Det var en spesiell følelse å gå her. Selv for meg som ikke har noen tilknytning til verken Gud, kristendommen eller kors generelt. Bortsett fra et veldig fint kors-smykke jeg fikk av min mormor og morfar da jeg ble døpt. Et smykke jeg ikke har brukt siden jeg var barn, nettopp fordi jeg føler at det blir helt feil når jeg går med slikt. Fordi jeg ikke tror på Gud. Men å gi kors i dåpsgave var en tradisjon i min familie. En tradisjon jeg fikk brutt da mine jenter ble døpt. Da spurte jeg om de heller kunne få et hjerte. Nettopp for å unngå at de hadde et smykke de aldri kom til å bruke, om de ikke ble kristne selv.
Kristen eller ei, denne Korshøyden har jeg hatt lyst til å se lenge. Og sommeren 2017 fikk jeg sjansen, da vi var i barnedåp til mitt tredje barnebarn. Akkurat det var en merkelig opplevelse i forhold til en dåp her hjemme, men vi har vel alle våre tradisjoner, og det er som er rett for noen er nødvendigvis ikke riktig for alle andre.
Vi bodde i Sudeikiai, på landsbygda utenfor Utena. Herfra tok det snaue tre timer å kjøre til Siauliai, hvor du finner The hill of Crosses, eller Korshøyden. Dette er rett og slett en samling av kors i alle størrelser og fasonger som er satt opp på en høyde midt ute i ingenting. Eksakt hvor mange kors som fins her er det vel ingen som vet i dag, men i 2006 ble det anslått at antallet var over 100.000, og siden har det kommet til mange flere.
En hyllest til fred. Stedet har gjennom tidene blitt et symbol på den litauiske katolisismens fredelige utholdenhet. Til tross for trusler de har stått overfor gjennom historien. Etter den tredje deling av polsk-litauiske samveldet i 1795 ble Litauen en del av russiske imperiet. Korshøydens opprinnelse er knyttet til to mislykkede opprør av polakker og litauere mot russiske myndigheter, novemberoppstanden i 1831 og januaroppstanden i 1863. Etter dette begynte familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere å sette opp symbolske kors på stedet til en tidligere bygdeborg.
Et sted for bønn. Da den gamle politiske strukturen i Øst-Europa falt fra hverandre i 1918, erklærte Litauen igjen sin uavhengighet. I denne perioden ble Korshøyden brukt som et sted der innbyggerne bad om fred for sitt land, og for de kjære de hadde mistet i løpet av den litauiske uavhengighetskrig.
Stedet fikk igjen en spesiell betydning i årene 1944-1990. I denne tiden var Litauen okkupert av Sovjetunionen, og innbyggerne fortsatte å reise til Korshøyden for å vise troskap til sin opprinnelige identitet, religion og kulturarv. Stedet ble forsøkt jevnet med jorden opptil flere ganger, men ble raskt bygd opp igjen. Korshøyden ligger ikke under noens jurisdiksjon, og folk står derfor fritt til å bygge kors som det måtte passe dem. Kilde: Wikipedia
Det var utrolig stille her. Noe som sto i sterk kontrast til området utenfor. Om du tror det var folketomt da vi var her, så må du tro om igjen. Men jeg har jobba livet av meg for å få tatt bildene uten alt for mange turister. Og det var ikke en lett jobb for å si det sånn. For her gikk vi i kø.
På utsiden var det enda verre. Et sant kaos av biler, busser, turister og selgere. Det ble blant annet solgt veldig mange kors i forskjellige størrelser og fasonger. Kjøpte du et stort et fikk du tydeligvis låne en spade, og muligens også en graver, som kunne plante korset ditt der du fant en ledig plass. Da vi ankom, litt utpå ettermiddagen, var det flere store turistbusser som forlot stedet. Så sånn sett var vi veldig heldige med timingen. Tenker jeg lar bildene tale for seg nå, for jeg har ikke funnet noe mer fornuftig å fortelle om denne plassen …
Jeg fikk en litt sånn “utenfor meg selv”-følelse i løpet av besøket her. Ble litt salig på en måte. Så selv for en ikke-troende så setter det sine spor å se andre mennesker som virkelig har troa i behold på en slik plass. Folk knelte foran Kristus-statuen på midten av plassen. De ba en stille bønn. Noen tørket tårer, andre gjorde korsets tegn foran seg. Da vi var på vei ut traff i på et kor som gikk på de smale stiene mellom korsene og sang, absolutt ikke høylytt, mer hviskende. Salmer selvsagt, men det var bare helt utrolig vakkert der og da.
Dette var en liten bit av Litauen. Og landet har utrolig mye mer å by på. Jeg har foreløpig ikke sett veldig mye av det, så jeg håper jeg kommer tilbake flere ganger. Om ikke annet for å være sammen med to av mine barnebarn litt om sommeren også. Og da må jeg jo hit, for det er her de oppholder seg på den tiden av året.
Sjarmerende bilder fra landsbygda i Litauen finner du HER. De er knipset litt rundtforbi på veien til alle korsene. Dermed tok jo selvsagt vår tur hit mye lengre tid enn de snaue tre timene som gps’en anslo. Men det var jo også litt av vitsen med hele kjøreturen.
Håper du har hatt ei flott helg! ♥ Her har søndagen vært en smule amputert etter at vi var veldig sosiale i går. Det var en flott kveld sammen med Cognacklubben, men for meg ble det for mye folk og for mye lyd (selv uten bakgrunnsmusikk), så jeg sliter noe sykt med tinnitusen i dag. Dessuten er jeg helt utslitt, enda vi avslutta rundt midnatt. 14 mennesker i ei stue er litt i overkant. Så jeg har foreløpig ikke funnet ut om det var verdt det eller ei. Kommer vel litt an på hvor lenge ettervirkningene sitter i kroppen. For flere dager som denne har jeg faktisk ikke lyst til å ha etter hverandre. Da koster det mer enn det smaker å opprettholde den sosiale biten av livet.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Margrethe: Var en flott plass dette. Anbefales. <3 Nei, den balansegangen er skikkelig vanskelig å få til. Var bedre i dag, men tror jeg kødda det til - igjen.
For et helt utrolig sted! Spesielt – og flott – på sin måte! Takk for titten – dette var spennende! Får håpe du har det bedre idag – det er aldri godt å vite hva som er verdt å gjøre….. klemmer <3
Etdiktomdagen: Og tenk på alle historiene bak de forskjellige korsene … jepp, det er en av de merkeligste plassene jeg har opplevd noensinne.
For et sted!
har aldri hørt om en slik plass……… veldig spesielt.
Masse herlige bilder her og tenk så mange forskjellige kors og statuer og størrelser…………. imponerende rett og slett 🙂
Eva: Jeg er litt sånn “feriekristen”, det vil si at jeg oppsøker skrekkelig mange kirker når vi er på ferie. Fordi de er så utrolig flotte. Men der stopper det. Meldte meg ut at statskirka etter konfirmasjonen en gang, mulig jeg var 18, måtte vel bli det før en fikk lov til slikt på egenhånd.
Bråket ja, det fortsetter i dag, men er heldigvis litt bedre enn i går.
Blir flott med nytt kjøkken. DA har du jo igjen for litt kaos og bråk. Kan nyte et nytt kjøkken leeeenge. 😉 Verre med fester og sammenkomster … men en kan jo ikke bare mure seg inne heller. Nytt kjøkken eller ei!
God uke til deg også. 🙂
Brit: Ja, det var den LISTA … den er LANG den! 😉 Godt jeg ikke er aleine om ha en slik!
Vera Lynn: Ja, der fins mange flotte kors. Men jeg føler jo at det ikke er noe for meg, da jeg står der jeg står i troen. 😉 Å se på dem derimot, det er helt greit. Og dette var en helt spesiell opplevelse.
Lillian: Aldri opplevd maken, verken synet eller følelsen det gav å gå rundt inni der. For det var det vi gjorde, gikk inni, på noen sykt smale stier.
frodith: Ja, ikke sant. 🙂 Det var enda mer spesielt å gå rundt der, enn å se det på bilder .. aldri opplevd maken.
Jeg har aldri hørt om dette stedet med alle korsene, men det så overveldende ut. Kunne godt tenkt meg en tur dit. Jeg må høre med naboene mine, de som bor over meg, om de har vært der. De er fra Litauen.
Jeg er ikke kristen jeg heller. Står i Statskirken, men er vel egentlig en tviler 😉 Jeg tror det er godt for folk å ha noe å tro på, og hvis det er kristendommen, ja, så er det bra for dem 🙂 Men selv om jeg ikke er kristen, elsker jeg kirkene våre <3 Vakre bygg med masse historie 🙂
Jeg føler med deg når det gjelder det sosiale "bråket" som er så forstyrrende og som gir sykdomssymptomer i ettertid. Sliter jo med det selv. Og her i huset er det oppussing av kjøkken fortsatt. Noe som både er rotete og bråkete. Og jeg kjenner det i hver eneste nerve nå.
Til helgen skal vi i 50 årsdag. 50 stykker kommer vi til å være der, og jeg kjenner 5 av dem 😉 Jaja...vi får se hvor lenge jeg holder ut 🙂
Ønsker deg en fin start på ny uke <3
For et flott sted, og en spennende historie. Har aldri hørt om stedet, men noteres i min lange liste over spesielle steder jeg har lyst til å se.
Jeg er ikke troende, men er allikevel veldig fasinert av kors. Jeg har en del i smykkeskrinet, og flest av dem Keltiske. Jeg liker hvordan de er utformet og besmykket. Dette stedet hadde definitivt vært en spennende sted å gå rundt i og beskue alle de fine korsene ;o))
Oi det der må være et fascinerende sted om en er troende eller ei.
Jøss, ja det var spesielt. Kunne gjerne tenkt meg å se det egentlig 🙂 Så flott 🙂