God morgen der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Det er litt rart å tenke på, at her sitter jeg i min egen stue og rabler ned noe .. og så sitter det folk spredd over hele landet, og til og med noen få i våre nærmeste naboland, som leser det jeg skriver. Rett etter at det er ferdig. Dere leser om min hverdag, selv om jeg verken kommer med sminketips, noe særlig oppskrifter eller har et perfekt, plettfritt hjem med siste skrik av møbler og interiør. Ikke er innleggene så skrekkelig positive heller. Men vil du ha det, så er det bare å finne en annen blogg! For her kommer små funderinger og tanker om livet, slik det faktisk er. Uten å rosemale det, og til dels uten filter. For jeg mener og tror at folk har godt av å lese om det også. Ikke bare solskinnshistoriene. Alle er nemlig ikke perfekte! Og hadde litt flere klart å innrømme det, også på sosiale medier, så tror jeg de unge som vokser opp i dag hadde hatt det litt bedre. For makan til press de lever under skal en lete lenge etter.

Jeg har alltid skrevet mye. Helt fra jeg lærte å skrive. Men da var det ikke sånn ut i all offentlighet, men i den ene dagboka etter den andre. Og så skreiv jeg sykt mange brev. Med penn og papir, som ble putta i konvolutter og sendt land og strand rundt. Jeg hadde brevvenner i hele verden og var storforbruker av brevpapir og konvolutter med flotte påtrykte motiv. Det var en skikkelig populær julegave i mange, mange år. For ikke å glemme de litt kjipere, tynne arkene som skulle sendes med fly ut av landet, i hvite konvolutter med røde og blå kanter. Du måtte være så lett, så lett på hånden, for ikke å lage hull i dette her. Noe jeg til stadighet gjorde. Og da var det på’n igjen. For brev med hull eller overstrykninger kunne jo ikke jeg være bekjent av. Jeg har vært en god støttespiller for både postverket og papirindustrien i årenes løp, eller mine foreldre har, for jeg regner med at det var de som betalte for denne altoppslukende hobbyen min.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen brevvenner fikk en veldig god kontakt med. En jeg skreiv med i Japan sendte meg etterhvert en haug med smykker i posten, med inngravert Marit på. Så det var nok ikke bare noe han hadde røska med seg i forbifarten. Det var til meg, personlig. Han hadde nok muligens et håp om å flytte nordover til kalde Norge, og denne jenta fra Kristiansand. Ho lyse med krøllene som var så annerledes enn de som bodde der nede. Forelskelsen var ikke gjensidig for å si det sånn  Greit han var høy og mørk, men han var så tynn, så tynn og tennene så ut som om de var kasta inn i kjeften på han. Men det var gøy, så lenge det varte. Sånn omtrent til jeg ble 14 og skikkelig forelska for andre gang i mitt liv. 

Sannsynligvis har jeg noen av brevene enda. På loftet i kasser og esker. Og der ligger de sikkert godt. Sammen med et lass av tegninger, signert denne damen. For det var også en av mine hobbyer. Tegning. I den tia, i forrige århundre en gang før datamaskinenes inntog, kunne en utdanne seg som reklametegner. Og det var det jeg ville. Etter at pappa hadde spolert drømmen om å bli sjømann. Men så kom jeg aldri inn på skolen, for systemet da var at de som var eldre fikk en haug med tilleggspoeng, så da ble vi som kom rett fra ungdomsskolen skvisa ut. Etter tre år gav jeg opp den drømmen også. Da hadde jeg stått på ventlista alle gangene, som en av de første, uten at det hjalp en dritt. Ingen som kom inn på den linja trakk seg jo!

I dag er det år og dag siden jeg har fått brev i posten. Og jeg er vel ikke den eneste, for så mye som postverket har krympa, så går nok det aller meste digitalt. Egentlig litt trist, for det var jo veldig gøy den gang da den grønne kassa ikke bare inneholdt regninger Ja, nå går jo forresten de stort sett rett inn i nettbanken de også, så det meste i postkassa vår er bare reklame. Uinteressant, irriterende reklame som bare fyller opp den grønne dunken. Papir vi ikke har bedt om å få, som vi likevel må betale for å bli kvitt. Den er visst kommet for å bli, til tross for klistermerker og reservasjoner både her og der. 

I dag er det skikkelig høstvær her. Tåka ligger tungt over hustakene, det plaskregner og blåser noe sinnsykt … Det er ikke mye som minner om jul utenfor vinduene mine. På denne gufne dagen ligger min skjønne svigermor på sykehuset og venter på operasjon. Jeg krysser fingrene og håper den spreke 75-åringen våkner opp frisk og opplagt og etterhvert kan gå på sine egne bein igjen. Jeg kunne muligens prøvd å sende noen tanker videre oppover, men regner med at det er flere andre i familien og i den store vennekretsen deres, som har litt bedre kontakter akkurat der. Så det er nok like greit å overlate til ekspertene …

Håper du får en fin dag.

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Disse to ble med meg hjem i går. Håndlaget, enkle og litt rare … akkurat slik julepynt jeg faller for. Dere som har fulgt meg disse årene på bloggen husker kanskje at her er den ene merkelige nissen etter den andre flytta inn. Jeg liker det litt spesielle. Trenger ikke ha samme pynten som alle andre har. Og her er altså siste tilskudd til julepynt i dette huset.

Det er litt ille å kjøpe dette. Det er jo så enkelt at selv denne kjærringa burde fått til å lage det. Men nå har jeg ikke tenkt å lage noe som helst til denne jula, og da må en altså ty til andre fingernemme og mer produktive personer for å få det en har lyst på. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag har jeg henta eldste barnebarnet på skolen. Vi var en tur på Sørlandssenteret, spiste litt sushi og kjøpte en julegave, pluss tre digre kubbelys til de enorme lysestakene som kom i hus på mandag. Og om du også trenger STORE hvite kubbelys så er de altså aller billigst hos Upstairs. Brenner fint gjør de også. Så da vet du det.

Formen er ikke så veldig bra. Men det er sikkert fordi det ble en litt vel hektisk dag i går. Dermed var jeg forberedt på dette, men prøver bare å fortrenge det. I kveld skal jeg sitte litt barnevakt hos min andre datter, for ho hadde så lyst å gå på kino. Er helt greit å føle at jeg fortsatt kan brukes til noe, og regner med at snuppa sover. Så om jeg sitter i den ene eller andre stua er jo ett fett. Det er jo ikke så skrekkelig lenge det er snakk om. 

Håper dagen din har vært fin, og takk for at du stakk innom. 😉

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Vi er veldig, veldig tidlige i år. Men av en god grunn. Sønnen min drar til sjøs i dag, så vi hadde julemiddag her på lørdag. Alle mine barn og barnebarn. Ja, vi feiret ikke selveste julaften på forskudd altså, med pakker og sånn, men jeg synes godt det kunne være litt julestemning rundt oss likevel. Og en aldri så liten pakkelek hadde vi også, etter at ribba og riskremen var fortært.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Morten, som nå altså er 24, skal være på sjøen i godt og vel tre måneder. Det blir med andre ord en god stund til vi ser han igjen. Første gang han var borte i jula var han bare 17 (når en ser bort fra annethvert år som han var hos faren) og det var nok ganske mye verre for mamma da enn det er nå. Denne ganga lever han på en måte ut ungdomsdrømmen min, faktisk er jeg en smule misunnelig også. Dette her er once in a liftetime tenker jeg, enten han får fast jobb eller ei etter disse månedene. Det er nødt til å bli en fantastisk erfaring og opplevelse å ta med seg videre i livet. Hvem kunne ikke tenke seg å cruise rundt i Karibien de verste vinterukene, med betaling til og med? Jeg hadde ikke sagt nei akkurat, om jeg hadde hatt sjansen … og helsa, pluss alderen på min side. Og vært gutt da. For det var vel det som stoppa meg i ungdommen. Eller det var det som stoppa pappa fra å sende meg avgårde da jeg maste som verst. Jeg var jente, og hadde absolutt ikke noe på et skoleskip å gjøre. Ikke en gang som elev. Så der stranda den drømmen!

Julegavene er nesten i hus, Ikke innpakka altså, men jeg ligger godt an. Selv om både skikkelig nedvask og alt av julebakst ikke blir prioritert i år så blir det jo likevel jul. Jeg er egentlig bare glad for at jeg har hanka inn gavene jeg, og det allerede for en god stund siden. En etter en ble de med meg hjem, når jeg likevel var i byen eller i nærheten av en butikk, lenge før mange andre tenkte på jula. Jeg som normalt mangler et par, tre stykker når vi skriver lille julaften … jeg og alle mannfolka som har glemt gaven til kjærringa vettu. I år får de klare seg uten meg!

Ha en fin dag. ♥ Nå kom jeg akkurat hjem fra flyplassen, og sønnen er snart på vei til Gran Canaria der han skal mønstre på som andrestyrmann på Fullriggeren Sørlandet. Det blir forhåpentligvis noen spennende måneder for ham, selv om kjæresten er igjen hjemme.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

For første gang i mitt liv har jeg vunnet noe. For ganske lenge siden tok jeg noen lodd av ei venninne for misjonsforeningen eller hva det var. Ikke så nøye, for jeg tenker aldri at jeg får noe igjen for pengene jeg bruker på slike ting. Men jaggu vant jeg ikke, og det andrepremien til og med! I dag fikk jeg besøk av den samme venninna, og her er gevinsten. Flott, ikke sant? En vevd løper, som til og med passer i fagene til stua vår. Litt gammeldags, men mulig det er på tide å begynne og like slike ting når en er halvveis i femtiårene …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ikke nok med det. Den samme venninna kjøper normalt egg gjennom en bonde, og i dag hadde ho med et brett til meg også. Femti kroner for 30 egg er nok de billigste eggene jeg har kjøpt noen sinne. Ikke at vi har sånt stort forbruk av egg da, men vi skal nok få brukt dem opp innen nyttår tenker jeg. Om ikke det blir noen julebakst, så blir det sikkert noe hvetebakst i det minste. Og egg kan jo brukes til så mangt, så dette var jo veldig greit og praktisk!

Skulle tro jeg hadde bursdag! Noe jeg da ikke har, for det er ikke før i juli. Men siden venninna mi just kom hjem fra Israel var jeg så heldig å få en fotkrem i gave. Et ekte dødehavsprodukt. Heldigvis hadde jeg funnet frem en del klær som jeg ikke bruker, en av genserne var helt ny med lappen på til og med, og det fikk ho med seg. Hvis ikke så hadde jeg nok følt meg litt dum. Er ikke så flink på det der med å få noe jeg. Litt lite erfaring muligens … blir liksom litt kleint å få noe uten at det er en grunn til det. Uten at jeg har fortjent det på noen måte, om du skjønner.

Nye lysestaker ble det også. Men de hadde jeg kjøpt selv på finn.no. Noen gedigne greier. De befant seg i Arendal, hvor min venninne bor, men jeg hadde jo tenkt å hente dem da jeg var på Tinnitusklinikken. Siden selgeren var så treig til å svare, så skar det seg. Dermed måtte jeg spørre pent om venninna mi kunne hente dem for meg. Ikke sikkert det er så mange flere enn meg som synes disse er så fine, men jeg er kjempefornøyd! Vi har jo ikke akkurat en nymoderne stil her hos oss, så de passer perfekt til spisestuestolene og et par andre lamper her oppe i stua. Snål stil muligens, men alt det rare passer i det minste til hverandre. Og det er viktig, for meg. 100 kroner for disse tre til sammen, den største er nesten en meter høy. Så nå gjenstår det bare å finne noen stearinlys som passer perfekt på toppen. 

Det ble en veldig koselig dag. Men kjenner godt at det har vært litt mye aktivitet her i det siste. Jeg er så trøtt! Kjennes ut som om jeg går i søvne, litt sånn utenfor meg sjøl. Om det er temperaturen, fullmånen eller litt for heftige dager som gjør det vet jeg ikke, men det er lenge siden jeg har følt at kroppen har motarbeidet meg på denne måten. Aller mest lyst har jeg til å bare krype under dyna og komme ut igjen utpå våren en gang. Frisk og opplagt, og klar for å leve livet på en litt annen måte enn det jeg har gjort de siste årene. For dette er ikke å leve, det er mer å bare eksistere, fordi en egentlig ikke har noe annet valg …

Håper du har fått en fin start på desember. Det eneste som mangler her er litt snø utenfor, og adventsstaken da. For den er forsvunnet i år igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange adventstaker jeg har kjøpt i årenes løp, men det er sikkert såpass at jeg snart kan starte et eget utsalg. Men i år er de vekk, alle som en. Pluss litt av julepynten. Men jeg tenker vi klarer oss helt fint uten. Å tenne disse adventslysene er ikke helt det samme nå som vi sitter to voksne her, det var noe helt annet da ungene var små, øynene strålte og vi hadde nedtelling til den store dagen.

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

Åh! Jeg tror snart jeg klikker altså! For ikke å snakke om hvor sur jeg er. Det er så sykt slitsomt å ha dette bråket med seg hele tiden, hele døgnet. Og enda verre er det når en har vært litt sosial for en gangs skyld, og blir så til de grader straffet at en til og med er innom tanken på at dette er siste gang en gidder å menge seg med andre mennesker …

Jeg var i syforening i går. Og det var veldig koselig. Fikk til og med mettet søtsuget mitt for en stund, da vi hadde deilig riskrem til dessert. Må innrømme at jeg tok til meg dobbelt så mye som jeg hadde trengt for å dekke både det ene og det andre, og magen fikk sjokk. Så akkurat det var ikke så godt etterpå, men mens fråtsinga sto på var det bare så sykt himmelsk at det var helt umulig å stoppe! Hver eneste skje var en rein nytelse. Men straffa kom da jeg kom hjem …

Det er verre med ting en ikke har påført seg selv. Som tinnitusen for eksempel. Disse forferdelige suse-, pipe og kraslelydene som har tatt bolig i hodet mitt de siste 20 årene, og vel så det. Denne lyden som pokker med bare blir verre og verre, og som forandrer frekvens i hytt og pine, som er så høy at det gjør vondt. Det føles som ei heil maurtue har flytta inn i topplokket og alle innbyggerne der kryper og kravler ut og inn i øregangene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tortur er det mest beskrivende ordet jeg kan komme på. Tortur hele døgnet. Og litt ekstra om en har vært så dum å kose seg ved å være som andre, normale folk. Jeg trodde egentlig folk som ble torturert over tid ble tynne jeg, men denne torturen har dessverre ikke en slik fordel. For her er det ikke mange ribbein å skue gitt! Vekta, som egentlig burde ha gått ned etter at vi har lagt om kosten i dette huset, hopper opp og ned og frem og tilbake mellom to tall. Og det har den gjort de siste fire ukene! Så her er det bare ulempene en får med seg, og ingen fordeler. Typisk!

Det er sikkert ikke bare kvelden i går som er årsaken til bråket. Jeg har jo faktisk gjort noe denne uka. Og jo mer sliten jeg blir, jo verre blir det. Jeg har jo malt litt, vaska og bretta tøy, vaska et golv, gått tur med hunden, vært sosial, vært sammen med barnebarn – og vært på kino! Klart det måtte straffe seg. Jeg visste jo det. Men jeg blir altså like skuffa hver eneste gang.

For når jeg har hatt noen greie dager tror jeg at jeg er frisk igjen. Et par bittesmå, tålig oppegående hjerneceller sender ut litt lykkehormoner og forteller meg at nå er det like før alt er over. Så nå er det snart på tide å komme seg ut i arbeid igjen. For her kan jeg jo ikke tilbringe resten av middelalderen. Dermed drukner jeg nesten i dårlig samvittighet for at jeg bare går hjemme og slenger. Jeg har gjort noe som er forenelig med et normalt liv en dag eller to. Glemt er alle pausene, dagen som bare ble tilbragt i sofaen, og straffa som alltid kommer i ettertid i form av enda mer vondt og enda mer bråk i hodet. Her må det skje noe, for nå kan jeg jo ikke bare fortsette og snylte på nav … 

Den følelsen varer sjeldent lenge. Før jeg får tenkt tanken ferdig blir jeg igjen slått i bakken så det smeller! For selvsagt er jeg ikke frisk! Det er noe dritt altså, hele situasjonen. Og selv om jeg prøver å si til meg selv at jeg er hjemme for en grunn, jeg er syk faktisk, så er jeg blitt ekspert i å straffe meg selv. For det er klart at når jeg ikke kan jobbe så kan jeg heller ikke ha det gøy, være sosial eller kose meg. For det fortjener jeg jo ikke. Klarer jeg å fungere i hverdagen så burde jeg jo ha vært på jobb og tjent mine egne penger! Så når jeg virkelig har det heilt forferdelig, da føles det bedre. I samvittigheten. Og at den er bra, er jo mye viktige enn alt det andre …

Lurer på om det fins et kurs for sånt? Bli snillere mot deg selv … eller noe …

Kos deg med juleforberedelser eller hva du holder på med. Kos deg på jobb, og selv om du er sliten og lei så er faktisk livet uten jobb absolutt ikke noe å trakte etter. Spesielt ikke om du er skrudd sammen på samme måte som meg. Men det kan jo være at han som monterte denne kjærringa har fått sparken for lenge siden. Jeg håper virkelig det. For han må ha slurva noe sinnsykt! 

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

På denne dagen, for fem år siden, var jeg i Oslo. Jeg kom tuslende inn på hotellet i sentrum etter en lang dag på Rikshospitalet. Sliten, livredd og veldig aleine … Søstera mi hadde just reist hjem, og jeg skulle hjem om et par dager. Om alt gikk greit. Da jeg låste meg inn på rommet sto denne flotte buketten og lyste mot meg. En liten hilsen fra de jeg jobba sammen med i avisen. 

Eldste dattera mi var operert for svulst på hjernen. Eller, de hadde vel igrunnen bare åpnet opp litt og tatt en kikk og en biopsi. For å prøve å finne ut hva det var som hadde tatt bolig oppe i det skjønne hodet hennes. Det var ikke gode nyheter. Svulsten var ondarta, en glyom et eller annet, grad 3. Og den måtte vekk. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så skulle det gå måneder før vi hørte noe mer. Det ble sykt mange telefoner til den ene legen og sykehuset etter det andre. Joda, papirene var sendt derfra, og ja, de hadde mottatt det i andre enden … men hvor det lå i prosessen nå, nei det kunne ingen svare på. Vel. Papirene hennes ble gjenglemt på skrivebordet til en overlege, som hadde permisjon i tre måneder. Når de endelig kom dit da. Det drøyde så lenge at dattera mista sykepengene og måtte over på aap. Plutselig var inntekta bare 66% av den 50-60% stillingen ho hadde hatt før ho ble syk. Hjemme hadde ho ei datter på fire, og en del av en tomannsbolig å betale på …

I begynnelsen av mai året etter ble svulsten tatt ut. Selv om det i dette tilfellet har gått greit, så var det en lang og kronglete vei å komme dit. Vanskelig både for den som var syk, og oss som pårørende. Når du er pårørende til voksne barn har en ingen rettigheter. Verken når det gjelder å ha fri fra jobb, eller å være med på sykehuset. Men hvem lar ungen sin ligge muttens aleine i Oslo når det er slike ting som foregår? Ikke jeg iallefall … Og hvem hadde sett for seg at det å være pårørende til voksne, syke barn skulle bli en stor utgiftspost i Norge? Ikke jeg … Møtet med helsevesenet ble en uggen affære. Slik vi møtte det fungerte svært lite som det skulle. Så konklusjonen ble at en må jaggu være frisk for å være syk i dette landet. Når det i tillegg ble en kamp med nav, for å få det den syke hadde rett på, så hjalp jo ikke det heller akkurat. 

Her er den lille familien som jeg er så heldig å ha rett nedi bakken.

Heldigvis gikk det greit i vårt tilfelle. Dattera er blitt 32 år, har beholdt hjemmet sitt, og har i tillegg til jenta som nå er 9 også fått ei datter til. De faste mr-kontrollene er ikke lengre hver tredje måned, men en gang i året. Og til nå har alt vært helt ok. Det er sykt skummelt hvert eneste år, og en enorm lettelse hver gang det er et positivt svar.

Jeg må bare si at jeg beundrer denne eldste dattera mi noe enormt. Ho har en livsgnist og et pågangsmot som enhver burde hatt et aldri så lite snev av, selv uten å være syk. Det er ikke en ting ho ikke klarer! Ho valgte å være hjemme med minstejenta i et år ekstra, og inntekten er kontantstøtta. Ingenting er umulig, en må bare fire litt på kravene! Det er vel noe med det, at når en blir så alvorlig syk at en faktisk tror livet er over, så har en bare to valg. Enten gi opp der og da, eller sloss mot elendigheta og gjøre det beste ut av den tiden en har igjen. Og om en kommer seg gjennom det, og blir frisk, så er mange ting som tidligere ble sett på som nærmest uoverkommelige problemer plutselig bare blitt små, ubetydelige bagateller. 

Ta vare på dagen, den kommer aldri tilbake. ♥ 

Følg gjerne bloggen på Facebook

Her starta mandagen lenge før det ble lyst ute. Men jeg kan ikke skryte på meg at jeg har gjort så mye av den grunn … Det går som i sirup! For i dag måtte bare kjærringa i dusjen. Både hårvask og fjerning av vinterpelsen på leggene var kommet til det punktet at det nå var et nødvendig onde, og ikke bare litt vedlikehold. Ja, du skjønner muligens hva jeg mener … og om du ikke gjør det, så håper jeg du vet hvor heldig du er!

Det må litt skjerpings til tenker jeg. Bør nok ta meg sammen og ikke utsette det så lenge neste gang. Men med avløpet fullt av hårfjerningskrem sier jeg meg fornøyd med jobben for i dag. Nå er ikke jeg av de heldige som kun har litt dun her og der. Så jeg er helt overbevist om at jeg er et hakk nærmere apekattene i familielinja enn de alle fleste. For makan til pels skal du leite lenge etter! Spesielt der en ikke vil ha det. Men på hodet er det ganske glissent … selv om jeg i yngre år hadde den manken.

Det er skikkelig trist egentlig. Jeg trodde jo jeg skulle bli den søte, gamle dama med det flotte håret. Men allerede nå, som middelaldrende, så kan en se rett inn i hodebunnen fra hårfestet og til midt på skallen. Bak har jeg fortsatt håret jeg alltid har hatt. Altså; bak på hodet … hehe. Måtte bare, i tilfelle noen fikk noen stygge bilder i hodet nå …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har forsøkt både det ene og det andre. Hårkur, piller, you name it! Ikke noe funker. Det er bare laget for å tyne penger ut av folk som er så uheldige å ha blitt frarøvet hårprakten på vei inn i alderdommen. Det rare her er at jeg ikke mister noe hår. Det har jeg aldri gjort. Men det slutter bare å komme opp av hodebunnen. Hmmmm … mulig det er derfor jeg føler meg så ullen i knotten innimellom. Bomull i hodet vettu. Kanskje det er en helt soleklar forklaring på det og ikke “fibrohjerne” som vi med fibro tydeligvis bør ha. Det er bare mitt eget hår! Det ligger der inne, fint infiltrert rundt hjernen og alt det andre som vi har på innsiden av skallen. Og nå, etter noen år så begynner det å fylles opp. Kanskje det også er forklaringen på at jeg til stadighet føler jeg har hår i øynene som irriterer …

Der har vi det! Men hvordan skal jeg klare å få dette her ut da? Det nytter vel ikke bare å finne en liten pigg og dra med pinsetten … forresten så tror jeg disse piggene også glimter med sitt fravær her på topplokket. Det er bare glatt og blankt …

Hos frisøren har de fått nok en ny mirakelkur. Eller, helt ny er den ikke, men jeg har ikke forsøkt den enda. Skal jeg være ærlig så tviler jeg jo sterkt på mirakler også, både fra den ene og den andre kanten. Men det er iallefall en eliksir eller et noe sånt, som skal gnis inn i hodebunnen hver kveld i tre måneder. Dette skal fremme veksten. Våkne hårsekkene fra dvalen. Få hårene til å gro opp av underlaget og komme ut i dagen som et nytt, flott strå med det formål å forskjønne helhetsinntrykket og ta vekk litt av oppmerksomheten fra dette middelaldrende, småskrukkete ansiktet.

Frisøren tar bilde før du starter og et nytt etter tre måneder. Hvis ikke håret er blitt bedre etter dette så får du pengene igjen fra produsenten. For billig er det ikke. Godt og vel tre tusenlapper koster det for disse månedene. Og etterpå må en sikkert fortsette med vedlikehold. Ikke vet jeg. For å være helt ærlig har jeg ikke helt fulgt med når frisøren min har snakket om dette, nettopp fordi jeg ikke har troa. Og i noen tilfeller er visst den ganske avgjørende for resultatet …

Må bare innrømme det. Jeg har lyst til å forsøke. Selv om jeg tenker at det ikke virker dette heller. Men hva gjør man ikke for å få tilbake manken en hadde i ungdommen. Eller iallefall for å få minska mellomrommet mellom hårstråene slik at de i det minste skjuler hodebunnen. Det høres jo for godt ut til å være sant, og innerst inne vet jeg jo det, at om det høres slik ut – ja, da er det oftest slik også. Rett og slett bare løgn! Men tenk om … tenk om det virkelig funka!

Tenker ofte på en tidligere sjef jeg hadde. Han ble 50 og konstaterte det i talen: Du vet du er 50 når håret på hodet trekker seg tilbake, og dukker opp igjen som en skog i nesa … Jepp! Alle lo godt, inkludert meg, selv om jeg følte meg sykt truffet der jeg sto og håpet at ingen hadde lagt så veldig merke til det hårete ansiktet mitt..

Håret mitt har nemlig tatt turen enda lengre ned. Og det i god tid før jeg ble 50 også. For her kommer det ut igjen som skjegg. Skikkelig stubber altså! Såpass at jeg må frem med høvelen hver eneste dag. Det har jeg også kasta vekk noen penger på for tolv, fjorten års tid siden forresten. Prosjekt ansiktshårfjerning. Bli glatt som ei barnerumpe i trynet, kjapt, smertefritt og enkelt.

Eller, laser som det heter. Det skulle være så effektivt og greit. Kosta skjorta, men var vel verdt det! Om det hadde funka da … noe det selvsagt ikke gjorde. Det var bare humbug! På min andre behandling svei denne eksperten på klinikken av meg halve ansiktet. Det ble først vannblemmer, så åpne, væskende sår. Sykt vondt!

Men jeg gav meg ikke av den grunn. Siden drømmen om å bli hårløs, glatt og fin i trynet tydeligvis var hakket større enn forstanden, så fortsatte jeg da jeg var grodd igjen. Fire behandlinger til, mens jeg lå der på benken med tårene fosssende nedover kinnene. Livredd. Det eneste jeg oppnådde med det var at mitt myke dunansikt forvandlet seg til et mannetryne med stikkende skjeggstubber. Stive og mye verre enn det var i utgangspunktet. Og siden har jeg slitt med dem … 

Har innfunnet meg med at det bare er slik. Forbanner barberhøvelen hver eneste morra, og synes det er skikkelig tragisk. Mens den store skrekken er likevel å bli lagt inn på sykehuset, eller på gamlehjemmet om den tid kommer, og ikke være i stand til å ta dette her selv. For da blir jeg forvandlet til den skjeggete heksa på bare et par dager … og da snakker vi tragedie altså!!

Lurer på om det bare er meg som har det på denne måten. Det er iallefall ingen som snakker om at de sliter med skjeggstubbene i min omgangskrets. Og nei, du får ikke se noen bilde heller. Å prate om det går helt greit, men jeg jobber jo livet av meg for at ingen skal se hvordan det egentlig står til her … bare tenkt deg scenarioet, du må dusje, vaske håret, stelle håret, kanskje rette det litt, barbere deg … og så sminke deg! Det er ikke få ganger i mitt liv jeg har ønska at jeg var mann. Tenk så mye enklere de har det! De bare suser gjennom livet på bølgetoppene, uten å tenke på verken hårsveisen, kiloene, rynkene eller skjeggveksten. Blir den sistnevnte der noen dager gammel blir de bare mer sexy, gror det igjen så er det ikke så farlig det heller. Iallefall ikke i følge dem selv. 

Ønsker deg en flott start på uka. Her kan vi visst se frem til kuldegrader om noen dager. Hadde jeg sett den værmeldinga tidligere så er det mulig jeg bare hadde beholdt den vinterpelsen på leggene enda en stund … for det er sjeldent det er så galt at det ikke er godt for noe!

♥ Følg gjerne bloggen på Facebook

I år har det vært en stusselig sesong for hagen vår. Ingen av oss kan skryte på oss at vi har gjort noen innsats der ute, bortsett fra å holde plenen sånn nogenlunde i sjakk. Mener å huske at jeg luket en gang i vår, både innforbi og utforbi gjerdet. Men ellers står alt der ute og visner på den stilken det kom opp med. 

Hekken har derimot hatt sitt aller beste år noensinne. Den har nok følt seg skikkelig uheldig som havnet akkurat i vår hage for 12-15 år siden. Men etter et par nær-døden-opplevelser i årenes løp, fikk den en skikkelig oppsving da vi fjernet det store grantreet som både skygget og gjorde livet surt for alt som forsøkte å vokse opp i nærheten. Nå ble det endelig levelig for denne grønne skjermen mot naboen! Som et plaster på såret, etter alle disse kleine årene, har den fått grodd vilt og uhemmet uten innblanding fra oss. Ikke rakk vi å klippe den i høst heller, før sesongen for det var over … nå er det kanskje litt seint?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke det, her går vi ikke så mye etter kalenderen og klokka egentlig. Iallefall ikke jeg. Jeg har skamklipt både busker og trær til allverdens merkelige tider i årenes løp. Det går mer etter innfallsmetoden, og når vi får ånden, egentlig. Hageånden. Maleånden. Rengjøringsånden. Og de derre forskjellige åndene har altså glimtet med sitt fravær ganske så lenge i og utenfor dette huset. Kanskje 2018 er både mitt og åndenes år? Nå har vel jeg håpet og trodd det i snart sju år da, men en gang må det vel snu og bli litt lettere. Stort verre kan det nok ikke bli, får trøste meg med det. Dessuten er mener jeg å ha lest i en viss bok at etter sju magre år kommer sju fete … Så om jeg vrir og vrenger litt på det utsagnet, så er altså jeg helt klar for sju fantastisk gode år nå, på alle mulige måter!

I dag har jeg bestemt at drømmemannen må finne frem arbeidslysten. Vi må ha litt mer lys på denne tomta vår. Det er jo mørkt som en sekk der ute. Ikke det at det er så mye fint å lyse opp akkurat, men det er jo litt koseligere å kikke ut når det lyser litt her og der. Dermed skal det skiftes noen utelamper og henges opp noen nye. Og denne ganga skal de henge på noe litt mer stabilt enn gjerdet, for der slutta de jo å funke etter første vindkast. Bedre ble det ikke da hele gjerdet ramla ned sist vinter. Det ble midlertidig fiksa, bare sånn at bikkja ikke skulle komme seg ut. Og det er utrolig hvor lenge slike midlertidige løsninger kan vare …

Bildet er en uke gammelt. Måtte jo få knipsa mens vi enda hadde snøen her. Men selv etter noen skikkelig sure dager og årets første snøfall står rosene fortsatt der og klamrer seg fast i den tynne, vaiende stilken. Imponerende spør du meg. Men når en tror at alt håp er ute, så griper en jo fatt i det ene halmstrået etter det andre. Selv om en innerst inne vet at det sannsynligvis ikke nytter.

God søndag til deg. ♥ Og om du ikke gjør det allerede – følg gjerne bloggen på Facebook

Til tross for minst fire uferdige prosjekter starta jeg på et nytt. For den nye katalogen til Dale-garn falt jeg pladask for! Her var gensere som ser ut som om de er designet for meg personlig. Helt min smak, alle som en. Dermed fortrengte jeg de andre halvferdige prosjektene og alt garnet jeg har fra før av … for denne måtte jeg bare ha! Eller minst en av dem! Og så starta jeg på nettopp denne fordi jeg ikke helt klarte å bestemme meg for hvilken som var favoritt nummer en.

Det begynner alltid veldig bra. Det jobbes og jobbes, men det blir lissom ikke noen resultater. Omtrent som keiserens nye klær. Jeg hadde så dreisen på den strikkinga i vår og sommer, men så stoppa det bare opp. Det var vondt over alt, skuldrene verka, armene verka, fingrene verka, hjernen slutta å funke. Ja, det kjentes ut som om heile kjærringa var mer enn klar for søppelhaugen! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det gjør det fortsatt. Stort sett alltid egentlig. Men så er det det da, at så mye som jeg bare sitter stille her, så kan jeg jo ikke bare sitte å glo i veggen. Eller på Facebook. Jeg er blitt litt for hekta på akkurat det nemlig. Facebook altså, ikke veggen! Sikkert fordi jeg føler meg så uttafor alt sammen. Men en føler seg jo ikke mer innafor når en ser hva alle de en tidligere gikk sammen med finner på. Fester og turer, middager og julebord, koselige vennesammenkomster, kafebesøk, kino. You name it! De lever livet, slik en bør gjøre.

Og her sitter vi … sykt kjedelig altså!

Det ender jo med at jeg blir enda mer lei meg. Fordi vi ikke er der det skjer. Fordi vi ikke hører til lengre. Så jeg fant ut at det sikkert var bedre å strikke enn å sitte og savne det som var. For nå er det nå en gang slik at livet tok noen merkelige vendinger de siste årene. Enn så lenge håper jeg bare at det tok en omvei, for så å komme ut på rett sti etterhvert. Akkurat som når Jonas og jeg vimser oss vekk i skauen. Vi kommer jo alltid ut igjen. Om enn ikke akkurat der vi hadde trodd. Men etter hvert som tiden går så har jeg mistet litt håpet på at det kommer til å skje når det gjelder dette.

Enda verre må det være for drømmemannen. Han er jo ikke syk. Han har bare havna i dette fengselet sammen med kjærringa. Helt uskyldig. Og for hans del så hjelper det jo ikke at jeg strikker heller … men han har heldigvis en mamma som strikker som en maskin. Den ene genseren etter den fjortende! I går ferdiggjorde hun Marius-genser nummer 38! Og innimellom disse har det kommet både den ene og den andre genseren i ulike mønstre og størrelser av pinnene der i huset Så mannen har allerede to tykke ullgensere, og det er jo måte på hvor mange slike en trenger. Vinterstid på Sørlandet er det vel mer riktig med en tørrdrakt enn en genser, om sant skal sies.

Jeg strikker helst ufo’er jeg. Altså: Uferdige objekter. De kommer i alle farger og fasonger og ligger litt rundtforb her. I det ene skapet og skuffa etter den andre, om sant skal sies så passer de aller best som skapfyll der de ligger sånn halvhjerta studd bort. Gjerne med pinnene på, slik at jeg må kjøpe nye pinnesett for hvert prosjekt. Ute av syne – ute av sinn vettu. Slik en sa om en hadde kjæreste i ungdommen som flytta. Det skulle selvsagt ikke bli slutt, en skulle bare bo på hver vår kant. Og så gikk det noen uker, så var det over!

Helt som strikkeprosjektene mine det. Går på med liv, lyst og kjærlighet … åsså dauer alt plutselig. Helt uten forvarsel. Eller, forvarsel får jeg jo, jeg vil bare helst ikke se dem. Det dukker jo opp noe som ser mye mer interessant ut. Men uansett så er jo sjeldent gresset grønnere på andre siden av gjerdet, og uansett lønner det seg alltid å gjøre seg ferdig med det første før en starter på noe nytt. Det være seg mannfolk eller strikkeprosjekter.

Sommergenseren 2017 ligger i ei korg her. Godt gjemt under et lokk, vel og merke, for det føles bedre om jeg ikke ser den. Den var jo så fin, synes jeg da jeg starta på den. Jeg falt pladask da også. Og jeg strikka og strikka, helt til det var 15-20 cm igjen på bærestykket. Siden har jeg ikke rørt den, før jeg tok bilde nå. Faktisk synes jeg ikke den er noe fin lengre heller … litt rar den der oransje fargen på stripene. Passer liksom ikke helt til det andre. Dessuten ser den veldig kort ut, når jeg tenker meg om. Jeg liker jo best gensere som går nedover fua. Litt store og vide, som helst skjuler det meste. Eller, jeg tror det skjuler alt, jeg føler jo det. Selv om drømmemannen mener en ser enda større ut i slike teltaktige greier som jeg aller helst vil gå med. 

Her er prosjektene før sommergenseren. Jakkene til barnebarna mine. Den ene mangler vel bare knappene, og knapper har jeg i kilovis etter at jeg en periode shoppa en del på nettet. De kosta jo ingenting i forhold til i butikkene her! Plutselig synes jeg det var noe galt med knappestolpen/fronten og fant ut jeg måtte rekke opp igjen. Og da var det lettere å bare gjemme den. For å rekke opp, det hater jeg. Da kaster jeg heller hele sulamitten! Det er såvidt jeg gidder å ta ut pinnene … Disse skulle ha vært ferdige i april i år. Alle på en gang, derfor jeg begynte på de to største samtidig. Fargene har jentene tatt ut selv. Det er jo flaut da! Heretter skal jeg ikke involvere noen i slikt, det er iallefall helt sikkert.

Innimellom alle ufoene så strikker jeg kluter. Det har sikkert blitt 50-80 stykker til sammen. I fjor ga jeg vekk en del i julegaver. Tre og tre i forskjellige mønster og fine farger som passa sammen. Som venninnegaver eller vertinnegaver er de også veldig populære. Men så er det jo det da, vi er jo ikke så mange plasser lengre, dermed endte det med at jeg ga hver av jentene mine et lass med kluter. Så de har sikkert det de trenger av den slags for ti år frem i tid. 

Kluter blir jeg ferdige med, veldig kjapt. Et par, tre kvelder så er det gjort. Til tross for at det er med mønster og fletter og hele pakka. Kanskje jeg bare skal strikke kluter og sy de sammen til et eller annet? Filleteppegenser … pledd … puter … for det er jo ingen som trenger ubegrensede mengder med små strikka firkanter heller.

Jeg strikker nemlig fort. Men jeg blir så lei av prosjektene. Nå skal jeg til på det siste ermet på Dale-genseren. Og det er snaut ei uke siden jeg begynte. Men om den blir helt ferdig en gang, ja det aner ikke jeg …

I dag har jeg vært hos legen. Og i ettermiddag skal jeg til Tinnitusklinikken i Arendal. Drømmemannen kjører heldigvis. Jeg blir så sykt ør i hodet etter å ha vært der, hørt på masse lyder og masse prating. De siste gangene har jeg faktisk slitt med å komme meg hjem igjen. Tror jeg er en fare for både meg selv og trafikken etter en time her. Derfor altså, er det veldig greit å bare være passasjer.

God helg til deg. Her blir den stille og rolig, som den pleier. Ingen planer, ingenting å blir skuffa over om det skjærer seg. 

♥ Følg gjerne bloggen på Facebook
#strikking #gensere #aldrifredig #håndarbeid #fredag

Torsdag, oj så fort dette går! I går forsvant hele dagen omtrent, mens jeg satt i en frisørstol. Heldigvis var det ganske stille på salongen, så det gikk helt greit. Noen veldig ny sveis ble det ikke, bare litt stussing for å få siluetten litt smalere. Mitt hår er av den typen, ser du, som aldri blir langt. Det blir bare stort og bustete. Det er like irriterende nå som da jeg var 14!

Det regner noe sinnsykt i dag. Våkna som vanlig med skallebank, og som før forsøkte jeg å gå den av meg. Uten hell! Halvannen time ute i vinden og regnet gjorde ikke underverker for verken det ene eller andre. Snarere tvert i mot. Vet ikke hvem som var mest blaut da vi kom hjem igjen, meg eller bikkja. Jeg kunne iallefall vri både bh og truse, til tross for at jeg hadde regntøy på. Til og med turskoene mine, som er vanntette, var blaute oppi! Forskjellen er vel at jeg kan tørke meg med et håndkle og faktisk bli tørr ganske kjapt. Jonas derimot, tørker nok ikke helt før i morra en gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Grått og blaut ute = skitten hund inne. Har alltid tenkt at det ikke var så forskjell fra han her og forgjengeren. Men der må jeg innrømme at jeg tok feil. Akkurat når det gjelder pelsen er de ganske like, ho var jo en  langhåret schæfer og mista sikkert like mye dotter rundt omkring som det han gjør. Men så er det er alt det andre. Han sikler på glasset i dørene, både ute og inne. Han labber, og drar med seg sykt mye sand og dritt inn! Parketten kan være fin og rein, og så varer det bare til neste gang han har vært ute i hagen. For da setter potene spor over hele golvet. Der han legger seg er det reine sandkassa etterpå. Tror igrunnen ikke vi har hatt det reint mer enn tolv minutter av ganga de siste to årene.

Det er litt kjipt! Spesielt når en ikke har støv på hjernen, og har viet livet sitt til å holde huset striglet til enhver tid. Jeg har vel egentlig kommet frem til at dette er den siste hunden jeg skal ha. Selv om jeg alltid har sagt at et hus uten hund ikke er et ordentlig hjem. Hadde jeg venta med å anskaffe ny hund til et års tid etter at Zenta døde, så tror jeg heller ikke det hadde blitt noen Jonas som hadde flytta inn til oss. For da hadde vi sikkert innsett hvor mye enklere alt hadde vært uten husdyr. Det må være ganske deilig å føle at huset er reint mer enn noen minutter av ganga, etter å ha vært rundt med vaskefilla og på hybelkaninjakt i et par timer. Den følelsen tror jeg faktisk aldri jeg har opplevd. Så nå kan jeg jo glede meg til det da, og det er sikkert ikke mer enn 7-8 år til …

Men det er jo ikke bare negativt med hund. Hadde det ikke vært for Jonas, så hadde jo aldri jeg vært så mye ute og gått. Dessuten hadde jeg vært veldig ensom her på dagtid. For det er utrolig hvor mye selskap det er i en hund. Og han her er ekstremt kosete og sosial. Kunne han bare ha tørka av potene før han kom inn … og gjerne pelsen også!

Det skiller nesten to år, og 60 kilo, mellom disse bildene. Noen ganger skulle jeg ønske at han bare hadde vært så liten som da vi henta han. 16 kilo hund er akkurat passe til å ha i fanget. 75 kilo er litt i overkant for det meste. Egentlig. 

♥ Følg gjerne bloggen på Facebook
#leonberger #løvehund #hybelkaniner #storhund #kjæledyr #hundenmin #pelsdotten