Lørdag og turdag. Egentlig skulle vi ikke på noen lang tur i går, men så ringte barnebarnet og spurte om jeg ville være med på kino i dag, og da måtte vi forandre litt på planene her. Må bare innrømme det at jeg er faktisk ikke så flink til å ta ting på sparket lengre, liker mye bedre å ha en plan … innstille hjerne og kropp på det vi skal gjøre. Helst i god tid. Men må man, så må man, og da kan jeg faktisk hive meg rundt enda. Selv om det føles ganske slitsomt bare det. Før vi har gjort noe som helst.

Vi tok turen til Slettehei. Rundtur denne ganga, for dette turområdet kan en angripe fra flere sider. Tidligere har vi kommet fra Kvarstein og Justvik. I går gikk vi fra Sødal, nærmere bestemt Saga Terrasse. Aldri vært der tidligere, og er veldig glad jeg ikke bor der oppe på vinterstid. For makan til svingete, bratte bakker skal du lete lenge etter. Men fin utsikt har de.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da vi hadde gått en drøy kilometer måtte jeg snu. FitBiten min lå igjen i laderen i bilen, så jeg måtte hente den. Hadde jo irritert meg grønn om jeg skulle gått så langt uten å få resultatene inn på klokka!

Vi fant ei rute på ut.no. Og som normalt til den turgåeren å være så var gpx-sporet helt på jordet. Enten sitter ho hjemme og tegner opp ruta etter at ho har gått, sånn litt på måfå, eller så har ho en ekstremt elendig mobiltelefon som mister signalet i hytt og pine og bare tegner rette linjer, istedenfor å følge veien ho faktisk har gått. Så vil du på oppdagelsesferd er det bare å følge en av disse turene! Vi skulle gå her i går – og havnet langt inni bushen!

Dette er altså stigninga, jeg har ikke snudd kameraet …

Midt inni buskaset traff vi på denne her … ganske hissig var den også.

Vi gikk og klatra og gikk litt igjen. I håp om å finne tilbake til stien … Mannen ble forbanna og skulle aldri mer gå en eneste tur som ikke var godkjent av ut.no! Jeg forsøkte litt forsiktig å si at det gikk jo an å bruke en smule sunn fornuft selv, for eksempel lese turbeskrivelsen, selv om vi skulle følge et spor, vi hadde tross alt tatt av fra en sti …

Det var ikke så lurt å åpne kjeften akkurat der og da fant jeg ut.

Viser sporet at vi skal gå rett over myra, så gjør vi det! Å gå i kanten er helt uaktuelt, selv om det kanskje ikke hadde vært fullt så blaut og dypt der … Det blir egentlig litt som alle disse østeuropeiske trailersjåførene som kjører seg fast på en liten kjerrevei når de følger gps’en slavisk, og tydeligvis kopler ut hjernen … jaja … godt vi har høye, vanntette fjellstøvler!

Vi får jo flott variert terreng på denne måten da. Så helt galt er det ikke. Selv om drømmemannen min på et eller annet tidspunkt inni der forvandlet seg til en rasende okse. Det var like før det kom røyk ut av ørene hans. Jeg er jo så vant til å gå feil jeg, og jeg kommer jo alltid ut en plass, så det tar jeg ikke så høytidelig. Men han takler dårlig å miste kontrollen. Det er da det gjelder å ikke vifte med den røde kluten … noe som ikke alltid er like lett.

Hurra, et skilt! Og deretter var det bare strake veien rett til mål.

Utsiktstårnet på Slettehei. Vi hadde en liten pause i bunnen her, men det er fortsatt litt kaldt å sitte still, spesielt når en er dyvåt av svette. Så det var ikke lange rasten. Bare nok til å drikke litt og spise medbragt niste, som for min del var en Nutrilett iskaffe og to tørre, flate knekkebrød med urter og havsalt.

Så var det denne hengebroa da. Der har vi vært en gang tidligere, men ingen av oss huska hvor vi hadde gått. Ikke helt lett å se om det gikk en sti eller ikke på bare fjellet.

Nå begynner det å likne noe. Og plutselig var den der … broa!

Hadde ikke trodd Jonas var så tøff! Han gikk rett utpå, som om han aldri hadde gjort annet enn å ta lufteturene oppi høyden tidligere. Jeg synes faktisk det var litt skummelt.

På toppen! Og før i tia har det tydeligvis vært mulig å gjøre sitt fornødne her, men ikke nå lengre. Om du da ikke er av den særdeles frigjorte typen og bare lar det stå til.

Grillhytta er åpen for alle. Men i går var den stappfull av unger og familier. Så vi satt bare litt på benken utenfor, tok noen bilder og studerte utsikten, før vi begynte på returen.

Og utsikten, den er det ikke noe å si på! Utrolig flott er det, det er nesten så en glemmer alle oppoverbakkene når en kommer dit. Du er nå kommet 277 moh og kan se det meste, helt fra Kjevik flyplass til Varoddbroa og halvveis til Danmark. For å komme hit må du altså over denne vel 200 meter lange hengebroa, og bare det er jo faktisk litt spennende.

Går det an å gå oppover begge veier? Sånn når du går en rundtur lissom … Jepp! Denne ruta var faktisk sånn.

Den første etappen gikk riktignok nedover. Det måtte den jo, hvis ikke så hadde vi jo havna direkte hos St. Peter, og der hadde det nok blitt strake veien ned igjen … Men da vi kom ned i bunnen av denne flotte, gamle skogsveien så gikk det oppover og oppover og oppover i det uendelige.

Bakkene ville ingen ende ta! Det var ikke mer enn vi var kommet til topps, på det vi trodde var den siste bakken, så var det jaggu en til, og en til … så dette var treningsturen sin det. Det er da det gjelder å feste blikket et par meter foran skoene, for ikke å få all elendigheta i fleisen på en gang. Det kan jo ta motet fra enhver hobbytrimmer.

Fin tur. Slitsom og lang. Hele 15 kilometer ble det, og FitBiten forteller at vi har gått 192 etasjer. Og bare for å nevne det, vi er fortsatt godt gift altså. ♥