Varm skygge på vinterens kaldeste dag

Gradestokken viser minus ni. Brrrrr … på yr sier de bare åtte, men det skal føles som tolv. Kalde altså! Sykt kaldt spør du meg. Jeg liker meg best om sommeren. Og når vi ikke en gang er så heldige å ha snø, som lissom knirker under støvlettene, så kan det jo være akkurat det samme med alle disse kuldegradene også. Men vi har sol da. Og det er jo en liten trøst. Sol og blå, klar himmel.

Jeg føler meg litt tufs. Dagen i går, og natta, var ikke av det gode slaget. Men nå har jeg i det minste klart å dusje og vaske håret, og det er ikke noe som skjer hver dag her lengre. Enten orker jeg ikke tanken fordi jeg er så sliten, eller så gidder jeg ikke bruke det bittelille overskuddet jeg kjenner jeg har den dagen på noe så kjedelig som å dusje … det er rart som hverdagen er blitt egentlig. En må velge sine gjøremål med omhu, hvis ikke så smeller det.

I dag er det yoga. Og nei, det er ikke av den slitsomme typen, der jeg står på et bein og har alle de andre legemsdelene i all verdens retninger ut fra kroppen. Det er medi-yoga, der en skal lære pusteteknikker og å slappe av. Så slitsomt er det egentlig ikke. Jeg var der jo ikke sist, så jeg må vel karre meg ned i dag da. Har jo tross alt betalt for dette. Om jeg hadde fått tilbake pengene så hadde jeg droppa hele greia, eller i det minste utsatt det litt til neste kurs. For da er sikkert formen mye bedre. Det gjelder jo å ikke gi opp vettu …

Bildet over er fra Den Dominikanske Republikk. Enda en av ferieturene våre. Som du skjønner så sitter jeg litt her og mimrer over gamle bilder og turer for tia. Jeg har valgt dette til Solviwars fotoutfordring SKYGGE. For på en måte er det jo et skyggebilde, om enn ikke et slikt der noen kaster skygge. Fiskeren sto utpå der i en evighet på jakt etter middag muligens. Vi hadde vært på stranda noen timer, og akkurat her satt vi og nøyt solnedgangen. Og der var sola diger altså, sånn rett før ho forsvant ned bak palmene! Kjenner det rykker litt i reisefoten rett som det er nå. Det er jo på denne tiden vi har pleid å ta et avbrekk fra hverdagen. Men i år blir det nok ikke noe av det. 

Vi var to uker på Den Dominikanske Republik i 2010. Ei uke på et skikkelig luksushotell, noe vi ikke helt har sansen for noen av oss. Og ei uke i en fargeklatt av en bungalow. Det er litt mer sånn vi liker å ha det. Litt spesielt, med sjarme fremfor luksus, og dette har ført til at vi har bodd på skrekkelig mange rare plasser i årenes løp.

Ønsker deg en flott dag. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Fossefall på tampen av en slitsom mandag

Hei igjen. 🙂 Starten på denne uka ble tilbragt på sofaen. Vet ikke helt hva som skar seg, men siden jeg ikke kan kjøre bil når jeg tar de tablettene jeg har gått på siden torsdag så droppa jeg de i dag morges da jeg skulle til legen. Hadde tenkt å gå til byen, men det var så kaldt at jeg droppa det også. Dermed gikk det veldig lang tid mellom de smertestillende dosene, og så gikk alt galt ….

Fyttikatta så dårlig jeg har vært i dag. Har vondt over alt, er kjempetrøtt og sliter veldig med magen nå, etter 10 dager på penicillin. Føler meg som en ballong som kan sprekke når som helst. Ikke bra. Og enda er det fem hele dager igjen med den elendigheta. 

Ellers har jeg fått enda noen nye tabletter. Altså ikke flere, men skal teste ut noe annet. For jeg ble jo litt bedre med alle disse smertestillende. Problemet var vel helst om morra’n, for da var det jo så lenge siden jeg hadde tatt noe at jeg ble kjempedårlig halve dagen, før første dose begynte å virke. Nå skal jeg ta en Vimomo morra og kveld, det er betennelsesdempende. Paracet skal jeg foreløpig ta fire ganger om dagen, og om heller ikke det gir ønsket effekt kan jeg spe på med Paralgin Forte inntil tre ganger daglig. Men da må jeg halvere paracetinntaket. Jepp. Har skrevet det opp, for dette her kan jeg fort gå surr i, og jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil. For meg føles jo dette som noen enorme mengder, det er nesten så jeg er redd jeg skal stryke med av en overdose. 

Vi er altså på det morsomme stadiet “prøving og feiling”. Noe jeg liker svært dårlig. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan ha det på denne måten lengre. Det er jo tross alt bare dette livet jeg har. I det siste har jeg tenkt mye på at om jeg ikke skjerper meg nå så forsvinner nok drømmemannen også, på samme måte som jobben gjorde. Derfor får pillefobien legges på hylla for en stund, mens jeg krysser fingrene for at det kommer bedre dager der jeg føler jeg lever og ikke bare eksisterer. Der jeg kan være til glede for noen og ikke bare en klamp om foten …

Jeg er så utrolig glad for at jeg endelig fikk skifta lege. Selv om dette er en mann. Men han snakker om fibromyalgi som om det er en hvilken som helst annen sykdom. Ikke et ord om at det kun er noe jeg innbiller meg. At det ligger i hodet. At jeg har feil fokus, eller grubler og tenker på ting som jeg burde ha bearbeidet for mange år siden. Han vet selvsagt dette han også, alt jeg har fortalt den forrige legen. Men han hang seg ikke opp i det. Han har visst mange fibro-pasienter, og jeg begynner å skjønne hvorfor. Han ser meg og behandler meg som et helt normalt menneske. 

 

 

Over til noe helt annet. FOSS er andre utfordring hos Solviwar, og her er mitt bidrag. Jeg trodde jeg hadde så mange bilder av fosser, men fant fort ut at det var for lenge, lenge siden. Før bildene ble digitale. Og de ligger sikkert i noen esker på loftet og litt sånn rundtforbi. Derfor måtte det bli denne fossen, og den befinner seg på Skrelia i Farsund. Vi hadde en flott tur dit en gang for halvannet år siden, og flere bilder fra det området finner du HER. Tenker vi må tilbake dit en gang, kanskje til våren. For dette var et helt topp turområde! Litt langt å kjøre for en tur på noen timer kanskje, men av og til er det verdt det. Bare for å se noe annet innimellom. Samme tur dag ut og dag inn er ikke helt mi greie.

I dag fikk jeg forresten ei pakke i posten. Men den skal du få se litt seinere i uka. Go’ kveld!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Ny uke – nye fotoutfordringer

Her kommer ukas fotoutfordring fra Solviwar. Og jeg henger meg på denne ganga også. Jeg har sikkert godt av å ha noen sånne “ting jeg må gjøre” i løpet av uka, istedenfor å bare ta alt som det kommer, eller bare sitte og tenke på alt jeg burde ha gjort. Den der lista er nemlig enormt lang nå, så lista til Solviwar er jo mest for peanuts å regne om en skal sammenlikne .. hehe. Dessuten er det jo som med alt annet, uansett lengde, en kan jo ikke gjøre annet enn å starte i den ene enden og jobbe seg oppover. Eller nedover, om det er den veien du ønsker å gripe fatt i ting. Akkurat når det gjelder fotoutfordringen har jeg for vane å begynne på toppen og jobbe meg nedover. Sånn omtrent. Noen ganger hopper jeg litt, men sørger for at jeg får med meg alt til slutt uansett.

Når det gjelder livet generelt er det ikke så lurt å jobbe seg nedover. Tro meg. Den trappa opp igjen kan bli ekstremt uoverkommelig om en kommer langt nok ned, eller blir der litt for lenge. Så sånn sett er det nok lurest å holde seg mest mulig opp mot toppen, iallefall ikke ta for mange nedturer før en forsøker å klatre litt igjen. Om ikke annet bare for å sjekke om en faktisk klarer det, denne ganga også.

Jeg trør til med første oppgave: FOLKEMENGDE. Og her ser dere rett og slett drømmemannen i full utfoldelse midt i Gambias jungel, dansende med halvparten av stammemedlemmene i en eller annen stamme som var kommet for å underholde oss. Det var trommer og skriking, tramping med føttene og ville hyl. Vet ikke hvem som underholdt hvem jeg, etter at mannen min entret forsamlingen. Men jeg har iallefall ikke ledd så godt noen gang før … for det første så hadde han ikke snøring på hva han bega seg ut på, for det andre så var han omtrent dobbelt så stor som alle de andre. Innsatsen var det heller ikke noe å klage over. Om en bare vil nok, så går det meste tydeligvis.

I 2009 hadde vi altså en fantastisk ferie i Gambia. Drømmemannen og jeg. Første uka var vi på rundreise, og da kryssa vi grensa mellom Gambia og Senegal opptil flere ganger. Vi overnatta i de merkeligste hytter langt ute i bushen, helt uten den vanlige komforten vi er vant til. Men for en opplevelse. Andre uka var mer som en vanlig sydenferie. Hotell rett på stranda. Trykk på linkene (de grønne ordene) om du vil se mer fra denne ferien vår.  

En av oppgavene byr på litt problemer her. Eller en ekstra liten utfordring, om det høres litt bedre ut. Snølykt. Jeg tror ikke jeg har lagd snølykt siden ungene var små, og det begynner å bli en liten stund siden. Ikke har jeg bilder av det heller og ikke kan jeg få laget meg en ny lykt nå, for snø har vi ikke. Så den der får jeg gruble litt på, før jeg eventuelt bare dropper den. 😉

Og det er jo lov. Hopp over, kutt ut noen, ta de litt i din rekkefølge, ta flere samtidig. Her står du helt fritt. Bare husk å gi beskjed til Solviwar at du er med, og husk å linke til innlegget hennes der oppgavene står.

Om du ikke allerede er med, så kan du jo begynne i dag? 

Håper du får en fin start på uka. ♥ Jeg skal snart til legen. Jepp – mitt andre hjem! Har altså ikke frivillig flytta inn der, men noen ganger går det som sagt ikke helt som en hadde planlagt … 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Sort og hvitt

Jeg rakk det! Puuuh! Siste innlegg i Solviwars fotoutfordring for denne uka er herved levert. Sort og hvitt. Og valget falt på dette armbåndet som jeg fikk av drømmemannen for en del år siden. Han vet hva jeg liker denne mannen, og jeg har fått mange flotte smykker i årenes løp. Jeg har uhorvelig mange smykker egentlig, men det er vel slik det er om en har skikkelig smykkedilla.

SVART OG HVITT er det siste temaet for denne uka. Og da passa jo dette bra! Jeg tror det var en bryllupsdagsgave. Sannsynligvis var det det, for det vanker verken smykker eller blomster sånn i hytt og pine her. Det triste med dette armbåndet er at det nå er utslitt. Trådene har løsnet og perlene ramler av, så jeg har bare lagt det vekk. Har jo ikke helt hjerte til å kaste det heller. Det er ganske irriterende at litt dyrere smykker skal ha så kort holdbarhet. En forventer liksom litt mer når de er kjøpt hos en gullsmed istedenfor på HM for eksempel. Men det er tydeligvis ikke alltid prisen gjenspeiler kvaliteten, selv om jeg for det meste er av den oppfatning at en får det en betaler for.

Snart ny uke, og nye muligheter! ♥ Er du klar? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Fokus – eller mangel på sådan

Heisann, og god søndag. 🙂 Her kommer nest siste innlegg til ukas fotoutfordring fra Solviwar. Faktisk så stresser det meg litt, dette som bare er for morro og helt uten press. Jeg elsker jo å ta bilder, kikke på bilder, drømme meg tilbake til de forskjellige tidspunktene der bildene ble tatt. Det er mange gode minner i bildene. Minner om litt bedre dager. Jeg har jo vært heldig som har hatt anledning til å oppleve alt dette i alle disse årene. Privilegert rett og slett. 

Jeg hadde jo sett for meg at det skulle fortsette i samme spor. Men for vår del er det muligens over, iallefall slik det har vært. Både fordi formen er som den er, og fordi beløpet som kommer inn på kontoen min hver måned er blitt ganske redusert. Det er litt kjipt. Når alle andre får bedre råd, så blir vi fattigere. Men en lærer seg vel å leve på denne måten også, spesielt om en ikke har noe valg. Og da gjelder det jo å ha rett fokus. En blir jo ikke lykkeligere av penger, sies det, men jaggu blir livet mye enklere når en har litt overskudd på det planet også.

Her er altså bildet jeg har valgt til oppgaven FOKUS. Det er forsåvidt et mislykka bilde. Ungen var så utrolig skjønn der ho satt og smilte til meg, men så gadd ho ikke mer – og i det jeg fikk fingeren til å reagere på utløseren så gikk ho. Men for meg ble det et av de bildene jeg har tatt som jeg liker aller best. Merkelig eller? Jeg synes det er såpass fint, selv om fokuset er på benken og ikke barnet, at jeg har forstørret det til 40 x 50 og skal ha det på veggen en eller annen plass.

Og det kommer flere. Må bare få fatt i en forstørrelse av de andre fire barnebarna også, slik at vi kan ha hele bøtteballetten samlet her. Men jeg gidder ikke ha helt alminnelige portrettbilder (barnehage/skolebilder) hengene på rekke og rad, der ungene ser rett inn i kameraet og er pynta i finstasen. Det er kjedelig. Så jeg vil ha bilder der jeg av en eller annen grunn liker komposisjonen litt ekstra godt, og der ungene ikke er oppstilt. Har en plan, men ting tar litt tid … Dette er forøvrig den eldste, Adriana, og ho er allerede blitt ni år.

Det blir altså ingen turbilder herfra i dag. Selv om sola skinner og himmelen er tilnærmet skyfri. Det er tre minus, men det kjennes ut som ti! Iskaldt rett og slett. Vi har vært en times tid i hundeparken, slik at iallefall Jonas fikk løpt fra seg litt. Så nå skal vi bare slappe av hjemme resten av søndagen, uten dårlig samvittighet til og med.

Håper dagen din har vært bra så langt. ♥ Vi hadde forresten en skikkelig koselig kveld i går, med en tre-retters, ubeskrivelig deilig meny, god vin og ikke minst godt selskap. Sykt sliten i dag, men det var det absolutt verdt. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Lørdagens lille topptur

Formen er blitt bedre. Heldigvis. Så vi benytta det fine været til å få oss litt luft og en aldri så liten topptur. Vi har vært på Slettehei tidligere, men da kom vi fra Justvik. I dag kjørte vi til Kvarstein og gikk inn herfra. Ikke hadde vi tenkt at det var vinter der, for i vårt nabolag er snøen forsvunnet igjen. Men vi var godt skodd og kledd for kulde, for i dag er det fem, seks minusgrader her, og verre skal det bli.

Det føltes litt som om vi gikk ei hinderløype. For her hadde det ene treet etter det andre ramla ned over stien. Så det ble både klatring og kryping i løpet at disse timene ute. Jeg hadde jo sett for meg at vi skulle få med oss hengebroa og grillhytta som ligger i nærheten av tårnet også, men da fant drømmemannen ut at vi ikke hadde tid til mer. Vi måtte hjem.

Litt snurt ble jeg jo. Et lite øyeblikk ble jeg nesten sur … Men fant likevel ut at det var best å ikke protestere alt for mye. Jeg husker jo ikke hvor denne hengebroa var i forhold til tårnet, og siden vi faktisk skal på besøk i kveld så hadde vi jo ikke tid til å gå oss vill, sånn som vi pleier. 😉

Kupert og variert terreng. Ganske greit å gå, selv om det var en del snø. Men siden det var såpass kaldt i dag kunne vi stort sett gå oppå snøen uten å ramle for mye nedi.

Slettehei er det høyeste punktet på Skråstadheia. Det ligger mellom Kristiansand og Vennesla kommune, og man kan komme hit via turstier omtrent fra alle kanter. Toppen ligger 277 moh. og det har i flere perioder vært utsiktstårn her. Dagens tårn ble satt opp som et dugnadsprosjekt i 1995.

Det var det. 🙂 Fortsatt god lørdag. Nå må jeg se om jeg kan finne et eller annet å ha på meg til kveldens besøk, og kanskje ta en aldri så liten sving innom dusjen. Og du er sikkert kjempeletta for at du slipper å se rompa til drømmemannen og bikkja på flere bilder akkurat nå.  ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Drikke og dugg

Hei, hei. 🙂 For å komme i havn med fotoutfordringa fra Solviwar denne uka måtte det bli to løsninger på en gang her. Og jeg starter med DRIKKE .. jeg er jo så sær at jeg nesten ikke liker noe. Men Cola er topp! Det er innimellom fantastisk godt, og veldig avhengighetsskapende, så jeg har vært på avvenning opptil flere ganger i mitt liv. Stort sett har det vært helt alminnelig, gammeldags, sukkerholdig Coca Cola som har stått øverst på lista. Alle lettbrus synes jeg har en forferdelig ekkel ettersmak, og om det er noe jeg ikke liker så drikker jeg det helst ikke.

Det siste året har jeg fått øynene opp for billigcolaen til Rema. Ikke det at den er så billig lengre, for det er tydeligvis flere enn meg som har skjønt at denne er en av de bedre lettbrusene. Så prisen har økt fra omtrent 7.90 og til det dobbelte. Men den smaker jo fantastisk godt til å være uten sukker, og i forhold til originalen så er den fortsatt ikke så dyr. 

Cola med isbiter og sitron. Det er skikkelig digg etter en lang gåtur, eller til kosen i helga. Faktisk foretrekker jeg dette fremfor vin og andre slike drikker voksne pleier å like. Jeg drikker mye vann, men i perioder blir jeg så utrolig lei det der, selv med kullsyremaskin i huset. Derfor skeier jeg ut med litt brus midt på dagen innimellom. Fordi jeg fortjener det.

Neste oppgave er DUGG. Denne her synes jeg var litt vanskelig gitt. Jeg kunne tatt et bilde i bilen min en fuktig morra, for der er det dugg så det holder. Smarten er nemlig ikke noen vinterbil, den passer aller best en sommerdag med sol og varme. Men så kom jeg på dette bildet, starten på en båttur for noen år siden. Det regnet som pokker og sikten var heller dårlig med regndråper på utsiden og dugg på innsiden av vinduene. Vi har jo egentlig bare en liten daycruiser, som sannsynligvis bare er beregnet på nettopp det, dagsturer i fint vær. Likevel reiste vi fra hytta i håp om bedre vær etterhvert. Og det fikk vi. Hele uka. Merkelig nok så har vi nesten alltid hatt fint vær når vi har vært på båttur. 

Vi har sol i dag også! Så etterhvert, når bare kroppen har skjønt at dagen har starta, så skal vi ta oss en tur i skogen, drømmemannen, Jonas og jeg. I kveld skal vi på middag hos ei syforeningsvenninne, og det gleder jeg meg til. Ho har verdens koseligste hus og tomt, har utrolig sans for innredning og det å lage det koselig rundt seg. Og så har ho et kjøkken hver og en kan misunne henne, og akkurat nå er det helt nyoppusset. Nysprøyta innredning og hele pakka! Gleder meg til denne kvelden jeg.

Kos deg med lørdagen. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Neddopa på smertestillende

I dag var kjærringa oppe lenge før hanen hadde tenkt på å gale. Noen ganger er det bare sånn, andre ganger er det nesten umulig å komme ut av dyna. Selv om jeg har sovet tålig greit. Trøtt i trynet er jeg jo alltid, og resten av elendigheta som følger med denne her fibroen er til å grine av. 

Jeg var hos legen igjen i går. For fjerde gang i år! Fortsetter dette så slår jeg vel alle tidligere rekorder når det gjelder frikortet. Jeg verker altså som besatt, og holder på å klikke. Flekken de tror er borelia ser fortsatt lik ut som da jeg oppdaget den for halvannen måned siden. Og jeg er allerede halvveis i penicillinkuren. Så ikke vet jeg … kanskje er det noe helt annet?

Uansett, jeg må visst bite i det sure eplet. Og endre innstillinga mi til tabletter. For jeg orker ikke mer vondt. Så i går fikk jeg en aldri så liten innføring i smertestillende, og bruken av dette. For det der kan jo ikke jeg. Jeg venter jo til jeg nesten dauer, og så tar jeg en Paracet. Akkurat som om den skal gjøre underverker! Den gjør jo ikke det vettu. Så da dropper jeg heller de pillene, og verker og verker. 

Men altså, nå skal det bare kjøres på. Jeg hadde aldri turt å ta alt dette her om ikke legen hadde sagt jeg skulle. Jevnlig skal kroppen min tilføres noe som ikke hører til her, og det føles helt feil. Jeg som ikke en gang har tatt vitaminer i pilleform, skal ta så mye tabletter at jeg er sikker på at det kommer til å skrangle når jeg beveger meg.

Opplegget er som følger: 1 g Paracet fire ganger daglig, 50 mg Nobligan tre ganger daglig, 50 mg. Cataflam tre ganger daglig. Pluss den hestekuren av 1 g Apocillin fire ganger daglig, og blodtrykksdempende morra og kveld. Frem til mandag skal jeg kjøre i meg denne ekstra haugen av tabletter hver dag, og så skal jeg til legen igjen. For å se hvordan det går, om det er blitt bedre, eller om vi skal forsøke noe annet.

Det er tydeligvis mye å ta av. Om en er så heldig at en har en lege som tenker på fibro som en sykdom, og ikke bare ei feilkopling som sitter i hodet ditt. For da er det jo ikke annet å gjøre enn å gi antidepressiva. Merkelig nok er ikke det blitt nevnt med et eneste ord her.

Jada, en kan bli avhengig av sterke smertestillende. Men når alternativet er å ha det så vondt, så burde jeg visst veie livskvaliteten opp mot redselen for å bli hekta. Dette er tanker jeg aldri har tenkt tidligere. Ikke vet jeg hvorfor jeg er så redd for å ta tabletter heller. Jeg har jo til nå i livet aldri vært avhengig av noe som helst, ikke en gang kaffi og røyk. Eller, jeg har vel muligens vært litt hekta på Cola innimellom. Men det er vel ganske uskyldig i forhold til dette jeg skal til med nå. Likevel går jeg med på dette opplegget, i håp om at livet kan bli en smule bedre fremover. 

Jeg føler meg dopa, og ser litt sånn ut også. Pupillene er små og rare. Ikke kan jeg kjøre bil heller. Men kroppen er allerede litt mer medgjørlig enn den har vært de siste årene. Jeg følte jeg gikk på en helt annen måte i dag morges da Jonas og jeg la ut på en skikkelig langtur før sola sto opp. Det var lettere å rette seg opp, ryggen var ikke så vond, derfor følte jeg nesten at jeg hadde fått tilbake den gode holdningen min … og mila gikk unna som en lek. Det hjalp jo godt på at det ikke var glatt lengre, og at jeg gikk på asfalt hele veien. 

Så får vi se i morra, hvordan det kjennes ut da. For dagen etter en slik utskeielse pleier jeg jo ikke å være helt med. Da blir det som regel en hviledag, med tilnærmet null bevegelse. Om jeg slipper det, så skal du ikke se bort i fra at jeg klarer å få av meg noen kilo også etterhvert. Hvis jeg ikke blir stoppa av en verkende, lite samarbeidsvillig kropp lengre. Det kunne til og med være at jeg ikke kom til å føle meg så utmatta alltid, hvis jeg fikk litt fred fra verkinga, mente min nye fastlege.

Det er kanskje ikke helt meninga at jeg skal dopes for å klare mer egentlig. Det er mulig jeg tenker litt feil nå. Igjen. Men jeg har det jo mye bedre om jeg kan klare å ha et litt mer aktivt liv. Dessuten er det jo reklame på tv om bestemora som plutselig kunne så mye mer enn ho hadde gjort tidligere, pga. Voltarol Gel. Og ho står jo på, nettopp fordi ho har bedøvet det vonde kneet. Men om det er lurt, er vel en helt annen sak.

Jeg vet jo at det er alt for tidlig å juble. Kanskje blir det ikke noe å juble for heller. Ei dopa kjærring lissom … hvor gøy er det? Men å gå rundt som en eneste stor verkebyll er ikke spesielt morro det heller egentlig. 

Fibromyalgi finnes i flere ulike stadier. Ja, jeg fikk beskjed om å lese litt mer om sykdommen også. Men ikke på slike fora du finner på Facebook, der en samling mennesker konkurrerer om å være den sykeste, den som har mest peiling på hvilke medisiner som er best, som rett og slett utnevner seg selv til eksperter på området. Det nytter ikke å sammenlikne seg med andre, for ingen er jo like, ingen reagerer likt på medisiner. For min del kan det dessverre virke som om jeg har hoppa enda et hakk nedover i elendigheta. Og innimellom er jeg livredd for at jeg skal bli sengeliggende. Livredd for at livet, som jeg helst vil ha det, er over. 

Dermed burde det jo være et lett valg dette her. Ta noen piller og få det bedre, eller bare bli sittende her med vondt over alt. Men det er ikke så lett … jeg HATER å ta tabletter. Jeg føler meg som en taper. Hvorfor kunne jeg ikke bare bite tennene sammen enda litt mer, fortrenge det, slik jeg har gjort i årevis. Vel har det blitt verre og verre, men kunne jeg ikke bare ha vent meg til dette også. Uten tabletter. 

Jeg har forsøkt, og det gikk ikke. Betyr det at jeg er en skikkelig svak person? Ei pingle? Eller er jeg bare rett og slett en hypokonder med vondt i viljen? Noen ganger begynner jeg å lure selv faktisk …

Bildene i innlegget er fra turen i dag morges. ♥ Sola skinner fortsatt her, og slik skal vi visst få det gjennom hele helga. Det høres slett ikke så dumt ut, spør du meg.  Men det skal bli kaldt, helt ned i 9 minusgrader, og det er ikke akkurat noe vi er vant til her nede i sør. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER.

Ekstremt lite fotogen kjærring

Og drømmemannen er likedan. Etter 11 år sammen har vi begge to kommet frem til at det er godt vi ikke produserte noen FELLES barn. For på bildene ser vi jo stort sett stusselige ut! Det kan jo godt være vi har litt liten selvinnsikt på dette punktet, at vi rett og slett er så stygge, men jeg tror ikke helt det er det heller. For jeg synes mannen min kan være en skikkelig kjekkas, spesielt når han gidder å ta litt voks i håret, og kle på seg noe annet enn joggebuska og t-skjorta. Og jeg kan ikke helt se for meg at han, drømmemannen, hadde orka å være sammen med meg om jeg så ut som den heksa jeg blir på bilder. Dessuten har vi jo fem flotte barn til sammen, og alle likner jo ikke bare på x’ene våre heller. Noe bra må vi nødvendigvis ha tilført vi også, men det kommer altså sjelden frem på bilder.

Jeg liker meg best bak kameraet jeg. Da er jeg tålig avslappet og koser meg skikkelig. Bortsett fra når jeg må ta brudebilder og konfirmasjonsbilder og sånn. For da har jeg prestasjonsangst så det holder. Omtrent sånn blir det når jeg kommer på feil side av linsa også. Jeg blir stiv og merkelig i trynet, svett og elendig. Jeg tror ikke det fins et eneste fint bilde av meg før noen oppfant selfien. Men selv da må det knipses uhorvelig mange ganger før det kommer et brukbart resultat ut av det.

Dagens fotoutfordring hos Solviwar er altså selvportrett. Og her kommer et av meg. Fra sommeren for et par år siden. For akkurat nå ser jeg bare bleik og sliten ut. Men litt fregner og solbleket hår hjelper jo på det meste. Selv for oss som er over den aller første ungdommen. 😉

Det er frædda og vi skal til svigers på .. noe helt enkelt. Middag? Tja, vet ikke helt. Men jeg er helt sikker på at vi ikke kommer til å sulte ihjel. De har 55 års bryllupsdag i dag, og det skulle bare mangle at de ikke ville feire det litt. Det er jo en bragd rett og slett. Tenk å holde ut så lenge, og enda ser det ut som om de er glad i hverandre. De går på tur hånd i hånd og er kjempeskjønne sammen. Fem barn har de fått, og en uhorvelig mengde barnebarn og oldebarn. Absolutt et godt forbilde for kommende generasjoner. Jeg håper drømmemannen og jeg også går rundt sånn når vi er pensjonister. At vi setter pris på de små ting, og ikke minst hverandre. ♥ Gratulerer til verdens flotteste svigerforeldre.

God helg. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER.

It’s raining men …

Halleluja! Hehe .. hadde det enda vært så vel. Eller, jeg har jo funnet drømmemannen min jeg, så for meg spiller det ingen rolle lengre. Men for mange andre hadde det sikkert vært helt topp om potensielle livsledsagere kom rutsjende ned fra himmelen på en foss av regndråper. Da slapp de jo å farte rundt på byen hver bidige helg på mannejakt. Eller på de forskjellige datingsidene, der en står i fare for å møte på den ene tufsen etter den andre. Menn som er så langt fra det de har gitt inntrykk av som det går an å komme. Når en endelig kommer så langt at en skal treffes, etter å ha blitt litt sånn småforelsket etter fire måneder på chatten, så er det en helt annen person som dukker opp istedenfor han du hadde sett for deg. Enten må det ha vært noe riv ruskende galt med bildet på profilen, eller så er selvsagt fyren gift og har helt glemt å nevne akkurat den lille bagatellen.

De beste mennene går først. Naturlig nok. Det som var igjen på byen da jeg forsøkte meg der, var stort sett bare de ingen ville ha. Eller de som ikke ville ha det de hadde hjemme. Så jeg droppa byturene til fordel for internett. Og det var der drømmemannen dukka opp. Da jeg egentlig hadde gitt opp hele greia, og bare skulle gi det en eneste sjanse til … Vi hoppa bare i det, og ble enige om å møtes for å gå en tur med bikkja omtrent før vi hadde veksla tre ord. Ikke hadde fyren bilde på profilen heller, men han hadde skrevet noe som virkelig traff meg midt i hjertet. Speeddate kan vel dette nesten kalles. Egentlig veldig sprøtt til å være denne kjærringa. Men den som intet våger, intet vinner vettu … 😉 Og jeg vil jo påstå at jeg vant! For første gang i mitt liv omtrent …

Litt hjelp på veien hadde vært greit. Da jeg jobba i avisen var det en som hadde et kjempegodt forslag for å hjelpe oss single litt. I samme ånd som spaltene Vi gifter oss, Velkommen til verden og slike personaliagreier burde vi absolutt hatt ei spalte som het Fra den ene til den andre. Der kunne de som hadde hørt at det var knute på tråden en plass legge ut litt om personen som var på vei ut, pluss adressen. Så kunne de interesserte ligge klar i buskaset i nabolaget og luske. Omtrent som når en er på elgjakt. Slik kunne en grabbe til seg både kofferten og mannen når han kom ut på trappa. Uten så alt for mye konkurranse om en var av det kjappe slaget, uten dunk-dunk-musikken tytende ut av høyttalerne på et nivå som gjorde det helt umulig å føre en samtale, og helt uten skallebanken dagen derpå. Menn som just har forlatt kona, og ikke allerede har funnet en erstatning før han blir kasta ut, er stort sett et lett bytte.

Nå gjaldt ikke dette min drømmemann da. Han hadde flytta ut fra en diger enebolig, og inn i et lite ungkars-rekkehus med enorm flatskjerm og to svære, sorte skinnsofaer, pluss en stressless og glassbord. Kjøkkenbordet derimot var så lite som et frimerke og han hadde kun en kjøkkenstol. Han hadde overhodet ikke hastverk. Sånn egentlig. Med oss var det vel heller slik at vi var i den samme har-gitt-opp-alt-som-heter-kjærlighet-kategorien. Men når det endelig skjedde noe så gikk alt veldig fort.

Mannejakt er jo litt gøy til å begynne med. Vil de aller fleste nysingle påstå. Jeg var ikke helt der, men kan skjønne at andre liker det for en periode. Men år ut og år inn, det må jo egentlig være både kjedelig og litt trist. Det er liksom måte på hvor mange frosker en gidder å kysse i jakten på prinsen. Men om de derimot hadde kommet med regnet, sånn helt uavhengig av hvor du befant deg, så hadde jo alt vært mye enklere! For her regner det jo nesten halve året. Bare se for deg alle de valgmulighetene! Fritt valg fra første sølepytt lissom! Og så effektivt! Trim og sjekking på samme tid. Er sikker på Stormberg, Bergans og alle de andre leverandørene til fritidsklær kunne glist godt hele veien til banken. Friluftsinteressen hadde nok økt betraktelig blant de single damene i det ganske land. For det er viktig med skikkelig tøy vettu, som både er tilpasset været og anledningen.

Neste tema i fotoutfordring hos Solviwar er altså regndråper. Og ikke menn, om du av en eller annen merkelig grunn var innom den tanken. Regndråper har jeg foreviget mange ganger. En sommer for en del år siden regnet nesten vekk, iallefall de ukene vi bodde på hytta. I min kjedsomhet satt jeg en hel dag sånn havveis under halvtaket og forsøkte å ta bilder av regndråpene der de plasket ned på lokket til grillen. For så å sprette opp igjen. Om det var fordi jeg synes det var så gøy, eller fordi jeg holdt på å klikke er enda litt uklart. Noe måtte jeg jo finne på mens feriedagene drukna i det som mest av alt minna om syndefloden.

Dette er vel den dråpen min jeg er mest fornøyd med. Den er knipset en helt annen dag enn den jeg fortalte om ovenfor. Ikke helt skarpt bilde, men dråpen er jo ikke store klatten, så bildet er forstørret en del. Ikke har jeg macrolinse heller, så det er bare tatt med et helt alminnelig speilreflekskamera uten ekstrautstyr. Det var i den tia jeg orka å ligge og krype litt her og der i håp om å finne noe gøy å forevige. En dråpe, et bittelite insekt eller en blomst for eksempel. 

Ny måned – nye muligheter! ♥ Og enda et hakk nærmere våren. Det er jaggu deilig å tenke på!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne!