Legebesøket over. Masse blodprøver tatt. Blodtrykket var perfekt. Men måtte til og med veie meg, og det var jo ikke så gøy at det gjorde noe. Selv om jeg vet hvordan det ligger an, så er det absolutt ikke morro å gå på vekta hos legen. Du føler deg lissom ikke så skrekkelig høy i hatten der du står og kikker på de hersens tallene som aldri slutter å stige. Æsj! Det er da det hadde vært greit å ta en liten yogaøvelse midt oppi elendigheten. Bare lukke øynene, konsentrere seg om å flyte, bli vektløs og håpe en begynner å sveve. Sånn bittelitt i det minste, uten at legesekretæren merker det. Bare for å få tallene på vekta til å bli litt færre … vel, det sto ikke på innsatsen, men det funka ikke … Mulig jeg droppa ut litt for tidlig på det yogakurset.

Vi hadde en lang samtale om tabletter. Legen og jeg. At alt det jeg har fått ikke er farlig, så jeg måtte bare kjøre på om jeg synes jeg fikk en liten forbedring i elendigheta. Og det gjør jeg jo. På et vis. Men siden jeg har så tablettvegring så sier en liten stemme inni hodet mitt, på baksiden av all tinnitusen, at det bør bli veldig mye bedre om det å knaske tabletter skal bli en hverdagssyssel som er kommet for å bli. Og det er det jo ikke blitt. Sånn skikkelig mye bedre altså. Bare litt. Og jeg holdt jo ut dagene når det var verre enn dette også. Jeg har jo overlevd på et vis. Åhhh! Det er jaggu ikke lett dette her altså. 

Spurte om å få tatt ryggmargsprøve. Men det var tydeligvis ikke nødvendig. For siden merket på armen ikke gikk vekk etter hestekuren med penicillin så var det nok ikke borelia dette her, men sopp! Så nå har jeg fått ei salve mot det! Jaja. En gang må vel være den første, tenker jeg. Sopp er noe jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Verken her eller der. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor legene ikke trekker noen paralleller her angående borrelia, for når jeg leser på symptomene så har jeg de aller fleste. Og etter å ha vært så dårlig i så lang tid, så er det rart at de ikke gidder å sjekke dette. Men jeg kan jo ikke gjøre noe mer jaffal … når jeg bare fortsetter å snakke for døve ører. Kanskje han her også bare tror at jeg er en hypokonder, bare at han pakker det litt mer inn enn forgjengeren? Og øser på med tabletter for å få meg til å holde kjeft? Er litt lei meg nå egentlig, men det går jo over. Og det er jo ikke det at jeg vil feile noe heller, jeg vil jo bare bli frisk igjen! Klare meg gjennom en dag uten å føle at jeg har vært utplassert i en eller annen krigssone i årevis. Føle meg uthvilt når jeg våkner. Og aller helst ha en jobb å gå til. Selv om akkurat det med jobben ikke er det viktigste i livet lengre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg kunne vært hos ei venninne etter legebesøket. Men så fikk jeg så vondt i hodet og ble så sykt trøtt at jeg bare måtte hjem. Men tror du jeg la meg av den grunn? Neida, det får jeg jo ikke til. Legge seg gjør en om kvelden når en skal sove. Ikke midt på dagen. Så da sitter jeg her da, i halvsvima. Jeg er så sykt, sykt lei av å være trøtt! Det er faktisk mye verre enn å verke. Så jeg sa til legen at om han hadde et eller annet som kunne kvikke meg opp litt, gi meg mer energi, så skulle jeg ta det med glede. Men dessverre så hadde han ikke det. 

Så da står jeg her på samme flekken da. Den jeg har stått på de siste årene. Jeg blir ikke bedre, og det er tydeligvis ikke noe å gjøre med det heller. Det er dette som er livet mitt. Akkurat nå kjenner jeg at jeg aller mest har lyst til å grine. Fordi så veldig mye av livet mitt er vekk. Ting en tidligere bare tok som en selvfølge. Som for eksempel dusje og vaske håret når en står opp. Hoppe i klærne og være klar til en ny dag på rekordtid. Vel, her er det ikke noe som går kjapt lengre. Jeg trenger tid. Masse tid. Det aller meste er et slit. Til og med det å komme gjennom dagen, uten at det skal skje noe som helst, er litt i overkant mye innimellom. Og det rareste oppi det hele er at jeg ikke kjeder meg. Det er faktisk ganske skremmende. Jeg som holdt på å gå på veggene om jeg ble liggende en dag hjemme før i tia. Og det var bare da jeg ble hjemme fra jobb også, når jeg var så syk at jeg var sengeliggende. Så det er lissom ikke ei pingle vi snakker om her! Jeg måtte alltid ha fullbooka program hele tiden. Noe å gjøre. Et eller annet prosjekt å henge fingrene i. Helst flere på en gang, slik at de overlappet hverandre, for å unngå for mye dødtid og bortkastede dager. For det var jo så mye jeg skulle rekke, så mye jeg hadde lyst til å gjøre.

Nå skjer det ikke en dritt lengre. Det er akkurat som om alt er satt på vent. Dagene går på repeat. Om igjen og om igjen. Uten at jeg finner rette knappen for å komme videre, og det skremmer vettet av meg innimellom. Som i dag.

Hva pokker venter jeg på? Livet er jo her og nå … men det kan tydeligvis bety så mye. Å overleve dagen på best mulig måte, en måte jeg ikke kunne se for meg i mine verste mareritt tidligere, det er også et liv. Tydeligvis.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

#fibromyalgi #fibro #fatigue #tinnitus #livet