Follow my blog with Bloglovin 

Å ta opp båten altså. Eller, jolla. Den lille, gamle greia som er den eneste båten vi har igjen nå, etter at vi måtte selge daycruiseren i sommer. Men båt er båt … eller er det nå egentlig det? Helt ærlig, nei. Jeg savner så sykt den 21 fots Askeladden vi hadde at det gjør helt vondt innimellom. Det å innse at vi ikke skal på den årlige, ukelange båtturen neste sommer heller er ganske deprimerende. Ikke kan vi svippe inn til Fiskebrygga for å ta ei pils en varm sommerkveld, og heller ikke ta turen til Lillesand for å spise lunsj på Beddingen. Det er trist det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg savner til og med den første båten drømmemannen og jeg kjøpte sammen. En 17 fots skjærgårdsjeep med 60 hk motor. Pinglemotor. Jeg gav klar beskjed allerede da vi prøvekjørte den. Men for drømmemannen, som var vant med snekker og dorjefart, så var det visst masse futt i denne lille saken. Sånn med en gang. Men himmel, som vi irriterte oss på den treige greia etterhvert. Eller helst jeg da, som hadde hatt en skjærgårdsjeep i samme størrelse med 115 hk. Da snakka vi fart da! 41 knop for å være helt riktig. Det var gøy kan du tro. Det var som å fly over havflaten. Da følte jeg meg nesten som Kaptein Sabeltann. Kongen på havet, det var meg!

Men båt må vi jo ha. For å komme oss til hytta som ligger på ei øy. Og dette er det vi har igjen! En gammel 15 foter som har sett sine beste dager for lenge siden. Den skulle være ekstrabåten vår. Fiskebåten til drømmemannen, den makrellen helt greit kunne forblø i uten at det ble helt krise. Fraktebåten. Til det var den mer enn grei nok. Men som den eneste båten vi har er den under all kritikk. Det er faktisk flaut å komme kjørende i dette her. Men som så mye annet må jeg bare innse at sånn ble det.

Jeg elsker å være på sjøen. Og om jeg klarer å glemme hva det er jeg sitter i et lite øyeblikk, klarer jeg faktisk å nyte den følelsen fra denne lille jolla også. Og aller best er det om ingen ser meg. Den lille turen fra båtplassen, ut elvemunningen og bort til slippen ved Langfeldts almenning var nesten ubeskrivelig. Det er den eneste ganga i livet jeg er glad jeg ikke kan kjøre (rygge) med tilhenger, for da kan jeg ta båten istedenfor. Det bobler lissom litt av glede på innsiden. Gliset er nok så bredt at det står fra øre til øre. En helt spesiell følelse som jeg bare har på sjøen. Lufta, luktene, frihetsfølelsen. Du skjønner sikkert ikke hva jeg babler om her, om du ikke har følt det selv. Men da kan jeg bare fortelle deg at du har gått glipp av noe stort! Eller kanskje du har det slik med noe annet?

I går fikk vi båten hjem. På plassen ved siden av garasjen. Til naboenes irritasjon sikkert. For pent blir det jo ikke. Men siden vi allerede skriver 29. desember så blir den jo ikke liggende så lenge, dessuten ble den ganske pent pakka inn i år. Til tross for at den fortsatt ligger under ei grønn presenning. Men snart skal den tilbake der den hører hjemme, på sjøen, for hyttesesongen starter jo allerede til påske. Det ser jeg frem til. Og tenk om sommerværet blir slik som det var i år …

I går kveld ble det fastfood fra Lotus hos oss. Kinamat. Vi er ferdig meg jula her i huset. Og akkurat nå er vi veldig glad for at vi fikk opp båten også, for i dag er det tåke og plaskregn.

God helg til deg fra meg. Håper du koser deg og nyter de siste dagene av 2018.

♥ marit