Tur til Møvig og Sumatra

Sumatra og Madeira … har du vært der? Det har altså vi. I dag. Og da forstår du sikkert at det er en litt mer lokal destinasjon enn de verdenskjente, litt mer eksotiske øyene vi helst tenker på når vi hører disse stedsnavnene.

Møvig ligger i Vågsbygd. Den største bydelen i Kristiansand. Akkurat her har jeg vært ganske så ofte i ungdommen, da jeg hadde en kjæreste som bodde der. I den tia var det laaaangt fra sentrum, hvor jeg bodde, og ut til Møvig med bussen. Nesten en dagsreise føltes det som innimellom. På en måte var det lissom langt uti ødemarka dette her, for ei som var vokst opp i sentrum. Likevel var jeg titt og ofte å finne på den bussen i godt og vel tre år.

Jeg er mye eldre. Og Møvig er mye nærmere sentrum i dag enn det var den gang. Omgivelsene er preget av enorm fortetning når det gjelder nybygg, men akkurat det gadd jeg ikke ta bilde av, selv om det var skikkelig mange kule hus her nå.

I dag var det en helt annen kjæreste jeg hadde med meg. Pluss Jonas, selvsagt. For hunden må ut, til tross for coronaens inntog i verden. Her får vi bare nyte dagene ute mens det enda er lov å gå tur andre plasser enn i hagen.

Det var sykt godt å komme seg ut. Kjenner jeg blir litt nedtrykt når jeg bare blir sittende her. Ikke det at det er så skrekkelig stor forandring fra mine normale hverdager, men det er liksom noe annet når en vet en må holde seg godt innenfor alle disse restriksjonene. Da blir alt mye kjedeligere å en måte … forstå det den som kan …

Vi gikk forbi utrolig mange idylliske plasser. I tillegg til de større øyene Bragdøya, Andøya, Flekkerøya og Fredriksholm festning fins det flere småøyer i området. Blant annet Sumatra, Madeira, Kinn og Skjede. Fantasifulle navn ser du, skulle tro de hadde hatt en aldri så liten promille innabords de som har funnet på dette her. Øyene Madeira og Sumatra har sine navn fra kaptein Hans Kielland som hadde seilt mye rundt i verden før han bosatte seg i Kristiansand i 1812. De het tidligere Møvig- og Brøvigholmene. Hvor Skjede kommer fra vil vi kanskje helst ikke vite …

Området har flere ruiner fra krigens dager. De måtte vi selvsagt inspisere litt nærmere. Gleder meg til sommeren når jeg står slik og kikker ut over havet. Lengter etter hytta, sol og varme. Heldigvis har vi hytte i samme kommune som vi bor i, så det blir vel forhåpentligvis ikke noe restriksjoner på å dra ut der, til tross for coronaen.

Hit men ikke lengre. Broa over til Madeira var vekk! Lurer på om den har forsvunnet i høsten og vinterens ekstremvær, eller om noen har fjernet den med vilje. Kanskje de som har hytte der ute vil gjøre det litt ekstra vanskelig for uvedkommende å snike rundt hyttehjørnene sånn i tide og utide … og det klarte de jo i så fall!

Det ble jo en flott coronalufting i dag. På bildet her, rett over brygga som stikker ut på høyre side, kan du skimte Fredriksholm festning. Der har jeg vært et par ganger på fest, av alle ting. Men det begynner å bli en del år siden nå. Og i min ungdom svømte jeg over sammen med søstera til ungdomskjæresten min. Ikke for å feste, bare for å se om vi klarte det. Heldigvis gjorde vi det, vet ikke helt hvilken kriseløsning vi hadde tenkt oss om vi ikke hadde klart det. Heldigvis slapp vi å tenke på det! Jeg kan enda huske hvor sliten jeg var da vi kom tilbake.

Håper dagen din har vært grei. 

Ukas ord # 12 hopp

I disse Corona-tider … må vi bare ikke miste håpet. Selv kjenner jeg at jeg blir litt, tja, apatisk kanskje. Jeg sluker alle nyheter, hører på alle pressekonferanser. MÅ ha med meg nyhetene på tv om kvelden. Sitter klistra til mobilen og er livredd for å gå glipp av noe. Akkurat som om det hjelper!

Ukens ord fra Susanne denne gang er HOPP. Og her er mitt bidrag, tolket på to forskjellige måter.

HOPP kan på svensk bety, som på norsk, hopp. Å hoppe altså. Men det kan også bety förhoppning, lit, ljusglimt, utsikt, framtidstro, for å nevne noe.

Vi venter jo to nye barnebarn i juni. Jeg håper verden er på vei tilbake til normalen igjen da. For det vi opplever nå er så langt fra normalt som det går an å bli. Grensene mellom landene stenger, skoler og barnehager er stengt, butikker og utesteder stenger og folk hamstrer som om det skulle være krig. Det er folketomt i gatene, og ganske tomt inni skogen også. En skikkelig ekkel opplevelse. Det siste her nå er at de som skal føde ikke får lov å ha besøk på sykehuset, og det vurderes visst at de fødende må gjennom dette aleine, uten partneren ved sin side.

Vel, vi må jo for all del ikke miste håpet. Troen på fremtiden. Så her er det best å fokusere på de riktige tingene fremover. Hvis ikke får vel de fleste av oss store psykiske problemer etter dette. Når vi en gang kommer tilbake til normalen. For det velger jeg å tro at vi gjør!

Ønsker deg en så fin dag som mulig.

Fem en fredag # 11: Hamstring

Fem en fredag – på en lørdag. Jeg har mista litt piffen jeg altså. Vet ikke hva jeg skal skrive om for tia. Skjer ikke så mye her, innenfor husets fire vegger. Og det som skjer utenfor blir jo til de grader publisert i media, så det trenger jeg jo ikke gjenta!

Formen er ikke helt på topp. Egentlig har jeg alle symptomer på det de sier er corona, og jeg er kanskje i risikogruppen som bør være ekstra forsiktig også. Har hatt høyt blodtrykk de siste 20 årene (helt uavhengig av vekta), er kroniker, har de siste ti årene vært veldig plaget av luftveisinfeksjoner og lungebetennelser. Og som om det ikke skulle være nok så er D-vitaminverdiene mine på bånn for tia. 38! Normalt har det ligget opp mot 150. Det har aldri vært så lavt noensinne. Jeg har jo alltid fått nok sol, ved å reise til varmere strøk 2-3 uker i året. Men det tok slutt da jeg ble nav-snylter på fulltid. Dessuten har det jo nesten regnet her siden august, så sola hjemme er jo ikke noe å rope hurra for! Selv om jeg virkelig har benyttet meg av den når den har dukka opp innimellom.

Sykdomstallene er det nok ingen som har kontroll på. For her er det jo ingen som blir testa lengre. og jeg går derfor ut i fra at jeg bare har fått en av mine vanlige forkjølelser med påfølgende tung pust. Jeg er jo ikke sengeliggende lengre. Om noen uker dukker det nok opp den ene etter den andre, som ikke har vært på ferie eller i kontakt med andre som har vært ute og reist, men likevel er smitta av coronaviruset. Jeg er sikker på at mange går rundt og er syke, til og med uten å vite det, og dermed sprer de smitten som bare det.

Jeg har ikke panikk, men jeg synes dette er skikkelig skummelt nå.

Vi blir oppfordret til å ikke hamstre mat. Noe vi ikke har gjort. Og ikke pleier vi å ha noe særlig ekstra hjemme heller. Men når alle andre hamstrer som gale, så sliter jo vi som ikke gjør det.

Ukens spørsmål hos Elisa ser du under her. De ble vel til siden hele verden akkurat nå er i en unntakstilstand. Her kommer mine svar:

  1. Vad är något du alltid ser till att ha hemma?
    Ikke noe spesielt, bortsett fra hundemat og dopapir. Men bør helst ikke gå tom for medisinene mine.
  2. Vad behöver du fylla på med i skafferiet?
    Akkurat nå, det meste.
  3. Har du gjort några extra inköp med anledning av Coronaviruset?
    Vi forsøkte å få kjøpt mel, evt. brødmix, og havregryn i går. Var innom fire butikker, men alle var tomme! Heldigvis har vi fortsatt dopapir, for det pleier vi å kjøpe inn stort når det er på tilbud. Trøster meg med at jeg har Nutrilett Shake for en uke, om det skulle knipe, og en slankekur sånn på sparket har jeg sikkert ikke vondt av.
  4. Hur handlar du vanligtvis din mat?
    På Rema 1000 Tinnheia, nærbutikken vår. Litt hver dag dessverre. Den ukehandlinga som vi ble litt flinke til har igjen sklidd ut.
  5. Vilken vara är oersättlig om den skulle vara slut?
    Dopapir må vel være viktigere enn mat tenker jeg. Og om en ikke spiser så mye, så trenger en vel ikke så mye dopapir heller. Er det ikke sånn da?

Ta vare på deg selv og de rundt deg.

Svett inni og blaut utenpå!

Eller kanskje heller gult er kult? Ja, noe i den duren jaffal. Det siste hørtes best ut, mens det som står i tittelen er nok det mest riktige. Jeg har kjøpt ny regnfrakk. Sånn ekstra lengde vettu, slik at jeg skal slippe den hersens regnbuksa bare det regner litt … men “å regne litt” er ikke beskrivelsen av været på Sørlandet for tia. Så buksa måtte på den også gitt. Ei gammel, slaskete ei som ikke er så veldig vanntett lengre. Og med litt feber, særdeles dårlig pust og en elendig form så ble det skrekkelig klamt etterhvert.

I dag gikk jeg tur i pysjbuksa. Altså, den var under regntøyet da. Ikke som før i tia når jeg like godt tok en tur i Grønndalen på kveldsluftinga iført min flotte røde silkepysjamas. Var sjelden jeg traff noen så seint, så det spilte jo ikke noen rolle hva jeg hadde på eller ikke. Og som regel hadde jeg slengt en genser over skuldrene. Den hjalp sikkert sykt godt på helhetsinntrykket!

Jeg hadde ikke tenkt å gå noen tur i dag heller. Men så er det det dilemmaet da, at om jeg ikke går tur, så blir det ingen tur på bikkja heller. Jaffal ikke lengre enn en kilometer. For drømmemannen gidder ikke gå i skogen aleine, og Jonas kan ikke gå på automatlufting! Så ender jeg, den syke, opp med ekstrem dårlig samvittighet sånn i tillegg til alt annet. Dermed kan en jo likegodt pese seg gjennom ei runde. Jeg peste mer enn godt var, så runda ble bare halvparten av det jeg hadde planlagt. Men tur ble det!

Det ble bare drøye fem kilometer. Og det var mer enn nok i dag. Ikke traff vi verken mennesker eller dyr på den timen vi var ute. Om det er været eller corona-frykten vet ikke jeg.

Det var tungt å gå i dag. Jeg hoster nesten ikke, men føler meg slik jeg pleier etter å ha hosta meg mest fordervet i 3-4 uker. Tungpustet, tett og pipende. Følelsen av å få for lite luft. Rart egentlig. For forløpet pleier aldri å være på denne måten. Har jo glatt hoppa over det stadiet der jeg hoster så jeg tisser på meg. Selv om akkurat det er helt ok og absolutt ikke noe savn i det hele tatt.

Om du nå tenker at sånn skal du aldri gjøre. Vel, da kan jeg fortelle deg at det skal du sannsynligvis. Etterhvert. Bare du blir gammel nok og har hostet lenge nok. Det er faktisk veldig mye du kommer til å oppleve når du er mellom 50 og 60 som du aldri i din villeste fantasi hadde sett for deg når du var yngre. Mesteparten er ikke av det positive slaget heller akkurat. Overgangalderen for eksempel, det er ikke en overgang i det hele tatt. Det mennesket som kommer ut på den andre siden der, om du overlever vel og merke, det er ikke deg selv slik du trodde du var. Det er noe helt annet, som du må bli kjent med på nytt enten du liker det eller ei.

Eeeehm … det er fint i skogen selv om det regner. Er veldig glad jeg har kommet over den sperra som gjorde at jeg synes det var et ork å gå ut i drittvær. For da hadde jeg jaggu ikke kommet meg mye ut de siste 8 månedene!

Denne hunden har ikke skjønt vitsen med disse flotte broene. De som skal få deg over det ene gjørmehullet etter det andre sånn temmelig tørr og rein. Jeg har gitt opp for lenge siden, og lar han bare sige ned i elendigheten ved siden av. Når 84 kilo hund ikke vil balansere på plankene, så vil han rett og slett ikke!

Og vann, det smaker aller best fra en pytt ala dette! Eller i ei bøtte i hagen, der det har stått i månedsvis, med litt påfyll fra værgudene i ny og ne. Men vannskålene inne nekter han å drikke av, om han ikke ser at vi fyller på dem.

Dette var en liten hilsen fra ei litt redusert sørlandskjærring. Jeg har til og med avlyst syforeninga i kveld, og da er det ille. Å si nei til å møte andre mennesker, ha noe sosialt, det sitter ganske langt inne altså. Er det noe jeg har litt for lite av her i livet så er det det sosiale, og penger på bok. Som mi bestemor ville ha sagt. Jeg er hakket mer digital enn det heldigvis, så for meg holder det at jeg kan se hvordan det står til på nettbanken.

Fin kveld til deg. 

Ukas ord # 11: eka

Hallo i luken denne andre mandagen i mars. Ukas ord fra Susanne er EKA. Og det kan blant annet bety: flatbottnad roddbåt, roddbåt, jolle, julle, dinge, båt, ekstock, ökstock, öka. Her er mitt bidrag, denne flotte båten ligger på en strand på Karmøy. Den lå jaffal der for noen år siden, da vi besøkte ei av mine svigerinner og mannen.

Den svigerinna er den eneste som har forlatt hjembyen. På grunn av kjærligheten selvsagt, og det er mange, mange år siden. Fortsatt er ho gift med samme mann! Så den kjærligheten må være av den ekte typen, som ikke er alle forunt å finne. Spesielt ikke i første forsøk. Er litt misunnelig på det gitt. For tenk så mye enklere en del i livet hadde vært om en hadde holdt sammen med den en fikk barn med. Spesielt når barna får barn igjen …

Resten av slekta har vi samlet her i byen altså. Alle våre barn og barnebarn, min søster, mine fire svigerinner og mine skjønne svigerforeldre. Men det betyr ikke at vi ser så mye til hverandre akkurat. Bortsett fra mine barn/barnebarn og jeg. Alle er jo så opptatt med sitt hele tiden. Og det er noe jeg merker mye mer nå enn da jeg var i full jobb. For da var jo jeg også ganske sliten, spesielt de siste årene, og hadde mer enn nok med mitt. Ikke det at jeg er mindre sliten nå akkurat, men jeg er mye mer ensom. Det kan gå flere dager mellom hver gang jeg ser andre folk enn han jeg deler seng med. Og siden jeg ikke liker å prate i telefonen, så har jeg ikke noen kontakt med andre på den måten heller.

Det ble visst plutselig et lite syteinnlegg dette … Jeg har hanglet siden tirsdag og begynner å bli litt lei nå. Håper virkelig jeg snart er tilbake til normalen, for dette her er skikkelig kjedelig og nedbrytende både for det ene og det andre.

Fin mandag til deg. 

Ny lampe og midlertidige løsninger

Hei igjen! Husker du jeg nevnte at jeg hadde kjøpt ny lampe, den søndagen vi var på tur til Knaben og snøen?

Her er den! Har hatt lyst på en slik lenge. Eller gjerne to, tre stykker som er i samme stil, men likevel ikke helt like. Da skulle de henge sånn litt som en skulptur over … tja, kanskje spisebordet, om jeg fikk tak i mange nok. Enn så lenge henger denne her, mellom godstolene våre oppe i stua. Så får tiden vise om det blir flere etter hvert. Helst ikke dyrere enn denne, og den kosta 300 kroner med pyntepære og alt. En grei pris synes jeg, på ei lampe som normalt koster 1000-1500 kroner. Og en kan jo ikke se at den har vært brukt en gang. Noe som kanskje burde prioriteres før flere slike lamper er vel heller de tre lampene i de store vinduene. Der julestjernene henger i desember vettu. For de skjermene som er der passer overhodet ikke inn hos oss. De var et skikkelig impulskjøp da julestjernene måtte ned et år. Så passet det så sabla greit å ha noen en bare kunne henge på de samme ledningene.

Sånne midlertidige løsninger er jo livsfarlige! For de har en tendens til å bli værende.

Stearinlysekronene over spisebordet er også en slik midlertidig greie. Jeg skulle ha fest en gang for snart 20 år siden, hadde ommøblert og måtte ha noe lys over bordet fort som bare det Siden det ikke var noen mann inne i bildet den gang så kunne jeg jo ikke ha noe som måtte monteres, med ledninger og strøm og greier. Så da ble det to digre lysekroner fra Plantasjen, med 8 lys i hver, på salg for 199 kroner stykk. De henger her enda. Eller enda verre, de har flyttet for tredje gang, alt etter hvordan møblene har stått plassert i stua! Blir visst aldri kvitt de igjen!

Ønsker deg en flott mandag. Her er det ganske grått, men oppholds. Faktisk litt vårlig i lufta, om det da ikke bare var feberen som lurte meg litt der. Jeg har kreket meg en tur frem og tilbake i Grønndalen, snaue to kilometer. Jeg er syk, men bikkja må ut … så da måtte det bare bli slik. Kommer sterkere tilbake etterhvert!

Fem en fredag #10: Ensam

Sola skinner og fuglene kviterer om kapp med hosten min. Jeg var nede og fulgte et av barnebarna til barnehagen i dag morges, etterpå passet jeg lillesøstera litt siden mamma’n skulle på sykehuset til en kontroll. Skikkelig koselig å ha de så nærme, der føler jeg meg veldig heldig. I går kveld var jeg en tur hos den andre dattera mi og passet barnebarnet en liten stund. Vi gjorde et bytte, jeg var barnevakt og dattera fikset brynene mine. Snilt gjort. Og jeg ble fornøyd som alltid.

 

bloggen til Elisa finner du denne ukens spørsmål.
Og her kommer mine svar.

  1. Vad är något du inte kan göra ensam?
    Kan og kan … faktisk har jeg funnet ut at en kan det aller meste aleine om en ikke har noe valg, men om viljen er der, se det er en helt annen sak. Om jeg må nevne noe, så kan jeg ikke reise på ferie aleine. Jeg trives aller best sammen med drømmemannen min, og det sitter veldig langt inne å dra noen som helst plass uten han altså.
  2. Vad kan du inte göra om det är stimmigt runt omkring?
    Jeg er ekstremt plaget av tinnitus og klarer ikke å være lenge noen plasser der det er mye lyd. Klarer ikke følge med på en samtale og blir sykt sliten av mye folk rundt meg.
  3. Vad kan du inte göra om det är knäpptyst?
    Ååååå! Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve en helt stille dag. Eller aller helst et par timer hver kveld når jeg skal legge meg. Jeg har masse bråk oppi hodet hele tiden, og et av mine aller største ønsker er at det kunne tatt en pause innimellom. Kan ikke huske hvordan det er når det er helt stille … er nesten 25 år siden sist. Men er helt sikker på at jeg kunne gjort masse selv om det hadde vært helt stille.
  4. Vad kan du bara göra hemma?
    Prompe/fise!
  5. Vad är något du vill klara av själv men inte kan?
    Vil helst klare alt selv! Men noe jeg absolutt ikke kan er å strikke sokker/strumpor. Har forsøkt tre forskjellige oppskrifter i det siste, men jeg får det bare ikke til! Så ullsokker må jeg kjøpe fra andre strikkeglade personer. Og det irriterer meg noe sykt!

God helg, og tusen takk for at du kikket innom her hos meg.

I disse virus-tider …

… er det nokså dumt å bli forkjølet! Likevel er det nettopp det jeg har klart altså! Gørr forkjølet, hostet i hele natt, nyser og snufser og klør noe sykt i halsen. Jeg har jo ikke vært på noen vinterferie eller i et fly, så regner med det bare er en normal forkjølelse.

Når vet man forresten når det er på tide å sjekke om det er noe annet? Kjenner jeg meg selv rett så venter jeg nok til jeg har halvdau denne ganga også. Bare fordi jeg tror det snart går over igjen. Og slik kan jeg tenkte både i en og tre uker. Tidligere var det jo helst for at jeg ikke ville være borte fra jobben. Som da jeg hadde svineinfluensa og lungebetennelse og hele pakka på en gang. Fytti katta så syk jeg ble etterhvert! Krysser fingrene for at jeg slipper unna denne ganga.

Enn så lenge tar jeg dette helt med ro. Massehysteriet som mediene hyler opp om kan jo skremme vett av de fleste. Men noe må de jo skrive om, og dette viruset kom jo som en gave fra oven til dem. For det er jo måte på hvor lenge en kan fråtse i kjendisenes bortgang og begravelse, hvem som er gravid med hvem, og hvem som har blitt sammen eller gått fra hverandre.

Orker snart ikke lese aviser lengre jeg. For de likner jo mer og mer på Se og Hør. Og det bladet er faktisk et blad jeg bare har kjøpt et par, tre ganger i mitt liv. I påska. For å få med meg TV-programmet. Så det sier jo litt om hvor lenge siden det er …

Det er dårlig stelt på nyhetsfronten for tia. Om avisene i det hele tatt har noen seriøse innslag så drukner de jo i alt kjendis-sladderet, og ting de kopierer fra de samme kjendisenes instragram-kontoer. Og nå Corona-marerittet. Det er lavmål altså! Jaggu ikke rart at de kvittet seg med halve arbeidsstokken for noen år siden. For dette her trenger de jo ikke mange folkene til å grave opp.

I går var jeg en tur i byen. Synes det var litt lite folk der faktisk. Og et menneske gikk med munnbind. Ser litt merkelig ut. Men da vi var i Vietnam for noen år siden gikk jo nesten alle de innfødte rundt slik inne i byene. Munnbindene var til og med tilpasset klesstilen i fargene. Så det er kanskje slik det blir etterhvert, om de verste spådommene slår til.

Imens får jeg bare gå her og hoste. Og tåle stygge blikk fra de som måtte være rundt meg. Ikke det at det er så mange, for jeg er jo ikke så skrekkelig sosial at det gjør noe. Nå blir det sikkert enda verre. For jeg føler meg jo som en kriminell om jeg må hoste og det er andre mennesker i nærheten. Synd det kom akkurat nå, for til lørdag er det møte i Cognac-klubben. Og det er 3-4 ganger i året. Ellers er det jo ikke så mye som skjer her i livet mitt. Det hadde jo vært typisk om jeg måtte droppe det.

Må si jeg foretrekker den drikkbare Coronaen heller. Om jeg måtte velge. Den har vi iallefall kontroll på!

God torsdag til deg. Med eller uten hoste …

Ukas ord # 10: pumpa

Ordet denne uka er PUMPA, og her er min løsning. Pumpa kan bety så mangt. Blant annet pulsera, dunka, röra sig stötvis. Hva passer vel bedre enn et hjertet? Altså ikke helt dette jeg har bildet av, for det rører seg ikke akkurat så mye. Men hjertet vårt. Hadde det ikke vært for at det pulserte og dunket så hadde det jo ikke vært liv i oss i det hele tatt, og det ville jo vært litt kjipt …

En litt annerledes pumpe hadde de nok trengt her. Ved brønnen i landsbyen i Gambia hvor vi var på besøk på vår rundreise i 2009. Herfra ble alt vannet til innbyggerne i landsbyen hentet opp ved hjelp av ei bøtte og ei trinse. Men pumpe var nok ikke noe de tenkte på i det hele tatt. De var mer opptatt av at brønnen ikke hadde noe lokk, slik at det var fare for at ungene skulle ramle oppi. Så vi, sikkert i likhet med mange andre turister, sponset dem med penger til et brønnlokk. Nå er jo jeg litt tvilende til det meste egentlig, og tror alltid at jeg blir lurt, så jeg er jo ikke helt overbevist om at lokket ikke allerede var på plass og sto gjemt bak et av husene. Bare sånn i anledning besøket vårt. Men uansett, de trengte nok penger til det meste, så vi var ikke så vanskelige å be.

 

Ny uke, nye muligheter. Yndlingsuttrykket til en særdeles sprudlende sjef jeg hadde på arbeidsplassen en gang. Ho var bare så skjønn! Men også litt irriterende. For det var ikke snakk om å ha noe manus eller nedskrevne ideer der nei. Alt fantes i hodet hennes. Dermed likte ho å henge over skulderen på meg når ho skulle sette ideene ut i livet. Slik at det ble akkurat sånn ho hadde sett for seg. Jeg må bare innrømme at hjertet mitt pumpa ganske så heftig innimellom, mens vi forsøkte å få alle ideene ut og frem på skjermen. Og det var stort sett meg ho kom til, for jeg var alltid så rolig og stresset ikke … eeeh. Neivel da. Godt ikke alt kan sees på utsiden!

Jeg ble utdannet typograf i forrige århundre en gang. Sånn litt etter dinosaurusens tid altså. En tittel som etterhvert ble erstattet med grafiker og på en måte ble litt utvannet. Jeg hadde trodd den utdannelsen og all erfaringa skulle holde meg i arbeid til den dagen jeg gikk av med alderspensjon. Men så feil kan en ta. Jeg ble overflødig for litt over fem år siden. Omtrent på samme tidspunkt som den eldste dattera mi ble operert for svulst på hjernen. I den tredje nedbemanningsperioden var det min tur til å bli skvisa ut. Etter 18 år i bedriften. Det er noe av det verste som har skjedd i mitt liv. Det føltes rett og slett som enda en skilsmisse, og jeg mistet mye av meg selv i den prosessen.

Å jakte på ny jobb når en har passert 50 er ikke lett. Spesielt ikke når en aldri i livet har skrevet verken cv eller en jobbsøknad. En skikkelig utdatert utdannelse hjalp vel ikke akkurat det heller. Det ble et turbulente år, med kveldsskole og jobb som vikar på fire forskjellige plasser i kommunen. Det var nesten en heldagsjobb bare det å sy sammen jobbuka, ikke booke dobbelt og holde rede på hvor jeg skulle når. Og det samtidig som jeg hadde sluttpakke fra den tidligere arbeidsplassen. Et helt år med full lønn. Egentlig kunne jeg jo bare tatt ferie og nytt livet litt. Helsa ble verre og verre. Jeg hadde allerede hanglet i årevis, men legene fant ikke noe galt. Men å gi opp er ikke helt meg, og en jobb måtte jeg jo ha! Dessuten var det sikkert bare noe jeg innbilte meg, at jeg følte meg så sinnsykt dårlig. Det siste året gjorde jeg ikke annet enn å gå på jobb, det var ikke overskudd til noe annet, og det var ikke mer å kutte ned på.

Så kom smellen. Da jeg fikk 100% stilling som sekretær på mammografi-avdelingen på sykehuset så kollapsa jeg helt etter bare noen måneder. Jeg klarte aldri å komme tilbake igjen. Jeg kjørte meg selv direkte utfor stupet kan du vel si … bare fordi jeg er så sta! Jeg lå hjemme på sofaen i tre måender og druknet nesten i tårer, sinne og irritasjon for at jeg ikke klarte mer. Lett å være etterpåklok, men det verste er vel at jeg sikkert hadde gjort det enda en gang, om jeg trodde det var det som skulle være avgjørende for å få en jobb. Og alt sammen bare fordi jeg ikke ville melde meg arbeidsledig og motta arbeidsledighetstrygd. Bli en nav-snylter. For dette var dama som skulle klare seg selv … jaja, så feil kan man ta!

En skal jaggu gjennom litt av hvert mens en lever. Godt at en ikke vet hva som skal skje på forhånd, slik at en i det minste kan prøve å nyte de dagene det ikke stormer for fullt.

Se det. Da fikk dere som ikke kjenner meg vite litt mer om denne kjærringa. Det er ny uke, ny måned og dagene ligger her ubrukte foran oss. Det er bare å sette i gang og fylle dem med noe godt, for vettu, de kommer aldri i reprise.

God mandag.