Händer … er ukas ord hos Susanne. Og det fins vel neppe noe søtere enn slike hender som hører til et lite barn eller barnebarn. Så det ble mitt bidrag til ukas ord.
Jeg håper dere har det bra alle sammen. Heldigvis begynner jeg å føle meg bedre for første gang på mange, mange uker. Og det er jo en lettelse, selv om jeg ikke akkurat kommer til å forandre på hverdagen av den grunn. Jeg synes dette viruset er skummelt, og menger meg ikke med flere enn nødvendig. Det vil si mannen, og de vi eventuelt måtte passere når vi er ute og går tur.
Så var nok ei flott helg over. Lørdagen forsvant kjapt her, egentlig til å gjøre reint og bytte dekk på bilen. Så dermed måtte vi konsentrere oss om tur på søndagen. Da ble det både langt og bratt. Hele fem timer tilbragte vi i Søgnes villmark.
Svensheia heter området. Vi fant egentlig hver vår tur, men jeg fikk trumfa gjennom den lengste. Hurra!! Du vet, vi er ikke helt enige i hvor lang en lang tur skal være, drømmemannen og jeg. Men denne ganga fikk jeg viljen rett og slett. Hele 13,4 kilometer var den oppgitt til. Men vi tok oss noen avstikkere på veien, så vår tur ble drøye 17.
Linnåsvarden markerer grensa mellom Søgne og Songdalen. Denne heia ligger nord for Tangvall og vest for Brennåsen og Greipstad. Heia er tilgjengelig fra nær sagt alle kanter. De mange turstiene i området går opp til dette markante utsiktspunktet.
På toppen var det selvsagt ganske folksomt. Men disse folkene kom jaffal ikke samme vei som oss. For det var ikke mange vi så på vår vei, verken opp til toppen eller videre tilbake til utgangspunktet. Og godt var det.
Linnåsen ligger ved Torjusheia naturreservat. Vegetasjonen her er rik og gammel og hensikten med reservatet er å ta vare på planter, trær og dyrelivet i dette området.
Utrolig flott her! Og stier både på kryss og tvers, så her slapp en å gå i kø. Ingenting er jo bedre enn det, spesielt ikke nå, i disse corona-tider. Tror ikke det var et underlag vi ikke har gått på i løpet av denne søndagsturen. Det eneste måtte være at vi ikke forsøkte å gå på vannet …
Det var mye opp og ned. Og det var tungt. Jonas (bikkja) er helt utslått i dag. Han hadde ikke mye lyst å gå på morraturen i dag morges. Jeg tror faktisk han må få lov å hvile resten av dagen, så får vi håpe han er bedre igjen i morra. En del av turen fant vi ut av vi sannsynligvis gikk bak noen som hadde ei tispe i løpetid med seg. For han ble jo helt totalt idiot! Pusta og peste og var helt døv for det vi sa. Vi hadde rett. Da vi var på vei opp til toppen traff vi hunden og eierne, men heldigvis gikk de ikke samme vei som oss videre. Så da ble Jonas igjen det koselige turfølget som vi er vant til.
En del av turen var vi innom Tinntjønnløypa. Her har vi vært tidligere. Etter et tips fra en instagram-venn jeg har. Det var også hos han jeg fant bildene fra denne toppturen. Jeg følger mange turfolk på instagram, og finner veldig mange ideer til turer både i nærområdet og litt lengre vekk på den måten.
På vår tur gikk vi tett innpå anleggsområdet til den nye E39. Både på vei opp og på vei tilbake. Det var jo ikke spesielt fint der, så den som har lagt ut turen på ut.no har vel muligens laget ruta før det ble en diger steinhaug der. Bilder av det hopper jeg glatt over, for en stein er en stein, og ser vel likedan ut uansett hvor den befinner seg.
Flott søndagtur for de litt spreke. Jepp, måtte bare si det selv. Det var riktignok en veldig koselig tur, men ikke bare en kosetur, om du skjønner hva jeg mener. Vi hadde med oss både mat, vann og kaffi/te, og tok to små pauser i løpet av disse timene. Kanskje mest på grunn av bikkja, for det er muligens ikke helt normalt å dra med seg en 84 kilos tung hund på en slik strabasiøs tur. Selv om han burde være vant til slike ting nå, etter å ha bodd sammen med oss i over fire år. Han går jo glatt ei mil rett som det er, men da er vel terrenget ikke fullt så ulendt som det var på denne turen.
Det er skikkelig digg at våren er her! Selv om den kom med en litt merkelig bismak som har fått navnet Corona-pandemien. Krysser fingrene for at det normaliserer seg etterhvert, selv om jeg er ganske sikker på at det kommer til å ta veldig lang tid dette.
Her kommer ukas spørsmål fra Elisa. Jeg er egentlig litt glad for disse her jeg, siden jeg er gått litt i dvale i disse corona-tider. Hjernen går på høygir både natt og dag, uten at det kommer noe greit ut av det. Føler hodet er fullt av bomull og får lissom ikke til noe som helst. Så det er veldig greit å ha en konkret oppgave innimellom …
När var första gången du gick på bio?
Det kan jeg ikke huske, men jeg så iallefall The Sound of Music, og den hadde Norges-premiere i 1966. Det kan umulig vært i den anledning jeg så den, for da var jeg bare 3 år. Men utrolig nok husker jeg opplevelsen enda. Det var noe av det største jeg hadde vært med på til da.
När var första gången du gick på zoo?
Aner ikke, men det var nok ganske tidlig. Vi bor jo i Kristiansand, og her har jeg bodd hele livet. Nærmeste zoo er Dyreparken, bare 15 minutters kjøring fra sentrum. Så her har jeg vært en del. De åpnet i 1966 og har jo blitt en vanvittig suksess. Bare synd det er så dyrt å gå dit. Både for barnefamilier og besteforeldre.
När var första gången du köpte en cd-skiva?
“Brother in Arms” med Dire Straits ble en internasjonal suksess i 1985, og den kjøpte jeg. Har den faktisk fortsatt, på loftet i ei kasse. Sammen med et lass av andre cd-plater. Spiller ikke noe særlig musikk lengre, for mitt tinnitus-hode blir det for mye bråk, men om jeg gjør så er det via Google Home. Den fikk vi til jul, og der og da synes jeg det var noe stort tull. En typisk gave kun til mannen lissom. Men jaggu er jeg blitt glad i den lille kula jeg også!
När var första gången du åkte skidor?
Uff. Jeg kan ikke gå på ski, har aldri kunne det heller. Dermed kan jeg ikke fordra slike vinteraktiviteter. Men da jeg var barn bodde jeg midt i byen, og selvsagt var det sykt mye snø hvert eneste år på den tia. Så vi stabba rundt på treskiene i gatene på 60-tallet. Etter hvert ble jeg sendt på skiskole, og det er noe av det verste jeg har vært med på hele mitt liv. For der var det jo både trær og bakker! Jeg var livredd! For ikke å snakke om den forferdelige årlige skidagen med skolen … Akkurat nå er det sånn ca. 20 år siden jeg hadde ski på beina. Sannsynligvis skal jeg aldri forsøke meg på det igjen.
När var första gången du använde internet?
Vi var forholdsvis tidlig ute på det punktet. Hadde hjemme-pc lenge før alle andre. Og etterhvert ble det ikke en hvilken som helst billig hjemme-pc heller, i og med at jeg jobbet i en mediebedrift. Kan ikke helt huske aller første gangen, men tror det må ha vært mellom 1995 og 1996, uten at jeg er helt sikker.
Sola skinner og fuglene kvitrer. De vet jo ikke hvordan verden har forandret seg rundt dem de siste ukene … Regjeringas strenge regler er videreført til etter påske, i håp om å få kontroll på corona-spredningen. Eller kanskje aller mest for å forhindre at helsevesenet kollapser om alle blir syke på en gang. Her i byen er tre leger/sykepleiere på Legevakta smitta det siste døgnet, uten at de vet at de har vært i kontakt med folk som var syke av corona.
Mange butikker har begrensninger på antall kunder på en gang. Og nå monteres det plexiglass ved de betjente kassene i butikkene slik at ansatte skal være litt mer beskyttet. De aller fleste holder seg for seg selv, om de ikke må på jobb da. Vi omgås ikke en gang familien. Det føles veldig uvirkelig å ha fått denne pandemien her i trygge Skandinavia. Men heldigvis er det fortsatt ikke så galt som i Wuhan der smitten først oppsto. Jeg håper virkelig vi slipper slike tilstander som denne dokumentaren viser …
Helt smittefri cyberklem herfra. Håper helga blir fin, til tross for masse forbud og retningslinjer en må forholde seg til.
Hei der ute. Etter et par dager og netter helt på bånn er formen igjen oppadgående. Veldig merkelig dette her, at jeg ikke bare kan bli frisk igjen. Sånn mer enn en dag innimellom …
I dag tok Jonas og jeg en tur til museet. Det er ca. 7 kilometer herfra, så det ble jo noen skritt det i det fine vårværet. Det var en enveistur, for drømmemannen kom og henta oss da han var ferdig på jobb. Og det var sikkert like greit. For jeg følte meg ikke så veldig pigg lengre akkurat da.
Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg hadde tenkt å spise den medbragte lunsjen i Setesdal. På ei gammel trapp eller noe sånn. Men der var porten stengt med en diger hengelås, så dermed skar jo det seg. Vi får ta det en annen gang …
Gammel kjærring mot gammel kledning. Fint når det står i stil vettu … Skulle ikke tro at jeg nesten just hadde både klippa og stripa håret. Men dette er altså tursveisen! Selv om jeg egentlig alltid ser sånn ut. Stadig på tur jeg vettu!
Veldig viktig med påfyll. Hvis ikke er det ikke så lett og opprettholde pissinga hver gang han kommer over plasser der noen andre har vært før han. Og akkurat det er visst litt av vitsen med å leve, om en er en hannhund vel og merke. Såpass har jeg skjønt etter fire år med denne hårdotten. Det aller beste med å drikke vann ute er om han kan stå med alle fire labbene godt planta i det samme vannet, mens han drikker. Enda bedre blir det om han kan gå litt frem og tilbake, så jord og grums flyter opp og blander seg med litt medbragt pels. Der har du oppskriften på sabla godt vann, i tilfelle du har lyst til å prøve det. Jeg er nesten overbevist om at det kan måle seg med årets første utepils på Fiskebrygga. Forskjellen er bare det at den derre pilsa må vi se langt etter denne våren.
Håper du har hatt en fin dag. Jeg er ganske så fornøyd med min. Så nå krysser jeg bare alt jeg har, og håper dagen i morra også blir ganske levelig. For nå er jeg skikkelig lei av å gå rundt og være halvsyk og helsyk omtrent annenhver dag. Fibrokroppen og bråket i hodet er det jo ikke noe å gjøre med, men jeg har i grunnen nok med det. Trenger egentlig ikke mer.
… så kan det fort ende opp slik! Fire påbegynte prosjekter i løpet av helga. Eller prosjekt og prosjekt. Tre av de er jo bare en klut da. Eller en prøvelapp, for å finne ut hvilket mønster jeg skal strikke på et teppe. Det er lissom litt greit å øve seg på en liten firkant først, for å se om det er greit å huske for ei med tinnitus på full guffe. Ikke veldig lett å konsentrere seg da, skjønner du.
Den tinnitusen er sykt plagsom for tia. Men det kan ha en sammenheng mellom alt tankespinnet som foregår oppi toppetasjen her. Jeg tenker og grubler. Er litt redd. Savner alle barna og barnebarna våre. Svigers. Og de vi ellers kunne vært sammen med. Jeg er ikke så redd jeg skal bli alvorlig syk. Egentlig. Jeg er kanskje mer bekymret for at jeg kan smitte noen, sånn uten å vite om jeg har viruset. Og det er jo ikke godt å vite, når en ikke blir testet. Faktisk sliter akkurat den tanken veldig på meg.
Jeg har jo vært syk i tre uker allerede. Litt opp og ned, i dag var det veldig ned. Feber og skikkelig vondt i hodet. Men nå har jo pollensesongen starta for fullt også. Så når jeg er ute virker jeg sykere enn sykest, der jeg snufser og nyser, mens øynene svir og renner. Det er jo så vidt jeg tør gå utforbi tomta her i redsel for at de jeg treffer på tror jeg er ute etter å smitte andre bevisst.
Problemet er bare det at en skal ikke tro, en skal vite, sa alltid min far … og akkurat nå vet jeg ingenting. Like lite som styresmaktene i landet vårt faktisk. Det er bare det at de er veldig flinke til å beholde roen. All ære til de for det.
Dette er et blinkskudd altså. Bare så du vet det. Fra arkivet selvsagt. For jeg går ikke ut så mye mer enn nødvendig akkurat nå. Ut med Jonas selvsagt, men det er jo stort sett i skogen. Og der er det ikke så mye å se på som kan brukes til en fotoutfordring. Ikke andre folk heller, for den saks skyld. Og det er sikkert like greit i disse tider.
ROSA var siste farge herfra. Og det var altså farge nummer ni i Frodiths lille fargeutfordring til oss andre her på blogg. Et selvhjelpsprogram som skulle få oss til å tenke på litt andre ting enn karantene og corona og sånn. Vet ikke helt om det hjalp så veldig på det, men det var morro å finne bilder som passet. Ikke minst fordi jeg har drømt meg bort litt i gamle feriebilder på veien.
Søndagen åpenbarte seg med like fint vær som resten av uka. Tenk ei hel uke med sol fra klar himmel. Det er ikke akkurat hverdagskost for oss. Vi var nok ikke de eneste som gikk tur i går, men vi var de enste som gikk tur her faktisk. Vi traff ei eldre dame som eide denne hytta, pluss to familier som befant seg omtrent der turen vår starta. Og det var det.
Åsevann ligger i Marnardal, ca. 45 minutters kjøring fra oss. Og vi har gått akkurat denne rundatidligere. Veldig grei tur om en har hund, for han gikk løs helt til vi kom ut til hovedveien igjen. Ikke en gang der var det noe trafikk i går.
Stort sett gikk vi på traktorvei og grusvei. Men til å begynne med er det bare en sti langs vannet. Det er jo slik jeg liker det aller best. En god gammeldags sti. Uten grus og asfalt. Men jeg har jo skjønt at slikt ikke er fremkommelig for alle, så derfor blir den ene turstien etter den andre planert og gruset i vår kommune.
Jonas var ikke like tørr da vi kom tilbake som da vi gikk. Sånn i tilfelle noen lurte. Han hadde en tur uti bekken her, og var også innom et par gjørmehull. Deilig! Ellers er han ikke en hund som stikker av. Han vil aller helst gå mellom oss, er livredd for at han skal komme vekk fra flokken sin. Så eneste grunnen til at han må gå i bånd er om vi treffer en annen hannhund med litt størrelse på. De liker han ikke noe særlig, og da oppfører han seg som en skikkelig idiot. Folk bryr han seg lite om. Om det ikke er noen av våre egne. Men jeg skjønner jo at mange kan bli redde for dette store dyret, så derfor går han stor sett i bånd der vi kan treffe andre.
De fleste husene var forlatt. Men det så ut som noen få fortsatt var bebodd, selv om vi ikke så noe liv der så sto det biler parkert utenfor. Må være litt spesielt å bo sånn, men i disse tider ganske betryggende også.
Det var et aldri så lite bildedryss fra indre byger i Agder. I dag er været litt annerledes. Kaldt faktisk, og helt overskyet. Jeg har vært ute med Jonas, men bortsett fra det har det ikke skjedd så mye. Kjenner futten er gått litt ut av meg. Er lei og tafatt. Og supersliten. Men det går forhåpentligvis over det også.
Ut på tur – aldri sur. Og noen ganger er vi så flinke at vi tar med et eller annet å spise. Men normalt dropper vi det. Går rett etter vi har spist hjemme, eller skal rett hjem og spise etter turen. Tur for oss er selve gåinga. Å sette seg ned og brenne bål, grille og sånne ting gjør vi aldri når vi er aleine. Rart egentlig …
Siden jeg er så godt i gang legger jeg til ennå et bilde til denne utfordringen. Ikke fullt så kortreist dette, for det er fra Mexico. Glade farger på en del av husene der, men ikke helt den standarden vi er vant til.
Og nå er det bare ROSA igjen for min del … godt jobba Marit! Om jeg må si det selv.
Burgunder altså, dette ble en aldri så liten nøtt å knekke. Men så kom jeg på kjolen … den aller fineste kjolen jeg har. Festkjolen. Bryllupskjolen. Konfirmasjonskjolen. Til og med julekjole har den opptrådt som et år. Ja, altså, jeg har sykt mange kjoler. Og uhorvelig mange sorte kjoler i forskjellige utførelser. Men denne burgunder røde saken er annerledes. Stoffet. Utførelsen. Lengden. Alt. Den er veldig lite “meg” egentlig. Men den er likevel skikkelig fin.
Blir ikke noe bilde av kjærringa inni kjolen. For vettu noe rart? Den har krympa ørlite i skapet og resultatet ble at jeg så ut som ei dårlig stappa middagspølse sist jeg prøvde den! Ikke så pent med andre ord. Enn så lenge får du nye synet av bare kjolen da.
Ny uke … fortsatt begrensede muligheter. Ukas ord er det heldigvis ingen begrensninger for foreløpig. Og her kommer mitt bidrag til DAMM. Hvordan andre løser det kan du se på siden til Susanne.
Som de fleste ord har også dette flere betydninger. Som for eksempel min løsning, en damm for å holde vannet vekk, eller en demning som vi ville ha sagt her i Norge. Akkurat denne demningen finner du på veien over Brokke/Suleskard. Og vil du se flere bilder herfra kan du klikke deg inn HER. Jepp, bildene kommer litt hulter til bulter, men slik ble det da vi fikk ny bloggplattform her. Lite jeg kan gjøre med det, om jeg ikke velger å redigere alle innleggene mine. Og det blir litt vel mye jobb etter å ha blogget i cirka 10 år.
DAMM kan også bety for eksempel:vattensamling, bassäng, plaskdamm, pool, reservoar, göl, tjärn.
Dermed drister jeg meg til å bidra med enda et bilde her. For så glad går det altså an å bli i et bittelite plaskebasseng om en bare er ett år. Dette er bonusbarnebarnet mitt, som snart blir sju. Så det er jo en stund siden bildet ble tatt.
Jeg venter spent på nyhetene her. Må jo vite om alt fortsatt kommer til å være stengt og strengt fremover. Noe jeg tror det kommer til å bli. Kanskje enda strengere enn det har vært de to siste ukene. For mange driter jo i retningslinjene og gjør som de vil uansett. Og da hjelper det jo ikke. Noen må lissom ha det inn med teskjeer …
