Regnværsdag – igjen

Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.

Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.

Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.

Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.

Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …

Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.

Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.

Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.

Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …

God lørdag til deg. ❤

Fredagsmodus med god samvittighet

Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.

Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.

Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.

Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.

Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.

Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …

Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.

Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!

Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?

Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …

Nyt fræddan’ og kos deg da!  

Strandtur midt i tjukkeste tåkehavet

God formiddag til deg. I går hadde drømmemannen, Jonas og jeg en fin tur langs stranda sør for Varhaug før vi kjørte hjem igjen etter ei fin helg på Vestlandet. Vi parkerte ved Kvassheim fyr, og gikk bortover stranda omtrent fire kilometer før vi snudde og dro tilbake til bilen. Det er jo vel så fint her som der venninna mi og jeg gikk dagen før. Faktisk har Jæren ufattelig mange fine plasser å gå på tur, og jeg er skikkelig fascinert over naturen, som du sikkert har skjønt for lenge siden. Vi gikk i dette området for fire år siden også, litt finere vær da, og de bildene finner du HER.

Denne ganga var kameraet med. Uten at det hjalp så mye. Da vi starta var det så tjukk tåke at sikten var ganske redusert. Litt spennende det også, visste aldri hva som dukka opp lissom. Men det var ikke mange vi traff på veien. Etterhvert, da vi var tilbake til utgangspunktet, ble det litt mer folksomt. Da hadde også tåka letta betraktelig og trukket seg lengre ut i havet.

Her er en av grunnene til at Jonas ikke ble med dagen før. Trappene over alle steingjerdene. I tillegg til at han var så treig og somlet sånn så kunne jeg ikke helt se for meg at jeg skulle klare å få han over her. Men det gikk på et vis. Ikke alltid over stigen, noen plasser fant han et smutthull ved siden av som han på et mirakuløst vis klarte å presse seg gjennom, og på en plass tok han turen helt ut i sjøen og rundt for å komme forbi. Han var faktisk litt lurere enn jeg hadde forventet …

Det er jo fint med litt dempede farger og disig bakgrunn. Så nå har jeg opplevd det også. Bare å gå der og høre på bølgene er som terapi. Mulig jeg skulle ha bodd der likevel … eller i det minste en plass der det renner en bekk forbi utenfor soveromsvinduet mitt. Hehe. Jeg gikk nemlig tur langs en bekk den første kvelden vi var der, og det var helt utrolig avslappende og deilig. Reine sovepillen!

Fineste Jonassen. 🙂 Som holdt på å gneldre seg ihjel da vi traff to andre halvstore bikkjer. Akkurat det der irriterer meg noe sykt. Jeg har alltid hatt tisper, og de visste å oppføre seg. Kjenner jeg blir megairritert når han fremstår som en total idiot! Det er heldigvis bare noen få hunder som han reagerer sånn på, men jeg synes jo det er helt meningsløst. Ikke vet jeg hvorfor eller hva akkurat de hundene gjør, men det må tydeligvis være noen signaler de sender ut som han her ikke liker.

Vi nærmer oss bilen igjen. Og plutselig ble det mye lysere. Det var nesten så jeg bare hadde lyst å snu og ta turen igjen. Men tviler på min bedre halvdel hadde vært så gira på det.

Fin tur. Fine omgivelser. Fine venner. En slik kombinasjon kan jo ikke bli annet enn ei perfekt helg, selv om vertskapet ikke var med på denne turen. De hadde mer enn nok med å tenke på sporten på tv, flytting og pakking regner jeg med. Skrekk og gru. Er glad det ikke er meg som er på flyttefot!

Men tilbake til vennskapet. Det betyr faktisk en del å ha venner som har kjent en hele livet. Det er liksom litt trygt og godt. De vet det meste om deg. Det er avslappende å være sammen med slike mennesker som tar deg akkurat som du er. Som sier det de mener. En trenger ikke alltid si noe heller. Om det blir litt stille så blir det likevel ikke en pinlig stillhet, om du forstår hva jeg mener. At vi har klart å holde kontakten i alle disse årene er jo litt rart, men desto mer koselig. Det merkelige er jo at veldig mange spør om Randi er søstera mi. De synes vi likner på hverandre. Og faktisk så er jeg vel mer lik ho enn min ordentlige søster.

Lørdagens utflukt finner du HER. Da gikk vi uten både menn og hund. Altså en skikkelig jentetur i flotte omgivelser.

Har du noen venninner du har holdt kontakten med helt fra barndommen?

marit 

Kongevegen fra Varhaug til Obrestad havn

Hei der ute. Da var denne helga over, og vi har tilbragt den på Vestlandet. Nærmere bestemt på Varhaug, hos min barndomsvenninne og mannen. For aller siste gang akkurat her. For nå har de kjøpt leilighet og huset skal snart legges ut for salg. Da blir det verre å komme på besøk for oss, for Jonas er jo ikke akkurat en liten tass som kan tas med hvor som helst, og ikke har vi hundevakt tilgjengelig heller lengre. Hunden er for stor og leilighetene folk anskaffer seg er for små, eller for fine. Men vi finner forhåpentligvis på noe, slik at vi får sett hvordan de får det i penthousen sin etterhvert. Det ser jaffal flott ut på prospektet, og på utsiden. Hadde en liten sniktitt da vi gikk forbi på lørdag. Ikke det at jeg kunne bodd her akkurat, det er jo helt feil landsdel for ei sørlandspige som meg, men med den utsikten de får rett ut i Nordsjøen så ble jeg nesten litt misunnelig gitt. Men bare nesten. Jeg passer nok best på Sørlandet uansett hvor fin beliggenheten er.

Naturen på Jæren er jo noe for seg selv. Det er bare helt fantastisk nydelig her. Det slår faktisk naturen på Sørlandet langt ned i skoene, uansett vær. I går, mens mennene og Jonas så sport på TV, tok Randi og jeg en tur langs Kongevegen fra Varhaug til Obrestad havn. Vi hadde egentlig tenkt å gå til fyret, men da vi kom til havna gadd vi ikke mer. Det var sykt mye vind og ganske grått og tåkete, men du vet, det fins ikke dårlig vær … for en ihuga turgåer som meg. Eeeehmh. Om du lurer på hvorfor Jonas var hjemme, så var han så himla treig da vi gikk tur på morra’n så jeg gadd rett og slett ikke å slepe med meg 80 kilo hund i godt over ei mil. Han skulle bare visst hva han gikk glipp av!

Ikke gadd jeg drasse på kameraet heller. Så alle bildene her er mobilbilder. Og det var jo litt dumt når det var så mye fint å forevige langs ruta. Men neste gang … og det har jeg allerede bestemt meg for at det skal bli, da blir kameraet definitivt med.

Jeg har gått tur på Jæren mange ganger i årenes løp. Men akkurat her har jeg ikke gått tidligere. Fyret har jeg også vært på, men da kom vi med bil. Like greit å spare noen uoppdagede kilometer til neste tur også.

Formen min har holdt seg bra gjennom helga. Det er alltid like spennende hvordan det går når vi skal noe, og veldig greit de gangene det går helt fint.

Håper du også har hatt ei fin helg. 

marit 

Ei uke i Banjul, Gambia

Hei hei. Så koselig at du fortsatt henger med på denne turen. Eller, om du ikke er av dem som har fått med deg de to forrige innleggene, så anbefaler jeg at du starter med Rundreise Gambia og Senegal – del 1 først, så Rundreise Gambia og Senegal – del 2 etterpå. Før du kommer tilbake til dette igjen.

Turen er fra 2009. Men siden bloggen har blitt flytta over fra Blogg.no til WordPress så velger jeg å reposte en del reiseinnlegg, med oppgraderte bilder. For hele oppsettet forsvant i flyttinga, og jeg kan bare ikke være bekjent av å ha posta noe så rotete og stygt som det altså fremsto etterpå.

Andre uka av Gambia-ferien ble litt roligere. Det vil si, vi farta mye, som vi pleier å gjøre når vi er på ferie, men vi hadde hotellet som base. Vi bodde på Combo Beach Hotel, rett på stranda. Standarden var adskillig bedre enn uka før, men likevel hadde vi bare varmt vann fra klokka seks til ni, morra og kveld. Det kom jo som en overraskelse kan du si. Nå er jo vår reise en del år tilbake i tid, men av nettsidene til hotellet ser det ut som de har klart å opprettholde standarden. Beliggenheten var helt perfekt, tre skritt så var du på stranda lissom.


Rommet var greit nok. For oss er det ikke så viktig at det er høy standard, vi sover jo omtrent bare der og vil heller bruke pengene på opplevelser. Selve hotellet lå inni en grønn oase av en hage, og alt var veldig rent og ryddig.

Det var sandstrand så langt øyet kunne se. Begge veier! Det gikk en del selgere uti vannkanten, som skulle prakke på oss det ene etter det andre, men det var bevæpna vakter der så de fikk ikke komme opp til oss uten at vi hadde gitt klarsignal. Akkurat det var jo litt spesielt, men vi var jo tross alt i Afrika!

Det var sykt mange innpåslitne folk her. Enten skulle de tigge skoene av deg, selge deg en tur, få deg inn på en restaurant, kjøre deg en plass i taxien, eller ta deg med hjem for å presentere deg for familien … og aller helst ville de adoptere deg for hele ferien. Det er veldig greit med hjelp når en har behov for det, men jeg foretrekker å finne den hjelpa selv. Ikke bruke halve dagen til å avvise de en ikke vil ha denne servicen fra. Vi er vant til å tusle rundt aleine, og hadde ikke lyst til å ha følge over alt. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre hele dagen.

En ettermiddag vi gikk bortover stranda fikk vi med oss hvordan de lokale fisket her. Det var en opplevelse. Ikke bare fikk vi sett det, men de turistene som gikk forbi fikk lov å være med på å trekke inn garnet igjen. Og når garnet, og fangsten, var trygt på land stimlet det massevis av folk sammen – og der og da ble fisken solgt! Ferskere kan det neppe bli.

Det var også en litt annen handel som foregikk her. Gambia er et eldorado for damer på jakt, på lik linje som Thailand er det for menn. Da snakker vi damer godt oppi årene. De gikk gjerne rundt og leide på sin helt egne beachboy, som gjerne var på alder med sønnen eller barnebarnet. De unge guttene fikk lønn, kost og losji en uke eller mer, mot litt personlige tjenester. Trist. Det er bare veldig trist, synes jeg. For begge parter egentlig.

I krokodilleparken Cachikaly Crocodile Pool i Bakau finnes det ca. 100 krokodiller. De gikk fritt omkring på området, og da vi var der var det til og med en som kreket seg inn på nabotomta, der det gikk kvinner og barn og jobba på åkeren. I følge krokodillepasserne er de ikke farlige, og spise bare fisk. Jeg må innrømme at jeg trodde flesteparten som lå i den grønne gørra var utstoppa, helt til det var foringstid. Vi fikk en av de som jobba der til å kjøpe noe fisk, forøvrig den dyreste fisken jeg noen sinne har kjøpt, inkludert restaurantprisene … men da ble det jaffal liv i leiren! Og de var altså ikke utstoppet, eller av plast, noen av dem.

Vannet i krokodilleparken hadde magiske evner. I følge de innfødte. Så hit kom barnløse og lot seg vaske med denne grønne gørra. Er litt i tvil om hvilken kroppsdel de måtte vaske, mulig de måtte dukke helt nedi? Etterpå var det visst ikke noe problem å føre slekten videre. Siden jeg var ekstremt nyforelska og virkelig hadde lyst til at vi skulle hatt vårt eget kjærlighetsbarn, drømmemannen og jeg, så var det like før jeg forsøkte. Men det er mulig det ikke hadde samme effekt når en regelrett hadde kutta vekk alle muligheter for fremtidig produksjon over ti år tidligere. Og i ettertid har jeg tenkt at det nok var det beste for hele storfamilien.

Og ja, jeg har klappa ei krokodille. Det var en litt merkelig opplevelse, og jeg gjorde det jo mest for å få et bilde av happeningen. Kan du tenke hvor sur jeg ble da dette var resultatet? Hvor teit går det an å bli? Altså, når kjærringa gjør dette, for første og siste gang i livet, da bør jo for pokker hele krokodilla være med på bildet!! Kjenner jeg blir en smule irritert enda …

Markedene var noe for seg selv, er helt umulig å beskrive det med ord. Lydene, luktene og alt virvaret må bare oppleves! Her kunne du få kjøpt det meste, fra levende høner, fisk (som lå fint oppstilt midt i solsteiken og sannsynligvis ikke var like fersk som den på stranda), klær, mobiltelefoner og om du trengte en hårklipp var heller ikke det noen umulighet. Det var trangt om plassen og fullstendig kaos.

Jeg er ikke skapt til å shoppe på en slik plass. Men det er jo gøy å ha sett det. En stund før vi var der hadde det vært en storbrann her, så mesteparten av utendørsmarkedet var revet. Dermed gikk vi inni noen smale ganger, opp og ned trapper … uten taxisjåføren som guide hadde vi nok gått rundt der inne enda. Det vil si, vi trodde vi hadde han som guide, helt til vi skulle dra derfra igjen. For da var det plutselig en gambier til som mente han hadde vist oss rundt. Han hadde riktignok hengt på oss hele tiden, men vi hadde ikke vekslet et eneste ord med han. Men penger skulle han ha.

Jeg elsker å shoppe. Men når alle maser og skriker, og ikke lar meg få kikke i fred, så pleier det å dempe kjøpegleden en smule.

Som vi fant ut på rundreisa, var det ikke noen særlig lover og regler for trafikken her.  Eller, det var iallefall ikke noen som overholdt de som eventuelt måtte finnes. Det var litt mer sånn: Kjør på den siden av veien som er best, prøv å unngå andre biler, geiter og mennesker. Det var ingen grenser for hvor mye de lesset på en helt vanlig bil heller, hele slekta fikk plass! Veldig praktisk egentlig. På en av grenseovergangene telte vi 13 personer i en Peugeot 505 stasjonsvogn, inkludert de fire på taket.

En av dagene tok vi strandveien fra Bakau, der hotellet lå, til Banjul. Plutselig sto vi utenfor inngangen til Bijilo forest park. Også kjent som Monkey park. Vi skulle egentlig bare gå en tur, så kameraet ble igjen på hotellet. Men siden vi plutselig var her tok vi turen inn. Til tross for store skilter med at det ikke var lov å mate apene, solgte de poser med nøtter, nettopp til de samme apene, innforbi gjerdet. Ja, det er ikke alt en skal forstå!

Det var et stort område og apene gikk helt fritt rundt. Jeg var derfor ikke så veldig høy i hatten. Vi har hatt et par ublide møter med aper i Thailand tidligere, så for meg kunne de gjerne ha vært i bur … men det er jo flott da, at de klarer å beholde slike fristeder for de ville dyrene, midt i byen omtrent. Nå var vel disse apene litt mindre enn de som skremte vettet av meg, men en vet jo aldri. Tamme er de jaffal ikke. Og med peanøtter i hånden trengte de ikke noen videre invitasjon, og kom villig bort for å spise.

Måneskinnstur – med følge! Det var en smule slitsomt å gå aleine rundt der nede. Både i byen og på stranda. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre. Og det hadde muligens ikke vært så dumt.

To uker går fort når du er på ferie. Jeg har aldri hatt den følelsen mange forteller om, at de har fått nok og vil hjem. Jeg vil aldri hjem igjen, og kunne fortsatt å feriert resten av livet om det var en mulighet. Bare reise og oppleve nye plasser i måned etter måned. Det eneste som hadde vært ille da var at ikke både ungene og barnebarna var med.

Vi hadde en fast plass utenfor hotellet der vi tok morrapilsa, etter frokost. Der satt vi sammen med Mr. Cool som styrte en god del av både taxier og turer i det området. Han var veldig hyggelig. Og fortalte mye om systemet i landet og hvordan alt virka og ikke virka. Han var skikkelig cool, så passa godt til navnet som sto på visittkortet. Kortet som for øvrig var laminert og veldig forseggjort. Kortet han ville ha tilbake da vi skulle reise hjem … 🙂 Han ville også gjerne ha drømmemannens flotte Ecco-sandaler. For vi skulle jo hjem til Norge, og er fikk vi jo aldri brukt for dem igjen. Mente han.

Så var vårt første møte med Afrika over. Vi kom hjem med mange nye inntrykk og minner, og med en følelse av at vi er utrolig heldige som er født og oppvokst akkurat i Norge. Vi kan irritere oss på mye, politikken og bomringene, sykehuskøene, dårlig mat på eldrehjemmene, og mangel på behandling for noen … men det kunne altså vært mye, mye verre …

Dette var siste del av Gambia-turen vår. Fikk du litt lyst til å pakke kofferten? Det gjorde definitivt jeg! Men enn så lenge er det ingen ferie i sikte her hos oss.

 marit og drømmemannen på ferie

Jeg har lekt fotograf – igjen!

Enda så mye bilder jeg har tatt, og tar,
så får jeg helt hætta når noen spør om jeg kan fotografere.

Da er det plutselig så alvorlig, og absolutt ikke gøy lengre.
For tenk om jeg ødelegger minnene deres!
Tenk om bildene ikke blir noe fine!
Jeg har prestasjonsangst de luxe, er kvalm og føler meg elendig.
Men så blir det jo som regel greit til slutt likevel.

I går var det konfirmanten som skulle foreviges.
Og her er noen av bildene.
Jepp, jeg har spurt om det er greit at jeg la ut noen her, og det var det.
Flotte, nydelige Marita, hvem som helst hadde vel klart
å få fine bilder når motivet ser sånn ut.

<3

Det ble en lang lørdag.
Så i dag er en skikkelig drittdag.
Jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Det kjennes ut som jeg har influensa,
og selv under pelspleddet er det iskaldt.
Ute regner det, og tåka henger langt nedover hustakene.
Men i morra er en ny dag, ny uke til og med,
så da blir sikkert alt mye, mye bedre.
Det ser jeg frem til!

<3

Fargerikt i Stavanger

Øvre Holmegate – du har neppe sett maken. For her er alle husene malt i sprelske farger. Det er nesten så du tror du ser syner når du nærmer deg området. Lilla, gult, rosa, mintgrønt, ja hvilke fargeskala har de ikke brukt? Morsomt å se, gøy å fotografere her, men jaggu er jeg ikke blitt så gammeldags nå at jeg er glad jeg ikke har disse husene til nærmeste nabo .. iallefall ikke om jeg hadde bodd i et flott restaurert gammelt hus ..

Og under et par eksempler på eldre hus i normale fargevalg. Personlig holder jeg en knapp på disse altså, og kan ikke helt forstå hvordan de kan ha fått lov å leke seg slik med fargepaletten på disse ærverdige husene .. det hadde iallefall ikke gått i vår by!

Langs strendene på Jæren

Vi har hatt ei fantastisk helg på Varhaug. Ikke bare var det koselig og festlig, men værgudene var virkelig i godlage. Ikke akkurat på veien bort, da det snødde så sykt at vi nesten ikke kunne se en dritt ut av bilruta, men søndagen .. den var knallbra!! Til tross for at det virkelig var dagen derpå for de fleste av oss måtte vi bare ut! Halvannen time langs vannkanten på Vestlandet gjør godt for det meste. Også litt skallebank! ;o) 

Vi parkerte ved Kvassheim fyr og gikk nesten til Brusand. Deretter var det samme vei tilbake. Må bare innrømme at jeg er skikkelig fan av naturen her på Vestlandet. Ganske forblåst til tider, men på en dag som denne er det like før jeg kunne ha flytta bortover. Tenk å ha dette turterrenget rett i nærheten! Det er noe helt annet enn å traske rundt midt i tjukkeste skauen!

Og der var vi nesten tilbake til utgangspunktet. :o) Det ble kaffi og kake/lapper på fyret før vi dro hjemover igjen. Må bare innrømme at jeg føler meg veldig priveligert som har ei venninne her, slik at jeg med mer eller mindre ujevne mellomrom kan få oppdatert bildearkivene mine fra denne fantastiske plassen. Landskapet minner veldig om Danmark. Forskjellen er vel bare at der ligger det hotell og feriesentre langs mesteparten av kysten, her er det ubebygd og nok av plass for alle. De gode badetemperaturene og varmen mangler vel som regel, men dermed slipper en også unna alle disse turistene som vrimler i flokk og bare ødelegger bildene. ;o)

Følg meg gjerne på Facebook. 

 

Det spirer og gror

Med disse bildene, knipsa på hytta for et par uker siden, 
ønsker jeg alle en riktig god helg.
Jeg har jobbehelg, men heldigvis fri i morra.
Helt fri, uten noen som helst planer.
Det skal bli litt godt!

Må ærlig talt si jeg er ganske imponert
over at det fortsatt er så mange som kikker innom bloggen min.
Det skjer jo liksom ikke så mye her for tia. 
Men du skal ikke se bort i fra at jeg kommer sterkere tilbake etterhvert. 

Har du noe spennende på programmet i helga? 

Midtlivskrise på facebook finner du HER.