I dag var vi tidlig på’an, Jonas og jeg. Vi var ute av døra før 8 på morrakvisten. Traff ei snakkesalig nabo som kom fra nattskift på sykehuset. Koselig det, men jeg sto muligens litt og trippa for å komme videre, ikke minst for å rekke sola! Heldigvis var det litt overskyet i horisonten, og det passet veldig greit siden vi ble litt forsinket.

Vi gikk hjemmefra, fra toppen av Tinnheia altså. Men om du bare har lyst på en liten tur, og likevel få med deg den vakre utsikten over byen, kan du kjøre opp til den store parkeringsplassen i Kobberveien og ta turen rett opp derfra. Bak rekkehusene. Går en sti der, så burde ikke være vanskelig å finne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi fulgte Tinnheiveien og tok undergangen ved Hellinga Barnehage. Nydelig vintervær, nysnø fra i går kveld og 7 kuldegrader. Akkurat slik det bør være i begynnelsen av februar i Norge. Vi som bor her i byen må bare nyte det så lenge det varer. Hos oss pleier det nemlig å være ganske så forbigående. Og da er det tilbake til slaps, søle og superblaut bikkje som må tørkes etter endt tur.

Winter wonderland. Og det rett i nabolaget. Dette er skikkelig digg!

Jeg har gått mye her i de over 20 årene jeg har bodd på Tinnheia. Derfor synes jeg det er ekstremt merkelig at folk som har bodd hele sitt liv på Grim aldri har tatt seg en liten topptur opp hit. Mulig jeg har en litt overutviklet interesse for hvordan det ser ut rundt meg, for jeg har trålet skogen og turområdene i nærmiljøet på kryss og tvers i årevis. Lenge før det ble blåmerket turløype inn mot Eigevannet. Merkelig nok ser det ikke ut som om det heller lokker flere folk hit, de fortsetter å gå i kø på fine dager. I Baneheia, på Hamresanden og på Odderøya. Snåle greier, men helt greit for meg. For da slipper jo jeg køgåinga!

Det er sykt godt å starte dagen på dette viset. Men normalt er jo ikke jeg så opplagt og mobil på denne tiden av døgnet lengre. Dermed er det om å gjøre å utnytte de fine dagene. Da vi satt her på toppen angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med frokosten. Eller ei termos med noe varmt i. Som den drevne turgåer jeg er så er jeg skikkelig klein på det der med niste, kos og bål. Det var liksom noe som hørte til da ungene var små. Nå går vi stort sett turen, uten for mange stopp, enten den er på en eller tre timer. Mat har vi hjemme.

Men la det være sagt, 2021 er året da vi skal forbedre oss der. Ikke gå flere turer altså, men kose oss mer når vi er på tur. Ta med sitteunderlag og kanskje til og med tenne et bål av og til. Men det er lettere sagt enn gjort.

Det er nesten, men bare nesten, slik at jeg hadde lyst til å gå på ski. Alle disse aktivitetene som ikke kan gjennomføres med sko på beina er ikke noe for denne kjærringa. Har aldri vært det faktisk, husker med gru tilbake til skidager i regi av skolen. For ikke å snakke om skiskolen jeg ble sendt til på Bølgane på Eg, bare fordi mine foreldre heller ikke gikk på ski. I ettertid tenker jeg at dette omtrent var som barnemishandling å regne. Himmel som jeg gruet meg til disse dagene. Men nå er det toget godt, jeg er for gammel. Kan jo risikere å brekke lårhalsen og det som verre er …

En plass i sola. Og det rett bak blokkene i Kobberveien. Er det ikke flott?

Snart hjemme. Både bikkja og kjærringa gledet seg til frokost. Det ble ikke så mye mer enn denne turen jeg fikk gjort i dag, men det er jo mye bedre enn ingenting. Håper du også har fått noe greit ut av denne tirsdagen.

ღ

Mandagen åpenbarte seg som ekstremt grå og våt. Etter ei uke med kuldegrader, og ei helg med hele 10 sådanne, hadde vi nesten glemt hvor slitsomt det er med sånn normalt sørlandsvintervær. Blaut bikkje, tåke og slaps.

Tur ble det likevel. I sort hvitt. Ser jaffal sånn ut. Men det er altså ikke jeg som har fjernet fargene på bildene, om du trodde det. Nope, det var bare sånn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Turen i dag gikk lags den gamle postveien fra Kristiansand til Mandal. Vi snudde ved Kvislevann og tok samme vei tilbake. Det er veldig kjedelig å gå hjem igjen langs E39, selv om jeg har gjort det mange ganger tidligere. Da er det bedre å holde seg inni skogen der en jaffal slipper trafikkstøyen.

Noen har tydeligvis feid litt snø av isen. Sikkert for å gå på skøyter. Jeg har jo panikk for islagte vann, så ingen fikk meg utpå der. Det er ikke bare sånn at jeg ikke liker å gå på isen, det er en skikkelig fobi! Og om det skulle begynne å knirke litt mens jeg hadde stått utpå der så hadde jeg garantert fått sammenbrudd. Derfor er det best at jeg holder meg på land, tenker jeg, slik at drømmemannen skal slippe det synet.

Vet ikke helt hvorfor jeg er slik. Da jeg var barn gikk vi jo på skøyter i Baneheia. Mest på 2. Stampe. Og jeg husker fortsatt de gangene noen gikk gjennom isen der. Ingen druknet, de ble alltid dratt opp igjen og måtte hjem for å få litt kjeft og skifte klær. Men det var sykt skummelt likevel. Mulig det har noe med det å gjøre …

Turfølge mitt. Drømmemannen og Jonas. Mannen er nærmere 190 høy, så da kan du jo tenke deg hvor stor denne hunden vår egentlig er. Kanskje ikke så rart at han får så mye oppmerksomhet, når jeg tenker meg om. Men for oss er han jo bare en vanlig hund. Mulig de som hører at jeg sier *kom lille venn* til han (bikkja altså) synes jeg er litt rar?

Ble en sløv start på uka her. Kjeder meg litt, og har snart abstinenser fordi jeg ikke har sett ungene på skrekkelig lenge. Ungene er en fellesbetegnelse på barn og barnebarn. Mine aller nærmeste altså. Jeg savner dem noe sykt, og ser virkelig frem til mer normale tider der det er mulig å omgås uten å føle seg som en kriminell. Men i morra skal vi spise middag hos sønnen, og da får jeg i det minste sett mitt aller yngste barnebarn som allerede er blitt 7 måneder, og det helt uten at jeg har blitt kjent med ho. Det er trist det! Takk og lov at vi har Snapchat, Messenger og slike ting, for da får jeg i det minste fulgt med på den måten.

Skjønner at jeg er uhyre bortskjemt på dette feltet. At jeg har alle sammen så nærme. I samme by. Men akkurat det siste året har jo ikke det hjulpet så veldig. Og det ble ikke bedre ved at den ene ble alvorlig syk midt under pandemien heller. En blir jo livredd for å bli smitta eller gjøre noe galt.

Håper du har hatt en fin dag.

ღ

Her er det flott altså! Og det har de aller fleste av byens befolkning også funnet ut. For på en fin dag i helga, når vaffelbua er åpen og før coronaens inngripen i hverdagslivet vårt, så kan du altså regne med å gå i kø både frem og tilbake på veien til vaflene.

Da er vi sjeldent å se der ute. Men det går stier og små tråkk på kryss og tvers av hele Odderøya, så en trenger ikke gå i kø altså. I går tok vi en tur frem og tilbake i bushen der ute, til Jonas store glede. Der traff vi ingen. Det var litt glatt innimellom, men vi kom oss da helskinnet hjem igjen, alle tre.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Da sola begynte å takke for seg måtte jeg bare ut på tuppen. Turen ned til fyret droppa vi, for den bakken er ikke helt grei når den er islagt. Det er forferdelig å ha blitt såpass gammel altså, at en er livredd for glatta. Men enn så lenge får vi bare nyte at vi faktisk kommer oss godt frem både her og der. Det er nok av plasser å gå når den tiden er over også, selv om jeg nok foretrekker de turene vi er på nå. Alt til sin tid er det noe som heter … så det er vel bare å nyte nuet da, og ikke tenke så mye på hvordan det blir seinere.

Vaffelbua som dessverre har vært mye stengt i 2020. Sikkert mange som savner vaflene og søndagsturen ut hit, og det ser jo ikke akkurat ut som om dette året blir så mye bedre. I går samlet det seg en haug med ungdommer ytterst på fjellet her ute. De er lei av å være adskilt, tenker jeg. Det var musikk, bål og alt for mange på en plass. Men de hadde det sikkert gøy de. Håper de fortsatt kan se tilbake på kvelden som en av de hyggelige dette året, når det er gått noen uker …

Veldig mange ledige benker. Det hører til sjeldenhetene. Mulig det hadde noe med temperaturen å gjøre? Men det føltes ikke så galt egentlig, siden det var helt vindstille.

Hund i solnedgang. Det kan jo nesten ikke bli bedre enn dette. Eller jo, når en kommer hjem igjen fra en slik tur og kan sette seg ned med god samvittighet for resten av kvelden. Den følelsen er slett ikke så verst den heller.

Takk for flott, helt naturlig, lysshow i går kveld. Egentlig rart at det ikke er flere ute og går på denne tia. Jeg er jo heldig som har en mann som slutter på jobb klokka 14, så da er det mye av dagen igjen. Men slutter du 16 så er det jo bare å ta turen før middagen. Du sulter garantert ikke i hjel av den grunn.

Ut på tur, aldri sur. Det der er det faktisk mye sant i. Gi meg en solnedgang, litt frisk luft og muligheten til å knipse bilder … ja, da er mye av elendigheten som vi egentlig er midt oppi nå glemt for en liten stund. Det er godt både for kropp og sjel! Og så er det til og med helt gratis.

Så hvorfor sitter du der fortsatt? Til uka er det meldt regn og vinteren blir mer som vi er vant til her i sør. Slutt på knirkende snø under skoene, slutt på tørr bikkje når en kommer hjem igjen. Er du lur nå, så benytter du deg av disse dagene mens vi fortsatt har noe som minner om ordentlig vinter.

God tur.

ღ

Ikke det at jeg var så sykt tidlig på’an … men det lå et lite skylag helt der ute i horisonten, så sola var ikke kommet frem da vi ankom utkikksplassen vår på toppen av Tinnheia. Det er flott her, bare en bitteliten spasertur unna huset vårt. Heldige er de som bor på andre siden av veien, og har denne utsikten hver eneste dag. Det misunner jeg dem faktisk, skulle gjerne bodd sånn altså!

11 minusgrader, sol og klar himmel. Det er en sjeldenhet her i Kristiansand. Det var kaldt, sykt kaldt. Føltes som minus 15 sto det på yr i dag morges. Hva nå det måtte si. Det knaser når vi går, selv om vi vel egentlig ikke kan kalle det snø, det hvite, litt glisne teppet som ligger på bakken. En hærlig følelse! Så da er det om å gjøre å benytte seg av dette været da, men det er her.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til uka er det meldt regn flere dager i strekk. Da er det altså tilbake til normalen. Lange, blaute turer med bikkje som må tørkes før vi kan gå inn. Det frister ikke. Tenk om vi kunne hatt vinter på denne måten heller, i et par måneder i det minste.

I dag skal barnebarnet på 7 overnatte. Om alt går greit på sykehuset. Jeg gleder meg veldig til besøk. Det er tøffe tak dette, selv for en mormor. Og har du ikke hatt barn med leukemi i nærmeste familie så tror jeg faktisk ikke du aner hvor forferdelig dette egentlig er. Det må nok være noe av det verste som kan skje med et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Plutselig, over natta, ble hele livet satt på vent for de neste to årene og vel så det. Og coronaen gjør det absolutt ikke enklere.

Lag den en fin lørdag da. 

ღ

Fredag den 13. ansees som en ulykkesdag. Det vil alltid være minst ett og maksimalt tre tilfeller hvert år hvor den 13. dagen i måneden havner på en fredag. Det skjer de gangene måneden starter på en søndag.

Dette er en særdeles dårlig kombinasjon. Men hver for seg har både dagen fredag og tallet 13 vært regnet som et tegn på ulykke i ulike religioner og kulturer siden tidenes morgen. Kombinasjonen derimot, kom kanskje så sent som på 1800-tallet, og er en overtro bare vi i den vestlige verden lider av. Spesielt ille er det i engelskspråklige områder. Men det betyr ikke at andre slipper lettere unna. Hos kineserne og japanerne er det tallet 4 som blir sett på som ulykkestallet.

Gammel overtro kaller jeg det. Selv om det heter seg at hvis det er 13 til bords, så vil alle 13 dø i løpet av et år. Fredag alene ble sett på som ukens uheldigste dag, mens noen påstår at tallet 13 har vært forbundet med uhell siden vi mennesker startet å telle. Hvis du har 13 bokstaver i navnet ditt, så vil du ha Djevelens lykke. Mennesker som har hatt Djevelens lykke er blant andre massemordere som Jack the Ripper, Charles Manson og Theodore Bundy.

Eeeeeh … jeg har også 13 bokstaver i navnet mitt! Har faktisk aldri tenkt på det før nå. Men må jo bare innrømme at jeg til tider synes jeg har fått litt mer elendighet enn jeg har fortjent.

Her er kanskje forklaringa: Helt fra jeg fjernet x-mannens etternavn for omtrent 20 år siden har jo livet på et eller annet vis vært et slit. Det kom en veldig opptur igjen da jeg traff drømmemannen for snart 14 år siden, året etter slang jeg jo på hans etternavn da vi gifta oss, så da ble alt bare fryd og gammen. En stund seilte jeg avgårde på ei rosa sky og alt var helt perfekt. Men så klarte jeg jo ikke å forholde meg til dette navneskiftet, det var lissom ikke meg det der, så jeg droppa det. Jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn igjen. Derfor havnet jeg ut med 13 bokstaver – nok en gang! Mulig dette er den mest alvorlige tabben jeg noen gang har gjort?

Fra spøk til alvor. Jeg tror altså ikke på sånt. Egentlig …

Visste du forresten dette om tallet 13? Mange høyhus «mangler» 13 etasje, og seterekke 12 i fly etterfølges direkte av 14. Mange hotell har ikke rom nummer 13. På flere flyplasser fins ikke gate nummer 13. I Frankrike og Italia blir det ikke solgt lodd i rikslotteriet med nummer 13. Det amerikanske romskipet Apollo 13, som skulle ha landet på månen, ble skutt opp 11. april 1970 kl. 13.13 fra utskytningsrampe 13. Kun 56 timer senere, det vil si 13. april, eksploderte en oksygen tank, og tvang astronautene til å gi opp ferden. Sånn bare for å ha sagt det, samtlige astronauter overlevde.

Fredag den 13. har vært grå og våt her. På bildene ser det ikke så grått ut akkurat, de er fra morraturen vår. Langtur i dag, for jeg var nede og leverte en kjole som ei hadde kjøpt av meg. Greit å ha et mål med turen, istedenfor å bare gå rundt på måfå.

Bildene er fra turløypa ved Grimsbekken. Veldig koselig plass, og vi går her ganske ofte faktisk. Fin plass å mate endene, om en driver med sånt. Det gjør ikke jeg, jaffal ikke uten å ha med et barnebarn eller to! Selve stien langs bekken er jo ikke akkurat så lang at den kan kalles en tur, men vi gikk jo hjemmefra og måtte gå hjem igjen også, så for oss ble det et par timer i labbemodus.

Jonas er ikke helt god i dag. Han ville helst ikke ut en gang, men matmor tvang han. Angrer litt på det nå, selv om han ikke halta på turen så var han ufattelig treig og måtte omtrent hales med. Så det var en sånn type tog-tur om du vil, kjærringa først og bikkja etter! Helt omvendt av mange andre som går på tur med hund, men sannsynligvis like irriterende som om hunden hadde gått i forveien. Men da hadde jeg jo i det minste hatt drahjelp opp bakken.

Nå er det snart fredagspizza her. Vi har vært ute og ukehandlet, ikke helt riktig dag å gjøre det på tydeligvis, for det krydde av folk i butikken(e). Veldig sjeldent jeg er i butikken for tia, så det var jo typisk at jeg akkurat måtte ta turen på en sånn travel dag. Vi har vært sinnssykt sløve med den handlinga alt for lenge. Drømmemannen løper på butikken i hytt og pine, og vi bruker sykt mye penger på mat. Blir spennende å se om vi kan spare noe på dette. Foreløpig har vi stor tro på at det kommer til å lønne seg.

Kos deg med kvelden.

ღ

Opplysningene om 13 og fredag den 13. har jeg funnet diverse plasser på nettet; Google, Wikipedia m.m.

Morraturen i dag ble på to timer. Opp og ned i skogen, litt vassing og sinnsyke mengder med regn ovenfra. Litt dårlig timing kanskje, for nå regner det nesten ikke, og rett over taket kan vi skimte litt blå himmel til og med. Men, men …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi kom oss ut. Og det er jo det viktigste. Om vi så ut som drukna katter begge to da vi tusla inn igjen i gata vår, det betyr jo ikke så mye. Vi tåler jo vann!

Det er litt sånn korona-pynt i skogen rundt oss. Noen, jeg innbiller meg at det er en skoleklasse eller noe sånn, har plassert ut disse malte steinene her og der. Jeg synes det er koselig. Og litt morro å gå rundt og se om en finner flere. I vår lå det mange med “alt blir bra” på. Men de fant jeg ikke igjen i dag.

Alle bildene er tatt i skogen rundt Eigevannet. Vårt nærmeste turområde, 7 minutter fra inngangsdøra. Så det er kanskje ikke så rart at jeg elsker å bo her, selv om huset vårt hadde vært verdt en million mer, i følge en eiendomsmegler, om det hadde befunnet seg en annen plass. Er tydeligvis ikke så bra å bo på Tinnheia. Noe jeg ikke helt forstår. For med de turområdene rett utenfor, og kun en halvtimes gange fra sentrum, så kan vi jo nesten ikke ha det bedre. Tenker jeg.

Blir spennende å se hvordan Jonas takla denne turen. Det var ganske sleipt og glatt noen plasser. Er fortsatt redd for at det skal skje noe med han, i tilfelle han ikke er så bra som det ser ut når vi bare går små, lettgåtte turer. Men om vi ikke forsøker oss innimellom, så blir vi jo bare gående i Grønndalen. Og det er jo ikke så morro akkurat.

Det var mye blaut hund da vi kom hjem. Så jeg er utrolig glad for den hundeblåseren vi har i garasjen, slik at det er mulig å få tørka beistet. Får ikke hjelpe at hele vedstabelen, og resten av det som befinner seg der inne, blir pelsbelagt.

Fortsatt fin tirsdag til deg. Om ikke så lenge skal drømmemannen og jeg hente mitt siste bruktkupp. Det blir gøy! Selv om det ikke akkurat er meg som får meste glede av det. Hva det er skal du få se seinere.

ღ

Tenker ikke bare på været da altså. Men formen! Og det er jo helt utrolig at den kan være slik to dager på rad! Jeg våknet tidlig, etter å ha tatt en innsovingstablett vel og merke, for ellers kan jeg bare glemme det der med at morgenstund har gull i munn … enda så morrafugl jeg har vært i hele mitt liv! Jeg var oppe før hanen galte, koste meg med en kopp te på terrassen på hytta før alle de andre sto opp. Bare meg og stillheten. Akkurat det savner jeg veldig. Men nå skal jeg ha litt hjelp med den sovinga noen kvelder/netter fremover. Og da blir det meste mye bedre, tenker jeg.

Har vært veldig effektiv i dag. Rakk akkurat å male andre strøket på veggen ute før sola kom rundt. Pent er det ikke, men bedre enn det var. Det er en veldig utakknemlig jobb å male gammel kledning som egentlig er moden for å skiftes ut. Når det har flassa og er blitt skrapt så blir det bare ikke fint. Men nå ble det vår kriseløsning, og nesten gang det skal gjøres noe utvendig så er det ikke maling, men ny kledning. Det er jaffal helt sikkert, og da skal vi ha noe som vi ikke trenger å male på så lenge vi bor her.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det dukker stadig opp nye ting å henge fingrene i! Eller for å si det på en annen måte: bruke pengene på. Etter at drømmemannen vaska og spylte inni hagebua så trengs det et strøk eller to der også … Gammelt hus = masse jobb. Men jeg trives godt her, og kan ikke helt skjønne hvor jeg ellers skulle ha bodd. Så jeg får prøve å smøre meg med noen tonn tålmodighet. Ta litt av ganga. Og det kommer jo garantert bedre tider enn dette. Kanskje ikke helsemessig, men økonomisk. Da blir det meste litt lettere. For de som sier at penger ikke betyr noe, de har nok allerede alt for mye i utgangspunktet!

Vi har vært ute i fire timer. Jonas og jeg. Pluss at vi har kost oss helt nede i sjøkanten ved Myren Gård. Fantastisk nydelig vært altså, det er nesten ikke til å tro. Det skumle er jo at det kan være det er sommeren som er kommet nå, og da blir det heller litt stusselig når drømmemannen skal ha ferie … men enn så lenge får vi bare nyte det så godt vi kan og ta resten som det kommer.

Det var mange unger på Myren Gård. Barnehager som var ute i små grupper. Så Jonas fikk mye oppmerksomhet. Han er jo diger … for de som ikke er vant til han. For meg er han jo selvsagt “lille venn”, Jonassen eller Gnurulf (siden han klenger sånn). Selvsagt skjønner jeg jo at han er stor, for aldri tidligere har jeg hatt en hund en kan klappe på ryggen mens vi går tur, uten at jeg må bøye meg ned! Har heller aldri hatt en hund som peser sånn når han går. Det er nesten så jeg tror han feiler noe. Og det har jeg sagt helt fra vi fikk han. Men veterinæren finner ikke noe galt, ikke er han feit heller. Så da er det nok bare fordi 84 kilo er mye å dra på, selv for en med fire bein. Egentlig burde han vært supersprek etter alle de turene vi har, men det er han ikke. Og da er vi jo to!

Mer kosete hund skal du lete lenge etter. Nesten synd han ikke kan ligge i fanget. For han kommer stadig vekk bort og klemmer seg inntil, akkurat som han vil gi en klem. Og han klemmer hardt!

Ingen dum plass å ha pause på. Helt for oss selv, mens det var et yrende liv bare rett over heia satt vi helt i fred og hørte bølgene skvulpe mot fjellet. Langt der ute en plass ligger hytta og venter på at vi skal åpne for sesongen … og nå har vi iallefall fått tilbake båten, forhåpentligvis med en motor som funker. Så kanskje det blir hyttetur til helga?

Med utsikt mot sentrum. Det er en nydelig plass å går tur dette her, selv om jeg liker meg best midt inne i skogen eller ute langs havet, og ikke i parker eller der det er så mange andre. Men innimellom er det et greit alternativ dette. For jeg liker jo forandringer også, de samme stiene dag ut og dag inn blir fort litt kjedelige.

Håper du har hatt en flott dag du også!

ღ

Søndagsturen gikk i nærområdet vårt. Eller hva er egentlig et nærområde? Jeg tenker på det som et område vi kan spasere til. Uten å være avhengig av bil. Mulig min definisjon av nærområdet er litt videre enn det de fleste andre har. I går kjørte vi, fordi vi er så drittlei denne bakken vi må opp igjen for å komme hjem.

Vi parkerte innerst i Paradis. Det høres jo flott ut, men det er bare et boligområde klin inntil jernbanelinja. Mellom det innerste rekkehuset og en trafostasjon starter stien. Eller bakken da, for det er en ganske god stigning til å begynne med. Her gikk vi opp.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Fritt og deilig. Og veldig lite folk på denne tiden av dagen. På toppen der får en rett og slett en aldri så liten høyfjellsfølelse. Været var som du ser helt perfekt for halvannen time i skogen sånn utpå ettermiddagen.

Det er veldig godt merka. Og ekstremt mange løypenett og stier i området. Vi kom ned igjen i Ravnedalen på vår tur, og måtte gå litt langs veien for å komme tilbake til bilen igjen.

Trappa ned til Bånetjønn er en opplevelse i seg selv. Veldig bratt! Såpass at en av oss må gå først ned et stykke, og så rope på Jonas. Vi tar den i tre omganger. Tar ikke sjansen på å gå med han i bånd ned hit, eller la han gå bak som jeg pleier når vi er på tur og skal ned en bakke. Om han får litt for mye fart, eller snubler, så hadde vi jo ramla ned sammen. Hadde vi sluppen han ned på egenhånd, så kunne vi jo risikere at noen hadde fått hjerteinfarkt om han plutselig kom rausende ned på stien under.

Vi går rundt vannet og kommer ut hit. Rett ovenfor Ravnedalen. Her er det flott utsikt over bydelen Grim og ned til sentrum. Helt ut til Byfjorden. En tidligere tur omtrent i samme området kan du se HER.

Cafe Generalen i kveldslys. Det var her vi hadde årets første utevaffel for et par dager siden. Nydelig plass, hele året. Litt mer folketomt i går da, siden vi kom etter stengetid. Jeg håper de hadde masse folk innom, for det hadde vært veldig synd om denne plassen dukket under for coronaen.

Jeg hadde besøk av mine to døtre og fire barnebarn før vi var på tur. Veldig spontant. Det ble enda flere utevafler, denne ganga på egen terrasse. Siden ho ene der ikke er så glad i sosiale medier blir det dårlig med bilder av det. Synd egentlig, for dette var påskens høydepunkt for min del.

Det var helt ubeskrivelig deilig å se dem igjen. Og alle jentene hadde vokst ufattelig mye den siste måneden. Klemming er jo helt umulig å unngå når det gjelder ungene. Jeg forsøkte ikke en gang! Når de to eldste barnebarna sto foran meg og spurte om det var lov å gi meg en klem, da fortrengte jeg alle retningslinjene og klemte i vei. Ikke har jeg tenkt å holde meg så lenge vekk fra dem igjen heller. For så deppa som jeg har vært den siste uka er jaggu ikke bra det heller. Ingen av oss er syke, men det er jo egentlig ikke noen forsikring. For veldig mange har jo viruset selv om de føler seg friske … det er vel kanskje det som er mest skummelt med hele greia.

Og om en uke åpner barnehagene og småskolen igjen. Lurer virkelig på hvordan det skal gå. Ikke minst hvordan de som jobber der skal håndtere dette. For små unger hoster og snørrer jo nesten hele tiden. Skal de da bare begynne å sende dem hjem igjen, en etter en? Og plutselig er vi like langt som da alt stengte … misunner virkelig ikke de som skal avgjøre dette.

Min søndag var en av de beste dagene på lenge. Håper du også har hatt det bra, og at du og dine holder dere friske. Faktisk kjenner vi ingen som har blitt smitta, til nå. Ikke alle er så heldige …

ღ

Eller kanskje heller gult er kult? Ja, noe i den duren jaffal. Det siste hørtes best ut, mens det som står i tittelen er nok det mest riktige. Jeg har kjøpt ny regnfrakk. Sånn ekstra lengde vettu, slik at jeg skal slippe den hersens regnbuksa bare det regner litt … men “å regne litt” er ikke beskrivelsen av været på Sørlandet for tia. Så buksa måtte på den også gitt. Ei gammel, slaskete ei som ikke er så veldig vanntett lengre. Og med litt feber, særdeles dårlig pust og en elendig form så ble det skrekkelig klamt etterhvert.

I dag gikk jeg tur i pysjbuksa. Altså, den var under regntøyet da. Ikke som før i tia når jeg like godt tok en tur i Grønndalen på kveldsluftinga iført min flotte røde silkepysjamas. Var sjelden jeg traff noen så seint, så det spilte jo ikke noen rolle hva jeg hadde på eller ikke. Og som regel hadde jeg slengt en genser over skuldrene. Den hjalp sikkert sykt godt på helhetsinntrykket!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hadde ikke tenkt å gå noen tur i dag heller. Men så er det det dilemmaet da, at om jeg ikke går tur, så blir det ingen tur på bikkja heller. Jaffal ikke lengre enn en kilometer. For drømmemannen gidder ikke gå i skogen aleine, og Jonas kan ikke gå på automatlufting! Så ender jeg, den syke, opp med ekstrem dårlig samvittighet sånn i tillegg til alt annet. Dermed kan en jo likegodt pese seg gjennom ei runde. Jeg peste mer enn godt var, så runda ble bare halvparten av det jeg hadde planlagt. Men tur ble det!

Det ble bare drøye fem kilometer. Og det var mer enn nok i dag. Ikke traff vi verken mennesker eller dyr på den timen vi var ute. Om det er været eller corona-frykten vet ikke jeg.

Det var tungt å gå i dag. Jeg hoster nesten ikke, men føler meg slik jeg pleier etter å ha hosta meg mest fordervet i 3-4 uker. Tungpustet, tett og pipende. Følelsen av å få for lite luft. Rart egentlig. For forløpet pleier aldri å være på denne måten. Har jo glatt hoppa over det stadiet der jeg hoster så jeg tisser på meg. Selv om akkurat det er helt ok og absolutt ikke noe savn i det hele tatt.

Om du nå tenker at sånn skal du aldri gjøre. Vel, da kan jeg fortelle deg at det skal du sannsynligvis. Etterhvert. Bare du blir gammel nok og har hostet lenge nok. Det er faktisk veldig mye du kommer til å oppleve når du er mellom 50 og 60 som du aldri i din villeste fantasi hadde sett for deg når du var yngre. Mesteparten er ikke av det positive slaget heller akkurat. Overgangalderen for eksempel, det er ikke en overgang i det hele tatt. Det mennesket som kommer ut på den andre siden der, om du overlever vel og merke, det er ikke deg selv slik du trodde du var. Det er noe helt annet, som du må bli kjent med på nytt enten du liker det eller ei.

Eeeehm … det er fint i skogen selv om det regner. Er veldig glad jeg har kommet over den sperra som gjorde at jeg synes det var et ork å gå ut i drittvær. For da hadde jeg jaggu ikke kommet meg mye ut de siste 8 månedene!

Denne hunden har ikke skjønt vitsen med disse flotte broene. De som skal få deg over det ene gjørmehullet etter det andre sånn temmelig tørr og rein. Jeg har gitt opp for lenge siden, og lar han bare sige ned i elendigheten ved siden av. Når 84 kilo hund ikke vil balansere på plankene, så vil han rett og slett ikke!

Og vann, det smaker aller best fra en pytt ala dette! Eller i ei bøtte i hagen, der det har stått i månedsvis, med litt påfyll fra værgudene i ny og ne. Men vannskålene inne nekter han å drikke av, om han ikke ser at vi fyller på dem.

Dette var en liten hilsen fra ei litt redusert sørlandskjærring. Jeg har til og med avlyst syforeninga i kveld, og da er det ille. Å si nei til å møte andre mennesker, ha noe sosialt, det sitter ganske langt inne altså. Er det noe jeg har litt for lite av her i livet så er det det sosiale, og penger på bok. Som mi bestemor ville ha sagt. Jeg er hakket mer digital enn det heldigvis, så for meg holder det at jeg kan se hvordan det står til på nettbanken.

Fin kveld til deg. 

ღ

God formiddag på tampen av februar. Her snør det for tredje dag – på rad! Ikke akkurat hverdagskost for sørlendingene dette. Og i går hadde vi altså den flotte dagen! Det var som å vandre fra det ene postkortet til det andre. Snø, sol og blå himmel. Så utrolig fint i forhold til alt regnet og vinden vi har hatt i det siste.

Som jeg har sagt før. Nå er det om å gjøre å smi mens jernet er varmt. Altså; Komme seg ut mens snøen fortsatt ser ut som snø. Før den forvandler seg til grå slush. For den forvandlinga skjer normalt på rekordtid her hos oss, og da er ikke vinteren lengre så fristende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi tok en tur til Dueknipen, Jonas og jeg. Det er jo bare rett borti hogget her, men i går føltes det rett og slett som om vi hadde dratt litt innover i landet. Til den fine vinteren, slik den fremstilles på postkort fra Norge, eller slik den tar seg ut når noen som har vært på hyttetur i fjellheimen legger ut bilder på sosiale medier.

Winterwonderland. Ikke så mye mer å si om det.

De fleste sporene stoppet, og snudde her! Vi tok likegodt turen til topps. Litt vanskelig å gå, og våre spor var de første som seig ned i snøen der oppe. For det var akkurat det vi gjorde, seig ned minst til over ankelen. Og det er jo ganske eksotisk for oss som har vært litt bekymret for å drukne i syndefloden denne høsten og vinteren.   

Sånn er det vinteren burde ha sett ut. Over hele landet! Jeg tenker jo at det alltid var slik da jeg var barn. Hvit, tørr og flott snø. Og haugevis av den. Tenker du noen ganger at alt var annerledes før i tia, vinteren var hvit og kald uke etter uke, sommeren minst like lang, men supervarm med sol fra morra til kveld. Er det virkelig bare noe jeg innbiller meg?

ღ