboene så tenkte vi at det var like greit, for alle er jo ikke akkurat overbegeistra for et så stort dyr. Men uten gjerde så hadde vi rett som det var rådyr på besøk i hagen, og de forsynte seg jaggu godt av tulipaner og andre godiser som grodde her. Nå er det slutt både på rådyrene og blomstene, for da fibroen inntok huset slutta gartneren å fungere. Rådyrene hører vi bare innimellom, og det meste i hagen er daua!

Det er ei lita strand ved dette vannet. Sjeldent jeg har sett folk der da, men i fjor rusta kommunene opp litt og fylte på ny sand. Så det ser ganske fint ut, men stort sett tror jeg det er hunder som bader der.

Ingen tur i skogen på Tinnheia uten bakker! Sånn er det bare. I dag var det tungt, veldig tungt. Selv om jeg ikke valgte den verste runda. Og bikkja hadde heller ikke spesielt lyst til å ut. Men han blir så mye roligere når han får denne morraturen. Han ligger ikke og venter på at noe skal skje og hopper forventningsfullt opp bare jeg beveger meg, så sånn sett er det verdt det. Uansett formen min.

Her er det fint. Det er faktisk en av de koseligste, små stiene i hele nabolaget. En hyggelig start på dagen med andre ord. 

Oppoverbakker begge veier!

Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!

Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!

Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.

Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.

Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!

Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.

Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.

Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.