… kom og gikk omtrent samtidig. Men det er vi jo vant til, vi som bor på Sørlandet. Nå liker jo ikke jeg snø så godt, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke helt er vant til skikkelige vintere. Sånn med snø som ligger lengre enn tre dager, god, kram snø som knirker når du er ute å går. For ikke å snakke om snø det går an å bruke til underlag for skiene.
Eeeehm … ok da, den siste der var vel å dra det litt langt! For denne kjærringa går jo ikke på ski. Her hos oss blir det jo bare sørpevær. Vann, søle, slaps = sørlandsvinter. Om en ikke har hytte på fjellet, eller foreldre som er ekstremt glade i vinteren og drar ungene oppover i innlandet på denne tiden av året, ja da lærer en jo ikke å gå på ski her nede i lavlandet. Det holdt liksom ikke med ti timers skiskole på Egsområdet i barneskolealder. Eller den hersens skidagen en gang i året mens en gikk på skolen. Den var grusom den. Jeg tror nesten jeg hadde mensen hver eneste gang fra femte klasse, og ble fritatt for det tullet der. 😉 Men jeg lærte derimot å svømme og kjøre båt ekstremt tidlig. Og da var ikke denne månedlige noe hinder. Det er rart med det …
Vi tok oss en tidlig tur ut, Jonas og jeg. For jeg skal til frisøren, og da er det ikke sikkert jeg kan gjøre så mye etterpå. Sist var det reine turturen, og denne ganga tar det enda lengre tid siden jeg skal gjøre et eller annet med fargen. Føler meg som en grå mus, og det hjelper jo ikke akkurat på humøret. Vet ikke eksakt hva jeg skal, men regner med min flinke frisør finner på et eller annet gøy.
Dagen i går ble veldig koselig. Vi bakte til og med kanelsnurrer, fireåringen og jeg. Men det var ei sliten mormor som seig ned i sofaen da ungen var levert. Sliten, men veldig glad og med en samvittighet som var bedre enn på lenge. Jeg er jo slik skrudd sammen at jeg vil være der for barnebarna mine. Ikke bare når foreldrene trenger hjelp til pass, men jeg vil være en viktig del av livet deres. skape gode minner med de små som de kan tenkte tilbake på når de blir store. Når mormor ikke er mer. Jeg vil ikke bare være et vagt minne, “ho der som tilfeldigvis var mormora mi, hva var det nå ho het”. En sånn mormor var nemlig min mamma, de få årene ho var mormor. Skikkelig stusselig altså. Når jeg blir så fraværende som jeg har vært det siste året så har jeg kontant dårlig samvittighet. For det også lissom …. det skal ikke være lett!
Skulle tro at Marit var synonymt med vond samvittighet. Men det betyr altså noe så fint som perle. Flott, ikke sant? Nå har dessverre akkurat denne perla mista det meste av glansen, men det går kanskje an å pusse litt på den … i det minste sette på et smil litt oftere. Men da må jeg nok få utvida horisonten litt, og ikke bare gå hjemme og tråkke i mine egne fotspor. Hmmmm … for å være ærlig, så blir jeg sliten bare av tanken på å gjøre noe. Jeg trenger virkelig et eller annet som kan få opp energinivået her. Hadde bare blodprøvene vist at jeg mangla noe, så hadde det jo bare vært å fylle på litt. Men så lenge alt er bra, så er det straks litt vanskeligere.
Da stikker jeg til byen. ♥ Om jeg finner ned fra tåkeheimen på heia her. Ha en fin onsdag.
God morgen der ute. Da jeg kikka ut bak gardinene på soverommet i dag morges så jeg at det kom til å bli en flott soloppgang. Rosafargen var såvidt begynt å ta over for nattemørket, og jeg elsker jo soloppganger. De har reddet mang en kjip dag i årenes løp her. Hodet verket, som det har gjort i flere uker nå, men jeg tenkte kanskje at jeg kunne gå det av meg. Ikke hodet altså, bare det som har tatt bolig der oppe. Hva nå enn det er … må innimellom innrømme at jeg er litt redd for at det kan være noe mer enn en vanlig skallebank, siden det er der hver dag. Men jeg burde jo være sjekka så grundig at om det hadde vært noe ville de sikkert ha funnet det for lenge siden. Så den tanken prøver jeg å overse når den dukker opp.
Den morrafuglen jeg var er forsvunnet. Sikkert til varmere strøk. Så her går det i sirup på denne tiden av døgnet. Å skynde seg sakte, som det er så kult å gjøre på Farmen, funker ikke. For et idiotisk utsagn egentlig! Jeg rakk jo ikke den flotte rosa himmelen jeg fikk et lite glimt av gjennom gardinene! Dette er alt jeg klarte å få bilde av. Men det ble en times tur i fire kuldegrader med Jonas på kvisten, og både han og skallebanken ble gladelig med meg hjem igjen også.
I ettermiddag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Gleder meg til det, det er sykt lenge siden. Og om litt kommer min eldste datter og minstejenta på halvannet innom. Jeg forsøker så smått å gjenoppta litt sosialt liv, for hvis det skal fortsette på denne måten så kommer jeg til å gå nedenom og hjem. Så får vi se om straffa, som jeg vet kommer etterpå, veier opp for kosen mens det står på. Jeg er ikke skapt for å tasse rundt i min egen stue, eller ute i skogen, aleine år ut og år inn. Må visst ha litt mer positiv input for å klare å se litt mindre negativt på livet. Selv om det tok en helt annen vending enn den jeg hadde forespeilet meg.
Se der var veden nesten i hus. I år i stabler vi den i garasjen, for i vedboden ble det så skikkelig blaut det siste som lå igjen der inne. Det er nesten så det må tørkes inne på varmekablene før det går an å tenne på. Uansett, vi slipper iallefall å fryse i vinter. Ute er det grått og trist og regnet plasker ned. Vi kom heldigvis hjem med vedlasset før det satte i gang for alvor. Men foreløpig er hele greia bare kjørt inn i garasjen, så får det stables etterhvert.
Her går varmepumpa for full guffe. Vi har en liten peis her også, men den er sjeldent i bruk. Etter at vi ommøblerte så forsvant den litt bak spisebordet, og står liksom helt feilplassert. Men den kan jo brukes som lysestake, så ser det i det minste ut som om det brenner bak glassdørene innimellom.
Peisen nede klarer ikke å varme opp mer enn første etasje. Men det gjør den til gangs da, det ender alltid med at vi må lufte utpå kvelden … så egentlig fyrer vi vel like mye for kråkene som for oss selv! Likevel stopper varmen i trappa og går ikke videre til stua oppe. Skikkelig dårlig planlagt dette her altså, skulle nesten tro det var mitt verk på en dårlig dag.
Peisen er altfor stor for rommet. Og langt fra pen. Den var sikkert det på 60-70 tallet, men det er jo en stund siden. Det er en gammel murer lengre inne i veien som i sin tid murte denne kolossen, lenge før jeg flytta hit, og han er sykt stolt av dette verket sitt fortsatt. Jeg forstår ikke helt hvorfor. Egentlig burde vi vel ha revet hele greia, og fått inn en liten peisovn i likhet med den vi har i andre etasje, men det får bli når lottokupongen slår til!
I dag har jeg vært hos legen. Jeg fikk sagt en hel haug, blant annet om dårlig oppfølging og at jeg er så sykt fortvila fordi jeg ikke kommer videre herfra. Alt blir jo bare verre og verre. Og om det er slik som legen mener, at alle med fibro og me kun har psykiske problemer, så er det jo forbanna rart at det er så mange der ute som har det som meg. Som ikke jobber lengre, som har hverdager som nesten er uoverkommelige pga. smerter og utmattelse. Er det ikke bare å gi alle noen lykkepiller da, og så vipps så er nav kvitt haugevis med snyltere? Men det er kanskje ikke hos alle leger disse antidepressivene henger så løst, ikke vet jeg. Der jeg går er det lettere å få det enn å få en boks med paracet. Dessverre. Vet ikke om jeg følte jeg ble hørt i dag heller, men skal likevel tilbake om en uke. Egentlig skulle jeg bare sjekke øynene og blodtrykket i dag. Trykket var bedre enn på mange år, bare så synd jeg ikke merker noe på skallebanken, for den er langt fra bedre. Snarere tvert i mot!
Ønsker deg ei flott helg. Vi hadde en plan om å ut på hytta og stenge for vinteren, men nå er verken formen eller været på vår side denne helga, så mulig det ender med at vi tar vinterstenginga og åpninga til våren i en smekk – rundt påsketider heller! Da blir iallefall musene overlykkelige i vinter for alle tørrvarene som står igjen der ute i skapene. Og det å glede noen andre er jo en fin ting, mener jeg å ha lært i barndommen …
Grapefrukt og grapefruktdietten. Hehe, dette er noe jeg bare har forsøkt å spise når jeg var på slankekur i ungdommen. Forsøkte altså. For noe så bittert og forferdelig skal du lete lenge etter. Jeg har jo skjønt hvorfor en gikk ned et par, tre kilo på slike dietter, for en orka jo som regel ikke spise noe. Og som sagt er det det som funker, mindre inntak enn det en forbrenner.
Pomelo kan likne litt på en grapefrukt. Sånn ved første øyekast. Fruktkjøttet er godt pakka inn i skall med veldig god polstring inni, litt skumgummi liknende isolasjon om du vil. Rundt fruktbåtene er det ei seig, besk hinne som må kuttes vekk før en spiser. Men når du er kommet så langt, det er nemlig litt stress å få ut dette fruktkjøttet, så er det bare å nyte!
Smaken er frisk, fin og søt. Men fruktkjøttet er merkelig tørt i forhold til fetter grapefrukt. Den beske smaken mangler ho også, og det gjør absolutt ingen ting. Pomelo kommer opprinnelig fra Sørøst-Asia og jeg kjøper den på Vong Tau i Kristiansand. En skikkelig spennende innvandrerbutikk som vi er innom rett som det er.
Jeg kommer ingen vei, for jeg ser ikke en dritt! Greit nok med pc, for her trenger jeg ikke se på tastaturet for å finne riktige bokstaver, dessuten kan jeg forstørre så mye jeg må for å få et glimt av det jeg skriver. Men jeg har tenkt tanken mer enn et par ganger i dag, at om jeg ikke klarer å se denne størrelsen på skrifta, så er neste skritt blindeskrift! Det høyre øyet funker litt bedre enn naboøyet. For det tror jeg har tatt ferie eller noe akkurat nå. Ferie lissom? Uten å ta med seg resten av kroppen! Det er skikkelig dårlig gjort, spør du meg.
Jeg har øyebetennelse. Det starta på søndag med følelsen av sand i øynene. Og så ble det bare verre og verre … og her sitter jeg da! Godt planta i den ene sofaen etter den andre. Prøver å fordele slitasjen litt, for den må jo være enorm med mine 30 kilo overvekt, som han var så snill og gnure inn han der sjarmerende hjertelegen jeg var hos for litt siden. I all min frustrasjon har jeg til og med prøvd å rydde i et av soverommene som vi ikke bruker. Bodene våre om du vil, for det har vi ikke i dette huset. Boder altså. Dermed spres det som ikke brukes i de to ekstra soverommene. Helt på måfå. Og vi finner jo aldri en dritt. Herregud, så mye tid vi bruker på å leite etter ting i dette huset! Jeg er så lei av å ha det sånn, og har et håp om at jeg før nyttår kunne ha klart å sortere og kaste. For her er det mye vi ikke trenger!
Sola skinner og himmelen er blå. Formen er faktisk så grei at jeg fint kunne tatt en tur i skogen, hvis jeg hadde fått Jonas til å fungere som førerhund. Men det hadde vel blitt med livet som innsats. Aldri godt å vite hvor vi hadde havnet da. …Såher tusler jeg rundt bak nedrullede persienner, med solbriller på, fordi lyset gjorde alt så mye verre. Ikke ofte jeg klager på sola altså, men i dag var den mest et irritasjonsmoment.
Gurimalla som jeg kjeder meg! Og himmel så avhengig en er av to øyne som funker sånn tålig. Mine er jo ikke brukanes til noe som helst lengre, om jeg skal være helt ærlig, så jeg skal en tur til øyelegen om en liten måned for å sjekke tilstanden til disse grå stærene igjen. Egentlig håper jeg det har forverret seg noe sykt siden sist, slik at jeg kan søke om operasjon med det samme.
Linsene er tatt ut for lenge siden. Og da glimter til og med gangsynet med sitt fravær. Briller som passer har jeg ikke. Øynene er fulle av salve som skal fordrive denne dritten, og jeg håper den prosessen går fort. Sykt fort. Igrunnen burde det ha vært over i går, synes jeg. Siden jeg ikke klarer å sitte her uten å glo på noe, så blir jo ikke akkurat tilstanden noe bedre. For det gjør jo vondt når jeg anstrenger øynene. Det stikker og verker og hodepinen ligger bak der og lurer. Men jeg klarer ikke å sitte med lukkede øyne og meditere hele dagen heller da. Hadde nå bare dette kommet på en ellers dritdårlig dag, da kunne jeg jo bare ligget på sofaen under et teppe – uten dårlig samvittighet. Kan igrunnen ikke huske at det var sånn sist jeg hadde betennelse i øynene. Og den ganga var det enda verre enn nå, for da så jeg ut som om jeg hadde fått en skikkelig blåveis.
Det er allerede seks år siden. Da var vi på en romantisk tur til Wroclaw i Polen. Bare drømmemannen og meg. Og jeg fikk så sykt øyebetennelse at jeg så ut som om jeg var rundjult av mannen! Er sikker på at alle som så oss, forøvrig på det fineste hotellet vi noen gang har bodd på, tenkte at her var et par på forsoningsreise. Her hadde gubben jult kjærringa noe så innmari, og så skulle de prøve igjen … Siste krampetrekning altså, åh, det var så flaut!
Satser på fungerende syn i morra – og like fint vær! For her var det ikke så veldig gøy å sitte egentlig …spesielt ikke når både været og formen ellers er hakket over gjennomsnittet.
I natt har jeg sovet godt. Forteller Fitbit’en min. Og jeg er faktisk enig i det. Jeg kan ikke huske jeg har vært våken noe før drømmemannens alarm ulte halv seks, men da snudde jeg meg bare og sov videre et par timer til. Ikke lå jeg så lenge før jeg sovna heller, slik som jeg pleier. Men det kan jo muligens ha noe med forrige uke å gjøre, for da sov jeg ekstremt lite … og det er slik jeg pleier å ha det.
Ei natt som den siste hører til sjeldenhetene. Bare det å ikke ligge og vri seg så lakenet forflytter seg inn til midten av senga (selv om det har strikk i hjørnene og er stappa godt under madrassen), slippe å ligge der og telle sauer, og gud vet hva, er jo en lettelse! For det er vel nesten det som er det verste. Alle de våkne periodene som jeg ikke kan bruke til noe som helst, fordi jeg er så forbanna sliten!
Men på dagsformen hjelper det ikke. For uansett hvor lenge jeg hadde sovet tror jeg ikke det har noe så si for dagen derpå. Om jeg har sovet eller ei, så er jeg nesten mer sliten når jeg står opp enn når jeg legger meg. Hver eneste dag. Ikke tenker jeg på noe spesielt heller. Iallefall ikke hver natt. Men jeg ligger jo der i et helsikes bråk da. Bråk som det er umulig å slå av, eller skru ned volumet på. Og da snakker jeg ikke om drømmemannens snorking! Hadde det enda vært det! For han kan jeg jo bare rulle over på den andre siden, eller forflytte meg inn på et annet rom, for å slippe fra de lydene. Det er litt verre å rømme fra sin egen tinnitus … men hadde det gått an, så hadde jeg jaggu lagt meg ute i grillbua innimellom, bare for å gjenoppleve hvordan det var å ha det stille. Stillhet vet jeg ikke hva er lengre, men jeg mener å huske at det var ganske deilig …
Tilbake til denne nye duppeditten min. Drømmemannen fikk Fitbit til bursdagen i sommer. Og egentlig synes jeg det så såpass greit ut at jeg skulle ønske meg en til jul. Og det hører med til sjeldenhetene at jeg ønsker meg noen ny dings. Jeg hater nye duppeditter som gjør at jeg må sette meg inn i en helg haug for å få det til å funke. Enten det gjelder mobil, pc eller fotoapparat. Pluss alle andre mer eller mindre verdiløse greier som skal gjøre hverdagen bedre. Det eneste jeg har ønsket meg av dingser på så lenge jeg kan huske er en Boch pussemaskin, eller Mouse om du vil. Men det er tydeligvis noe drømmemannen ikke har tenkt å gi meg i gave. Hvorfor vet jeg ikke. En Fitbit derimot, det var visst mer aktuelt, for plutselig en dag så bestemte bare mannen at vi skulle kjøpe en, nå, med en gang. Dermed ble det sånn.
Men himmel så frustrert den greia kan gjøre meg! Spesielt skrittelleren og kilometer tilbakelagt i løpet av en dag. For ikke å snakke om forbrente kalorier. Alle disse verdiene virker som om de kommer opp helt på måfå, bare tatt rett ut av lufta. Det eneste som virker riktig er puls- og søvnmålingene. Men selvsagt hadde jeg jo aldri reagert på dette om det ikke var for at han jeg går ved siden av har akkurat samme målesystem på sitt håndledd.
Jeg har jo en stor mann. Han tar lange steg når han går. Mine er litt kortere, naturlig nok. Men likevel så får han nesten femti prosent flere skritt og ditto lengde på turen – når vi går sammen! Det burde jo vært omvendt egentlig, for tar du små skritt så må du jo ha flere for å komme like langt som en som virkelig langer ut. For ikke så snakke om alle de kaloriene han forbrenner!! Til og med i helga, da vi gikk sammen hele tiden, så ledet han stort. De dagene det bare er meg som har gått med Jonas så ligger han langt foran da også. Bare fordi han har vært på jobb, og der går han ikke for mye akkurat. Dette er virkelig så sykt irriterende at en skulle tro jeg ville forbrent dobbelt så mange kalorier bare ved å irritere meg. Men det gjør jeg heller ikke!
Og så til selve duppeditten da. Eller snarere reima den henger fast på. Den kunne en jo få i flere forskjellige farger, og da sliter jeg jo litt vettu. For her skal jo helst fargene på tingene passe sammen. Smykkene til tøyet, tøyet til skoene og så videre. Intet unntak på en klokke. Jeg får jo helt vondt inni meg når det ikke stemmer. Aller helst ville jeg hatt ei reim i alle fargene de hadde, og sikkert et par til. Men i og med at selve plastreima koster over halvparten av hele sulamitten så gikk jo ikke det heller. Dermed ble min lilla. For drømmemannen fikk jo helt abstinenser når jeg først hadde landet på sort. For tenk så håpløst det ble når vi hadde samme farge! Vi kom jo aldri til å finne ut hvem som eide hvilken.
Eeeeh … jeg så ikke helt problemet jeg da. For klokkene skal vi jo gå med på håndleddet, hvis ikke så er det jo ikke noen vits i hele greia. Men noen ganger er det best å ikke si noe, selv om en er 199% sikker på at en faktisk har rett. Visse ting lar seg rett og slett ikke diskutere. Spesielt ikke med drømmemannen. Skal jeg være ærlig, så er han ikke akkurat en drøm der, om han har satt seg noe i hodet, tror han har rett, og så videre. Men det kan jeg fint leve med. Jeg svelger noen kameler, og lar han leve i troen … helt til han selv finner ut at han tok feil! Og det har hendt. 😉
Kanskje jeg må ønske meg ei ny reim til jul? Noe mer spennende enn en liten overpriset plastbit kan jeg nesten ikke tenke meg!
Jeg var i syforening i går. Enda så trøtt og sliten jeg var før jeg gikk, ble det en kjempekoselig kveld, eller mesteparten av den i det minste. Var faktisk ikke hjemme før nesten midnatt. Og det er veldig sjeldent i den gjengen. Vi har holdt sammen i tykt og tynt i mer enn 30 år. Eller kanskje helst i tynt da, for vi hadde iallefall en god diskusjon om at vi ikke var så flinke til å ta vare på hverandre når det var noe. Når noen av oss sliter, er syke eller går gjennom andre vanskelige faser i livet.
Og det er sant. Dessverre. Alle seks har vel erfart at livet etter 50 ikke ble som vi hadde planlagt. For noen starta det vel igrunnen i 40-årene også. Vi har slitt, og sliter, på hver vår måte. Vi har mista foreldre og søsken, vi har hatt veldig syke barn, ei har mista dattera, vi har blitt single både en og tre ganger, og har altså av ymse grunner vært nede og hilst mer eller mindre på de nederste trinnene i kjellertrappa i tur og orden. Og da har vi ikke vært der for hverandre! Ikke sånn på ordentlig. Det er ganske skremmende igrunnen, vi som burde være så sammensveisa. Som burde kjenne hverandre så godt etter alle disse årene. Men vi takler liksom ikke helt den andres sorg eller problemer. Alle har nok med sitt.
En grunn til det kunne være at vi ikke gjorde nok sammen. Som før. Andre venninneklubber reiser gjerne på tur, møtes utenom disse faste kveldene, stikker innom til hverandre til en kaffikopp sånn på sparket. Og det var der det kom, fra den ene; Men vi som jobber har liksom ikke så mye overskudd og energi midt i uka.
Takk for den du! Jeg følte meg jo sinnsykt truffet øyeblikkelig. Egentlig kjente jeg faktisk at jeg ble litt småforbanna, langt der inne. Og det var en litt god følelse, tro det eller ei, for da fikk jeg bevis for at den gamle Marit faktisk er der inne et sted. Selv om det er skrekkelig lenge siden jeg har sett noe til ho. Men jeg sa jo selvsagt ikke noe særlig. Kampånden orka ikke.
Det er jo en grunn til at jeg ikke jobber. Og grunnen er nettopp det at jeg ikke orker noe.. Og da mener jeg IKKE NOE. Nada. Det var ikke jobben det var noe galt med, eller lysten på å ha mer fritid som gjorde at det stoppa opp. Jeg har jaggu kjempa i mange år for å fortsatt være en del av arbeidslivet, med en vel fortjent lønn som gevinst hver måned. Jeg har stått på og slitt meg gjennom mange år, bare fordi jeg ikke ville havne i denne situasjonen jeg er i nå. Jeg har kutta og kutta på ting i fritiden. Faktisk har jeg nesten kutta ut hele livet mitt, før jeg måtte gi slipp på jobben. Og det føles ikke som en seier akkurat. Bare så det er sagt.
Kanskje jeg burde ha kutta litt i jobbprosenten heller. For lenge siden. Før det ble et uoverkommelig slit å dusje og vaske håret. For når du er kommet så langt, da er det jaggu ikke så mye igjen. Når jeg, som i går, klarte både det, rydde ut av oppvaskmaskinen, sette på en vaskemaskin og brette tøy, puss gå tur med Jonas, da var jeg egentlig på nullpunktet lenge før jeg skulle ut på kvelden. Jeg hadde sykt lyst til å si jeg ikke kom. Men bare for noen år siden så var det helt som det skulle være, selv om jeg i tillegg hadde vært på jobb og henta et barnebarn i barnehagen. Før klarte jeg alt, og jeg følte meg som et ordentlig menneske som hadde et liv, som bidro med noe. Nå går jeg bare hjemme og slenger …
Nesten alt det sosiale livet mitt er borte. Vi gjør uhyre sjeldent noe. Jeg orker ikke være plasser der det er mange folk. Jeg er utslitt før jeg står opp og verker over alt. Det verste er muligens hodet og øresusen, for den gjør meg nesten helt handlingslammet. Men alt henger jo sammen, så om kroppen ikke samarbeider, så blir tinnitusen mye verre. Og når den blir verre, så blir jeg jo så sliten at jeg nesten ikke kan tenke. Såpass at jeg ikke en gang klarer å strikke, lese eller blogge som før.
Ordene triller ikke lengre automatisk fra hjernen, via fingrene og ut på tastaturet. Jeg bruker masse energi, og ikke minst tid, for å til et lite innlegg her. Men jeg elsker jo å skrive og har absolutt ikke lyst til å gi opp det også. Ikke helt. Ikke enda. Jeg er jo vant til å sitte med en pc og jobbe hele livet, dette har vært en stor del av hverdagen min alltid. Selv om det da var litt mer fornuftige ting som kom opp på skjermen. Men jeg tror hjernecellene har godt av at jeg fortsetter, om enn bare på en blogg. Dessuten føler jeg at jeg hører til litt. At jeg er en del av noe fortsatt. Og det er en god følelse som jeg absolutt ikke har lyst til å gi slipp på.
Barnebarna og barna min ser jeg nesten aldri lengre. Føler jeg. Selv om de bor så nærme. Sist de var her, for en uke siden, så var jeg så dårlig at jeg nesten ikke husker en dritt fra middagen. Faktisk så tror jeg det skremte vettet av dem alle sammen, å se mamma sånn. Det yngste barnebarnet mitt som er halvannet kjenner nesten ikke mormor. Det er en stor sorg for meg. Her som det alltid var åpent hus til enhver tid, mormor henta barn i barnehagen og hadde overnattingsgjester rett som det var. Jeg bakte sammen med dem, lå og lekte på gulvet og lekte tikken rundt spisebordet. Hvor er den mormora blitt av? Ho som skulle klare den oppgaven så mye bedre enn sin egen mor … som begynte så bra med de første barnebarna. Nå er jeg vel på lik linje med den jeg skulle overgå, og det er jaggu ikke mye å skryte av.
Vel, tilbake til gårsdagens diskusjon. For å få mer kontakt igjen ble det foreslått både det ene og det andre. At vi måtte planlegge en tur. At vi kunne møtes ute, på en restaurant, med faste mellomrom. Ta en svipptur til Danmark, eller en harrytur til Sverige. Gjerne med buss, da ingen av oss har lyst til å kjøre. Men hallo! Det er jo akkurat slike ting jeg ikke kan!
Jeg har gitt opp å forklare. Det er bedre å holde kjeft. Så får jeg heller ta skylda for å spolere når den tid kommer. For vi som bare går hjemme må jo ha nok av overskudd og energi. For oss er det ingen unnskyldning for å ikke være med på noe. Vi er jo tross alt ikke på jobb.
Når mine aller nærmeste venner fortsatt ikke skjønner en dritt … så er det jaggu ikke rart at ikke resten av omverdenen forstår hvorfor jeg bare går her og dasser og snylter på nav. For å være helt ærlig så sliter jeg litt med det selv også. Sliter med at jeg ikke bare kunne ta meg sammen, som jeg alltid har gjort. Sliter meg at JEG måtte kaste inn håndkleet. Jeg som aldri skulle slutte å jobbe, ikke en gang om vi vant 100-millioner i lotto. For jeg elska jo jobben min, og kunne absolutt ikke tenke meg et liv der jeg ikke skulle stå opp om morra’n for å gå på jobb! Faktisk elska jeg den nok ganske mye mer enn jeg elsker meg selv. For på en måte straffer jeg denne her Mariten, hver eneste dag. Jeg forteller meg selv gang på gang at jeg ikke er verdt en dritt. Nettopp fordi jeg ikke jobber. Og da fortjener jeg selvsagt ikke å ha det greit heller. Sånn i privaten.
Jeg skulle mer enn gjerne ha bytta hverdag med deg, bare så du vet det! Så kan jo du overta denne fantastiske kroppen min, og de gode hverdagene med så mye overskudd og innhold …
Sorry! Det måtte bare ut.♥ Nyt onsdagen, den som kan, for den kommer aldri tilbake.
Midtlivskrise på facebook finner du HER. Jeg blir veldig glad for hvert eneste liker-klikk,
Fikk plutselig besøk av denne digre sommerfuglen tidligere i uka. Ikke aner jeg hvor den kom fra, men plutselig flaksa den bare der i vindskarmen og forsøkte å komme ut.
Den møtte veggen rett og slett … eller snarere vindusruta … Kanskje kjente den litt på følelsen av å ikke få nok luft? På redselen for det ukjente? På panikken for å miste kontrollen?
Jeg vet ikke hvor denne flotte sommerfuglen tok veien. Her er den iallefall ikke lengre. Men ellers har vi nok hatt mange samme tanker i det siste, han og jeg. Forskjellen er nok bare at jeg er her fortsatt …
Den siste uka har vært en slik jeg aldri vil ha i reprise. Om det så var de siste dagene jeg skulle ha levd. Det må fordøyes litt her, før jeg eventuelt skriver mer om det. Men jeg har visst hilst litt på angsten. Uten at jeg helt hadde tenkt å bli noe videre kjent med den greia. For jeg har jo absolutt ikke slike problemer … bare masse andre ting som jeg tenkte toppa seg litt.
Men kanskje jeg har tatt feil … For om jeg går tilbake til bloggens fødsel, så har “alt dette” vart veldig lenge. Fortsatt hører jeg pappas ord oppe i hodet. Likevel har jeg ikke på alle disse årene klart det. Hvor vanskelig kan det være å bare ta seg sammen da?
Det er jo bare å … å … eeeeh … pokker! Åssen var det nå igjen?
Midtlivskrise har sin egen facebookside – følg meg gjerne.
Formen er ikke så bra. Derfor tar jeg en pause fra bloggen, klarer ikke samle tankene, og hodet og fingrene samarbeider ikke helt godt. Takk for kommentarer og meldinger. Det betyr faktisk mer enn en skulle tro. For det er jo litt ensomt å ha det på denne måten over tid.
Teen er selvsagt til Jonas og meg! Forskjellen er bare det at han tror han får te, jeg vet jeg får det. Han er litt småspist denne kjempen vår, ble lei av tørrfor og kjipe knotter. til og med når han fikk Kefir som topping. Så noe måtte gjøres!
Oppdretteren kom med et greit tips. Og jaggu ble måltidene omtrent høydepunktet på dagen. Rett etter det å gå tur, eller den gleden han viser når vi kommer hjem om vi har vært ute av huset uten han.
Ei god teskje leverpostei utrørt i litt varmt vann gjør susen. Dette helles så over de tørre knottene – og vips har du et herremåltid! For en hund vel og merke …
Han står her og tripper mens vannet koker og jeg finner frem det vi trenger. Tripper og slikker seg om munnen. Og slik har det vært i et par måneder snart. Maten blir slukt på sekunder, og alle er lykkelige for at han får i seg det han skal.
Her kan vi skimte litt blå himmel i dag. Godt gjemt i skylaget vel og merke, men om du legger godviljen til og kikker riktig vei, så har vi det altså helt perfekt. Det regner ikke, og bare det er jo fantastisk!
Natta derimot var langt fra noe å skryte av. Tror ikke den kan gå under “grei nok” om en er aldri så positiv. Jeg er så sliten, og så drittlei av å ligge stiv som en stokk uten å klare å slappe av. Uten å sove, når alle andre sover. Ikke tenker jeg på noe spesielt, ikke kikker jeg på klokka eller mobilen – men å sove, det er tydeligvis klin umulig!
Imovane hjelper slik at jeg slipper å ligge og glo i taket. For da sover jeg på et vis. Men jeg er like utslitt om morra’n, og føler meg skikkelig tufs og ekkel med den vonde smaken pillene etterlater seg. Så det er egentlig ikke noen redning. Rent bortsett fra at jeg slipper å irritere meg på at øynene ikke lukker seg, og at jeg er etterlatt der i min egen lille verden av bråk fra tinnitusen. Dessuten blir ikke natta så sykt lang heller.
Men jeg er litt motstander av sovetabletter. Jeg er jo trøtt, så det er absolutt ikke der problemet ligger. Jeg klarer bare ikke å slappe av … Det kan kanskje sammenliknes med om du er på ferie og har vært så uheldig å fått rom rett mot gata der alle restaurantene og barene ligger. Musikken og folkene holder deg våken hele natta. Det er bare helt umulig å sove. Den er muligens litt lettere å sette seg inn i enn bråket fra “litt” øresus? Men jeg er ganske sikker på at det er tilnærmet likt. Bortsett fra at jeg ikke kan lukke vinduet for å slippe unna det verste, eller be om et nytt rom der vinduene vender mot hagen … Om du så legger til den verste influensaverken du noensinne har hatt, pluss 10-12 heteturer som avløser frostriene, og en aldri så liten migrene på toppen – da har du det! Om jeg bare kunne ha skrudd av armene og beina og satt de ut i garasjen eller noe, før jeg la meg, så hadde sikkert det også hjulpet godt. For de er jo bare i veien uansett. Vonde og fæle og helt umulig å få plassert i senga!
Hjelp! Jeg trenger snart en løsning på dette, før jeg klikker … men aller først skal jeg ut å gå litt i sola. Selv om jeg helst bare vil krype inn under dyna og sove, gjerne i et par uker, for så å våkne opp igjen som et overskuddsmenneske! Det hadde vært noe det!
