Det er grått ute. Tåke og bare to minus. Som visstnok kjennes ut som 8. Sier yr. Så da kan det kanskje se ut som om vinteren er på hell for denne gang. Snøen forsvinner kjapt når tåka ligger rett over hustakene, men enn så lenge er det ikke regn i vente.

I veien hos oss har det ikke blitt skuffa siden helga. Den er blitt særdeles smal og full av oppkjørt snø som ikke gjør det så veldig lett fremkommelig. Det er skikkelig sleipt. Men ute på hovedveien er det selvsagt fint. Og sykkelstiene ble brøyta i går morges, eller muligens på natta, for da har de jo dobbelt betalt for samme jobben de som brøyter. Kvelden før vassa jeg i snø til over ankelen da Jonas og jeg var ute. Det var tungt det!

Kanskje er brøytebudsjettet brukt opp alt? Det er rart med det, hvert eneste år hyler de ut om hvor mye det koster med all denne snøen. Den har kommet som julekvelden på kjærringa – år etter år. I hele mi levetid. Er ikke det litt merkelig da? Vi bor jo tross alt i Norge, og har alltid hatt vinter. Men så hyles det både her og der, om snøkaos og elendighet. At vi burde holde oss inne. Bla, bla, bla. Skulle jo tro vi aldri hadde sett snø før.

I dag sto jeg opp før 7. Ikke fordi jeg var så sabla opplagt akkurat, men fordi jeg skal til legen. Og i dette føret så regnet jeg med at jeg ikke kunne ta bilen min, for den er ikke akkurat en vinterbil. Så jeg måtte beregne god tid til å komme i gang, ta pause, dusje, ta pause, kle meg, hvile litt til de verste heteturene er gått over, ta på litt sminke, og så spasere til byen. For å ta buss, det er helt uaktuelt. Jeg kan ikke fordra bussen. Men så tikka det inn ei melding fra drømmemannen, om at han hadde tatt konebilen, så da står mannebilen klar til bruk for meg. Er det rart jeg er glad i den fyren? 😉

Ikke det at jeg liker den bilen så godt. For den er alt for stor i forhold til min. Men den er sykt god å kjøre, det skal den ha. Men når en skal en plass, så må den jo også parkeres. Og det er da størrelsen plutselig blir en ulempe. Må bare finne et parkeringshus der det er god plass mellom bilene og god plass til å kjøre inn og ut. For her det er så mye bil rundt meg som jeg absolutt ikke er vant med lengre. Om jeg skal sammenlikne med Smarten, blir det blir fra den ene ytterligheten til den andre dette. I Smarten snur jeg meg bakover, og får nesten bakruta i nesa. Her er det mange mil både for- og bakover. For ikke å snakke om bredden! Jeg føler jeg mister hele kontrollen, og det liker jeg jo ikke.

Som du kanskje skjønner så er jeg ikke videre glad i å kjøre bil heller. Spesielt ikke andre biler enn mi egen lille loppe. Men bil er bil, og det er mange hakk bedre enn bussen! Hadde det enda vært mye rimeligere enn å kjøre selv kunne jeg heller ha vurdert det innimellom … men slik jeg ser det i dag finner jeg absolutt ingen positive sider ved å velge kollektivtransporten.

Jeg er trøtt som en strømpe egentlig. Var på kusinetreff i går kveld, og det var som vanlig veldig koselig. Men kjenner det både her og der i dag. Skulle nesten tro jeg hadde vært på fest.

Lurer på om jeg holder på å bli syk. Jeg hoster og nyser, er tett i topplokket og har sykt vondt i halsen, så det er mulig det er et eller annet på gang her. Akkurat den influensafølelsen har jeg jo gått rundt meg i kroppen i årevis, så om det faktisk er influensa så kommer jeg sikkert ikke til å merke så mye forskjell på det. Tar det bare som noen av de skikkelig forferdelige dagene – igjen!

Det er lillelørdag! Så jeg regner med det nesten blir hæla i taket og tenna i tapeten hos deg da. Hehe. Kan du huske hvor gøy den kvelden kunne være før i tia?

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Heisann. Sitter her og tenker litt. På bloggdesign, farger og at en vil ha det finest mulig på denne bloggen – som ellers i livet lissom. Men så kom jeg plutselig på at mange av dere sikkert bare leser bloggen på mobilen. Det er jo enkelt, kjapt og den ligger som regel påslått og klar til bruk i nærheten.

Jeg blogger alltid fra pc. Det er fordi jeg liker å ha litt kontroll på det jeg gjør, at det er oversiktlig og greit, og at det ser fint ut før jeg publiserer. Eeeeh … åsså er jo skjermen en del større da, så det er litt enklere å se for ei middelaldrende kjærring med syn som ikke helt er som det var. iPaden min bruker jeg nesten aldri, bare lader den litt innimellom og lar den gå tom for strøm, slik at den ikke skal dø helt bort. Mobilen leser og kommenterer jeg blogge fra innimellom, men som bloggverktøy er den helt ubrukelig for denne kontrollfreaken.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Når jeg innimellom bruker bloggappen på mobilen så er jo alt helt feil. Ikke vises headeren min, ikke ser teksten ut slik den ser ut originalt. På mobil er jo alt veldig smått, og alle bloggdesign helt like … kjedelige rett og slett. Om en tenker på utseende da, men som sagt er det innholdet som teller, så egentlig burde det jo ikke bety en dritt. Selv ikke for en avdanka typograf. Noe det dessverre gjør, så jeg kan jo irritere meg grønn på slikt.

Hvor leser du bloggen? Og hva blogger du fra? Hvis du er en av dem som blogger da … Jeg har bare brukt mobilen og nettbrettet et par ganger. Føler jeg mister helt kontroll på hvor bildene skal være, og det at jeg ikke kan få fremhevet teksten der jeg vil (mulig det bare er noe jeg ikke har skjønt enda) gjør at jeg foretrekker pc. Om det er umulig der og da, så blir det ingen blogginnlegg herfra.

Noe som også er skikkelig irriterende er teksten under bildene. For selv om det ligger helt greit når jeg ser på pc’n så blir nesten alltid første avsnitt under bildene midtstilt om du ser det på mobilen. Er det noen som har et godt svar på hvorfor det skjer? Små bagateller sikkert, og om du nå tror at jeg er helt idiot, så jeg får bare skylde på at jobben min de aller fleste årene dreide seg nettopp om slike ting. Pirk ned til millimeternivå. Det skulle se fint, ryddig og oversiktlig ut. Lettlest og tilnærmet perfekt. 

Dette er forsidebildet på bloggens facebookside. Og det står selvsagt i stil til fargene jeg ellers bruker akkurat nå. Selv om det ikke er så utbredt fargebruk i selve innleggene, bortsett fra bilder da. Men det er jo noe helt annet. De får ha de fargene de har. Stort sett. Bildet er tatt i Litauen ei helg i sommer, da vi var i barnedåp. Jeg har jo en forkjærlighet for litt gamle, falleferdige hus, rent bortsett fra det jeg bor i selv. Og slik er det jo sikkert med de som bor her også, det er ikke fullt så sjarmerende når det er hverdagen deres, som det er for oss som bare er ute etter et perfekt fotomotiv.

Tenker jeg lager et innlegg fra landsbygda i Litauen etterhvert. Der var det skikkelig gammeldags, masse sjarm og veldig mye fattigdom. Menneskene er fantastiske, gjestfrie og helt annerledes enn normalen er her hjemme. For oss føltes det litt som å dra tilbake 150 år i tid. Minst. Likevel forstår jeg godt at den eldste dattera mi har falt for dette, iallefall så lenge det bare er en plass de drar på ferie til. Og de siste 10 årene har ho tilbragt nesten alle feriene her, sommer som vinter. For besteforeldrene i Litauen må jo også få sett barnebarna sine litt. ♥ 

Hei, hei der ute. 🙂 Da er vi kommet inn i varmen igjen etter en tur på Odderøya. Det var ikke så veldig folksomt der, men mer enn vi hadde trodd. Til og med vaffelbua hadde åpent, men selvsagt gikk det ikke an å sitte ute. Jonas er ikke akkurat noe en drar med seg inn sånn over alt, når han har vært ute å lekt i snøen, så for oss ble det en vaffel i hånda i forbifarten. Den var sykt god akkurat der og da. Men jaggu fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Selv om søndagen er den dagen jeg har tenkt å spise det jeg vil, mens jeg er særdeles småspist de andre dagene i uka. Faktisk så har jeg bare spist middag fredag og lørdag. Utenom det har jeg bare brukt Nutrilett-produkter. Det er tid for den evige kampen mot kiloene … det er over tre år siden sist jeg gjorde annet enn å irritere meg over dem. Så dette blir hardt. 

Over til noe koselig heller. Det vil si, masse gråhvite bilder. For i dag snør det tett. Det er blitt mye mildere og snøen er ikke lengre så fjærlett og fin som den har vært. Men det er fortsatt skikkelig vinter på Sørlandet. Og det er kos.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Odderøya er en flott, sentrumsnær halvøy perfekt for rekreasjon og turgåing. Tidligere var dette militært område, men nå er det friareal. Her finner du koselige gallerier, kafeer og merkede turstier. Spaserturen rundt øya er cirka tre kilometer, og byr på flott utsikt både mot sentrum og Byfjorden.

Kafeen (vaffelbua) ytterst på sørspissen av øya drives i dag av Odderøyas Venner. Her kan du få enkel severing, som kaffi og vafler, hver søndag mellom 11 og 16. I litt finere vær enn det vi har i dag kan du nyte dette utendørs med en fantastisk utsikt ut over fjorden, og fyrene Oksøy og Grønningen. 

I dag var utsikten litt begrenset. Men det har jo sin sjarm det også.

Godt med sitteplasser utendørs. En søndag med rett temperatur skal du være heldig om du finner en benk som er ledig. Da myldrer det av kaffitørste folk som er ute og lufter både unger og hunder. 

Tilbakeveien tok vi litt utenfor allfarvei. Her ingen hadde brøyta eller tråkket før oss. Kjekt for Jonas som fikk rast fra seg litt. Og jeg er tydeligvis blitt litt hekta på å ta bilder av leonberger i farta. 

Nodeviga, her hadde vi båtplass tidligere. Ikke mye som minner om at den sesongen snart er i gang. Her finner du i dag Odderøya museumshavn, som arrangerer flotte aktiviteter både for voksne og barn. Og HER kan du se bilder fra samme turområde, uten snø.

Det var dagens bilder fra en litt forfrossen sørlending. ♥ Håper du har hatt en fin søndag så langt.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

#utpåtur #odderøya #odderøyasvenner #kristiansand #visitsørlandet #vinterisør #utno

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi heiv oss rundt da eierne til Anton skreiv at de skulle i hundeparken. Glemte at jeg ikke hadde sminket meg, og egentlig så ut som kusina til Karius og Baktus på håret. Men det siste der var jo ikke så farlig, for her må en pakke inn det meste i vinterværet. Øynene derimot glodde ut på omgivelsene bleike og små. Vel, alt for hunden vettu! 😉

En drøy time ble det i parken. Jonas fikk kjørt seg litt med en likeverdig, mens tærne våre ble kaldere og kaldere i støvlettene. Med to av samme rase blir leken på en helt annen måte enn med andre hunder. Enda Anton bare er et år. Det er nok derfor vår havner på toppen i basketakene, så det spørs jo hvordan det går når lekekameraten vokser til og skjønner at han er minst like stor og sterk. De virker ikke halvtamme der de hopper rundt hverandre, knurrer og buldrer, slår med labbene og minner mer om bjørner enn hunder. Det høres ut som en kamp på liv og død. Men så plutselig tar de en pause. Bare sånn for å snuse litt, tisse eller elge seg innpå noen av de andre en liten stund. Så sjekker de at vi fortsatt er der, før de braker sammen for en ny runde.

Leonbergerlek er ikke for pingler. Det både ser og høres ganske så skummelt ut. Merkelig nok har vår hund en helt annen lyd når han leker med en av samme rase, enn når han er sammen med mindre hunder. Litt av den samme lyden har han også når han treffer andre og går med strupebånd, så jeg forstår jo at han kan skremme vannet av de fleste. Han høres jo absolutt ikke tam ut når han er i det humøret! Det vil si når han tror han skal leke, og vi har bestemt at vi bare skal gå forbi. Akkurat det der er noe som er kommet de siste ukene, så jeg håper bare det har noe med hormoner og utviklinga å gjøre. Går han derimot løs så har han noen skikkelig feminine pip som ikke står i stil til størrelsen i det hele tatt. Skulle nesten tro han var schizofren.

Sliten hund her nå. Mens eierne ikke akkurat fikk den store uttellinga på FitBiten. Men det er kanskje greit med en hviledag sånn innimellom. Får starte på’n igjen i morra. 🙂

Det snør, og blåser, så alt utenfor ser helt hvitt ut. Takraset henger en meter ut over taket, så det er bare å håpe at snøen ikke tar med seg alt for mange takstein når den en gang ramler ned. Vi fyrer og varmepumpa går for fullt. Heldigvis lider vi ingen nød. Iallefall ikke før strømregninga kommer. Men det er nok mange andre som har det verre i disse dager.

I går hadde vi en liten ettermiddagstur til nok en badeplass i nærheten. Bertesbukta og Roligheden camping. Dette er den campingplassen som ligger nærmest sentrum. Her var det skikkelig liv i gamle dager, da jeg var ung. Da folk flest fortsatt campet i telt, og ungdomsgjenger brukte sommeren på å feste i nabobyene for å ikke bli tatt på fersken av foreldrene. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var ikke mye badetemperaturer å skryte av i går. Og ikke spesielt folksomt heller. Da vi var på vei tilbake til bilen møtte vi to andre, godt innpakkede, mennesker som var ute og lufta tre bikkjer. Jonas fikk løpt litt sammen med to av dem, selv om de var veldig skeptiske til størrelsen hans. Akkurat det er litt synd, han vil jo bare leke, mens mange andre blir skikkelig redde bare de ser han.

Alle andre hunder er plutselig blitt så små. Til og med det vi omtalte som digre schæfere er jo mikroskopiske ved siden av Jonas. Vi burde absolutt hatt noen i omgangskretsen med en hund på samme størrelse. Kan virkelig anbefale rasen, selv om en leonberger tar litt golvplass så er han ikke verre å ha i hus enn andre hunder. Hår og sand drar de vel inn alle sammen, og når det gjelder pelsdotter så var vel det strengt tatt verre med forgjengeren hans, som var en langhåret schæfer.

Dagens blinkskudd, om jeg må si det selv. Måka kom som bestilt. Bare så synd jeg ikke hadde kameraet istedenfor bare mobilen. Men til å være et mobilbilde er det jo absolutt bra!

Sånn, det var dagens selvskryt! 😉

Har egentlig ingen andre planer enn å kose meg i dag. Mens mannen skal ut og leke seg med snøfreseren. Både hos oss og hos hybelboeren. For ho har ikke skuffa i hele vinter og det er like før ho ikke kommer ut av døra! For ei god uke siden var ho inne og lånte en spade for å hakke løs isen i trappa, men gav opp etter to hakk … så om ho ikke skal sulte ihjel der inne må ho visst ha litt hjelp. Litt irriterende, siden ho har inngang og egen carport på helt motsatt side av oss, og vi har vel strengt tatt nok med å holde åpen vår egen vei inn til garasjen og inngangsdøra. Men kreperer ho, så blir det dårlig med leieinntekter …

Håper du får en skikkelig fin lørdag. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Jeg har ikke akkurat hatt en pangstart på dagen. Den kroppen vettu, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å leve sammen med, er jo ikke så glad i disse kalde dagene. Den er særdeles lite samarbeidsvillig, og protesterte høylytt utover dagen og kvelden i går. Det hjelper jo sikkert ikke at gårsdagen var første dagen uten Vimovo på halvannen måned heller. Har jo tatt tablettene to ganger daglig. Det er smertestillende og betennelsesdempende. Og jeg måtte lissom bare finne ut om de funka, eller om jeg bare hadde hatt noen gode perioder innimellom, sånne som ville kommet uten tablettene også. Vel, de funka tydeligvis … og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Det er nemlig ikke bare lykke å putte i seg tabletter i eninga. For disse samme ukene har jeg altså hatt så sykt vondt i magen. Skikkelig oppblåst, skulle nesten tro jeg var gravid. Greit at den kroppsdelen ikke akkurat er flat sånn normalt heller, men dette har vært helt annerledes. Dessuten har jeg så mye vann i kroppen at beina nesten skvalper når jeg går. Både irriterende og vondt. Redd blir jeg også, når det gjelder beina, siden jeg har hatt en blodpropp akkurat der. Men jeg fyker jo verken til legen eller legevakta hver gang det smertene kommer og venstrebeinet blir dobbelt så stort som det andre. Nettopp fordi jeg tenker det bare er fibosmertene som har satt seg der for en stund. Men tenkt om jeg tar feil, og plutselig bare dør av en blodproppen midt på natta. Bare fordi jeg er redd for å bli stemplet som hypokonder. Det er jo ikke rart nettene mine er litt turbulente … det er merkelig så mye rart en tenker da. Når alle andre sover. På dagtid er jeg heldigvis mye mer fornuftig.

Etter bare et døgn uten Vimovo så er dette blitt mye, mye bedre. Men jeg tar fortsatt både Paracet og Paralgin Forte med jevne mellomrom. Pluss blodtrykksmedisinen da. Så helt fri for tilsetningsstoffer er jeg dessverre ikke. Noe jeg sikkert aldri blir igjen, og det er ganske irriterende for ei som hater å ta tabletter. Jeg som er av den overbevisningen at en ikke en gang trenger vitaminer og mineraler i tablettform om en bare spiser fornuftig. Og nå sitter jeg her med et helt apotek!

Fortsatt tror jeg selv at dette muligens er borelia. Og ikke fibromyalgi. Det har jeg jo faktisk ymta frempå om lenge før jeg fikk noen diagnose. I årevis. Uten gehør. Men nå blir det sikkert enda verre å bli hørt, for med et fibrostempel i panna så er det ikke så nøye å undersøke noe mer tydeligvis. Jeg har fått nok et stort blått merke, på den andre armen nå da. Men det er sårt, nesten som om jeg skulle ha slått meg. Noe jeg ikke har gjort.

Jeg har time hos legen til onsdag. Da har jeg tenkt å spørre om de kan henvise meg til en ryggmargsprøve. For det er tydeligvis der en kan sjekke borelia skikkelig. Blodprøver funker ikke om de ikke blir tatt akkurat på rett tidspunkt. Og dette er jo ikke noe nyoppstått. Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor ikke en eneste lege har tenk tanken på at det kan være borelia, for når jeg leser journalen min og sammenlikner med det de tar som faresignaler ved boreliasmitte så ser det ut som det er samme sak. Men til sammenlikning så er jo nesten alle diagnoser en ikke helt kan finne ut ved å ta en blodprøve beskrevet på omtrent samme måte. Så det er mulig det bare er helt tilfeldig om en havner opp med fibromyalgi, me eller borelia, og sikkert mange andre greier også. 

Hestekuren av penicillin hjalp ikke for noe. Ikke forsvant det runde, blå merket heller. Så om dette fortsetter ser jeg snart ut som et verdenskart. Men det som skremmer meg mest er at jeg absolutt ikke blir bedre. De siste to årene har det stadig blitt verre og verre. Og det er skikkelig skummelt …

Jaja. Det er snart helg og sola skinner. Jeg gleder meg til noen dager sammen med drømmemannen. Vi har ingen planer, men det er koselig å bare være litt mer sammen enn ellers i uka. Ulempen er at han ser hvordan jeg egentlig har det. Den treige starten før kroppen begynner å funke om morra’n. Det er ikke så lett å skjule tingenes tilstand når en går sammen hele døgnet. Og jeg liker ikke å vise hele elendigheta til noen, aller minst til mannen i mitt liv. ♥

Kos deg med dagen. 🙂

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Mars. Måneden der sola kryper høyere opp på himmelen, dagene blir lengre og gjennomsnittstemperaturen stiger. Skikkelig deilig!

Vi er i startfasen på våren. Noe som egentlig skulle betyr en gjennomsnittstemperatur på mellom 0 og 9 grader i løpet av døgnet. Men alt avhengig av hvor i landet vi er, kan mars komme med både vinter og vår.

Her har tydeligvis noe feilet. Utenfor er det absolutt ikke noe som minner om vår! Bortsett fra litt lysere ettermiddager. Men vi har aldri hatt det kaldere! Iallefall ikke denne vinteren. Faktisk kan jeg ikke huske at jeg har vært ute og gått i en så isende temperatur noensinne. Det kjentes nesten ut som om linsene frøys fast i øynene. Et lag med ullvotter var alt for lite. Det stakk og prikket i den huden jeg ikke hadde klart å pakke inn i skjerfet og hetta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg måtte jo ha litt gangsyn i det minste. Selv om det ikke var et eneste annet menneske ute og gikk akkurat da. Jeg følte meg nesten helt aleine i verden. Sånn som du ser på film etter en stor katastrofe. Der et ensomt menneske går og speider etter andre overlevende. Hadde det ikke vært for alle bilene som sto og spant og ikke kom opp Tinnheiabakken ville jeg muligens blitt litt bekymret for hvor alle hadde tatt veien. Så kaldt var det at iPhonen min daua. Eller gikk inn i koma jaffal. På tjue minutter ute så gikk batterikapasiteten fra 100 til 0 og hele greia slo seg av! Så da fant jeg ut at mobil ikke er like praktisk som et fotoapparat sånn i enhver situasjon.

Det snør jevnt og trutt hele tiden. Bittesmå, tørre, lette, skjønne snøfnugg som til sammen samler seg i enorme hauger. Jeg, som ikke liker vinteren en gang, synes det er skikkelig gøy. Faktisk har jeg ikke tenkt et eneste stygt ord om dette kalde, hvite utenfor. Til og med da jeg var ute og gikk kjente jeg en sånn barnslig glede over vinterværet som jeg ikke har kjent på sikkert 43 år. Er det nå jeg bør bli litt bekymret for psyken eller?

Det er så fantastisk å endelig ha fått litt ordentlig vinter! Sånn som dere andre har det på denne tiden av året. Ikke bare snø den ene dagen og regn den neste. Noe som resulterer i issørpe i veiene og på sykkelstiene, som dagen etter der igjen fryser til klumper og gjør det meste ufremkommelig. Litt vaskelig er det jo å komme seg frem i skogen nå, men enn så lenge får vi bare finne andre plasser å gå. Eller slenge på skiene om en har slike lyster – noe som er helt uaktuelt for min del!

Selve kroppen bobler derimot ikke over av entusiasme. Den liker nemlig ikke alle disse kuldegradene og er skikkelig lite samarbeidsvillig. Men det blir jo forhåpentligvis litt bedre når temperaturen stiger igjen. Og det gjør den jo. Men enn så lenge skal jeg nok holde ut, bare fordi jeg faktisk nyter denne følelsen jeg ikke har kjent på siden barneårene. Gleden over Kong Vinters besøk på Sørlandet! Hmmm … jo mer jeg tenker på det, jo sprøere høres det ut … 

Håper du koser deg der du er. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.