Ordet denne uka er PUMPA, og her er min løsning. Pumpa kan bety så mangt. Blant annet pulsera, dunka, röra sig stötvis. Hva passer vel bedre enn et hjertet? Altså ikke helt dette jeg har bildet av, for det rører seg ikke akkurat så mye. Men hjertet vårt. Hadde det ikke vært for at det pulserte og dunket så hadde det jo ikke vært liv i oss i det hele tatt, og det ville jo vært litt kjipt …
En litt annerledes pumpe hadde de nok trengt her. Ved brønnen i landsbyen i Gambia hvor vi var på besøk på vår rundreise i 2009. Herfra ble alt vannet til innbyggerne i landsbyen hentet opp ved hjelp av ei bøtte og ei trinse. Men pumpe var nok ikke noe de tenkte på i det hele tatt. De var mer opptatt av at brønnen ikke hadde noe lokk, slik at det var fare for at ungene skulle ramle oppi. Så vi, sikkert i likhet med mange andre turister, sponset dem med penger til et brønnlokk. Nå er jo jeg litt tvilende til det meste egentlig, og tror alltid at jeg blir lurt, så jeg er jo ikke helt overbevist om at lokket ikke allerede var på plass og sto gjemt bak et av husene. Bare sånn i anledning besøket vårt. Men uansett, de trengte nok penger til det meste, så vi var ikke så vanskelige å be.
Ny uke, nye muligheter. Yndlingsuttrykket til en særdeles sprudlende sjef jeg hadde på arbeidsplassen en gang. Ho var bare så skjønn! Men også litt irriterende. For det var ikke snakk om å ha noe manus eller nedskrevne ideer der nei. Alt fantes i hodet hennes. Dermed likte ho å henge over skulderen på meg når ho skulle sette ideene ut i livet. Slik at det ble akkurat sånn ho hadde sett for seg. Jeg må bare innrømme at hjertet mitt pumpa ganske så heftig innimellom, mens vi forsøkte å få alle ideene ut og frem på skjermen. Og det var stort sett meg ho kom til, for jeg var alltid så rolig og stresset ikke … eeeh. Neivel da. Godt ikke alt kan sees på utsiden!
Jeg ble utdannet typograf i forrige århundre en gang. Sånn litt etter dinosaurusens tid altså. En tittel som etterhvert ble erstattet med grafiker og på en måte ble litt utvannet. Jeg hadde trodd den utdannelsen og all erfaringa skulle holde meg i arbeid til den dagen jeg gikk av med alderspensjon. Men så feil kan en ta. Jeg ble overflødig for litt over fem år siden. Omtrent på samme tidspunkt som den eldste dattera mi ble operert for svulst på hjernen. I den tredje nedbemanningsperioden var det min tur til å bli skvisa ut. Etter 18 år i bedriften. Det er noe av det verste som har skjedd i mitt liv. Det føltes rett og slett som enda en skilsmisse, og jeg mistet mye av meg selv i den prosessen.
Å jakte på ny jobb når en har passert 50 er ikke lett. Spesielt ikke når en aldri i livet har skrevet verken cv eller en jobbsøknad. En skikkelig utdatert utdannelse hjalp vel ikke akkurat det heller. Det ble et turbulente år, med kveldsskole og jobb som vikar på fire forskjellige plasser i kommunen. Det var nesten en heldagsjobb bare det å sy sammen jobbuka, ikke booke dobbelt og holde rede på hvor jeg skulle når. Og det samtidig som jeg hadde sluttpakke fra den tidligere arbeidsplassen. Et helt år med full lønn. Egentlig kunne jeg jo bare tatt ferie og nytt livet litt. Helsa ble verre og verre. Jeg hadde allerede hanglet i årevis, men legene fant ikke noe galt. Men å gi opp er ikke helt meg, og en jobb måtte jeg jo ha! Dessuten var det sikkert bare noe jeg innbilte meg, at jeg følte meg så sinnsykt dårlig. Det siste året gjorde jeg ikke annet enn å gå på jobb, det var ikke overskudd til noe annet, og det var ikke mer å kutte ned på.
Så kom smellen. Da jeg fikk 100% stilling som sekretær på mammografi-avdelingen på sykehuset så kollapsa jeg helt etter bare noen måneder. Jeg klarte aldri å komme tilbake igjen. Jeg kjørte meg selv direkte utfor stupet kan du vel si … bare fordi jeg er så sta! Jeg lå hjemme på sofaen i tre måender og druknet nesten i tårer, sinne og irritasjon for at jeg ikke klarte mer. Lett å være etterpåklok, men det verste er vel at jeg sikkert hadde gjort det enda en gang, om jeg trodde det var det som skulle være avgjørende for å få en jobb. Og alt sammen bare fordi jeg ikke ville melde meg arbeidsledig og motta arbeidsledighetstrygd. Bli en nav-snylter. For dette var dama som skulle klare seg selv … jaja, så feil kan man ta!
En skal jaggu gjennom litt av hvert mens en lever. Godt at en ikke vet hva som skal skje på forhånd, slik at en i det minste kan prøve å nyte de dagene det ikke stormer for fullt.
Se det. Da fikk dere som ikke kjenner meg vite litt mer om denne kjærringa. Det er ny uke, ny måned og dagene ligger her ubrukte foran oss. Det er bare å sette i gang og fylle dem med noe godt, for vettu, de kommer aldri i reprise.
God mandag.