Trodde egentlig ikke jeg var noe stressa jeg. Gavene er i hus for lenge siden, pynten er på plass, vaskinga har jeg droppa … skal bare pusse vinduene på innsiden sånn rett før. Dagen før dagen, eller kanskje selve dagen … For bikkja griser så på dem. Både utenfor og inne. Slikker og slafser. Bare sånn for gøy lissom. Kanskje det smaker godt, ikke vet jeg. Jeg har nemlig ikke forsøkt.
Men nå er vi kommet til maten. Og der regjerer drømmemannen. Slik har det vært de siste årene. Mer og mer har han overtatt kjøkkenet, og nå vet jeg ikke en gang om jeg kan lage mat lengre. Jaffal ikke på den måten han gjør. Gourmet mat. Hver dag. Er det rart vi er blitt feite??
Han stresser. Planlegger. Leiter etter oppskrifter. Og noterer ned i appen på mobilen. For det er så greit atte. Der kan du nemlig få ei rute foran hver ting du skal kjøpe, og krysse av etterhvert. Her er alt nøye planlagt og satt opp etter hvilken dag det skal fortæres.
Jeg blir helt matt … og sliten. Bare av å høre på han. Jeg har aller nådigst fått lov å lage ei kake, og waldorfsalaten. For du skjønner det, han må ha masse plass når han kokkelerer. Aller helst hele kjøkkenet. Kunne han valgt så ville nok kjøkkenet vært minst dobbelt så stort som de 14 kvadratmeterne han nå har til rådighet. Så stort sett er jeg forvist til stua når det lages noe etende i dette huset. Jeg går bare i veien … og det ikke noe vits i å gå i beina på hverandre. Mener han. Mens andre kan kose seg og lage mat sammen har vi det litt merkelig på det punktet.
Selve shoppinga gjør vi sammen. I går var en slik dag. Massehandling. Ikke gaver. Men mat, brus og godis. Pluss et par ovner og ei vifte til å ha på peisen for å spre lufta litt utover i stua. Forøvrig en veldig effektiv liten sak fra Jula. Det har nemlig vært ganske huskaldt her i det siste. Til tross for varmepumpa. Tror den der trenger en service, får iallefall håpe det er det, og at den ikke er utslitt. Det ble altså et digert lass i går!! Men nå er det ikke mye som mangler før vi er helt klare her i huset. Eller, blir en egentlig helt klar noen gang? Tror faktisk ikke det. For det er alltid noe … en burde hatt eller burde gjort. Selv om det ikke er helt nødvendig. Har du det også på den måten?
I dag skal vi endelig få hengt opp noe lys utenfor. Bedre seint enn aldri! Mye av det vi hadde var gått i stykker. Julebelysning altså. Ikke selve utelysene. Men jeg ville vente til det ble halv pris. Og det var i forgårs. Fikk mye for 500 kroner, inkludert en ny, langbeint nisse som fant sin plass ved siden av juletreet. Den lyser altså ikke!
Egentlig bare siste finish igjen her. Og godt er det. For selveste kjærringa føler seg som ei skikkelig utvaska vaskefille i dag. Det var seigt å komme seg ut av senga. Jeg måtte til og med avlyse et venninnetreff i sentrum. Så dagen i dag er til nå ikke den beste jeg har hatt … håper virkelig det bedrer seg litt før første innrykk til fredag.
God onsdag til deg da. Hvordan ligger du an i løypa?
.. for å si at jeg fortsatt er her. Såvidt. Denne bloggen tar nesten fra meg nattesøvnen for å si det rett ut. Det er ikke noe gøy lengre. På samme tid så får jeg helt angst for at dere alle, som har vært med meg de siste åtte årene av livet mitt, bare skal forsvinne rett ut i intet. Jeg har kanskje ikke betydd allverdens for dere, men for meg har dere betydd veldig mye. På en måte er dette mitt sosiale liv.
Det er her jeg tyter om hvor forferdelig livet er innimellom. Men også her jeg har delt små og store oppturer. Sånn sitter jeg jo ikke og snakker sammen med de jeg innimellom omgås i det virkelige livet. Noen ganske få vet hvordan jeg egentlig har det. Om de ikke leser her da. Men gjør de det så sier de iallefall ikke noe om det. Og det er sikkert like greit.
Huset er ganske julekoselig på innsiden nå. Utenfor er det heller dårlig stelt. Omtrent som duften av julebaksten, den er helt fraværende. Ellers prøver jeg å ikke stresse. Det skal skje mye fremover. Fra fredag og ei uke går det i ett. Med andre mennesker rundt meg hele tiden. Jeg vet ikke hvordan det skal gå. Gruer meg litt. Går det så går det. Går det ikke … så vet vi det til neste år.
Drømmemannen er lei av kjærringa. Og kjærringa er lei av kjærringa. Så da stiller vi nokså likt der altså. Livet består av alt for mange hverdager nå. Det er sjeldent vi er sammen med noen andre. Innimellom tror jeg nesten jeg holder på å klikke … og det gjør sikkert drømmemannen også. Men han sier ikke noe som helst før det sprekker. Som en eksplosjon. Og den kom i går. Så tredje søndag i advent ble avlyst hos oss. Kanskje vi burde ha forskjøvet jula også litt, men det blir litt verre å få til …
Hei igjen der ute, hvor nå det måtte være. Kjærringa med smykkedilla, sterkt fremtreden sådan, har lenge vært på utkikk etter et skap til å oppbevare herlighetene i. Jepp, et helt skap altså. Til smykkene. Som den dag i dag ligger litt her og der. For det meste på badet og soverommet. Men ikke i ei skuff eller ei hylle. Neida. Godt spredd. Og dermed finner jeg jo aldri det jeg hadde tenkt å ha på meg, og innimellom glemmer rett og slett hva jeg har …
Det er mange smykkeskap å få tak i. Men helst skulle det jo ikke koste skjorta heller. Brukte fant jeg både her og der, men aldri i nærheten av Kristiansand. Ikke for den prisen jeg ville gi jaffal. Og som regel var det feil innredning i dem. For her er kjærringa som vet hva ho vil ha!
Men i går morges ramla jeg over et på finn.no. Og det bare 10 minutters kjøring herfra. Uten å kikke så nøye på teksten sendte jeg ei melding og sa at jeg ville kjøpe det, om det fortsatt var tilgjengelig. Det var tre uker siden det ble publisert …
Utpå ettermiddagen kom svaret. Skapet var mitt! Vi avtalte henting på kvelden, etter at jeg hadde fått stelt juleneglene mine. Det tok sin tid, så klokka var 21.30 da jeg kjørte derfra. Sendte en sms og lurte på om det kanskje ble litt i seineste laget, hadde vel i mitt stille sinn håpet at svaret var ja. Men neida, det var bare å komme.
Bare og bare. Det var riktignok ikke langt, men det var langt utpå landet! Dritsmal vei, ikke gatelys, hus hulter til bulter uten husnummer. Og legger du da til ei skikkelig utslitt kjærring, kan du vel tenke hvor gøy dette ble. Fant frem etter hvert, med litt veiledning fra selger. Da var jeg svett og lei og hadde nesten ikke lyst på det hersens skapet lengre! Ikke funka vippsen heller, det er jo typisk når du står der og skal kjøpe noe. Men heldigvis hadde jeg to femhundrelapper i kontanter, siden jeg hadde solgt noe til ei som ikke hadde vipps. Ren og skjær flaks, rett og slett.
Mannen i huset løfta inn skapet i bilen. Og jeg durte hjemover. Endelig! Synes det skranglet litt vel mye i den nyinnkjøpte tingen – og det var jaggu ikke rart! For inni skapet hang alle de smykkene som var med på bildet i annonsen! Det sto det til og med i teksten at de fulgte meg, fant jeg ut etterhvert. Men hvem leser vel den?
Så nå sitter jeg her da, og lurer på hva jeg skal gjøre. For i dette skapet er det ikke plass til mer! Har vel kommet frem til at jeg skal prøve å selge noen av smykkene. Så skal du se at hele kjøpet mitt snart ikke kosta meg noe som helst. Blir det ikke solgt, får døtrene og barnebarna komme og plukke …. jeg trenger nemlig ikke flere smykker!
Gjenbruk altså!! 🙂 Til den nette sum av firehundre kroner.
… kan fort bli litt mer. For i forgårs fikk jeg plutselig en overnattingsgjest! Aller helst ville ho hjem og sove hos mamma’n sa ho tidligere på dagen. Men da jeg lokka med madrass inne på drømmemannens og mitt soverom var det plutselig helt glemt. Og skulle ho først være her, så er det klart at det måtte legges inn en spontan fridag fra barnehagen. Sånn er det jo bare.
Men rett etter hentinga ble det et par timer med alle tre barnebarna. Og en tekopp med eldste dattera mi da ho kom fra jobb. Og jentene fikk hver sin lille eske med juleoverraskelser. Det var en suksess! Like spennende for alle tre tror jeg. Selv om tiåringen hadde besøk og var litt fraværende akkurat i øyeblikket.
Det er stort å være mormor. Det er fantastisk å få lov å ta del i livene til disse, verdens skjønneste selvsagt, barnebarna. Og jeg er så heldig som har de så nærme at jeg stort sett ser de hver uke, og innimellom flere ganger i uka også. Det setter jeg ufattelig pris på.
Overnattingsgjesten og jeg har kost oss skikkelig. Ho er så blid og glad denne femåringen “min”. Ho synger og traller dagen lang. Og forklarte det så fint selv: “Mommo, det kommer så mange lyder og sanger ut av meg når jeg er glad!” Og slik fortsatte det helt til ho ble henta i går ettermiddag.
Egentlig kunne ho godt ha vært et døgn til. Men da tror jeg nok ho måtte ha vært i barnehagen. Og siden jeg hadde en avtale om å fikse juleneglene i går kveld så gikk jo ikke det. I morra er det time hos frisøren også, og så er jeg klar for julebord og julaften og hele greia. Tilsynelatende. Hvordan det står til på innsiden er en helt annen sak!
Vi fikk pynta til jul. Treet og kassene med pynt ble henta ned fra loftet. Bare det var jo litt stas, å få bli med opp dit. Opp i alt det rare mormor har samla på i 20 års tid. Det der som skulle vært rydda i for lenge siden. Det beste her hadde vel vært å gjort som drømmemannen en gang sa, kutt hull i veggen og skyv det ut i en container! – Du vet jo ikke hva som er der oppe likevel … og han har sikkert rett i det!
Å pynte juletre er en slitsom affære. Så snuppa hadde en del pauser innimellom – oppi kassa til juletreet. Der satte ho så fornøyd og studerte verket. Litt skuffa var ho nok, siden kulene bare er i sølv og hvitt, og det er den eneste pynten som er på treet. Men da de tre kassene med nisser ble åpnet etterpå var det helt glemt. Så nå har de fleste funnet sin plass for jula. Om enn ikke akkurat der jeg hadde tenkt å ha dem! Så det kan godt være jeg må rydde litt i dem etterhvert. Ikke hadde jeg tenkt å gjøre alt i går heller, men det var helt umulig å vri seg unna. For når de først var tatt ned, så skulle de tydeligvis opp av kassene også.
Jeg sliter fortsatt med denne “nye” bloggen. Det er ikke noe gøy lengre … Det blir ikke som jeg vil ha det, og det er så mye mer kronglete å kommentere, om noen svarer så får jeg jo ikke noe beskjed om det. Bildene blir uhyggelig store og på min lille pc kan jeg ikke se hele bildet andre legger ut på skjermen på en gang. Dette var virkelig et langt tilbakeskritt og egentlig veldig trist. Om noen leser det jeg skriver vet jeg jo heller ikke. Besøkene som blir registrert via Facebooksiden er gått betraktelig ned etter at vi ble flyttet over til WordPress …
Hvordan går det med dere andre her inne? Tips for en hyggeligere bloggopplevelse mottas med takk.
Vet dere har sett denne utsikten før. Men altså, bildet er dagsferskt, så akkurat dette har dere ikke sett. Det er rett borti nabolaget. Alt etter som du snur deg kan du nyte utsikt over byen, byfjorden, Sømslandet og Vågsbygd. Fantastisk utstikt. Nesten helt ut til hytta kan vi se. Og jeg er egentlig ganske så misunnelig på de som bor her og våkner til dette hver eneste morra fra stuevinduet sitt. Vårt hus ligger feil vei. Og ikke kan vi se noe spennende heller.
Nydelig morgenstund ble til en litt lengre morratur. En times tid ute i frisk, kald luft … gjorde ikke underverker for noe som helst. Iallefall ikke den synlige delen av kjærringa. Jeg er drittrøtt! Men sånn er det jo bare. Et lite pluss er jo at jeg ikke har så vondt akkurat nå. Men det kan jo fort forandre seg. Derfor er det lurt å sette pris på de timene eller minuttene som ikke er så aller verst, mens de er her. Det er ikke alltid like lett, men jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg er stiv og støl. Kjennes ut som jeg har vært gjennom den treningsøkta. Eller at kroppen er minst 100 år og full av gikt. Men bortsett fra det, så ligger det an til å bli en fin dag.
I ettermiddag skal jeg hente ei eller to i barnehagen. De går jo i samme barnehage disse to yngste barnabarna mine, som forøvrig er kusiner. Men ikke i samme avdeling. Det er bare det at det ikke går an å hente den ene uten å ta med den andre også. Jeg prøvde en gang, men den skuffelsen som kom opp i øynene på femåringen da jeg sa jeg bare skulle ha med kusina, den vil jeg ikke utsette verken henne eller meg for en gang til.
Så da er det enten begge – eller ingen. Men det kan jo hende at ho eldste ikke ser at jeg er der, og da kunne jeg muligens ha lurt meg ut med bare ei. Om ikke ho insisterer på å hente kusina også. For det gjør ho gjerne. Mamma’n til toåringen jobber selv i barnehage, og når ho har sistevakta så blir det veldig seint å hente sin egen unge. Derfor gjør jeg det innimellom, og da henter jeg i tretia, slik at vi får et par timer sammen før mamma’n kommer hjem. Det er veldig koselig. Og jeg føler meg litt nyttig. Noe som er en ganske god følelse. Et lite boost for selvbildet faktisk.
Jeg har kjøpt en liten førjulsgave til disse tre jentene jeg er mormor til. Og den hadde vel passa fint å gi nå. Bare noen småting, samlet opp litt etter litt. Noe er faktisk kjøpt for et år siden. Så det er ikke noe som har gått ut over økonomien akkurat. Men jeg tror det kommer til å bli litt gøy for dem. Noen ganger er det ikke så mye som skal til. Ei fin eske med en liten skatt inni …
Eskene, og det meste av innholdet, kommer fra Søstrene Grene. De har mye fint og gøy til en veldig rimelig pris. Men akkurat nå, da jeg tok bildet, lurer jeg på om jeg har gjort en gedigen tabbe. For den minste eska er det jo en gutt på! Skrekk og gru. Men den er i det minste rosa på lokket, og det er viktig for ho minste.
Åsså er jo jeg sånn skrudd sammen da … at jeg faktisk har dårlig samvittighet fordi jeg ikke gir det samme til mine to bonusbarnebarn. Er det ikke typisk? Selv om jeg tenker på at de har åtte besteforeldre og seks oldeforeldre som sikkert stikker til de noe innimellom. Mens mine vel egentlig bare har oss, pluss bestefar og bestemor. De andre er litt perifere. Besteforeldrene på farens side, til de på 2 og 10 bor i Litauen, så der er kontakten mest via Skype. Bortsett fra om sommeren og noen andre ferier. De på farens side til 5 åringen er ute av bildet, som pappa’n. Så trenger jeg egentlig ha denne dårlige samvittigheten da? Kanskje ikke. Men jeg liker ikke forskjellsbehandling. Selv om det faktisk er akkurat det jeg holder på med selv nå.
Nå skal jeg ut i hagen og bytte noen lyspærer. Drømmemannen er litt treig nemlig. Det er ikke det at det er noe fint å lyse opp der ute, men jeg er sykt lei av å se på disse blinklysene som verken virker eller dauer helt. Så da er det vel ikke annet å gjøre enn å ta tak selv tenker jeg. Skal jeg være helt ærlig så sitter det også langt inne. Men noen må jo gjøre det!
I august var jeg på tur med mine to døtre til Hellas. Pluss de to eldste barnebarna. En skikkelig jentetur altså. Som jeg fikk i bursdagsgave fra mine tre barn. Det føltes litt ekkelt. Selv om de sa at det nå var payback-time for alle de turene jeg har hatt dem med på. Men uansett var det akkurat like flaut. Det er ikke barna som skal spandere tur på foreldrene, synes jeg. Men den tiden da jeg spanderte er nok dessverre over. Og om de da ville ha meg med på tur, så måtte det bare bli slik.
Etter den sommeren vi hadde i år var behovet for sol egentlig mettet. Så jeg var ikke helt gira på å ned i varmen igjen. Tro det eller ei. Akkurat det må være første gang i historien jeg har tenkt sånn. Men så er det det da, det er jo noe helt annet å være i Hellas enn å være hjemme. For første gang kjente jeg litt på den der, jeg som aldri pleier å reise noe særlig om sommeren. Det var ferie på en helt annen måte dette. Og jentene mine er jeg jo sjeldent aleine med, iallefall ikke mer enn et par timer i ny og ne, så det var skikkelig koselig å være på jentetur. Til tross for at det satt litt langt inne å reise fra drømmemannen i over en uke. Femåringen hadde så vidt vært utenfor landegrensene tidligere. Så ho var helt vill av begeistring for at vi skulle til Syden. Åsså skulle til og med mommo være med. Ikke hverdagskost dette her altså! Ho på ti er derimot en meget bereist ung dame. Så ho tok det litt mer piano.
Vi bodde på enkelt, familiedrevet leilighetshotell. Jeg fikk min egen leilighet i tredje etasje, slik at jeg kunne trekke meg tilbake litt innimellom. De fire andre delte en større leilighet i etasjen under. Det lå litt utenfor gamlebyen, men helt grei gå-avstand, og litt oppi høyda slik at vi måtte bevege oss for å komme ned til stranda. Den bakken var skikkelig slitsom og varm å gå opp igjen i nærmere 40 varmegrader! Men det å bo litt utenfor alt, det er helt topp. Det er mer rolig og ikke så kaotisk som å bo midt i smørøyet. For min del ble jeg positivt overrasket over dette hotellet. Veldig likt mye av det drømmemannen og jeg har valgt å bo i når vi har vært på tur. Jeg hadde til og med min egen terrasse med utsikt. Og kunne se ned til de andre i reisefølget.
Butikker var det nede langs hovedveien. Og det må jeg bare få sagt, det var svindyrt! Pålegg, melk og brød var dyrere enn hjemme. Men når vi endelig fant et skikkelig supermarked, den aller siste dagen vi var der, så var prisene 1/3 av det vi hadde betalt til da. Nesten litt irriterende! Der var det jo for det meste de lokale som handlet, pluss noen ganske få turister som hadde vært litt lurere enn oss. For dette var jo selvsagt ikke noe reiseselskapet opplyste om. Iallefall ikke Apollo. Reiser du med Ving derimot, er de veldig flinke til å fortelle hvilke plasser en bør styre unna, og hva som er lurt å gjøre. Etter å ha reist såpass mye som jeg har gjort, så burde jeg jo ha klart å finne frem til den butikken litt tidligere. Helt på egenhånd. Men når en reiser med barn gjør en jo mye på den enkleste måten, og for oss var det butikken nedi bakken.
Vi tok lokalbussen fra butikken tilbake til hotellet. Det var nesten med livet som innsats. Med en sjåfør som ble vill av sinne fordi vi ikke visste hvordan dette funka. Vet ikke helt hva vi gjorde galt, men tror vi gikk inn feil dør. Normalt for oss er jo å gå inn foran og kjøpe billetter. Men her skulle vi visst ha gått inn på midten og så kom det rundt en og solgte billettene, mens vi kjørte. Sjåføren trøkka pedalen i bånn før vi var kommet på plass, og kjørte som en villmann mellom stoppene, mens vi tviholdt på handleposer og unger. Jentene storkoste seg både ved bassenget og i sjøen. Ho minste her hadde nesten vannskrekk da vi kom ned, men jeg skal si den ble fort kurert! Det var et veldig fint og reint bassengområde på hotellet. Så vi var både der og på stranda hver eneste dag. Til og med jeg bada i bassenget! Det hører til sjeldenhetene. Men hva gjør en ikke for å glede to par tindrende blå øyne? Og mens mommo badet og koste seg med ungene, kunne mødrene slappe av og lese, og føle at de var litt på ferie de også.
Grunnen til at vi havnet på Skitathos var jo selvsagt Mamma Mia-filmen. Det var her den første filmen ble spilt inn for ti år siden. Så vi måtte jo på kino for å se den. Utekino, som starta etter mørkets frembrudd! Og den som var mest opplagt da det var ferdig var ho på 5. Egentlig tenkte jeg at ho var alt for liten, ho skjønte jo ikke det som ble sagt en gang. Men den som hadde sin livs kinoopplevelse det var ho! Det var nesten mer gøy å se på ungen enn på filmen.
Vi hadde også en dagstur til Skopelos. Johannskirken, hvor bryllupet i filmen ble spilt inn, befinner seg nemlig på denne øya. Den lille, koselige kirka som ligger på toppen av en klippe vettu. Det var maaaange trapper opp. Og jeg må bare innrømme at ingen av oss så like freshe ut som Meryl Streep og Pierce Brosnan da vi kom opp til toppen. Enda de hadde sunget den ene balladen etter den andre på veien …
Kirken på klippen har alltid vært en turistattraksjon. Men etter at bryllupet i Mamma Mia-filmen ble spilt inn her tok det helt av. Selv på en rolig dag, utenfor turistsesongen, blir det fort en lang kø av mennesker som går opp og ned trappen hvor alle de kjente skuespillerne har gått før dem.
Agios Ioannis heter kirken på klippen. Eller Johanneskirken, som vi ville ha sagt. For å komme hit må du klatre opp 217 trappetrinn av ymse slag. Det var varmt og trangt om plassen, litt skummelt til tider, men i ettertid er det er jo litt kult å ha gått akkurat her, som alle kjendisene vimsa rundt for ti år siden. Kirken derimot, er nok ikke den samme som på filmen. For den som befinner seg på toppen her er mikroskopisk! Så her har nok filmselskapet fuska litt …
På turen hjemover var det nok et stopp på ei “øde” strand. For bading og soling. Tror vi var her en snau time. For min del blir ikke dette her så morro. Jeg kan tenke meg mye annet som er bedre enn tvangsbading mens mannskapet på båten omtrent står med stoppeklokka og venter til de kan ta returen.
Det var en del turister som hadde kommet hit før oss. I mindre båter. De trodde sikkert de hadde funnet paradis på jord. Ei øde strand, med god plass. Men det var helt til vi kom, og to digre båter med gedigne høyttalere og Mamma Mia-musikken på full gnu dundra inn på stranda – da ble det fort slutt på den idyllen.
For å komme til Skopelos bestilte vi altså en båt/busstur via reiseselskapet. Det var en tabbe! Sinnssykt dyrt for oss seks. Penger rett ut av vinduet. Det var ingen guide med, og opplegget var veldig uprofesjonelt og lite gjennomtenkt. Vi ble kasta av på ei strand på den ene siden av øya. Der hadde vi en liten time på oss før bussen kom. Det rakk til en kjapp dukkert, og køståing for å få noe å spise … som vi ikke rakk å spise opp før bussen plutselig var der. Lenge før tia. Dette var en heldagstur, men verken mat eller drikke var inkludert. Noe vi forsåvidt visste, men vi trodde jo vi hadde rikelig med tid til å kjøpe den maten underveis.
Det var riktignok en spektakulær busstur over til den andre siden av øya! Smale, svingete veier, nesten utrolig at bussen kom frem noen plasser. Ved klippen fikk vi et 45 minutters stopp hvor vi kunne ta oss opp og ned til kirken på egenhånd. Ingen informasjon i det hele tatt. For den prisen kunne de i det minste ha gitt oss en liten brosjyre som fortalte litt om opplegget, og historien bak dette byggverket som står der muttens aleine på toppen av en stor stein.
Har du tenkt deg hit? Da anbefaler jeg at du sjekker noen priser først, og kanskje ikke hopper på det første og beste som reiseselskapet tilbyr. Dette var en typisk turistfelle! Jeg er helt overbevist om at denne turen kunne vi ha fiksa selv, via en av båtene som lå i havna, uten reiseselskapet som fordyrende mellomledd. Vi reiste med Apollo, og det er et selskap jeg aldri har vært særlig fornøyd med.
Må nok en gang påpeke at fellesutflukter generelt ikke er noe for meg. Selv om vi ikke en gang hadde reiseleder med flagg som førte an. Det blir for mye kaos. For mye lyd. Jeg var helt gåen da vi kom hjem igjen. Jeg vil helst se plassene i mitt eget tempo, og ta den tiden jeg trenger. Likevel er jeg ikke helt imot en guidet bytur sånn når du ankommer et nytt reisemål. For på slike turer kan du lære mye nyttig, og finne plasser som du kanskje ellers ikke ville funnet frem til. Det overlever jeg fint. Faktisk så hadde vi en slik også, den første dagen vi var der.
Skiathos gamleby var veldig koselig. Mange restauranter. Mange butikker. Temmelig kaotisk der også, om du kom på feil tidspunkt. Men en kan jo ikke forvente å komme til en plass og være den eneste turisten heller, selv om akkurat det høres veldig forlokkende ut ut for meg. Kommer mer bilder derfra i et annet innlegg.
♥ marit
Der fikk jeg prøvd meg på et skikkelig innlegg på denne nye bloggplattformen. Og eg synes det er skrekkelig tungvint. Alt sammen! Dessuten er det masse småting som irriterer meg noe sykt. Som for eksempel at titlene blir delt så teit når det er nok av plass til å ta hele ordet ned på neste linje heller. Tittelen kommer med store bokstaver på hele linja, enda jeg skriver det som det skal være. På mobilen er det enda verre, der kommer hvert ord i tittelen med stor bokstav. Ingen skriver jo sånn!! Dessuten er det skikkelig irriterende å måtte fortelle gang på gang at jeg faktisk ikke er en robot, og navn, mail- og bloggadressen min blir ikke lagra når jeg skal inn og kommentere hos dere andre. En annen ting, har vi ikke noen statistikk her?
Har du forresten kikka på noen av dine gamle innlegg fra blogg.no? Det har jeg. På mine egne altså. Og der er ingressen (inngangen til teksten, som automatisk kom i halvfet) falt bort. Dermed er hele starten på innleggene vekk. De kunne vel i det minste latt den følge med, som begynnelsen av teksten! Dessuten er bildene både for små og feilplassert. De kommer litt sånn i hytt og pine. Det er jo nesten flaut å være innehaver av denne bloggen når folk får den presentert på denne måten. For jeg regner jo med at noen fortsatt kommer til å finne frem til de gamle innleggene via google og slike plasser. Det dukka iallefall opp til stadighet på forsiden min tidligere at det var noen inne og leste innlegg fra flere år tilbake.
Grrrrrrr …. jeg er ikke helt blid på disse forandringene altså. Joda, det går seg sikkert til etterhvert. Slik at de nye innleggene blir tålig presentable. Men alle de andre da? Jeg kan jo ikke gå inn og forandre på innlegg åtte år tilbake i tid, bare fordi noen ødela hele designet, slik at den som har laget denne siden fremstår som en dust …
God formiddag der ute. Her starta dagen seint. Kjempetrøtt etter helga, med bursdagsfeiring hos et bonusbarnebarn, og middag hos svigers dagen etter. Har hatt ei veldig koselig helg, men etterdønningene er jeg ikke så overbegeistret for. Så sånn sett har jeg det aller best fysisk når jeg bare holder meg hjemme og ikke gjør for mye. Men da har jeg det ikke så greit psykisk. For jeg trives ikke med å tusle rundt kun i mitt eget selskap dag ut og dag inn. Trenger noe input utenfra. Hadde det bare ikke vært så slitsomt det der …
Angående nav så går alt i sirup! Det som skulle være en helt grei sak, som kom til å gå gjennom uten problemer … vel, sånn er det ikke! Plutselig måtte de ha epikrise fra Tinnitusklinikken også, den jeg har spurt om de skulle ha siden i april. Og når de endelig fant ut at den kunne vært grei å ha, ja da satte det tydeligvis jækla langt inne hos de på Arendal sykehus å få ut denne greia!
Jeg har mast siden august, da jeg var der sist. Åtte telefoner – og to mail. De sistnevnte der er det ingen som vet hvor er blitt av! Og det var heller ingenting som viste at jeg hadde ringt! Merkelige greier. For alle de jeg snakka med sa at alt hang hos overlegen, han hadde ikke satt notatene til godkjent, og da klarte de ikke å få printa de ut. Men på fredag fikk jeg endelig journalen i posten. For det er jo mye sikrere enn denne nymotens greia som heter mail. Og det tok bare en uke fra de sendte til den var her også. Så det kaller jeg kjapt! Om en trekker fra de fire månedene jeg har forsøkt å få fatt i dette. Hadde den ikke kommet nå, tror jeg nesten jeg måtte ha kjørt til Arendal selv for å hente det!
De kunne ikke sende verken til nav eller legen min. For normalt sendte de ikke epikriser uten at den andre parten hadde spurt etter dem. Og det gadd ikke verken den andre eller tredje parten i dette tilfellet å gjøre. Neida, de sa jeg måtte få fatt i det! Så jeg måtte kopiere selv, og gi til de som skulle ha fikk jeg beskjed om. Men på bunka med papirer jeg fikk var det klistra en gul lapp, der det sto at de samme papirene var sendt min fastlege. Og de hadde til og med klart å få rett lege denne ganga.
Så jeg begynner å skjønne det nå. Denne redselen for å sende noe digitalt når det gjelder helseinstitusjoner og offentlige instanser. Ingen vil jo gi ut sin private mailadresse (utenom fastlegen min da, og der fungerer det utmerket), så en sender jo bare til en fellesmail. Og de som sitter med den har nok ikke lært hvordan de sender videre til rette mottaker enda … Der har vi det!
Men post vil de ha! Det som er litt rart da, er jo at de ikke følger opp og hanker inn posten som kommer heller. For det tok altså tre uker fra legen min sendte legeerklæringen, til nav hadde mottatt den. Og så treige er de altså ikke på posten! Men en fordel for dem er jo at det ikke kan spores tilbake, det kan ikke bekreftes at de har fått noe. Det kan det jo på mail. Så de er nok ikke helt ærlige når de sier at mail ikke kan brukes fordi det er så lite sikkert. Det er vel heller det at de kan bli avslørt på et eller annet vis. At de ikke gjør jobben sin effektivt nok. Mye greiere å skylde på alle andre.
Det kjipe er at saksbehandleren min slutter til nyttår! Så da blir det nok på’an igjen med ny nav-kontakt, og alt her fra begynnelsen igjen. Ny vurdering av restarbeidsevnen og hele pakka. Jippi! Jeg skjønner også hvorfor alt tar så skrekkelig lang tid. For når saksbehandleren ikke skriver referat fra møtene før en selv etterlyser det … og det allerede er gått tre uker, da blir det naturlig nok litt krøll i systemet. Andre ville ha skrevet det referatet rett etter møtet. Mens en fortsatt hadde klart i minnet hva vi pratet om …
Jeg blir litt matt av dette her jeg. Og litt småforbanna. For det er jo tross alt andres ve og vel de leker seg med her. Og når du først er kommet dit at du er avhengig av nav, så er jo livet ikke akkurat på topp fra før av. En trenger ikke så veldig mye mer motstand enn det en har da egentlig.
Heldigvis har jeg aap frem til august. Så på den måten haster det ikke.
Håper du får en fin start på uka. Nå skal jeg glemme nav for en stund, mens jeg pakker inn de siste julegavene. Kanskje finner jeg noe julemusikk på radioen, for å øve på å ha andre lyder enn de som kommer fra varmepumpa rundt meg. For det er viktig. I håp om å få flytta ubehagsterskelen jeg har for lyder, slik at jeg etterhvert kan gå ut i verden uten å bli helt satt ut av alt bråket.
Hei der ute i denne nye bloggverdenen. Ny for oss som har blogg vel og merke. Du som bare er inne og leser merker nok ikke så stor forskjell som oss andre. For her er alt nytt, og litt forvirrende. Jeg har øvd meg litt på noen blogginnlegg med bilder fra sommerferien, men foreløpig har jeg ikke publisert noe. Kommer sikkert etter hvert. Når jeg føler jeg får litt mer dreisen på dette.
I mellomtia tenkte jeg å vise frem den nye høna mi! Jeg regelrett tigget den til meg hos svigers. Eeeeeh … det ble så flaut at jeg nesten rødmer enda når jeg tenker på det.
Den tjukkeste har jeg hatt i noen år. Fikk den av svigers i bursdagsgave. Den er som ei bolle, og fin til å oppbevare for eksempel egg i. Har jeg forresten sagt at den derre svigermora mi har utrolig god smak? Jeg har fått så mye flott disse 11 årene jeg har vært i familien. Både smykker og pynteting. Og alt er helt som om jeg skulle ha kjøpt det selv.
Vi var hos dem og spiste pinnekjøtt i dag. Kjempekoselig var det. Og akkurat i det vi skulle gå fikk jeg øye på denne andre i samme fjærkrefamilie som den jeg hadde hjemme. Ho, eller kanskje det er en hann, sto der så ensom og forlatt på kommoden uti ganga. Og så plutselig hadde jeg trøkt ut av meg at den hadde passa perfekt sammen med den høna jeg allerede hadde! Oh my God! Noen ganger bør en tenke litt før en slipper ut ordene. I det minste la det gå gjennom en aldri så liten korrektur før en serverer det til utenforstående.
Vel, enden på visa var at høna ble med oss hjem. Jeg kunne bare få den … så nå har jeg to!
Jeg håper du har hatt ei fin helg. I morra er det på’an igjen. For de som er så heldige å ha en jobb da. Her skal det ikke skje så mye. Bortsett fra at sønnen kommer og spiser middag hos oss. Det gleder jeg meg veldig til.
Hei igjen der ute … om det i det hele tatt er noen av mine bloggvenner som finner meg i dag. Jeg blir altså mer og mer frustrert av dette her jeg. Det er jo et helt dagsverk å lage et lite innlegg! Ikke gøy i det hele tatt.
Har funnet frem en side jeg hadde på Bloglovin’. Det er år og dag siden jeg var inne på denne. Egentlig har jeg vel aldri brukt den aktivt. Hadde faktisk glemt at den fantes, helt til jeg leste hos Frodith at dette var en smart måte å finne frem til bloggvennene fra blogg.no igjen. Og det er jo greit det, men jeg klarer jo ikke å knytte til min egen blogg til den siden. Tror jeg.
Dette innlegget er nettopp et forsøk på det. En liten test om du vil. Helst for min egen del. Jeg fikk opp bloggen, men klarte ikke å knytte den til, derfor måtte den øverste linja her limes inn først. Så nå er det vel bare å lagre og se om det funker …
Ja altså, det er lenge siden denne dagen starta for min del. Men å få noe ut på denne hersens bloggen, det har fanken med tatt tid!! Hvorfor pokker måtte de nå flytte på oss, når blogg.no fungerte så bra. Jeg hadde fått et design og farger jeg likte. Siden var lettlest og grei. Men dette altså … jeg er så sur!
Og det på en dag som starta så bra egentlig. Jeg har jo vært temmelig dårlig i to uker nå. Sånn skikkelig “nå orker jeg faktisk ikke mer”-dårlig. Nummeret før en gir opp lissom. Til tross for at jeg har fokusert på det positive, jeg har prøvd å fortrenge det og jeg har virkelig brukt tiden til noe fornuftig enda så ille jeg har følt meg. Men det er ikke noe særlig greit å våkne om morra’n og bare kjenne at alt gjør vondt uansett. Eller, vondt er det jo alltid, selv om det normalt går seg litt til utover dagen. De to siste dagene gjorde det ikke det. Ryggen var vond og beina enda verre. Det var såvidt jeg kom opp trappa her. Og da blir jeg altså en smule lei. Og forbanna!
Men i dag våkna jeg med en helt annen kropp. Ja altså, ikke den der smekre, faste, slanke bikinikroppen altså. Hadde det bare vært så vel. Men alt kjentes mye bedre ut. Og akkurat i dag var det en skikkelig opptur! Enda alt så like slaskete og stusselig ut som i går. Hvorfor det kjentes annerledes ut aner ikke jeg. Mulig det har en aldri så liten sammenheng med at jeg ikke gjorde en dritt i går, bortsett fra å kreke meg rundt toppen av Tinnheia i sneglefart, på den daglige morraturen. Klokka 10.30 på morrakvisten! Hehe …
Dessuten var jeg vel litt mer raus med dopet også. I forhold til hva jeg pleier. For det der sitter fortsatt langt inne altså. Jeg skal være skikkelig elendig før jeg tar mer enn de faste på morra’n og kvelden. Til og med når jeg svelger de får jeg en litt sånn ekkel følelse av at det sitter en liten satan på den ene skuldra mi og forteller meg at jeg er ei mislykka pingle som ikke tåler en dritt.
Til drømmemannens frustrasjon. For han ser jo at det hjelper de gangene jeg har vært oppi pilleboksen. Mulig jeg må gå noen runder med meg selv igjen, angående dette her. For slike dager som de siste jeg har hatt er ikke noe å trakte etter.
I dag derimot, var vi altså ute av døra før 8. Og snaue to timer senere hadde vi tilbakelagt 10.140 skritt og 7,12 kilometer. Siden det er meldt så mye regn utover dagen, fant jeg ut at det passa greit å ta den lange turen tidlig, mens det enda var oppholds. En kan ikke få både i pose og sekk samtidig, så vi fikk sekken tydeligvis. For det var mørkt som i en sekk da vi svingte inn i skogen. Ikke det at det gjør meg noe, men bikkja han er faktisk litt mørkredd virker det som. Ikke hjemme i hagen eller på hytta, der han regjerer, men ute i den store verden. Altså: i skogen på Tinnheia. Tenk å være så diger og så sinnsykt pingle! Det er jo nesten til å grine av.
Tenker jeg avslutter her. For å se om jeg virkelig får posta dette innlegget. For så mye rot det har vært å komme helt hit, det skal du lete lenge etter. Det ligger et enormt stykke arbeid bak dette blogginnlegget, bare så du vet det. Tror aldri jeg har vært så frustrert noen gang tidligere. Egentlig hadde jeg bare lyst til å legge ned hele bloggen et lite øyeblikk. Men da hadde jeg blitt ensom da. Så jeg håper du fortsetter å kikke innom, selv om du ikke finner meg på den vante plassen. Der jeg har oppholdt meg i over 8 år. Jeg har faktisk unngått blogger på denne plattformen, nettopp fordi det er så mye dill med å kommentere. Du må bekrefte gang på gang på gang at du ikke er en robot. Dessuten lagrer ikke opplysningene seg, slik at alt må skrives inn på nytt hver gang en skal skrive et par ord til de andre her. Ikke ser de noe fine ut heller, de som oppholder seg her. Men vi får se da, om det går an å finne ut av dette designet etterhvert. Enn så lenge får jeg være fornøyd om jeg får publisert teksten tenker jeg.
