Jeg er jo litt merkelig skrudd sammen der. Når jeg har slutta i en jobb, og det har jo ikke skjedd så mange ganger i mitt liv, så kutter jeg ut alt derfra. Folkene, avisen (jeg leser ikke regionavisen vår en gang), og alt som kan minne meg om livet mitt der. For det er bare vondt. Slik ble det på de andre små vikariatene jeg hadde etter at jeg fikk sluttpakke også. Jeg er ferdig med den plassen når jeg går ut døra for siste gang. Vet ikke helt hvorfor, det er bare blitt sånn. Lurt er det jo selvsagt ikke, for da står jeg jo der helt aleine – igjen. Uten noen fortid, og uten noen tilhørighet til noe som helst.

Bekymringene angående kollegaen kunne jeg latt ligge. Det var så koselig! Skulle nesten tro vi hadde hatt jevnlig kontakt hele tiden. Men vi hadde en helt spesiell kjemi helt fra første dag jeg var i den avdelinga. Noe jeg aldri har kjent på tidligere. På en måte var det som om vi hadde vært barndomsvenninner og hengt sammen som erteris hele livet.

Vi ble sittende og skravle i fire hele timer! Med masse folk rundt oss, mye surr og alt for mange stemmer for min del. Noe som ikke er bra i det hele tatt. Må jo konsentrere meg noe sykt for å få med meg det som blir sagt til meg. Jeg bruker alle sanser jeg har for å kompensere for at tinnitusen gjør at jeg hører litt kleint i slike settinger. Helt ubevisse da, og i følge tinnituslegen min så skjer det helt automatisk. Det er ikke noe jeg kan skru av og på. Så det gikk jo selvsagt galt da vettu. Jo lengre vi satt jo vondere fikk jeg i skuldrene, nakken og etterhvert hodet. Og der er jeg fortsatt. Det er skrekkelig lenge siden jeg har følt meg så elendig, men så er det skrekkelig lenge siden jeg har vært ute på den måten også da.

Akkurat på onsdag var det verdt det. Vi kommer definitivt til å gjenta det, og vi lovet hverandre at det ikke måtte gå så lang tid til neste gang. Og det har faktisk jeg tenkt å følge opp. Men mulig vi må holde oss unna restaurantene og heller møtes hjemme hos en av oss. 

Det skal ikke være lett!! Noen ganger tenker jeg at jeg bare skulle holdt meg her hjemme, aleine, hele tiden. Resten av livet. For det er nemlig da jeg fungerer best. Det er da jeg har minst vondt og er mest opplagt. Hehe. Kanskje ikke så rart, når jeg ikke gjør noe, eller blir eksponert for andre lyder enn snorkinga til bikkja og susinga på varmepumpa. For den der radioen jeg skulle lytte til, det er ikke så ofte jeg makter det heller, selv om tinnituslegen sa jeg burde …

Det er vel en ganske normalt reaksjon å holde seg unna ting som en blir sykere av. Så fort jeg tror jeg kan leve som andre friske mennesker, så blir jeg straffa i dagevis etterpå. Det er ikke en gang likevekt på de to vektskålene. Hadde det enda vært slik at “morroa” i ettertid veide opp for etterdønningene. Da hadde det jo vært helt overkommelig egentlig, og verdt å utsette seg for noen energityver i ny og ne. Men når ulempene er så mye tyngre, da har jeg litt problemer med å se fordelene. Hvordan dette beriker livet mitt i positiv retning.

Vi har riktignok kommet oss ut på morraturene likevel. I går var vi veldig tidligere, faktisk rett etter 7, for da fikk jeg ikke sove. I dag sovna jeg i 6-tia så turen ble ikke før 9.30. Formiddagstur altså. Men bikkja er fornøyd han. Han er ikke av den typen som står ved døra og holder på å tisse på seg når matmor kommer dinglende ut av senga. Han er en skikkelig bedagelig hund som ikke har hastverk med å stå opp. Dessuten er han utstyrt med festblære, og tisser ikke før vi har gått en god stund. Til og med da klarer han å porsjonere det ut, slik at han kan tisse på alle de andre plassene der andre hunder har tisset. Det vil si, han snuser noe fælt før han bestemmer seg for å etterlate noen dråper han også, så det er nok bare til spesielt utvalgte dette her. Kanskje de som går med hodet eller halen litt for høyt når vi møter de, de tøffe han ikke liker i det hele tatt. Han er litt rar, den godeste Jonasen vår.

Jeg er stolt over at jeg klarer å starte dagen med en tur. Til tross for at formen noen ganger har vært forferdelig. Tur er ikke det første jeg har tenkt på egentlig. Eller, egentlig er det jo det, men kanskje mer i en form som “åååh, i dag orker jeg ikke dette … skal vi gidde? “ Likevel går vi. Helt uavhengig av været ute og formen til kjærringa. Til tross for at jeg verken orker eller har lyst. Sta som et esel er det noe som heter. Sta som en leonberger kunne det like gjerne vært. Men om du ikke har kjennskap til den rasen, så tror jeg ikke du aner hva jeg snakker om, for det er faktisk helt ekstremt.

Det er Black Friday både her og der. Jeg har ikke tenkt meg noen plass, om jeg så kunne fått alle julegavene gratis så hadde du ikke fått meg til å oppsøke en butikk i dag. Stå i kø med hundrevis av shoppegale kjærringer rundt meg. Nei takk! Men jeg skal hente et par barnebarn i barnehagen, og ho ene pluss tre andre, skal tilbringe deler av helga hos oss. Vi har lånt dem. Alle bortsett fra to-åringen. Har litt dårlig samvittighet for det selvfølgelig, men føler ho trenger så mye oppmerksomhet og hjelp at det kommer til å gå ut over de andre akkurat denne ganga. Til neste år blir ho sikkert med ho også. 

Derfor er det ikke Black Friday inne i hodet mitt altså. Selv om jeg egentlig bare vil grave meg ned og komme frem igjen når jeg ikke har vondt og føler meg opplagt og fin. Forresten så er det jo godt jeg ikke gjør det, for da tror jeg nesten ikke jeg hadde kommet tilbake. Vondt er det jo hele tiden. Over alt. Noen ganger litt mer enn andre ganger. Men jeg har smerter nok for en hel liten by her akkurat nå. Så om noen føler de vil kjenne på hvordan det kan være, så er det bare å ta kontakt i innboksen, så mailer jeg over litt til deg. Må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først … men det går sikkert bra. Det meste er jo blitt så enkelt og greit med all denne teknologien vi har i dag. 

Men vi har en plan for helga. Og den har jeg gledet meg veldig til. Så jeg nekter å la elendigheten sette en stopper for den. Her er det jeg som bestemmer, og jeg har tenkt å være oppegående til søndag kveld jaffal. Da kan jeg heller ta det med ro et par dager i neste uke, jeg skal til og med gå med på noen timer i horisontalen midt på dagen om det er det som må til.

Bare ikke akkurat nå … Har forsøkt å forhandle med Mr. Fibromyalgi, men han svarer ikke. Og det er jo typisk! Det er faktisk like vanskelig å få et svar derfra, som det er å få et fra nav … og da er det ille da! Det er da denne staheten er fin å ha. Det er greit å gi slipp litt innimellom, kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, sinnet, grine litt til og med – men for all del hold ut, og gi aldri opp!

God helg til deg. ♥ Håper black bare beskriver shoppegildet og ikke resten av helga di. Er du virkelig en av de som skal på shopping forresten? Er det julegaver, eller noe du trenger og har ventet med å kjøpe til alle disse ekstreme tilbudene kommer? Lykke til i så fall. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.