Ny uke – nye muligheter

Akkurat de mulighetene ser ganske dårlige ut for min del. Jeg er enda sykt sliten etter å ha vært sosial på lørdag, så jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal komme meg videre i denne uka. Men det kan jo skje et under. Sikkert. Og det håper jeg skjer snart, for i morra skal jeg i syforening. 

Noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp. Fordi jeg vil så mye mer enn jeg orker. Og så blir jeg så skuffa og lei når det ikke går. Burde jo ha lært nå, etter de siste årene, men den lærdommen sitter tydeligvis veldig langt inne. Mulig jeg ikke vil lære. Av redsel for å bare bli sittende her aleine resten av livet. Uten venner. Uten noe sosialt. Jeg har jo hatt en aldri så liten smakebit på det livet, for i hele fjor meldte jeg jo nesten avbud på alt. Fordi jeg var så sliten. Men i år har jeg jo virkelig tatt meg sammen. Uten at jeg helt kan bli enig med meg selv om det er verdt det. Fordi det kommer så mange dårlige dager i etterkant, og de føles totalt bortkastet. Selv om det er godt å se andre folk innimellom.

Jaja. Gruer meg stort til nav setter i gang dette Stamina-greiene. For jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Og nettopp derfor har jeg ikke lyst. Fordi det kommer til å bli nok en nedtur. Nok en ting som gjør at jeg kommer til å føle meg som en dust. Ho der som ikke kan. Og den følelsen har jeg hilst på skrekkelig mange ganger de siste årene. Følelsen av udugelighet. En ekkel følelse som biter seg skikkelig fast og er vanskelig å bli kvitt igjen. Den vil liksom ikke slippe taket uansett hva jeg gjør og tenker. Den forsøker så godt den kan å ta piffen fra meg, fortelle meg at det ikke er noen vits i å forsøke mer. Fordi jeg sikker ikke klarer noe likevel.

Det siste halvåret har vært litt bedre. Fordi jeg på en måte har forsonet meg med at det er slik jeg skal ha det fremover. Jeg kan bli overlykkelig etter en dag der jeg har både dusja og gjort noe fornuftig. Som å støvsuge eller skifte sengetøy. Og har jeg i tillegg også vært ute på tur med Jonas, så er det helt topp. Bare jeg klarer å fortrenge at jeg ikke jobber. At pengene som kommer inn på kontoen kommer direkte fra nav, og ikke fra en arbeidsgiver der jeg har gjort meg fortjent til dem. Samtidig får jeg litt panikk for at det plutselig skal stoppe opp. At det blir enda mindre å leve for. Aap føles ikke som en sikker inntekt, det er ganske svevende. Og hva om nav plutselig finner ut at jeg ikke oppfyller alle de kravene de mener jeg må for å ha rett på dette. Det er skummelt dette her, at hele fremtiden min ligger i hendene på en nav-ansatt eller to …

Jeg skulle jo ha vært i arbeidslivet mange år til. Aldri i livet har jeg hatt en plan om å slutte å jobbe! Når drømmemannen og jeg har sittet her og drømt om en aldri så liten lottogevinst, så var det første han tenkte på at om vi vant mye nok så skulle ikke han mer på jobb. Jeg var helt motsatt. Da skulle jeg fortsette som før jeg, men da ble det å jobbe noe jeg gjorde kun fordi det var gøy, ikke fordi vi trengte pengene. Og da hadde det sikkert blitt enda gøyere. Jeg har aldri i mitt liv hatt lyst til å slutte i jobb. Her var dama som skulle jobbe så lenge som mulig. For hva var vel livet uten jobben?

Livet uten jobben er … veldig annerledes. Og sånn som det er nå, på de verste dagene, så er det nesten en kamp for å komme gjennom dagen. Selv uten at den dagen har noe innhold. Det er kjedelig. Det er ensomt. Det er faktisk som et mareritt innimellom. Et mareritt som ikke forsvinner selv etter at en er våknet. Men det er dette livet jeg har, så derfor må jeg jo bare gjøre det beste ut av det. Det kommer ikke en ny sjanse etterpå … dessverre …

Det var dagens utblåsning! Nå skal jeg ned og skifte på senga vår. Noe jeg har hatt en plan om i tre dager allerede … det er rart med det. Jeg har all verdens tid, men får ikke gjort mer enn en brøkdel av det jeg klarte da jeg i tillegg var i 100% jobb. Det er faktisk det verste med hele greia, det å være så forbanna utslitt hele tiden. Verkinga og tinnitusen og resten av elendigheta går det jo på mange måter an å leve med. Men å være så sliten alltid, det er til tider uutholdelig.

Håper du får en flott start på uka. ♥ Og tusen takk for at du nok en gang kikker innom her hos meg. Det setter jeg veldig pris på.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

10 kommentarer
    1. Brit: Jeg skal i syforening! Så får vi heller se om jeg holder ut kvelden. I morra kan jeg jo slappe av … kanskje. Om jeg får det til. Men problemet her er jo at jeg er sliten enten jeg gjør noe eller ei. Men om det blir litt for mye gjøremål, så går jo luta helt ut av ballongen. Selv om det ikke SER sånn ut … er igrunnen ganske så oppblåst der på midten. 😉

    2. annebe: Kanskje skjønner jeg det en dag jeg også. Hva jeg kan og ikke kan, for å ha et sånn tålig liv. Men det er veldig vanskelig.

    3. frodith: Men du er jaffal på jobb. Gjør noe veldig viktig i løpet av dagen. Du betyr mye for mange. <3 Skal du bare jobbe og jobbe og vaske hele ferien da?

    4. Helene: Takk. 🙂 Ja, jeg vet jeg er stygg med meg selv. Merker jo det. Blir litt lei av det, men er så vanskelig å få snudd den tankegangen akkurat nå. Har forresten aldri vært så snill med meg selv, om jeg tenker meg om.

    5. fruensvilje.blogg .no: Er ikke så farlig når en er sammen med noen som FORSTÅR. 🙂 Håper du er bedre nå. Ja, liker ikke å ha det på dette viset jeg, sånn litt svevende. Føler jaffal at det er det …

    6. jeg håper det en dag blir en ordning med nav så du slipper mer tull,men kan senke skuldrene og vite att det er dette du har hver måned :=)jeg har hatt en fin dag i dag,men magen spiller ikke på lag for tiden og jeg bor nærmest på veslehuset,jeg besøkte ei i dag og forklarte stoda,heldigvis var hun forståelsesfull og lot meg fly inn og ut den tid jeg var der hi hi ,nå har magen roet seg ,håper det er greit noen dager nå,i morgen blir det uansett godt å roe ned hjemme og ta dagen i mitt eget tempo :=)

    7. Ikke noe bra å føle det sånn..kan relatere til veldig mye av det du skriver, selv om våre livssituasjoner er forskjellige. Den ensomheta som er påtvungen fordi man ikke har den energien det trengs for å kunne glede seg over samvær med andre, er pyton..og i alle fall for meg utvikla det seg til å bli regelrett sosialangst fordi jeg så sjelden så folk.. Nå har jo de tingene der endra seg en del for meg de siste årene – men kjenner enda på at jeg ikke har energi til å være alt for sosial..og dermed velger å være alene bl.a når jeg drar på turer. En annen ting jeg forstår, er dette med at du ikke jobber lenger, og får penger du “ikke har fortjent”..men JO..du HAR fortjent de, fordi du kan ikke for at du er syk, og du har da rett til å leve, du som alle andre..og mitt ønske for deg, er at du skal klare å se det, og slutte å “banke deg selv opp mentalt” fordi du er udugelig. Du er jo ikke det..du gjør det du klarer – ut fra de forutsetningene du har – en dag klarer du mye – en annen dag nesten ingen ting – og ingen andre i verden kan hundre prosent forstå hva du sliter med, og hva det koster deg å komme gjennom dagene. Så igjen – mitt ønske for deg er at du klarer å senke skuldrene og bli glad i deg selv som den personen du er i dag…klemz fra nord <3

    8. Jeg er jo i jobb, men jeg får hvertfall ikke gjort stort annet..:Så vet du DET. Her er det lite matlaging, skifting av sengetøy og jaging av kaniner…Jeg er som en sacco-sekk på kveldstid for det meste 😀 Men det er greit. Jeg tar det andre når det blir ferie 😀 Kanskje…

    9. Ikke noen god følelse , man vil jo så gjerne være med på livet slik det pleide å være før 🙂 Jeg har jo etter mange år med slike plager funnet en balanse ( men det tok år før jeg lærte meg den balansen) som gjør at dagene stort sett “er til å leve med”..men jeg har faktis måttet kutte ut både symøtet og sosiale sammenkomster…
      Av og til prøver man for å se om ting er blitt bedre..sist jeg prøvde var i fjor sommer, da besøkte vi ei svigerinne og svoger på feriestedet deres i Kragerø og overnatta ei natt..jeg visste jo at det ikke var lurt..og dessverre fikk jeg rett…
      Å av og til møte ei venninne å ta en kaffe på dagtid eller bli med å handle med mannen på lørdager og at gutta kommer en tur innom her er mine “sosiale”greier.. Man må finne det som gire positivt påfyll og prioritere det.. Men man har mest lyst til å skrike høyt og gi opp … Klem og gode ønsker til deg <3

    10. Huff. det er ikke godt å ha det sånn.
      Jeg har i grunn hatt noen gode dager. Har ikke vært så sykt sliten, men når jeg tenker etter er det sikkert fordi jeg ikke har gjort stort.
      Håper uka blir bedre etter hvert, og at du kommer deg i syforening

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg