Sykt bråkete natt!

Åh! Jeg tror snart jeg klikker altså! For ikke å snakke om hvor sur jeg er. Det er så sykt slitsomt å ha dette bråket med seg hele tiden, hele døgnet. Og enda verre er det når en har vært litt sosial for en gangs skyld, og blir så til de grader straffet at en til og med er innom tanken på at dette er siste gang en gidder å menge seg med andre mennesker …

Jeg var i syforening i går. Og det var veldig koselig. Fikk til og med mettet søtsuget mitt for en stund, da vi hadde deilig riskrem til dessert. Må innrømme at jeg tok til meg dobbelt så mye som jeg hadde trengt for å dekke både det ene og det andre, og magen fikk sjokk. Så akkurat det var ikke så godt etterpå, men mens fråtsinga sto på var det bare så sykt himmelsk at det var helt umulig å stoppe! Hver eneste skje var en rein nytelse. Men straffa kom da jeg kom hjem …

Det er verre med ting en ikke har påført seg selv. Som tinnitusen for eksempel. Disse forferdelige suse-, pipe og kraslelydene som har tatt bolig i hodet mitt de siste 20 årene, og vel så det. Denne lyden som pokker med bare blir verre og verre, og som forandrer frekvens i hytt og pine, som er så høy at det gjør vondt. Det føles som ei heil maurtue har flytta inn i topplokket og alle innbyggerne der kryper og kravler ut og inn i øregangene. 

Tortur er det mest beskrivende ordet jeg kan komme på. Tortur hele døgnet. Og litt ekstra om en har vært så dum å kose seg ved å være som andre, normale folk. Jeg trodde egentlig folk som ble torturert over tid ble tynne jeg, men denne torturen har dessverre ikke en slik fordel. For her er det ikke mange ribbein å skue gitt! Vekta, som egentlig burde ha gått ned etter at vi har lagt om kosten i dette huset, hopper opp og ned og frem og tilbake mellom to tall. Og det har den gjort de siste fire ukene! Så her er det bare ulempene en får med seg, og ingen fordeler. Typisk!

Det er sikkert ikke bare kvelden i går som er årsaken til bråket. Jeg har jo faktisk gjort noe denne uka. Og jo mer sliten jeg blir, jo verre blir det. Jeg har jo malt litt, vaska og bretta tøy, vaska et golv, gått tur med hunden, vært sosial, vært sammen med barnebarn – og vært på kino! Klart det måtte straffe seg. Jeg visste jo det. Men jeg blir altså like skuffa hver eneste gang.

For når jeg har hatt noen greie dager tror jeg at jeg er frisk igjen. Et par bittesmå, tålig oppegående hjerneceller sender ut litt lykkehormoner og forteller meg at nå er det like før alt er over. Så nå er det snart på tide å komme seg ut i arbeid igjen. For her kan jeg jo ikke tilbringe resten av middelalderen. Dermed drukner jeg nesten i dårlig samvittighet for at jeg bare går hjemme og slenger. Jeg har gjort noe som er forenelig med et normalt liv en dag eller to. Glemt er alle pausene, dagen som bare ble tilbragt i sofaen, og straffa som alltid kommer i ettertid i form av enda mer vondt og enda mer bråk i hodet. Her må det skje noe, for nå kan jeg jo ikke bare fortsette og snylte på nav … 

Den følelsen varer sjeldent lenge. Før jeg får tenkt tanken ferdig blir jeg igjen slått i bakken så det smeller! For selvsagt er jeg ikke frisk! Det er noe dritt altså, hele situasjonen. Og selv om jeg prøver å si til meg selv at jeg er hjemme for en grunn, jeg er syk faktisk, så er jeg blitt ekspert i å straffe meg selv. For det er klart at når jeg ikke kan jobbe så kan jeg heller ikke ha det gøy, være sosial eller kose meg. For det fortjener jeg jo ikke. Klarer jeg å fungere i hverdagen så burde jeg jo ha vært på jobb og tjent mine egne penger! Så når jeg virkelig har det heilt forferdelig, da føles det bedre. I samvittigheten. Og at den er bra, er jo mye viktige enn alt det andre …

Lurer på om det fins et kurs for sånt? Bli snillere mot deg selv … eller noe …

Kos deg med juleforberedelser eller hva du holder på med. Kos deg på jobb, og selv om du er sliten og lei så er faktisk livet uten jobb absolutt ikke noe å trakte etter. Spesielt ikke om du er skrudd sammen på samme måte som meg. Men det kan jo være at han som monterte denne kjærringa har fått sparken for lenge siden. Jeg håper virkelig det. For han må ha slurva noe sinnsykt! 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

2 kommentarer
    1. fruensvilje: Det er kanskje ikke bråket som egentlig er det verste.. men jeg har så lav smerteterskel når det gjelder lyd! Litt over normal tale gjør vondt. De hadde sjeldent opplevd slike målinger på tinnitusklinikken. Derfor jeg går der så ofte, tror jeg er blitt et forskningsprosjekt. ;( Men det er altså ikke bare litt sus her, det overdøver alt, så jeg er jo kjempesliten. Er som å være på diskotek hele døgnet. Så det er vel mer virkninga av lydene, enn selve lydene, som blir mitt problem.

    2. når du skriver om tinisusen så opdaget jeg min egen :)) jepp en jevn fin suselyd inne i øregangene eller er det i hodet ? piper gjør det uansett.Det er i grunnen ikke så ofte jeg blir oppmerksom på det,så for min del går det greit ennå.Du må nok lære å leve md plagene endten du vil eller ikke,men det kan ta tid og jeg ønsker deg lykke til,det blir ofte bedre om en får innvilget uføretrygd,da slapper kroppen litt av for da har en iallefall den økonomiske biten på plass så en hvet hva en har å rutte med 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg