Og jeg henger med så godt jeg kan. Det er ikke helt godt nok. Egentlig. Jeg er sliten og lei. Har vondt over alt. Det meste går feil vei her. Kroppen funker ikke, jeg vil så mye men klarer nesten ikke noe, økonomien er på bånn, bilen min er det noe galt med, tennene mine er det noe galt med, klærne mine passer ikke, huset trenger sårt renovering, hytta likeså … men joda, jeg har noe å være glad for også. Barn og barnebarn, pluss en fantastisk mann! Det er bare det at jeg føler meg som en klamp om foten på alle sammen. Føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, føler at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg gir jo minimalt tilbake, og jeg er jo vant til å være den som gir og gir. Nei, dette passer absolutt ikke denne kjærringa, og jeg kan ikke fordra å ha det på denne måten. 

Åsså er jeg ikke så veldig glad i vinteren heller lengre. Det er ikke akkurat snøen som er så ille, for det gjør det jo fint og lyst og skjuler en særdeles ustelt hage. Men det er de centimeterne med is som har lagt seg på toppen. Isen som gjør det nesten helt ufremkommelig over alt. Isen som gjør at vi må stabbe oss avgårde på skare og råtten snø når vi skal ut med Jonas. Isen som gjør at det aller beste er å gå tur på sykkelstiene. Noe som er ekstremt kjedelig! Noe som ikke gir den avkoplinga en tur i skogen gjør. Mulig det bare er derfor jeg står her og stanger mot veggen og tenker dumme ting. Jeg føler meg fanget! I en kropp jeg ikke vil ha, i en hverdag som jeg hater. For tia føler jeg at livet ikke har noen mening. Heldigvis går det sikkert over, denne ganga også. Og jeg håper det går pokker så fort, for dette er ikke en givende plass å oppholde seg over tid. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg gikk fra denne drømmemannen min, gitt han friheten tilbake. Da kunne han jaffal fått et liv, og jeg slapp å gå rundt med så dårlig samvittighet hele tiden. Men på samme tid kan jeg jo ikke tenke meg et liv uten han heller. Det ville jo sikkert blitt enda verre. For meg. Han derimot, kunne jo fått det bra med ei annen, velfungerende dame. Ei med jobb og en skikkelig inntekt. Dermed hadde både livet og økonomien hans bedret seg betraktelig. Jeg kunne jo bare flytta ut på hytta … og det er nettopp det jeg har tenkt om dette går til helvete. Da vil jeg ta med meg Jonas og bare være der ute. Helt aleine. Med utedassen og hele pakka. For jeg kommer jo aldri til å ha råd til å kjøpe meg en egen plass å bo.

Penger er ikke alt. Det er lett å si for de som har mer enn nok! Penger gjør det meste mye bedre. Enklere. Gøyere. Så å si at penger ikke betyr noe er det største vrøvlet jeg har hørt. Penger gjør deg lykkelig, for da kan du gjøre det du har lyst til, noe som gjør dagene og livet mer innholdsrikt.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Gud som jeg angrer på at jeg tok den sluttpakka! For tenkt om jeg ikke hadde blitt sparka, tenk om de hadde beholdt meg, at det var nok av andre som gikk slik at de rakk målet likevel. Tenk om jeg hadde hatt litt is i magen og ikke vært så redd for å havne som arbeidsledig på nav. Da hadde livet vært helt annerledes nå. Kanskje. Jeg traff forresten sjefen på den arbeidsplassen tidligere i uka. Jeg hadde bare lyst til å kvele fyren! Akkurat der og da følte jeg at det var han som hadde ødelagt livet mitt! Men egentlig er det vel bare meg selv som er skyld i hele elendigheta. Jeg burde ha klamret meg fast i den jobben jeg hadde, jobben som var halve livet mitt, og jeg burde ha klart å fortrenge at kroppen forsøkte å si meg at jeg måtte gire ned nå. Jeg hadde jo tross alt klart det i årevis. Så hvor kom denne pinglete kjærringa fra egentlig?

Jaja … det er godt en ikke vet hva fremtiden bringer. Akkurat i dag tror jeg ikke min fremtid bringer med seg noe som helst. På en måte er det over nå. Livet mitt. Det som var verdt å leve og sloss for. Men nå må jeg komme meg ut av dette sytemoduset og inn på kjøkkenet. Jeg skal bake en kake som jeg skal levere til dattera mi, og vi skal avgårde og høre på eldste barnebarnet som skal synge sammen med tanta si i en litauisk klubb. Tanta som er kjendis i Litauen.

Og seinere skal vi på slektstreff med Jonas’ mor og bror. Broren skal på utstilling her i byen, så vi har bedt oppdretteren på middag i kveld. Koselig ting alt sammen, men jeg ser bare på det som et ork. Stress. Kjenner øresusen hyle med dobbel styrke allerede, og skallebanken er på vei. Så nå gjelder det bare å ta seg kraftig sammen, finne frem smilet, og håpe det holder resten av helga …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.