Hei der. Som jeg har lovet, så kommer litt flere bilder fra denne fantastiske hagen i Litauen. Grunnen til at vi var her var at mitt yngste barnebarn ble døpt i slutten av juli 2017. Hun er halvt litauisk, halvt norsk, og selskapet var hjemme hos de litauiske besteforeldrene hennes. Her hadde de stelt istand et fantastisk selskap i et partytelt i hagen. Flott pynta og masse god mat.

Men det var hagen som fascinerte meg. Jeg tror rett og slett jeg ble litt forelska i denne eiendommen, og jeg har etter dette besøket ingen problemer med å forstå at min eldste datter er så glad i landet og folkene der. Det som er litt kjipt er at vi ikke kan prate sammen. De snakker ikke engelsk, så vi er avhengig av at noen oversetter for oss.

De er gjestfriheten selv. De har ikke mye, men deler det de har. De dyrker masse, selv på ei lita tomt. Eller lita og lita, det kommer jo helt an på hva du sammenlikner med. Nå forstår jeg frustrasjonen deres da de var her og så at vi ikke hadde en eneste nyttevekst verken hjemme i hagen eller på hytta. Her er det ingenting som går til spille, og hadde de visst hvordan vi lever her, så tror jeg nesten de hadde fått sjokk. Faktisk synes jeg det var en smule flaut å være fra Norge da vi var på besøk hos dem. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For sju år siden var de her. Da bodde vi på hytta og de fikk låne huset vårt. Hagen vår har aldri sett så velstelt ut som etter å ha vært disponibel for denne familien i ei uke. De hadde både luket og vannet, klippet og styrt noe voldsomt. Vi kom jo hjem til reine parkanlegget!

De hadde et helt fotoalbum med bilder fra huset og hytta vår! De er ikke akkurat så veldig bereist, så jeg tror aldri de hadde bodd så fint før. Og fiskesuppa de fikk servert ute på hytta kunne de visst aldri glemme … Vel, en kan jo få prestasjonsangst av mindre! De kommer tilbake til sommeren, tror ikke de skal bo her, men regner med at de i det minste kommer på besøk. Så vi har litt å strekke oss etter tydeligvis, om vi skal opprettholde førsteinntrykket. 

Mitt eldste barnebarn Adriana på ni år. Søstera til dåpsbarnet.

Kakling i skuret. Etter å ha tusla rundt og snokt på tomta fant jeg plutselig ut at de hadde høner også!

Mitt mellomste barnebarn, Emily på snart fem. Kusina til dåpsbarnet.

Her er det rigging av hoppeslott på gang. Leid for anledningen.

Det var en lang seremoni i kirka. Ingen normal andakt (tror jeg), her var det rett og slett bare dåpsbarnet og familien som sto i fokus. Det ble sagt en hel haug, uten at vi som kom fra Norge skjønte et eneste ord. Dåpsbarnet var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand. Om du synes ho er litt stor for å bli døpt, så er altså dette helt normalt i Litauen. Det er ikke som her, at det helst skjer før de er tre måneder.

Utflukt med sjampanje. Etter dåpen dro vi til en innsjø der jeg fikk tatt masse flotte bilder av de som var med. Men jeg har ikke spurt om å vise dem, så dermed får du ikke sett noe fra den turen.

Jeg hadde sett for meg at dette var en kjip plass midt inni landet. Men de har vanvittig mange innsjøer, digre innsjøer, som er så store at du ikke kan se fra den ene enden til den andre. Det er en fantastisk natur her, og veldig velstelt og fint! Et eldorado for fotointeresserte.

Bildet under er meg og mine. Er de ikke flotte?

Så var det klart for selve festen. Og det er her det tar helt av i forhold til en vanlig barnedåp her hjemme. Jeg som ikke synes barn og alkohol hører sammen, sverger nok mer til den normale norske skikken når det gjelder dåp. Men her er det nok mer naturlig å ha ungene med – hele tiden. Det er jo lagt opp til dem også, med hoppeslott, trampoline, plaskebasseng og leker. Noe for både liten og stor altså. 

Hovedpersonen, Savanna, her er ho 14 måneder. Og sikkert veldig glad for at dåpen er vel overstått.

Det ble en artig fest! For de som klarte å drikke og slappe av med ungene løpende rundt. Jeg er nok litt nazi på det feltet. Barn og alkohol er to ting som ikke hører sammen, spør du meg. Litt slitsom med mye lyd og mange folk, så jeg gikk hjemover som en av de første. Rundt midnatt. Og hjem var et rom vi hadde leid et stykke bortenfor. Ikke så lett å finne veien i mørket når en ikke er kjent, så første kvelden vi var der gikk vi feil, hele gjengen. Det er ikke akkurat så mye gatelys, eller fortau, her ute på landsbygda, men de har desto flere bikkjer som står og gneldrer når noen går forbi … det var faktisk litt skummelt …

Gikk du glipp av de andre bildene herfra?
Da kan du ta en titt her: Korshøyden og Landsbygda i Litauen. Og HER er et tidligere innlegg.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Og jeg henger med så godt jeg kan. Det er ikke helt godt nok. Egentlig. Jeg er sliten og lei. Har vondt over alt. Det meste går feil vei her. Kroppen funker ikke, jeg vil så mye men klarer nesten ikke noe, økonomien er på bånn, bilen min er det noe galt med, tennene mine er det noe galt med, klærne mine passer ikke, huset trenger sårt renovering, hytta likeså … men joda, jeg har noe å være glad for også. Barn og barnebarn, pluss en fantastisk mann! Det er bare det at jeg føler meg som en klamp om foten på alle sammen. Føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, føler at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg gir jo minimalt tilbake, og jeg er jo vant til å være den som gir og gir. Nei, dette passer absolutt ikke denne kjærringa, og jeg kan ikke fordra å ha det på denne måten. 

Åsså er jeg ikke så veldig glad i vinteren heller lengre. Det er ikke akkurat snøen som er så ille, for det gjør det jo fint og lyst og skjuler en særdeles ustelt hage. Men det er de centimeterne med is som har lagt seg på toppen. Isen som gjør det nesten helt ufremkommelig over alt. Isen som gjør at vi må stabbe oss avgårde på skare og råtten snø når vi skal ut med Jonas. Isen som gjør at det aller beste er å gå tur på sykkelstiene. Noe som er ekstremt kjedelig! Noe som ikke gir den avkoplinga en tur i skogen gjør. Mulig det bare er derfor jeg står her og stanger mot veggen og tenker dumme ting. Jeg føler meg fanget! I en kropp jeg ikke vil ha, i en hverdag som jeg hater. For tia føler jeg at livet ikke har noen mening. Heldigvis går det sikkert over, denne ganga også. Og jeg håper det går pokker så fort, for dette er ikke en givende plass å oppholde seg over tid. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg gikk fra denne drømmemannen min, gitt han friheten tilbake. Da kunne han jaffal fått et liv, og jeg slapp å gå rundt med så dårlig samvittighet hele tiden. Men på samme tid kan jeg jo ikke tenke meg et liv uten han heller. Det ville jo sikkert blitt enda verre. For meg. Han derimot, kunne jo fått det bra med ei annen, velfungerende dame. Ei med jobb og en skikkelig inntekt. Dermed hadde både livet og økonomien hans bedret seg betraktelig. Jeg kunne jo bare flytta ut på hytta … og det er nettopp det jeg har tenkt om dette går til helvete. Da vil jeg ta med meg Jonas og bare være der ute. Helt aleine. Med utedassen og hele pakka. For jeg kommer jo aldri til å ha råd til å kjøpe meg en egen plass å bo.

Penger er ikke alt. Det er lett å si for de som har mer enn nok! Penger gjør det meste mye bedre. Enklere. Gøyere. Så å si at penger ikke betyr noe er det største vrøvlet jeg har hørt. Penger gjør deg lykkelig, for da kan du gjøre det du har lyst til, noe som gjør dagene og livet mer innholdsrikt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Gud som jeg angrer på at jeg tok den sluttpakka! For tenkt om jeg ikke hadde blitt sparka, tenk om de hadde beholdt meg, at det var nok av andre som gikk slik at de rakk målet likevel. Tenk om jeg hadde hatt litt is i magen og ikke vært så redd for å havne som arbeidsledig på nav. Da hadde livet vært helt annerledes nå. Kanskje. Jeg traff forresten sjefen på den arbeidsplassen tidligere i uka. Jeg hadde bare lyst til å kvele fyren! Akkurat der og da følte jeg at det var han som hadde ødelagt livet mitt! Men egentlig er det vel bare meg selv som er skyld i hele elendigheta. Jeg burde ha klamret meg fast i den jobben jeg hadde, jobben som var halve livet mitt, og jeg burde ha klart å fortrenge at kroppen forsøkte å si meg at jeg måtte gire ned nå. Jeg hadde jo tross alt klart det i årevis. Så hvor kom denne pinglete kjærringa fra egentlig?

Jaja … det er godt en ikke vet hva fremtiden bringer. Akkurat i dag tror jeg ikke min fremtid bringer med seg noe som helst. På en måte er det over nå. Livet mitt. Det som var verdt å leve og sloss for. Men nå må jeg komme meg ut av dette sytemoduset og inn på kjøkkenet. Jeg skal bake en kake som jeg skal levere til dattera mi, og vi skal avgårde og høre på eldste barnebarnet som skal synge sammen med tanta si i en litauisk klubb. Tanta som er kjendis i Litauen.

Og seinere skal vi på slektstreff med Jonas’ mor og bror. Broren skal på utstilling her i byen, så vi har bedt oppdretteren på middag i kveld. Koselig ting alt sammen, men jeg ser bare på det som et ork. Stress. Kjenner øresusen hyle med dobbel styrke allerede, og skallebanken er på vei. Så nå gjelder det bare å ta seg kraftig sammen, finne frem smilet, og håpe det holder resten av helga …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

God morgen der ute. 🙂 Våkna tidlig i dag. Og sto til og med opp. Det pleier jeg ikke å gjøre, som regel sovner jeg igjen etter å ha tilført kroppen litt smertestillende. Men ikke i dag. Vurderer sterkt å starte på Vimovo igjen, for nå som den er helt ute av kroppen så kjenner jeg jo godt at den hadde sin funksjon. Så da har jeg jo iallefall funnet ut det …

Søvnen er sånn jevnt over grei. Mange våkne perioder i løpet av natta, men det er visst bare slik jeg er. Jeg sover i det minste, og slipper å telle både sauer og snorkelyder fra sidemannen halve natta. Så etter å ha hatt utallige skikkelige våkenetter oppigjennom så får jeg vel si meg fornøyd med dette. 

Den FitBiten og jeg er ganske enige om hvordan nettene har vært. Tenker som så, at hadde jeg bare hatt litt mer dyp søvn, så hadde sikkert alt vært bra … for den perioden ligger normalt på under tjue minutter, fordelt på flere bolker. I natt var det faktisk over en time. Mulig det er derfor jeg klarte å komme opp av dyna før 7. Men det er langt mellom det å stå opp til å være opplagt og klar for en ny dag. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og uthvilt, hva er det? Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg sto opp og følte meg uthvilt og pigg. Det er tydeligvis et tilbakelagt kapittel. Jevnt over er jeg så sliten at jeg føler jeg går rundt som en zombie. Og det uten at noen av de tablettene jeg kjører i meg kan ha skylda for det. Innimellom ønsker jeg bare at jeg kunne bli lagt inn på sykehuset og dopa ned, slik at jeg kunne fått slappa av litt. Ei ukes tid eller så … for da måtte jeg vel ha våkna opp uthvilt og opplagt og klar for resten av livet?

Jeg er oppegående på pur trass. For jeg kan jo ikke bare legge meg til heller. Og det er mulig det er det som gjør at jeg forblir her i zombieland. Jeg burde kanskje bare legge meg til en dag eller to, men jeg får det ikke til. Jeg blir så innmari rastløs, blir liggende og tenke på alt jeg skulle ha gjort (som jeg uansett ikke får gjort om jeg ikke hadde ligget heller), og så får jeg så dårlig samvittighet. For en ligger jo ikke sånn og sløver om en ikke er dødssyk. Noe jeg ikke er. Jeg er bare sliten … av alt … Og da er det jo selvsagt MYE BEDRE å bare sitte helt tafatt og tiltaksløs i en stol!

Det var dagens hjertesukk. Over til noe annet, mer hyggelig: Jeg har nemlig fått lov å vise dere bildene fra hagen/tomta til de litauiske besteforeldrene til to av mine barnebarn. Så det er bare å glede seg. 🙂 Over ser du en liten smakebit! For alle med respekt for seg selv har nemlig en aldri så liten dam på tomta der. Og det gjør det jo ikke akkurat mindre sjarmerende og flott. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

God morgen der ute. Her kommer noen bilder fra en skumringstur vi hadde på mandag. Vi kjørte til sentrum, og gikk langs Otras bredder. Først på den ene siden, så på den andre. Snaue fire kilometer ble det, og det er muligens slike turer jeg bør holde meg til, for ikke å trigge denne utmattelsen min. Selv om jeg synes de turene er i korteste laget. Når en først er på tur, kan en jo like godt ta litt i, for å få en skikkelig en! Mener hodet. Men kroppen er tydeligvis ikke enig.

Jeg liker veldig godt å gå en plass der det er noe fint å se på. Flott utsikt er jo heller ikke å forakte, men da må en jo som sagt opp på en topp. Og her i sentrum er det lite topper. Men noen forsømte båter som er frosset fast i isen kan jo også bli et interessant bilde. Så lenge det ikke er vår båt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

En smule kornete. Men det er slik det gjerne blir med mobilen når det begynner å bli litt lite lys. Sjarmerende likevel. Så våger å vise det frem her, selv om kvaliteten ikke er helt på topp.

Mange tomme båtplasser. Som på rett tidspunkt er stappfulle av forskjellige farkoster. Må være skikkelig greit å bo på denne måten, men båten rett utenfor stuevinduet. Da snakker vi! Slik kunne jeg nok ha vurdert å bo, om vi bare hadde hatt råd. Noe vi ikke har. Dermed er jo ikke det mer å tenke på!

De vi var på fest hos på lørdag har flytta i leilighet. De hadde et hus som var minst like stort som vårt, og flytta for et års tid siden. Og for en leilighet! Det var så flott. Og passe stort. Og alle møblene var helt nye. De hadde stor terrasse med utsikt over Venneslafjorden, og så hadde de til og med utestue på terrassen. Der kunne jeg nesten bodd. Men så var det i Vennesla da, for meg er det langt oppi landet! Fordelen er jo at prisene er litt annerledes enn her nede i sivilisasjonen.

Så vi ble litt nysgjerrige. Såpass at vi søkte litt på finn.no og fant en fin leilighet der oppe med en prisantydning på tre millioner. Med masse uteplass og fin planløsning. Ikke det at jeg føler meg klar til å skilles fra huset enda, men det er jo gøy å se hva en kunne fått for pengene. Og kanskje er det ikke så dumt å flytte litt lengre vekk fra sentrum. For hvor ofte er vi der egentlig?

Nei, tilbake til virkeligheten. Ei brygge og en benk for to. Helt oppe til høyre ser du litt av Baneheia. 

Åsså fikk vi med oss litt rosa himmel. Det varte bare noen sekunder, så var det over.

Midt foran det midterste huset til høyre har vi båtplass. Heldigvis befinner ikke båten seg der akkurat nå. Men den kommer. Etterhvert. Bare ikke akkurat før påske, slik den pleier. Vi reiser nemlig vekk ei uke fra første påskedag. I anledning vår ti års bryllupsdag. Til litt varmere strøk, forhåpentligvis. Og siden det ikke er antydning til våren noen plasser her, så er det vel like greit at båten fortsetter vinteropplaget noen uker ekstra i år. Så slipper vi å bekymre oss for den når vi er borte.

Hundepass fikk vi også. For sønnen kommer hjem fra over tre måneder i Karibien, som andrestyrmann på Fullriggeren Sørlandet, så han blir boende her hos Jonas mens vi er borte. Jeg skal hente han på flyplassen til fredag. Det blir sykt deilig, for det er jammen ikke mange livstegn vi har fått derfra på denne tiden. Men jeg har skjønt at han har hatt det greit. Og det er jo det viktigste. 

Det var en skikkelig koselig kveld med syforeningsdamene i går. Men jeg var så sliten da jeg kom hjem at jeg ikke sa et ord. Likevel sover jeg verken lengre, eller bedre enn normalt. Litt rart dette … at kroppen ikke bare kan ta det igjen med søvn, nå som den faktisk har anledning til det. At det skal være så vanskelig lissom. Teite kroppen som ikke skjønner sitt eget beste! 

Om noen timer skal jeg til frisøren. Kan ikke si jeg gleder meg akkurat, for jeg fyker jo til den frisøren sånn cirka hver sjette uke for å klippe meg. Men håret blir jo så tørt og tynt og ekkelt om det går lengre tid mellom hver gang. Så jeg har stort sett aldri hatt lengre intervaller på de besøkene der, ikke etter at jeg kom over den første ungdommen. Hadde håret vært som det var tidligere, så kunne jeg jo bare funnet en frisyre som tålte at saksa uteble. Det hadde ikke gjort noe å bare stelt toppetasjen et par ganger i året. For det er jo ikke akkurat gratis det heller …

Ønsker deg en skikkelig fin onsdag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Det er plutselig blitt en slik vinter jeg ikke liker. Den der typen med slaps og søle, is og gørr. Tilnærmet ufremkommelig i skogen, råtten snø med isskorpe på toppen som vi tråkker igjennom. En slik værtype som folk med hund ikke akkurat elsker, om du ikke har en hund som bare sitter til pynt i håndveska da. Og da driver du med dyreplageri, etter min mening, og burde ikke hatt levende dyr i det hele tatt. Men heller en kosebamse. Vi derimot, har store mengder skitten, blaut, og lykkelig hund her for tiden. Våt parkett og sølete fliser.

Jeg fikk manna meg opp til å ta en langtur. På sykkelstien langs veien. Det er kjedelig det! Bråkete og ikke veldig givende. Men for at det skulle bli litt greit måtte jeg ha en plan for hvor turen skulle ende, før vi måtte snu igjen. Så som du forstår var det ikke en gang en rundtur, selv om jeg la inn noen omveier her og der for å ikke tråkke tilbake i samme sporet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Egentlig burde jeg bodd på Vestlandet heller. For når jeg ser bilder derfra har våren alt gjort sitt inntog. Om ikke alle vestlendingene jeg følger på Instagram manipulerer bildene sine da. Der er det bare stier og ser helt annerledes ut enn her. Dessuten har de jo alle de flotte strendene de kan gå tur langs. Jeg tror faktisk snart vi må ha oss en tur vestover igjen, for å se litt skikkelig natur.

I dag gikk vi til Vågsbygd. Bildet her er fra Auglandsbukta. Godt og vel to timer tok det, tur retur. 13.611 skritt og snaue 9 kilometer. På slutten trodde jeg nesten ikke jeg skulle klare å komme meg hjem igjen, så det var nummeret før jeg måtte ringe drømmemannen og spørre om han kunne stikke av fra jobb for å kjøre kjærringa og bikkja tilbake der de kom fra. Det hadde jo vært litt flaut …  

Ikke var det godt etter turen heller. Noe det nesten alltid er. Vissheten om at en har vært ute og beveget kroppen, etterfulgt av den gode følelsen når en endelig får satt seg ned hjemme, med god samvittighet. Den følelsen uteble helt. Jeg er bare sliten. Sykt sliten. Så sannsynligvis burde jeg nok begrenset meg litt. Men … gjort er gjort! Igjen!

Akkurat i dag venter jeg veldig på sommeren. Eller våren … for da blir sikkert alt mye bedre. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Akkurat de mulighetene ser ganske dårlige ut for min del. Jeg er enda sykt sliten etter å ha vært sosial på lørdag, så jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal komme meg videre i denne uka. Men det kan jo skje et under. Sikkert. Og det håper jeg skjer snart, for i morra skal jeg i syforening. 

Noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp. Fordi jeg vil så mye mer enn jeg orker. Og så blir jeg så skuffa og lei når det ikke går. Burde jo ha lært nå, etter de siste årene, men den lærdommen sitter tydeligvis veldig langt inne. Mulig jeg ikke vil lære. Av redsel for å bare bli sittende her aleine resten av livet. Uten venner. Uten noe sosialt. Jeg har jo hatt en aldri så liten smakebit på det livet, for i hele fjor meldte jeg jo nesten avbud på alt. Fordi jeg var så sliten. Men i år har jeg jo virkelig tatt meg sammen. Uten at jeg helt kan bli enig med meg selv om det er verdt det. Fordi det kommer så mange dårlige dager i etterkant, og de føles totalt bortkastet. Selv om det er godt å se andre folk innimellom.

Jaja. Gruer meg stort til nav setter i gang dette Stamina-greiene. For jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Og nettopp derfor har jeg ikke lyst. Fordi det kommer til å bli nok en nedtur. Nok en ting som gjør at jeg kommer til å føle meg som en dust. Ho der som ikke kan. Og den følelsen har jeg hilst på skrekkelig mange ganger de siste årene. Følelsen av udugelighet. En ekkel følelse som biter seg skikkelig fast og er vanskelig å bli kvitt igjen. Den vil liksom ikke slippe taket uansett hva jeg gjør og tenker. Den forsøker så godt den kan å ta piffen fra meg, fortelle meg at det ikke er noen vits i å forsøke mer. Fordi jeg sikker ikke klarer noe likevel.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det siste halvåret har vært litt bedre. Fordi jeg på en måte har forsonet meg med at det er slik jeg skal ha det fremover. Jeg kan bli overlykkelig etter en dag der jeg har både dusja og gjort noe fornuftig. Som å støvsuge eller skifte sengetøy. Og har jeg i tillegg også vært ute på tur med Jonas, så er det helt topp. Bare jeg klarer å fortrenge at jeg ikke jobber. At pengene som kommer inn på kontoen kommer direkte fra nav, og ikke fra en arbeidsgiver der jeg har gjort meg fortjent til dem. Samtidig får jeg litt panikk for at det plutselig skal stoppe opp. At det blir enda mindre å leve for. Aap føles ikke som en sikker inntekt, det er ganske svevende. Og hva om nav plutselig finner ut at jeg ikke oppfyller alle de kravene de mener jeg må for å ha rett på dette. Det er skummelt dette her, at hele fremtiden min ligger i hendene på en nav-ansatt eller to …

Jeg skulle jo ha vært i arbeidslivet mange år til. Aldri i livet har jeg hatt en plan om å slutte å jobbe! Når drømmemannen og jeg har sittet her og drømt om en aldri så liten lottogevinst, så var det første han tenkte på at om vi vant mye nok så skulle ikke han mer på jobb. Jeg var helt motsatt. Da skulle jeg fortsette som før jeg, men da ble det å jobbe noe jeg gjorde kun fordi det var gøy, ikke fordi vi trengte pengene. Og da hadde det sikkert blitt enda gøyere. Jeg har aldri i mitt liv hatt lyst til å slutte i jobb. Her var dama som skulle jobbe så lenge som mulig. For hva var vel livet uten jobben?

Livet uten jobben er … veldig annerledes. Og sånn som det er nå, på de verste dagene, så er det nesten en kamp for å komme gjennom dagen. Selv uten at den dagen har noe innhold. Det er kjedelig. Det er ensomt. Det er faktisk som et mareritt innimellom. Et mareritt som ikke forsvinner selv etter at en er våknet. Men det er dette livet jeg har, så derfor må jeg jo bare gjøre det beste ut av det. Det kommer ikke en ny sjanse etterpå … dessverre …

Det var dagens utblåsning! Nå skal jeg ned og skifte på senga vår. Noe jeg har hatt en plan om i tre dager allerede … det er rart med det. Jeg har all verdens tid, men får ikke gjort mer enn en brøkdel av det jeg klarte da jeg i tillegg var i 100% jobb. Det er faktisk det verste med hele greia, det å være så forbanna utslitt hele tiden. Verkinga og tinnitusen og resten av elendigheta går det jo på mange måter an å leve med. Men å være så sliten alltid, det er til tider uutholdelig.

Håper du får en flott start på uka. ♥ Og tusen takk for at du nok en gang kikker innom her hos meg. Det setter jeg veldig pris på.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det var en spesiell følelse å gå her. Selv for meg som ikke har noen tilknytning til verken Gud, kristendommen eller kors generelt. Bortsett fra et veldig fint kors-smykke jeg fikk av min mormor og morfar da jeg ble døpt. Et smykke jeg ikke har brukt siden jeg var barn, nettopp fordi jeg føler at det blir helt feil når jeg går med slikt. Fordi jeg ikke tror på Gud. Men å gi kors i dåpsgave var en tradisjon i min familie. En tradisjon jeg fikk brutt da mine jenter ble døpt. Da spurte jeg om de heller kunne få et hjerte. Nettopp for å unngå at de hadde et smykke de aldri kom til å bruke, om de ikke ble kristne selv.

Kristen eller ei, denne Korshøyden har jeg hatt lyst til å se lenge. Og sommeren 2017 fikk jeg sjansen, da vi var i barnedåp til mitt tredje barnebarn. Akkurat det var en merkelig opplevelse i forhold til en dåp her hjemme, men vi har vel alle våre tradisjoner, og det er som er rett for noen er nødvendigvis ikke riktig for alle andre. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi bodde i Sudeikiai, på landsbygda utenfor Utena. Herfra tok det snaue tre timer å kjøre til Siauliai, hvor du finner The hill of Crosses, eller Korshøyden. Dette er rett og slett en samling av kors i alle størrelser og fasonger som er satt opp på en høyde midt ute i ingenting. Eksakt hvor mange kors som fins her er det vel ingen som vet i dag, men i 2006 ble det anslått at antallet var over 100.000, og siden har det kommet til mange flere. 

En hyllest til fred. Stedet har gjennom tidene blitt et symbol på den litauiske katolisismens fredelige utholdenhet. Til tross for trusler de har stått overfor gjennom historien. Etter den tredje deling av polsk-litauiske samveldet i 1795 ble Litauen en del av russiske imperiet. Korshøydens opprinnelse er knyttet til to mislykkede opprør av polakker og litauere mot russiske myndigheter, novemberoppstanden i 1831 og januaroppstanden i 1863. Etter dette begynte familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere å sette opp symbolske kors på stedet til en tidligere bygdeborg.

Et sted for bønn. Da den gamle politiske strukturen i Øst-Europa falt fra hverandre i 1918, erklærte Litauen igjen sin uavhengighet. I denne perioden ble Korshøyden brukt som et sted der innbyggerne bad om fred for sitt land, og for de kjære de hadde mistet i løpet av den litauiske uavhengighetskrig.

Stedet fikk igjen en spesiell betydning i årene 1944-1990. I denne tiden var Litauen okkupert av Sovjetunionen, og innbyggerne fortsatte å reise til Korshøyden for å vise troskap til sin opprinnelige identitet, religion og kulturarv. Stedet ble forsøkt jevnet med jorden opptil flere ganger, men ble raskt bygd opp igjen. Korshøyden ligger ikke under noens jurisdiksjon, og folk står derfor fritt til å bygge kors som det måtte passe dem.  Kilde: Wikipedia

Det var utrolig stille her. Noe som sto i sterk kontrast til området utenfor. Om du tror det var folketomt da vi var her, så må du tro om igjen. Men jeg har jobba livet av meg for å få tatt bildene uten alt for mange turister. Og det var ikke en lett jobb for å si det sånn. For her gikk vi i kø.

På utsiden var det enda verre. Et sant kaos av biler, busser, turister og selgere. Det ble blant annet solgt veldig mange kors i forskjellige størrelser og fasonger. Kjøpte du et stort et fikk du tydeligvis låne en spade, og muligens også en graver, som kunne plante korset ditt der du fant en ledig plass. Da vi ankom, litt utpå ettermiddagen, var det flere store turistbusser som forlot stedet. Så sånn sett var vi veldig heldige med timingen. Tenker jeg lar bildene tale for seg nå, for jeg har ikke funnet noe mer fornuftig å fortelle om denne plassen …

Jeg fikk en litt sånn “utenfor meg selv”-følelse i løpet av besøket her. Ble litt salig på en måte. Så selv for en ikke-troende så setter det sine spor å se andre mennesker som virkelig har troa i behold på en slik plass. Folk knelte foran Kristus-statuen på midten av plassen. De ba en stille bønn. Noen tørket tårer, andre gjorde korsets tegn foran seg. Da vi var på vei ut traff i på et kor som gikk på de smale stiene mellom korsene og sang, absolutt ikke høylytt, mer hviskende. Salmer selvsagt, men det var bare helt utrolig vakkert der og da. 

Dette var en liten bit av Litauen. Og landet har utrolig mye mer å by på. Jeg har foreløpig ikke sett veldig mye av det, så jeg håper jeg kommer tilbake flere ganger. Om ikke annet for å være sammen med to av mine barnebarn litt om sommeren også. Og da må jeg jo hit, for det er her de oppholder seg på den tiden av året.

Sjarmerende bilder fra landsbygda i Litauen finner du HER. De er knipset litt rundtforbi på veien til alle korsene. Dermed tok jo selvsagt vår tur hit mye lengre tid enn de snaue tre timene som gps’en anslo. Men det var jo også litt av vitsen med hele kjøreturen. 

Håper du har hatt ei flott helg! ♥ Her har søndagen vært en smule amputert etter at vi var veldig sosiale i går. Det var en flott kveld sammen med Cognacklubben, men for meg ble det for mye folk og for mye lyd (selv uten bakgrunnsmusikk), så jeg sliter noe sykt med tinnitusen i dag. Dessuten er jeg helt utslitt, enda vi avslutta rundt midnatt. 14 mennesker i ei stue er litt i overkant. Så jeg har foreløpig ikke funnet ut om det var verdt det eller ei. Kommer vel litt an på hvor lenge ettervirkningene sitter i kroppen. For flere dager som denne har jeg faktisk ikke lyst til å ha etter hverandre. Da koster det mer enn det smaker å opprettholde den sosiale biten av livet. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det er utrolig fint ute i dag. Sol fra blå himmel og helt vindstille. Jonas og jeg har akkurat vært ute og gått en tur. Ikke så langt, bare tre kilometer, for denne fredagen hadde en heller dårlig start. Våkna i natt, med skikkelig vondt i hodet. Og siden har det bare fortsatt sånn. Tror det begynner å lette litt nå da, etter at jeg tvang meg selv ut i det fine været. Så frisk luft er jo slett ikke en dum ting, om en bare klarer å komme seg over den forbanna dørstokken. Og den var skikkelig høy i dag. Omtrent på størrelse med brøytefonna på utsiden av huset.

Nå valgte vi ikke akkurat den letteste løypa heller. For jeg orka bare ikke å treffe noen. Verken mennesker eller små gneldrebikkjer. Dermed stolpa vi oss gjennom snøen på en plass der muligheten for å treffe på andre levende vesener var minimal. Og Jonas var jo kjempefornøyd med det, for da kunne han jo til og med løpe litt uten bånd.  

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er ikke så mye som minner om vår enda. Men det går rette veien i det minste. Bare så synd at vi må gjennom all denne snøsmeltinga først, for det kommer til å bli mange uker med blaut, skitten hund! Og akkurat det kan jeg godt styre meg for. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært en lykke å ikke hatt noe dyr i det hele tatt. Men på samme tid hadde det jo vært temmelig ensomt også, om jeg skulle gå hjemme her og tuste aleine uten denne firbente, innpåslitne, selskapssyke hunden. Men vi hadde i det minste hatt et veldig reint hus da! Parkett uten potemerker, vinduer uten suggel og snutemerker, møbler uten pels på kantene, og sannsynligvis hadde hyblekaninbestanden også minsket sånn helt av seg selv … Men det er jo slett ikke sikkert vi hadde blitt så mye lykkeligere av den grunn. 

Ønsker deg ei flott helg. ♥ I morra skal vi faktisk på fest, så jeg krysser det meste for at både hodet og resten av elendigheten spiller litt på lag, slik at det kan bli en grei kveld. Så jeg velger å glede meg til det, om ikke annet bare for å se hvor glad drømmemannen er for å komme ut litt blant andre mennesker. For uten meg vil han jo ikke gå, og det hadde nok ikke jeg heller gjort om det var omvendt. Vi er nok litt rare akkurat der. Vil helst gjøre alt sammen. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

I juli 2017 ble mitt yngste barnebarn døpt i Litauen. Pappa’n kommer herfra, så dermed er det visst helt naturlig at det skjedde her og ikke i Norge. Da søstera ble døpt åtte år tidligere var ikke jeg der. Vi hadde brukt opp alle feriedagene, og og kontoen var tilnærmet tom, så dermed måtte vi stå over. Noe jeg har angret på siden. Denne ganga var det ikke snakk om å droppe den store begivenheten. Og gjett om jeg er glad for det?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi var her bare ei helg. Og det er jo litt begrenset hva en kan få med seg da. Tidligere har vi vært i hovedstaden Vilnius et par ganger, men det begynner å bli en god stund siden. Dattera mi bodde og jobbet nemlig her, før ho fikk barn. I forkant av det var ho i Litauen i forbindelse med et skoleprosjekt da ho var 17, i dag er ho 32. De ble innlosjert privat, og ho havnet hos kusina til han som etterhvert ble pappa’n til to av mine barnebarn. Ho forelsket seg både i gutten og landet, og slik har det vært siden.

Så glad er ho i dette landet at jeg innimellom har vært redd ho skal flytte. Ta med seg ungene og dra lissom. Fra alt ho har her hjemme. Fra meg. Fra søskenene og faren. Huset. Eller enda verre, da ho var syk var jeg jo livredd for at utfallet ikke skulle bli så bra. For da tror jeg ganske sikkert at barnebarnet mitt hadde havnet i Litauen hos familien der. På landsbygda. I fattigdommen. For der er de virkelig fattige, i forhold til oss, når det gjelder penger og materielle ting. Men tenker vi hjertevarmen og det å bry seg om hverandre, så har de noe vi har mistet på veien i jakten på lykke og suksess. Heldigvis gikk det greit med dattera mi, og jeg har dem fortsatt veldig nærme. Sånn cirka 15 minutters gange nedover bakken mot sentrum. 

Bildene under kommer fra litt forskjellige steder. Vi tok oss en kjøretur den siste dagen vi var der. Mens de andre var ved en innsjø og badet. Jeg hadde så lyst til å se The Hill of Crosses, og det var ikke rundt første sving akkurat. Så dermed fikk vi sett oss litt rundt. Jeg var så sikker på at jeg hadde laget et blogginnlegg fra denne korshøyden i sommer, men jeg finner det ikke igjen. Så da får jeg vise dere mer derfra seinere. Men her kommer iallefall noen glimt fra landsbygda:

Sjarmerende og flott. En drømmeplass for middelaldrende kjærringer med kamera dette her altså. Men sikkert ikke like sjarmerende for de som bor der. Kanskje ikke så rart at de fikk litt sjokk da de kom hit til oss. For det første var huset vårt gedigent, men det de var mest sjokkert over var at vi ikke dyrka noe på tomta. Verken her eller på hytta. Det var helt uhørt. Og etter å ha vært hos svigerfamilien til dattera så forstår jeg jo det. Jeg har masse flotte bilder fra eiendommen der, men må nesten høre om det er ok at jeg viser det på bloggen så jeg ikke tråkker noen på tærne.

Ha en fin dag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Legebesøket over. Masse blodprøver tatt. Blodtrykket var perfekt. Men måtte til og med veie meg, og det var jo ikke så gøy at det gjorde noe. Selv om jeg vet hvordan det ligger an, så er det absolutt ikke morro å gå på vekta hos legen. Du føler deg lissom ikke så skrekkelig høy i hatten der du står og kikker på de hersens tallene som aldri slutter å stige. Æsj! Det er da det hadde vært greit å ta en liten yogaøvelse midt oppi elendigheten. Bare lukke øynene, konsentrere seg om å flyte, bli vektløs og håpe en begynner å sveve. Sånn bittelitt i det minste, uten at legesekretæren merker det. Bare for å få tallene på vekta til å bli litt færre … vel, det sto ikke på innsatsen, men det funka ikke … Mulig jeg droppa ut litt for tidlig på det yogakurset.

Vi hadde en lang samtale om tabletter. Legen og jeg. At alt det jeg har fått ikke er farlig, så jeg måtte bare kjøre på om jeg synes jeg fikk en liten forbedring i elendigheta. Og det gjør jeg jo. På et vis. Men siden jeg har så tablettvegring så sier en liten stemme inni hodet mitt, på baksiden av all tinnitusen, at det bør bli veldig mye bedre om det å knaske tabletter skal bli en hverdagssyssel som er kommet for å bli. Og det er det jo ikke blitt. Sånn skikkelig mye bedre altså. Bare litt. Og jeg holdt jo ut dagene når det var verre enn dette også. Jeg har jo overlevd på et vis. Åhhh! Det er jaggu ikke lett dette her altså. 

Spurte om å få tatt ryggmargsprøve. Men det var tydeligvis ikke nødvendig. For siden merket på armen ikke gikk vekk etter hestekuren med penicillin så var det nok ikke borelia dette her, men sopp! Så nå har jeg fått ei salve mot det! Jaja. En gang må vel være den første, tenker jeg. Sopp er noe jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Verken her eller der. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor legene ikke trekker noen paralleller her angående borrelia, for når jeg leser på symptomene så har jeg de aller fleste. Og etter å ha vært så dårlig i så lang tid, så er det rart at de ikke gidder å sjekke dette. Men jeg kan jo ikke gjøre noe mer jaffal … når jeg bare fortsetter å snakke for døve ører. Kanskje han her også bare tror at jeg er en hypokonder, bare at han pakker det litt mer inn enn forgjengeren? Og øser på med tabletter for å få meg til å holde kjeft? Er litt lei meg nå egentlig, men det går jo over. Og det er jo ikke det at jeg vil feile noe heller, jeg vil jo bare bli frisk igjen! Klare meg gjennom en dag uten å føle at jeg har vært utplassert i en eller annen krigssone i årevis. Føle meg uthvilt når jeg våkner. Og aller helst ha en jobb å gå til. Selv om akkurat det med jobben ikke er det viktigste i livet lengre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kunne vært hos ei venninne etter legebesøket. Men så fikk jeg så vondt i hodet og ble så sykt trøtt at jeg bare måtte hjem. Men tror du jeg la meg av den grunn? Neida, det får jeg jo ikke til. Legge seg gjør en om kvelden når en skal sove. Ikke midt på dagen. Så da sitter jeg her da, i halvsvima. Jeg er så sykt, sykt lei av å være trøtt! Det er faktisk mye verre enn å verke. Så jeg sa til legen at om han hadde et eller annet som kunne kvikke meg opp litt, gi meg mer energi, så skulle jeg ta det med glede. Men dessverre så hadde han ikke det. 

Så da står jeg her på samme flekken da. Den jeg har stått på de siste årene. Jeg blir ikke bedre, og det er tydeligvis ikke noe å gjøre med det heller. Det er dette som er livet mitt. Akkurat nå kjenner jeg at jeg aller mest har lyst til å grine. Fordi så veldig mye av livet mitt er vekk. Ting en tidligere bare tok som en selvfølge. Som for eksempel dusje og vaske håret når en står opp. Hoppe i klærne og være klar til en ny dag på rekordtid. Vel, her er det ikke noe som går kjapt lengre. Jeg trenger tid. Masse tid. Det aller meste er et slit. Til og med det å komme gjennom dagen, uten at det skal skje noe som helst, er litt i overkant mye innimellom. Og det rareste oppi det hele er at jeg ikke kjeder meg. Det er faktisk ganske skremmende. Jeg som holdt på å gå på veggene om jeg ble liggende en dag hjemme før i tia. Og det var bare da jeg ble hjemme fra jobb også, når jeg var så syk at jeg var sengeliggende. Så det er lissom ikke ei pingle vi snakker om her! Jeg måtte alltid ha fullbooka program hele tiden. Noe å gjøre. Et eller annet prosjekt å henge fingrene i. Helst flere på en gang, slik at de overlappet hverandre, for å unngå for mye dødtid og bortkastede dager. For det var jo så mye jeg skulle rekke, så mye jeg hadde lyst til å gjøre.

Nå skjer det ikke en dritt lengre. Det er akkurat som om alt er satt på vent. Dagene går på repeat. Om igjen og om igjen. Uten at jeg finner rette knappen for å komme videre, og det skremmer vettet av meg innimellom. Som i dag.

Hva pokker venter jeg på? Livet er jo her og nå … men det kan tydeligvis bety så mye. Å overleve dagen på best mulig måte, en måte jeg ikke kunne se for meg i mine verste mareritt tidligere, det er også et liv. Tydeligvis.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

#fibromyalgi #fibro #fatigue #tinnitus #livet