Synderne funnet og fjernet

Neida! Det var veps! Et digert vepsebol som var laget under beslaget mellom taket og luftepipa. Og jo større det ble jo mer glipe ble det der. Noe som igjen gjorde at det blåste inn annen dritt som pressa beslaget videre utover – og ga vannet fri tilgang inn. Til slutt rant det altså i strie strømmer inn på loftet og dryppa ned i trappa to etasjer under. På halvannen dag med regn var det kommet 14 liter oppi bøtta vi leda det opp i! Pluss noen liter ut over loftsgulvet. 

BILDET HAR JEG LÅNT HER

Nå er bolet og dritten fjernet, takpappen limt og beslaget lagt på plass igjen. Av drømmemannen med høydeskrekk. Så nå håper jeg det er tett resten av vinteren og vel så det. I tillegg skifta han 5-6 takstein som var knekt. Siden han nå en gang var der oppe.

Trenger vel ikke si at jeg er temmelig letta …

Ser frustrasjonen lyser fra den ene bloggen etter den andre her. At dere er tvangsflytta. Min blogg befinner seg altså på samme plass, men nå gruer jeg meg litt til alt dette nye, der dere ikke finner frem. Jeg har ikke fått noen flyttemelding på mail heller, så jeg lurer litt: Hvorfor blir vi flytta? Er det noe som blir bedre for oss der? Finner vel ut av det snart jeg også …

Ønsker deg en fin torsdag.  Med alt den måtte føre meg seg av gleder og bloggutfordringer.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Dagen derpå – og litt julepynt i sentrum

Jeg har krælt meg gjennom morraturen. Om enn et par timer for seint. Det er til og med sol og blå himmel, og akkurat det var ikke så gøy i dag som jeg føler at jeg så virkelig ille ut. Så jeg må nok bare innrømme at den koselige kvelden i går ikke føles fullt så koselig i dag. Og det selv om jeg var hjemme rett over 22, og alt lå så greit til rette for kjærringer som ikke tåler verken folk eller lyder rundt seg. Pokker heller altså. Det er da en tenker at det virkelig ikke var verdt det likevel. 

Byens nye juleattraksjon: Julekula. Det er en gave til byens befolkning fra Sparebanken Sør. Må innrømme at jeg synes det var flott pynta i sentrum i år. Skikkelig stemningsfullt, så nå mangler vi bare litt julesnø. Uten den klarer ikke jeg å lokke frem noe julestemning. Da synes jeg bare pynten både ute og inne er litt grell og stygg. Skulle egentlig hatt en liten privat snøkanon, slik at jeg kunne laget min egen julestemning rundt huset vårt i det minste.

Rudolf og julenissen er klar for landing. Litt tidlig, men mulig det tar litt tid å komme helt ned … Kanskje han venter på snøen han også. Litt vanskelig å kjøre rundt med sleden på bar asfalt.

Julemarkedet og isbanen ligger rett her. På banen gikk det to halvvoksne mennesker, men markedet var selvsagt stengt da vi gikk forbi. Men jaggu er jeg litt stolt av denne byen vår, som nå er like fin rundt juletider som den er om sommeren.

Jeg ønsker deg en flott onsdag!  For min del betyr det å overleve dagen på best mulig måte, og håpe at Jon Blund ikke glemmer meg igjen når kvelden kommer.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Koselig kveld på byen

Plasseringa var helt topp! Det er lenge siden jeg har vært ute og følt at jeg har vært såpass “med” i samtalene. Innerst i lokalet, med folk bare på en side og meg plassert inn mot veggen, var helt perfekt. Ikke hadde de musikk på heller. Litt trangt om plassen for tallerkenene ble det jo med en på hver kortside, men det gjorde vel sitt det også til at jeg fikk med meg det meste. 

Jeg kunne til og med vært lengre! Den følelsen har jeg vel ikke hatt på år og dag. Normalt kan jeg jo ikke komme meg fort nok hjem. Å bryte opp rundt 22 når det for en gangs skyld gikk så greit, det var litt i tidligste laget. Selv om jeg absolutt ikke var klar for å gjøre byen og gå videre til en annen plass. Det der er for ungdommen, og der er definitivt ikke jeg lengre. Verken i min første eller andre ungdom. Og faktisk så tror jeg ikke det kommer en tredje …

Vel hjemme, og kjærringa er lys våken! Jeg tror nesten vi må gå flere år tilbake i historien for å finne ei mer våken dame enn dette altså. Så nå har jeg stått opp igjen, etter et iherdig forsøk på å finne søvnen etter halvannen time under dyna. Føler meg nesten litt gira, enda jeg bare drakk vann! Og det var ikke fordi jeg er så kjip, for jeg bestilte nemlig skikkelig Coca Cola, men den var så dau at den smakte gammel saft. Dermed gikk den i retur, noe jeg aldri pleier å gjøre, og jeg gadd ikke forsøke på en ny en heller. Fysj! Nytter ikke å servere slikt til en ordentlig Cola-elsker. 

Koselig kveld med damene altså. Og nå kommer vi vel ikke til å sees før etter nyttår en gang, om vi da ikke går på hverandre i innspurten med å hanke inn den aller siste julegaven. Bortsett fra meg og ho som bor nærmest her, for vi har en del kontakt utenom disse klubbkveldene der vi verken syr eller strikker, men bare eter og skravler.

Vi har kjent hverandre helt siden vi var 17 år. Og det er et vennskap jeg setter veldig pris på. Jeg tror ikke det er noen andre som kjenner meg så godt som ho, og det aller beste er jo at ho også er hjemme på dagtid, slik at vi kan finne på noe sammen når alle de andre er opptatt. Selv om det stort sett har begrenset seg til å besøke hverandre. Det er befriende enkelt og greit. Vi slenger på bordet det vi har der og da, knekkebrød og ost for eksempel. Vi tar hverandre slik dagsformen er. Og hopper det noen hybelkaniner rundt i krokene, ja så lar vi de bare hoppe. Om jeg skal være ærlig, så er det stort sett her hos oss de kaninene trives og innimellom lever det gode liv. Det har tatt sin tid å komme dit jeg er i dag, at jeg kan ha besøk uten å vaske ned først. Men ingen har vel dødd av det til nå, så da er det nok ikke så farlig som jeg har innbilt meg i alle disse årene jeg har levd.

Kjenner at jeg gjerne skulle hatt ei aldri så lita sovepille nå. Men det har jeg jo ikke. Så dermed gikk det vel ut over noe likevel, det der at jeg var ute av huset i kveld. For dagen etterpå blir jo ikke så bra når kjærringa ikke sover på nettene. Og det der med å ta det igjen på dagtid er ikke noe jeg driver med, selv om jeg har sjansen. 

Velkommen zombie-onsdag. I dag er det vi to som skal kose oss sammen!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Så godt å ha alle samla igjen!

I går hadde vi overraskelses-velkommen-hjem-fest for sønnen. Søstrene og ungene, en svoger, x’en min og samboeren, drømmemannen og meg. Han ble så forskrekka den godeste sjømannen vår. Han trodde jo bare han skulle inn til den ene søstera for å hente nøkkelen til huset til den andre. Der han altså bor når han er hjemme. Han hadde en samboer en liten stund, og da det ble slutt ville han tydeligvis ikke flytte hjem igjen til mamma. Et rom hos søstera var mer forlokkende. Men rommet står nå ledig her også, så det hender han har vært innom ei natt av og til. Eldste barnebarnet lurte just på hvorfor vi kalte det “Mortens rom”, når Morten ikke bodde her. Jeg hadde ikke noen god forklaring …

Han hadde reist i halvannet døgn og vel så det. Så det han hadde aller mest lyst til var nok hjem, ta en dusj og legge seg. Men slik ble det ikke. Her var det spleiseparty, alle hadde med litt hver, og det var mat nok til et par familier til egentlig. Det der slår aldri feil når det er flere som skal bidra med maten! Merkelige greier. 

Det var så sykt godt å se han igjen. Min lille minstemann, som altså ikke er så liten lengre. Men derimot en voksen, høy, kjekk mann med stort skjegg og store tatoveringer. Skikkelig sjømann altså. Innimellom synes jeg det er så trist at mine foreldre ikke levde lenge nok til å bli kjent med disse barnebarna sine. Se dem vokse opp til flotte, fornuftige voksne mennesker de kunne vært stolte av. Men når sant skal sies så er jeg vel stolt nok av dem alle tre, for oss alle sammen!

Vi er en skikkelig sammensveisa liten familie vi som er her da. Og det er veldig godt å tenke på. At alle er venner, alle stiller opp om det er noe. Vi har aldri latt skilsmissen gå ut over ungene, selv om det i seg selv er tøft å se foreldrene gå hver til sitt. Men noen bruker jo faktisk ungene for å såre den andre, for å mele sin egen kake. Der har vi aldri vært. Husker den mellomste dattera en gang sa at ho hadde verdens beste familie, selv om mamma og pappa ikke var kjærester lengre. Det viser jo jaffal at vi har gjort mye riktig i årenes løp. Den uttalelsen var verdt alle de gangene en måtte svelge noen kameler for å ikke sette den andre parten i et dårlig lys ovenfor sine egne unger. Det har ikke alltid vært like lett, men nå kan jeg si med hånda på hjertet at det virkelig var verdt det.

I kveld skal jeg ut og spise med syforeninga. Det er slikt jeg aldri har lyst til. Ut å spise er ikke helt mi greie lengre. Masse lyder og masse folk. Jeg blir jo sliten bare ved tanken. Men det er sikkert godt for noe, bare ikke for kroppen og hodet mitt. Og det er litt merkelig at en kan føle seg fyllesyk dagen derpå, uten at en har drukket alkohol. Urettferdig, spør du meg. 

Kos deg med tirsdagskvelden.  Jeg skal prøve så godt jeg kan.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Regn, løgner og mangel på julestemning

Litt julestemning har vi oppe i stua. Da de lyse gardinene ble skifta ut i forrige uke fikk stua en helt annen glød. Litt sånn juleglød, om en legger godviljen til. Og godviljen, den bør en være raus med! Ikke bare midt oppi julestria, men sånn jevnt over hele året.

Jeg er for å finne de beste egenskapene i alle rundt meg. Alle er vi forskjellige, og det er helt ok. Nettopp mangfoldet gjør livet spennende. Men det jeg ikke tåler er folk som lyver og omgår sannheten for å virke mer interessante. Eller hva det nå er som gjør at folk gjør seg til løgnere. Jeg er blitt lurt og løyet nok for i livet mitt, om jeg ikke bare skal sitte her og ta i mot slikt når jeg vet at det ikke stemmer.

Det er nemlig viktig å ikke være så full av goodwill at en fremstår som dum. Og iallefall ikke la alt forbigå i stillhet om du vet du blir løyet til rett i fleisen. Har ikke tenkt å si så mye mer om dette akkurat nå, bortsett fra at jeg er veldig skuffa over ei i omgangskretsen min. Og ja, jeg har sagt fra, etter å ha grublet i en uke på om jeg skulle gidde å ta det opp. Men om jeg ikke er mer verdt enn dette, så klarer jeg meg godt videre i livet uten henne. Det blir litt tomt, men ingen er vel egentlig helt uerstattelige. 

Jaggu fikk jeg ikke fatt i enda en ny adventsstake. Halv pris på Nille vettu, og da er det helt greit at denne sikkert minst er nummer 12 på disse 22 årene jeg har bodd i dette huset. Med litt dill fra den ene kassa med julepynt ble dette altså adventsstaken anno 2018 her hos oss. Kunne ganske sikkert gjort litt mer ut av den, men nå ble det som dette, og vi overlever sannsynligvis med god margin.

Trodde jeg. Helt til jeg kikket gjennom alle de flotte diy-stakene og -oppsatsene den ene etter den andre la ut på instagram i løpet av helga. For ikke å snakke om julekransene og -hjertene. Et plettfritt julehjem, uten både hybelkaniner, rot, leker eller ei eneste pute som står litt skeivt i sofaen. Det ser ut som om de bor i en interiørkatalog, og jeg lurer litt på om det alltid ser slik ut der. De har jo barn en del av dem, hvordan er det å vokse opp sånn tro? 

På loftet ligger sinnsykt mange nisser og annet julestæsj. Som sikkert finner veien ned i løpet av de neste to ukene. Sammen med juletreet. Juletreet vårt er nemlig av den typen en drar ned fra loftet, rister støvet av og plugger i kontakten. Og vipps – så var det klart. Eeeeeeh, nesten. Kulene og den øvrige pynten må jeg faktisk henge opp selv!

I kveld kommer sønnen hjem fra havet.  Trenger jeg si flere ganger at jeg gleder meg? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Desember!

Desember er den tolvte og siste måneden i året i den gregorianske og julianske kalenderen. Desember er årets syvende og siste måned som har 31 dager.

Månedens navn kommer av det latinske decem som betyr ti. Desember er den tiende måneden i den gamle romerske kalenderen. I den romerske kalenderen var mars den første måneden og desember den siste. Januar og februar ble senere tilføyd. Den julianske kalenderen er en forbedring av den romerske kalenderen. Navnet desember er altså bare en nummerering.

I den norske og den danske almanakk kalles desember for kristmåned, i den svenske for julmånad.

 

Tenk du, desember allerede! Merkelig nok synes jeg dette året har forsvunnet skrekkelig fort. Det har skjedd mange omveltninger her hos oss. Vi har kvitta oss med mye som har betydd en del for oss, vi har lagt om levestandarden litt, vi har ikke reist på den årlige ferien til Langtvekkistan i år heller, vi har ikke ungene på middag så ofte som vi pleide tidligere og vi har vel innsett at kjærringa aldri kommer til å komme seg ut i jobb igjen. Så denne hverdagen, sannsynligvis med enda flere innskrenkninger, er kommet for å bli.

For å friske opp litt i historiekunnskapene fra skolealderen kan Wikipedia (som også var kilden til de første avsnittene) blant annet fortelle dette om 1. desember:

  • 1742: Keiserinne Elisabeth beordrer utvisning av alle jøder fra Russland.
  • 1835: H.C. Andersen publiserte sin aller første eventyrbok.
  • 1918: Det danske folketinget vedtar Islands uavhengighet.
  • 1933: Rudolf Hess og Ernst Röhm blir medlemmer av Hitlers regjering.
  • 1952: Danmark annonserer at den første vellykkede kjønnsskifteoperasjonen er utført.
  • 1982: Michael Jackson gir ut singlen «Thriller».
  • 1991: Den internasjonale aids-dagen blir innført.
     

Her i Kristiansand er det grått og blaut. I dette huset er det ikke noe som tyder på at det er første søndag i advent i morra. Jeg har ikke funnet frem noe pynt i lilla, og ikke en gang adventsstaken er på plass. Det er ikke fordi jeg har vondt i viljen, men derimot fordi jeg ikke finner den. Enda jeg er sikker på at det minst må befinne seg seks, sju adventsstaker i forskjellige former og fasonger på loftet. Det er nemlig ikke første året den ikke dukker opp igjen fra året før … og en vakker dag skal jeg åpne julebutikk, med et rikt utvalg av så godt som nye adventsstaker og diverse annet dilldall som er forsvunnet på merkelig vis de 20 årene jeg har bodd her. Det er bare å glede seg!

Loftet her fungerer omtrent som vaskemaskinen som spiser sokker! Men loftet er jo mye større, så her forsvinner de merkeligste ting, adskillig større enn femten single sokker til sammen! Og det ramler jo ikke akkurat ut av huset, for vinduene er bittesmå og alltid lukket. Mulig vi har en aldri så liten nisse der oppe, som er særdeles misfornøyd med serveringen de siste årene … 

I dag har jeg ikke vært på morraturen. Drømmemannen sørget for at Jonas fikk gjort sitt fornødne, før han dro ut på hytta for å hente en stige slik at han kan komme seg opp på taket for å sjekke forholdene rundt denne luftepipa og lekkasjen. Det er jo alltid sånn, at når vi trenger noe hjemme så ligger det på hytta, og når vi trenger det på hytta så er det hjemme! Vi er nemlig ikke helt der at vi har dobbelt opp av ting og tang. Nå får vi bare vente på oppholdsvær og litt tørrere takstein. For jeg slipper absolutt ikke drømmemannen, med sin ekstreme høydeskrekk, opp i høyda når det i tillegg kan være glatt og sleipt der oppe. Jeg vil jo helst ha han ned igjen i god behold!

Vi gikk for litt julegaveshopping heller. Til tross for at jeg har en kranglete rygg! Av alle ting … jeg som aldri har vondt i ryggen! Egentlig kjennes det mest ut som om det er nyrene som er vonde, men det går vel ikke an å kjenne det? Det er sikkert bare noe jeg innbiller meg … Uansett, jeg gleder meg til det går over igjen, eller i det minste til en pause … Det er helst det jeg prøver å se frem til nå for tia. Pustepausene. Noen dager som er litt bedre enn det som har vært normalen i det siste. For at det skal gå helt over, slik at jeg får livet mitt tilbake, det har jeg mista troa på.

1. desember 2010 hadde jeg vært på blogg i to måneder. Jeg var sykmeldt, men på bedringens vei, klar for å restarte livet. Trodde jeg. Det har blitt mange omstart etter dette, og ingen av dem har gått helt som planlagt. Men jeg er her fortsatt, om enn i en litt annen forfatning. 

Håper du har kost deg med adventspyntinga, eller hva du har bedrevet dagen med. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.