God morgen der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Det er litt rart å tenke på, at her sitter jeg i min egen stue og rabler ned noe .. og så sitter det folk spredd over hele landet, og til og med noen få i våre nærmeste naboland, som leser det jeg skriver. Rett etter at det er ferdig. Dere leser om min hverdag, selv om jeg verken kommer med sminketips, noe særlig oppskrifter eller har et perfekt, plettfritt hjem med siste skrik av møbler og interiør. Ikke er innleggene så skrekkelig positive heller. Men vil du ha det, så er det bare å finne en annen blogg! For her kommer små funderinger og tanker om livet, slik det faktisk er. Uten å rosemale det, og til dels uten filter. For jeg mener og tror at folk har godt av å lese om det også. Ikke bare solskinnshistoriene. Alle er nemlig ikke perfekte! Og hadde litt flere klart å innrømme det, også på sosiale medier, så tror jeg de unge som vokser opp i dag hadde hatt det litt bedre. For makan til press de lever under skal en lete lenge etter.

Jeg har alltid skrevet mye. Helt fra jeg lærte å skrive. Men da var det ikke sånn ut i all offentlighet, men i den ene dagboka etter den andre. Og så skreiv jeg sykt mange brev. Med penn og papir, som ble putta i konvolutter og sendt land og strand rundt. Jeg hadde brevvenner i hele verden og var storforbruker av brevpapir og konvolutter med flotte påtrykte motiv. Det var en skikkelig populær julegave i mange, mange år. For ikke å glemme de litt kjipere, tynne arkene som skulle sendes med fly ut av landet, i hvite konvolutter med røde og blå kanter. Du måtte være så lett, så lett på hånden, for ikke å lage hull i dette her. Noe jeg til stadighet gjorde. Og da var det på’n igjen. For brev med hull eller overstrykninger kunne jo ikke jeg være bekjent av. Jeg har vært en god støttespiller for både postverket og papirindustrien i årenes løp, eller mine foreldre har, for jeg regner med at det var de som betalte for denne altoppslukende hobbyen min.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen brevvenner fikk en veldig god kontakt med. En jeg skreiv med i Japan sendte meg etterhvert en haug med smykker i posten, med inngravert Marit på. Så det var nok ikke bare noe han hadde røska med seg i forbifarten. Det var til meg, personlig. Han hadde nok muligens et håp om å flytte nordover til kalde Norge, og denne jenta fra Kristiansand. Ho lyse med krøllene som var så annerledes enn de som bodde der nede. Forelskelsen var ikke gjensidig for å si det sånn  Greit han var høy og mørk, men han var så tynn, så tynn og tennene så ut som om de var kasta inn i kjeften på han. Men det var gøy, så lenge det varte. Sånn omtrent til jeg ble 14 og skikkelig forelska for andre gang i mitt liv. 

Sannsynligvis har jeg noen av brevene enda. På loftet i kasser og esker. Og der ligger de sikkert godt. Sammen med et lass av tegninger, signert denne damen. For det var også en av mine hobbyer. Tegning. I den tia, i forrige århundre en gang før datamaskinenes inntog, kunne en utdanne seg som reklametegner. Og det var det jeg ville. Etter at pappa hadde spolert drømmen om å bli sjømann. Men så kom jeg aldri inn på skolen, for systemet da var at de som var eldre fikk en haug med tilleggspoeng, så da ble vi som kom rett fra ungdomsskolen skvisa ut. Etter tre år gav jeg opp den drømmen også. Da hadde jeg stått på ventlista alle gangene, som en av de første, uten at det hjalp en dritt. Ingen som kom inn på den linja trakk seg jo!

I dag er det år og dag siden jeg har fått brev i posten. Og jeg er vel ikke den eneste, for så mye som postverket har krympa, så går nok det aller meste digitalt. Egentlig litt trist, for det var jo veldig gøy den gang da den grønne kassa ikke bare inneholdt regninger Ja, nå går jo forresten de stort sett rett inn i nettbanken de også, så det meste i postkassa vår er bare reklame. Uinteressant, irriterende reklame som bare fyller opp den grønne dunken. Papir vi ikke har bedt om å få, som vi likevel må betale for å bli kvitt. Den er visst kommet for å bli, til tross for klistermerker og reservasjoner både her og der. 

I dag er det skikkelig høstvær her. Tåka ligger tungt over hustakene, det plaskregner og blåser noe sinnsykt … Det er ikke mye som minner om jul utenfor vinduene mine. På denne gufne dagen ligger min skjønne svigermor på sykehuset og venter på operasjon. Jeg krysser fingrene og håper den spreke 75-åringen våkner opp frisk og opplagt og etterhvert kan gå på sine egne bein igjen. Jeg kunne muligens prøvd å sende noen tanker videre oppover, men regner med at det er flere andre i familien og i den store vennekretsen deres, som har litt bedre kontakter akkurat der. Så det er nok like greit å overlate til ekspertene …

Håper du får en fin dag.

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥