Vi sov ikke så mye noen av oss i natt. Men det hadde vi vel ikke regnet med heller. Kl. 8 var vi på plass på avdelingen. Jeg mener at ei av de bak skranka der mumla noe om at den operasjonen var utsatt til slutten av uka, men jeg fortrengte det like fort som jeg hørte det. Det kunne jo bare ikke stemme ..

Ventinga i dag var vi godt forberedt på begge to. Det gikk fort og greit, til å begynne med. Allerede kl. 11 hadde dattera tatt de fleste blodprøvene og det andre de måtte sjekke, MRen var unnagjort og så var det bare å vente på kirurgen og anestesilegen. De skulle komme ganske snart ..

Dattera tok det utrolig bra. Til tross for vanvittig sykehusskrekk. Jepp, føler veldig med henne der, må nok innrømme at det sannsynligvis er arv fra meg. Men merkelig nok så blir jeg rolig når jeg har andre å tenke på. Spør ikke hvordan det er mulig. Når det er meg selv det gjelder så er panikken sterkt framtredende og blokkerer all normal tankevirksomhet og andre egenskaper et normalt oppegående menneske er i besittelse av.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Legen kom og heldigvis var dattera den som skulle tas først i morra tidlig. Noe vi også hadde fått bekrefta av en sykepleier, så jeg slo meg til ro med at det jeg overhørte sikkert gjalt noen andre. Vi ble ekstra beroliget av at det var på en avdeling der det aldri hadde skjedd utsettelser eller forskyvninger. Og om det kom et akutt tilfelle ville det bli tatt en annen plass.

En halvtime etter kommer kontrabeskjed. Operasjonen var utsatt til fredag, eller kanskje onsdag. Det var sånn som skjedde hver eneste dag, og helt normalt altså. Det var en annen person som allerede hadde fått utsettelse to ganger som skulle tas først. Jeg kunne ikke bare sitte der og holde kjeft, selv om jeg prøvde iherdig. Jeg vet jo at sykepleieren bare er budbringeren og det er liten vits i å kvele ho, men det betyr ikke at jeg ikke tenkte tanken.

Jeg prøvde å forklare saklig og rolig, enda jeg var fly forbanna. All ventinga vi har vært gjennom, alt rotet med papirer og prøver, alle månedene ingen har kunne planlegge noe, at det var ei lita jente hjemme som venta på mamma, at vi faktisk ikke bodde i nærheten men måtte bo på hotell, og hva pokker skulle vi gjøre i Oslo alle de dagene? Ho forsvant, og skulle prøve å høre med legen .. igjen. Dattera sa jeg så ut som ei olm okse ..

Imens kommer anestesilegen og han hadde ikke min datter på lista en gang! Men han forklarte gangen i dette likevel. Jeg vet ikke om jeg har fått det med meg, men det hørtes ut som om de først skulle ta ut en liten bit og analysere denne, før de bestemte seg for å ta resten. Eller det de kan fjerne, uten å ta for mye av hjernevirksomheten. Første etappe av inngrepet ville ta en liten time, om de skulle ta resten varte selve operasjonen tre timer. Men så måtte vi plusse på tilrettelegging, narkose, overvåkning og oppvåkning. Det er ingen overdrivelse å si at tårene hang løst på dette tidspunktet.

Etterhvert kommer sykepleieren tilbake. Ho beklager at det har vært litt misforståelser og problemer … men joda, ho skal få operasjon i morra tidlig likevel.

LITT misforståelser ja .. hva pokker skal en tro? Nå ville dattera hjem, og det øyeblikkelig. Droppe hele operasjonen og bare leve med denne svulsten så lenge det lot seg gjøre. Ho skulle aldri tilbake på dette sykehuset mer i hele sitt liv! For her var det ingen ho kunne stole på.

Så kommer nok en anestesilege og tar samme samtale en gang til. Selv om vi sa at vi allerede hadde snakka med en .. Men han gav ho iallefall noe å slappe av på, jeg tok jenta mi med meg vekk fra sykehuset, og etter å ha spist på Friday’s i sentrum, installerte vi oss på hotellet mitt. Vi så nok litt stusselige ut begge to, men det gjør jo ikke noe. Kommer aldri til å se igjen noen av de menneskene som satt er inne.

Ho måtte tilbake til sykehuset før 21. Pasienthotellet hadde ikke plass til verken pasienten eller meg. Men de kunne sette inn to senger på et undersøkelsesrom, for de skjønte jo at ho ikke kunne være aleine der oppe. Javel! Hva er det jeg har forsøkt å forklare dem i flere uker allerede?

Kjæresten er kommet og nå er de to installert på sykehuset igjen. Jeg måtte følge dem opp, for det var så trygt å ha meg der. Jeg er så tøff at jeg grein hele veien tilbake fra sykehuset til hotellet, så det må jp være fantastisk å ha noen så stødige, oppegående mennesker med seg. Det er fryktelig å føle seg så totalt hjelpesløs, ikke kunne gjøre en dritt, for at dattera mitt skal få det litt bedre.

Om noen timer begynner morgendagen. Jeg har lovet å komme opp tidlig, veldig tidlig, i tilfelle ho aldri fikk se meg mer ..