Tenk, jeg våkna i dag morges UTEN skallebank! Det er faktisk første gang på veldig, veldig lenge. Og da snakker jeg ikke om noen dager altså, men .. tja .. noen måneder. Minst. Det var bare en sykt fantastisk følelse! Nesten sånn at jeg måtte bli liggende litt og kjenne etter om jeg FAKTISK var våken, eller om det bare var en fin drøm.
Dermed hoppa kjærringa direkte inn i dusjen. Måtte jo bare kjappe meg før dette gikk over. Det ble hårvask, med både shampo og balsam, lang og god dusj, god tid til å stelle meg med en gang jeg var tørr. Sminke. Jada, her gikk det unna på morrakvisten. Så da jeg fikk satt meg i stolen etterhvert, var pulsen 128, over ganske lang tid. Dermed har jeg unnagjort treningsøkta også! Hehe. Vel, jeg har jo ikke det, men det kjentes sånn ut et øyeblikk, mens svetten rant fra hodebunnen (under det nyvaska håret) og ned i panna. Og stort sett alle andre plasser også! Så det var det. Var ikke så lenge den freshe følelsen varte, men den var der, og det er det viktigste! For siden har jeg svetta og svetta, enda jeg sitter her i bare singleten med grevinnehenget og valkene i fri flyt! Det er sikkert like greit at det ikke er så fantastisk over for lang tid, for da kunne det jo fort ha blitt en vane.
Ellers har jeg grubla litt i natt. På hvorfor jeg føler meg så studd og hoven over alt. Beina er forferdelige, fingrene og hendene hovner opp hver kveld, magen kjennes ut som en ballong. Så jeg har altså kommet frem til at alle disse pillene jeg plutselig kjører i meg har skylda for mye av dette. Og jeg har bare lyst til å slutte. Med alt.
Jeg var så fin en stund. Etter at jeg fikk de nye tablettene for blodtrykket. Men da jeg skulle hente for andre gang, så viste det seg jo at de hadde levert ut feil medisiner til meg sist jeg var der. Det var dobbelt så mye vanndrivende i dem som det legen hadde foreskrevet. Så der kom forklaringa på hvorfor jeg ikke hovnet opp av dette medikamentet de første tre månedene. Det er jo noe jeg har hatt problemer med med alle de blodtrykksdempende tablettene jeg har forsøkt i årenes løp. Men nå får jeg bare bruke opp det jeg har, kan ikke bare få nye hele tiden. Det er jo ikke akkurat gratis! Så sper heller på med litt mer vanndrivende som jeg hadde liggende i skapet. Kanskje det funker!
Åsså var det de kiloene da. For selvsagt er det jo ikke bare vann det som skvalper rundt inne her. Da kunne jeg jo bare ha tissa det ut! Neida, jeg blir stadig feitere! Og jeg tror ikke jeg spiser så veldig feil egentlig. Men siden jeg er alt for stillesittende i forhold til det jeg har vært i mitt tidligere liv, må jeg jo spise minimalt har jeg etterhvert skjønt. Og det gjør jeg jo ikke. Når en da er så heldig at en har lett for å bli feit, at det på en måte ligger i genene siden jeg er som snytt ut av nesa på min far, da er lissom løpet kjørt! Her må det noe drastisk til, og det ganske snart. Jeg kan ikke gå rundt på dette viset, dessuten er skapene fulle av tøy som er et par størrelser for lite akkurat nå. Masse fine, nesten nye klær. En hel garderobe faktisk! Så her må absolutt noe skje, og det ganske kjapt. Til mandag … kanskje … 😀
I dag blir det bare en kosedag. Uten for mye innhold. Drømmemannen har akkurat kopla til den nye vaskemaskinen vår, så da er han i gang med å jobbe oss ned i haugen av skitne klær, håndklær og sengetøy som har hopet seg opp i løpet av uka uten vaskemaskin. Vi har tenkt oss en liten tur til byen så den samme mannen kan få klippa håret. Jeg har ingen planer. Bare henger med på slep, for å se litt andre mennesker og få meg en aldri så liten bytur. Men i morra skal vi en tur til Farsunds flotte strender og gå tur. Det gleder jeg meg til! Så satser på at både kropp og hode fortsatt henger med en stund til, slik at det lar seg gjennomføre.
God helg til deg fra meg. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Eeeeh … haha! Det er ikke akkurat et vakkert og grasiøst dyr dette her, når han er i farta. Da er han mest av alt morsom og faktisk litt klønete fortsatt. Sånn sett i forhold til andre hunder, og det kommer han nok alltid til å være. I parken løper han ikke like mye som de andre, iallefall ikke like lenge. Han klarer ikke helt svingene og heller ikke å stoppe opp sånn fort og greit om det kommer noen hinder i veien. Som for eksempel en annen hund eller et menneske. Leonbergere løper tydeligvis ikke så mye når de leker med hverandre, de lekesloss heller, på bjørners vis. Legger hverandre ned, slår med labbene, brummer og lager ufattelig mange rare, og litt skumle lyder, sånn om en ikke er helt vant til det. Det høres jo innimellom ut som om de har tenkt å ta livet av hverandre.
Bildene her er tatt i hagen. Han synes jo det er kjekt med snø da. Og spesielt nå, etter at jeg har vært ute og gravd opp hekken fra snømassene. For da ble det mye tryggere og normalt, slik det skal være hjemme. 🙂 Så dermed freste han rundt litt her, og vi har fått litt trim begge to. ❤
Hei, hei. Jeg raste plutselig ned i ei dyp grop igjen her gitt. Etter noen veldig hektiske dager og helger så kom straffa, for å ha levd litt slik som normale mennesker lever. For å ha oversett kroppens signaler og bare kjørt på. Med sosiale sammenkomster, kos og morro. Og det var jo gøy så lenge det varte! Men …
Jeg er så trøtt! Og denne uka har jeg igjen våkna med hodeverk hver eneste morra i sekstia, pluss den vanlige vonde kroppen jeg er dømt til å drasse på. Veldig kjipt. Karrer meg ut til badet og inntar de pillene jeg ikke har lyst til å ta, og blir ikke kjørbar resten av formiddagen. Men akkurat det spiller ingen rolle, for den lille konebilen min er snødd ned uansett, og dukker nok ikke opp før til våren …
Det har vært lite turer også. Eller, ingen på meg, om jeg skal være helt ærlig. Så jeg sitter bare her, i fare for å slå rot i stolen. Men jeg har faktisk gjort litt reint, skifta på sengene og sånn, som jeg ellers ikke klarer å gjøre når jeg har vært ute med bikkja. Det er jaggu ikke lett å prioritere, når en ikke kan få til alt en vil på en gang. Alt jeg gjør hører jo til under helt vanlige hverdagssysler, så det er jo ikke snakk om noen helt ville sprell akkurat. Likevel går det ikke. Av og til drømmer jeg meg noen år tilbake, da jeg gjorde dette, pluss hadde full jobb og tre barn, og det var bare slik det skulle være. Da hadde jeg ikke en gang en mann som hjalp til slik som han jeg har i dag. Samtidig er jeg jo takknemlig for at denne elendigheta ikke dukka opp mens ungene enda var små, for det hadde vel vært hakket verre.
Det snør og det snør. Tung, blaut snø som får alle greiner og busker til å flate ut. Jeg får ikke åpna verandadøra mer enn 20 cm, så det er såvidt Jonas klarer å presse seg ut åpningen her oppe i stua. Men vi har jo en dør nede også da … så ut skal han nok komme når det er nødvendig.
Han liker visst ikke alt dette hvite. Bikkja. For hekken er blitt så lav, og han kan se så mye utenfor tomta, og det er skummelt vettu. Alt nytt er skummelt for en “liten” hund på 75 kilo! Han er skikkelig pingle, og hater forandringer. I går tok vi ned døra til vaskerommet, fordi vi trodde den nye vaskemaskinen skulle komme (noe den ikke gjorde). Og det likte han ikke heller. Så han luska rundt og småpeip og var veldig lite fornøyd med tingenes tilstand. Når det samtidig raste noe veldig fra taket, så hjalp jo ikke det noe særlig.
Men jeg endelig fått ferdig vintergenseren min. Den er tjukk og god, deilig og myk – og jeg blir svett bare jeg ser på den! Så når den skal brukes aner ikke jeg. Men den ble ganske fin faktisk, om jeg må si det selv. Jeg strikker fint og jevnt egentlig, og ble ganske så fornøyd. På bildet er er den ikke dampa en gang. Det er bare så synd det går så innmari treigt! Eller, det går i rykk og napp er vel mer riktig å si. For når jeg først strikker så er jeg kjapp. Men så kan det gå mange uker uten at jeg ser på strikketøyet. Og da er det jo ikke rart at det tar tid. Den har faktisk ligget her, rett ved siden av stolen min, i nesten fire uker. Helt fiks ferdig, bare trådfestinga som gjensto. Men tror du kjærringa fikk ut fingeren av den grunn? Nope, og det er jo nesten litt flaut egentlig … Kanskje best å holde kjeft om det heller. For makan til sløv kjærring skal du leite lenge etter.
Nå har jeg forresten rekka opp noe på den ene ufo’en. Den rosa jakka til minstejenta. Er jeg heldig så blir den ferdig i løpet av helga, og så er det jo bare å ta for seg fra resten av haugen … Egentlig burde jeg jo holdt meg til sokker og votter, for det er jo smått og overkommelig. Tror jeg.
Problemet er jo bare at jeg ikke kan strikke slikt. Eller, jeg har nesten aldri forsøkt. Bare noen få babysokker har det kommet herfra. Pluss et par i voksenstørrelse. Eller, to single sokker rettere sagt. Jeg ble nemlig så lei etter at jeg hadde slitt og strevd med hælen så det ble lagt vekk etter første sokk hver gang, og da jeg tok det frem igjen gadd jeg ikke fortsette så det ble til at jeg kasta hele dritten. Dermed rakk de aldri å bli et par lissom …
Dårlige minner fra barneskolen får ta skylda for dette. Da vi lærte å strikke var sokker den første oppgaven vi fikk. Ikke helt sånne vanlige raggsokker, lodder, lester, eller hva du kaller det der du bor. Men noe litt mer tøffelaktig. Det var før jeg kunne strikke jevnt og fint, for å si det sånn. Men vi måtte telle omgangene til der vi skulle felle, og det gikk jo helt galt! For den ene var strikka mye fastere enn den andre, og når en da telte så ble det ferdige resultatet en i størrelse 38 og en i størrelse 45! Sånn omtrent. Og da forsvant gleden med sokkestrikkinga ganske kjapt. Jeg husker de enda, de var rød og helt mislykka. Snakk om å starte på helt feil prosjekt da. En klut hadde vært mer passende.
Hadde en plan om å lære meg sokkestrikking på nytt. For alle trenger jo sokker, og det er jo en fin liten gave å gi vekk. Men foreløpig har jeg ikke kommet så langt. Vet ikke om jeg har hjerne til å huske den hælfellinga, og når en må sitte og lese mens en strikker så blir det fort litt for mye for denne kjærringa. Har jo litt konsentrasjonsvansker på grunn av alt bråket i hodet mitt vettu. Og når jeg ikke får det til så blir jeg både forbanna og lei meg, så da er det på en måte like greit å la vær … har jeg tenkt. Og trøstet meg med. Men så har jeg jo så lyst da vettu … til å komme over denne kneika. Men altså, først alle ufo’ene. Tror jeg …
God fredag til deg som kikker innom.♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
… fikk jeg av svigermor på mandag. Var ikke mer enn at jeg hadde tenkt tanken på at jeg muligens skulle få fatt i noe som var litt varmere enn de aller billigste fingervantene fra HM, så kom denne overraskelsen. Skulle nesten tro jeg hadde tenkt høyt. Noe jeg er helt sikker på at jeg ikke gjorde.
Dette var bare den ene overraskelsen den dagen. For jeg VANT jo nemlig noe hos bloggeren Heidi Rosander som har bloggen En størrelse for stor. Ikke så ofte jeg gidder å være med på sånt, for den vinnerlykken min er jo temmelig fraværende. Men altså, denne ganga var det visst min tur! Verdien på treningssettet (bildet har jeg lånt fra bloggen til Heidi) er ca. 800 kroner. Jeg tror aldri jeg har hatt så dyrt treningstøy i hele mitt liv! Det beste av alt er jo at jeg ikke har betalt noe som helst for det.
Nå løper jo ikke jeg akkurat ned treningssentrene lengre. Ikke klarte jeg å komme meg avgårde på yogaen heller på tirsdag, og det var litt kjipt. Men på en måte bare en bekreftelse på at det er en grunn til at jeg ikke er på jobb. Faktisk har jeg ikke vært på noen lange turer heller den siste uka. Men jeg kommer garantert sterkere tilbake etterhvert, selv om det ikke varer så lenge av ganga.
Gevinsten kan forresten helt greit brukes til turtøy også. Når våren etterhvert kommer tilbake. Jeg liker godt topper uten ermer, selv om jeg ikke føler meg så komfortabel med det lengre, etter at “grevinneheng” plutselig ble noe mer enn bare et fremmedord. Sleng i overarmene er jo ikke så vakkert at det gjør noe. Selvsagt kan en bare ta over ei jakke, men så har jeg jo det problemet da, at jeg alltid er så varm. Så da gjelder det bare å velge det beste av to onder. Egentlig skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg bryr meg om det i det hele tatt, for det er ikke bare i overarmene det er sleng hos meg. Her slenger det både her og der, og jeg har ikke overskudd til å gjøre noe som helst med det. Så det beste er vel bare å godta kroppens forfall og alderens dype innhogg i elendigheta.
NAV har søkt meg inn på STAMINA. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre der, og ikke vet jeg når jeg begynner. Men jeg regner med de skal forsøke å trene kjærringa opp slik at ho kan komme seg tilbake til jobb igjen. Eller, for min del, komme meg inn i køen av arbeidsledige. Så det kan jo bli interessant. Men nå har jeg i det minste treningstøyet klart, om ikke annet …
Håper du får en flott torsdag. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra middelaldrende kjærringer, ispedd en del turopplevelser i inn- og utland, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
… og så videre … Jeg har i nærmere ti år bestilt linser på Lensway. Kjapp og grei levering. Aldri noe tull. I forrige uke bestilte jeg ny forsyning av disse små greiene, som gjør at jeg foreløpig slipper å gå med briller for å få nok gangsyn. Noe jeg er ekstremt glad for, siden jeg rett og slett HATER briller nesten like mye som jeg hater sørlandsvinteren med slapseføre. Så ille er det, at jeg stort sett aldri går med solbriller heller. For briller er briller, og i mitt hode er det noen forferdelige greier.
Men noe gikk galt. Ikke forstår jeg hvordan jeg kan ha fått til dette her. Kanskje jeg hadde sittet for lenge og lest beskrivelsen på de forskjellige linsene, kanskje var jeg bare trøtt, kanskje streika de resterende hjernecellene samtidig, eller kanskje jeg rett og slett er litt mindre begavet. For da jeg endelig fant noen linser som virka veldig ok for tørre øyne, så klarte jeg å ta feil.
Jeg vet jo godt at jeg skal ha pluss og ikke minus! Det har jeg alltid hatt. Helt siden jeg var tre år og fikk mine første briller med styrke på +3,25 og +3.75. Brillene som gjorde meg til hakkekyllingen, brilleslangen, alle årene på barneskolen. Den dag i dag synes jeg fryktelig synd på unger som må bruke briller, og jeg priste meg lykkelig da mine tre slapp det der. Da eldste bonusbarnebarnet fikk briller da han begynte på skolen, holdt jeg på å grine. Stakkars gutt … så om noen trodde mobbing er en nymotens greie, så er det altså helt feil. Jeg var en av hakkekyllingene helt til femte klasse. Da droppa jeg brillene i håp om å få fred. Men da fant mobberne for øvrig ut at jeg hadde bart, så da fortsatte det i samme sporet, med en annen vinkling. Nok om det …
Linsene kom og egentlig skulle de ligge i et par uker. På grunn av en øyebetennelse, for da skal man visst ikke bruke slikt på fjorten dager etter elendigheta er overstått. Men lørdagen kom og vi skulle ut en tur av huset. Uten linser eller briller ser jeg ikke så mye. Og briller er bare helt uaktuelt å gå med sånn i offentligheten. Så jeg trøkka inn disse nye linsene – og synet forsvant!
Hææææ!? Først tenkte jeg at det var på grunn av betennelsen på det øyet. Men da høyre øye reagerte på samme måte fikk jeg litt panikk. Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke hva som sto på pakka, og om den bjella hadde ringt litt før så hadde alt dette vært unngått. Men innholdsfortegnelser og bruksanvisninger og slike ting er jo for pingler, så det er noe jeg ikke har brydd meg så mye om opp gjennom årene. Men bedre seint enn aldri kanskje …
Linsene var minuslinser!! Og alt var min feil, fant jeg ut på ordrebekreftelsen, for den pleier jeg heller aldri å sjekke. Jeg vet jo normalt hva jeg holder på med. Visste jaffal. Må tydeligvis begynne å dobbeltsjekke meg selv heretter. For makan til tulling altså!
Åååååh, så sur jeg ble! Likevel mailet jeg Lensways, sa pakkene var åpnet, men at linsene var feil og totalt ubrukelige for meg. Men at det var jeg som hadde gjort tabben, og at jeg var ganske lei meg nå. Om jeg likevel kunne få bytta de? Og nå må jeg nesten presisere at dette her var lissom ikke en liten pakke heller. Neida, det var to megapakker med 90 linser i hver, for så lenge jeg har forskjellig styrke på øynene så måtte jeg jo åpne begge to. Så verre kunne det nesten ikke blitt.
Hadde ikke forventet svaret som kom. Normalt bytter de jo selvsagt ikke når pakkene er åpnet. Men siden han så jeg hadde vært kunde så lenge, så skulle han gjøre et unntak. Så jeg kunne bare returnere. For dere regning til og med!
Snakk om kundeservice! Og nå har de altså en enda mer fornøyd kunde her, som kommer til å fortsette å handle linser der helt til jeg ikke er i stand til å sette dem inn lengre. Skal ikke se bort i fra at den tiden kan komme fortere enn forventa, for jeg synes stadig det går nedover her. Med det meste. Men den tid, den sorg. Enn så lenge er jeg uten briller utenfor husets fire vegger! Heldigvis!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.
Hei, hei der ute. 🙂 Litt mer positiv i dag enn forrige gang jeg skreiv noe her. Formen er … tja, den er jaffal litt bedre enn sist. Sykt trøtt og sliten, men ikke så vondt akkurat nå. Håper det kan forbli slik et par dager i det minste. Jeg trenger en pause nå.
Fredag var vi faktisk ute og spise for 100. Igjen. Denne ganga med søster og svoger, og bortsett fra musikken som var alt for høy, så ble det to koselige timer. Veldig god mat, mens selvsagt ble det både det ene og det andre i tillegg, så det fløy litt mer enn et par hudrelapper ut av kontoen gitt. Rart med det … Hadde vi ikke bestilt bord litt på forhånd, så hadde nok ikke denne kjærringa beveget seg ut av huset den dagen. Så noen ganger er det ganske greit å ha noen avtaler. For en gjør jo selvsagt så godt en kan for å ikke bryte dem. Selv om formen er på bånn og enda litt lengre nede.
Lørdag var vi bedt på chilenske empanadas borti nabolaget her. Det kom noen venner til … sa ho. Og noen venner var skrekkelig mange som jeg aldri har sett før. 12 stykker til sammen! Egentlig litt for mange for meg det der, men etter maten så delte selskapet seg litt. Mannfolka satt ute i vinterhagen, røykte sigarer og løste verdensproblemer, damene ble igjen i stua og vi hadde det … kjempegøy! Har ikke ledd så mye på aldri den tid. Kjempeartige folk. Heldigvis glemte de hele musikken til langt utpå kvelden, og det er vel grunnen til at jeg klarte å holde ut så lenge. Jeg følte meg et øyeblikk som et helt normalt, oppegående menneske, og det var en fantastisk følelse.
Søndag fikk vi snø igjen. I bøtter og lass! Tung, blaut snø, som har gjort at hekken kneler og de tørre sykkelstiene igjen er fulle av slaps og sørpe. Litt kjipt når en har en hund som er like stor som en halv hest. Blir så mye søl og dritt inne, og oveskuddet mitt glimter jo med sitt fravær, så her blir det ikke gjort så mye. Følte meg litt teit da jeg lå på sofaen og så på når drømmemannen vaska golvene før vi skulle ha middagsgjester til lapskaus, som den samme drømmemannen hadde laget.
Lapskaus er jo en enkel greie både å lage og servere. Om jeg skulle ha laget det. Men når mannen kokkelerer så er det jo ingen kjappe løsninger. Nope, her lages alt fra bunnen av. Så til og med kraften kokte kan av et bein, som først måtte innom steikeovnen litt for å få den rekke smaken. Som middag dagen derpå hadde det holdt i massevis for meg å bare slenge oppi en buljongterning eller to. Men jeg klager ikke på verken kokken eller maten altså, tenker bare at innimellom kunne han jo valgt den enkleste løsningen han også … og da snakker jeg verken om lapskaus på boks eller ferdig lapskausblanding fra frysedisken.
Jeg er utrolig heldig med den mannen min altså! Bare så synd han ikke er like heldig med kjærringa … Så det sliter jeg selvsagt også med. At jeg aldri får gjort noe til gjengjeld lengre. Jeg er jo bare her. Som en klamp om foten nesten. Jeg vil jo så gjerne gjøre noe så han også føler han har fått tak i drømmedama, men ho forsvant visst for noen år siden. Ikke aner jeg hvor ho har gjort av seg heller …
Så kom besøket. Åtte til bords med stort og smått. De kom med fastelavnsboller og marsipankake, et flott kort og et lass med tulipaner. Jeg tror aldri jeg har sagt at de må ha med seg noe tidligere. For normalt ville jo JEG ha bakt de bollene. Men som sagt, mitt gamle jeg har tatt ferie på ubestemt tid, så om de ville ha noe annet enn middag måtte det medbringes, gav jeg beskjed om. Og som de lydige, snille døtrene de er så gjorde de jo det da! 😉
Bare sønnen mangla her. Av mine da. Han koser seg på Fullriggeren Sørlandet en eller annen plass i Karibien, og kommer ikke tilbake før i slutten av mars. Synes det er litt lenge siden jeg har sett han nå, for han reiste 5. desember. Men har snakket med han et par ganger, han stortrives i jobben, og det er jo det aller viktigste. Han får utvidet horisonten enda noen hakk, denne ganga på det flotte seilskipet, og ikke på en cruisebåt, selv om det sikkert ikke var så dumt det heller. Jepp, jeg er litt misunnelig jeg. Men når ikke mora klarte å leve ut barndomsdrømmen sin, så er det jo godt at sønnen gjør det for meg.
Jeg håper du har hatt ei fin helg. ♥ Jeg VANT faktisk noe i går og det kom jo som ei bombe! Skal hente det i ettermiddag, så da skal dere få se hva det var. Jeg har jo sjeldent hellet med med meg, og vinnerlykke har jeg aldri hatt. Det var altså ikke lotto’n eller noe sånn. Den kunne vi kanskje trengt litt av også, for her drypper vannet ned fra taket i kjellerstua, og vaskemaskinen (som vi kjøpte brukt i sommer fordi vi ikke hadde råd til ny) har sagt takk og farvel i løpet av helga … så hvordan vi skal løse dette akkurat nå aner ikke jeg. Men vi finner vel på noe …
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.
Det er fredag og det snør. Store, hvite filler seiler ned og legger seg over alt det mørke triste. Iallefall på utsiden. Det er verre inne. Eller, jeg er jo sjeleglad for at snøen ikke legger seg på parketten, det er ikke det. Men det andre triste, som sikkert bare befinner seg i mitt hodet, er ikke så lett å glemme selv om det snør ute. Jeg er inne i en elendig periode, som jeg har forsøkt å fortrenge med lange turer og masse sosialt. Uten hell, tydeligvis.
Helt ærlig talt så har de siste ukene vært … jævelige! Det er ikke annet å si om det egentlig. Jeg er så dårlig, jeg holder på å verke meg ihjel, jeg fatter ikke at det går an å ha det så vondt uten å være døden nær. Alle pillene jeg kjører i meg hjelper ikke. Tror jeg. Har ikke turt å slutte heller da, for jeg er redd for at det er enda verre uten. Men Paralginen og slike ting orker jeg ikke. Det er som å være på en evig fest, rusa og fæl. Er ikke noe for meg dette …
Jeg skjønner ikke at dette bare er fibromyalgi. Kan ikke forstå at en slik sykdom, som en ikke en gang kan bevise på noen som helst prøver, kan fucke til livet mitt på denne måten. Jeg er så lei. De siste tre kveldene har jeg grene meg i søvn, mens Paralgin Forten, som jeg har valgt å bare ta før leggetid, har ført meg direkte inn i drømmeland. Og jada, jeg sover mye roligere med de hersens pillene, det ser jeg jo av FitBiten også, men jeg er like sliten hele tiden. Enten jeg sover eller ei. I tillegg får jeg den hangoveren dagen derpå.
Litt redd er jeg også. For at det er noe mer galt. Jeg hovner stadig opp litt rundtofrbi, og føler kroppen min plutselig er blitt helt ugjenkjennelig. Jeg blir feitere og feitere, selv om jeg går masse og spiser lite. Jeg har en ankel og legg som er dobbelt så tjukk som hos nabobeinet til tider. Og rundt midjen, eller der den burde ha vært, har jeg en merkelig følelse innimellom. Den jeg kjente for første gang da jeg fikk penicillinen for borelia. Det kjennes ut som en med store never klemmer inn på hver side, og alle fingertuppene hans trøkker seg inn i ryggen min. Det svir på en måte, er varmt og kjennes ut som et skikkelig tjukt belte av betennelse. Dette kommer stort sett bare på kvelden og varer natta gjennom. Iallefall kjenner jeg det alle de gangene jeg er våken.
Men jeg forsøker bare å fortrenge det. For det er mest sannsynlig bare noe jeg tror jeg kjenner. Og jeg kan jo ikke løpe ned dørene på legekontoret bare fordi det til stadighet dukker opp nye ting. Hadde det bare vært normale ting, som en forkjølelse eller en lungebetennelse, sogar litt kreft her og der hadde noen ganger vært bedre enn dette. Da hadde jeg iallefall blitt tatt på alvor.
I dag starta dagen min på nav. Men før jeg kom så langt så fikk jeg ikke mindre enn to telefoner derfra, med tre minutters mellomrom. Den første fortalte at saksbehandleren min var syk, men teamlederen kunne ta over, om jeg ville det. Jeg sa ja, møtet skulle vi hatt i løpet av november … så jeg synes jeg har venta lenge nok nå. Dessuten skulle jo legen min også være med. Andremann som ringte noen minutter etter, fortalte at saksbehandleren min var syk, og at møtet var avlyst! Jepp! Jeg fortalte at jeg alt hadde fått en telefon, og hadde en avtale.
Begge som ringte trodde møtet var på legekontoret. Så dermed måtte jeg fortelle de som hadde innkalt til møtet at de hadde satt nav som møtested. Der møtte jeg opp litt før ti. Til stengt dør. For den åpner de ikke før kirkeklokka litt bortenfor er helt ferdig med de ti slagene, og vel så det. Så imens sto vi der i den ytterste ganga, alle vi navsnyltere studd sammen på alt for liten plass. Ute regnet det, så alle ville jo selvsagt inn i varmen. Det var for det meste utlendinger og ungdommer. Pluss denne middelaldrende kjærringa da, så den starten på fredagen hjalp jo ikke akkurat så veldig på selvbildet, bare så det er sagt! Jeg synes det er så flaut å “gå på nav”. Føler meg som en dritt og skulle ønske jeg var usynlig. Selv om det sikkert ikke er noen som legger merke til meg så føler jeg alle glor og lurer på hvorfor jeg ikke gidder å jobbe. Neste gang tenker jeg det er lurere å ta på seg en annen jakke i det minste, og ikke akkurat den som er knallrød …
– Hva tenker du om fremtiden? Spurte ho som ikke er saksbehandleren min. Da vi endelig kom så langt. Jeg sa som sant var, at jeg ikke kan se for meg at jeg noen gang kan klare å komme tilbake i jobb igjen. Jeg har jo forsøkt å holde på jobben i ti år, med å kutte ut det ene etter det andre. Og nå har jeg faktisk ikke mer å kutte i. Så da begynte tårene og renne, og det fortsatte de med resten av timen også likegodt. Skikkelig morro dette altså!
Her skal det meste prøves ut. Det er ikke snakk om noen uføre, for slik som dette kan jeg gå iallefall 3,5 år til. Så vi har god tid, og ingenting å stresse etter! Selv om jeg mente de hadde mer igjen for å bruke de pengene og ressursene på noen andre, litt mer yngre og oppegående personer, som kanskje ikke en gang hadde forsøkt seg ute i arbeidslivet enda. Den eneste som har gitt opp oppi alt dette er tydeligvis meg. Så jeg får vel bare ta et godt tak i nakkeskinnet og skjerpe meg da. Det er sikkert der det ligger, at jeg ikke vil nok. At jeg innerst inne liker å ha det på denne måten. Fordi det er så jævla enkelt å bare sitte hjemme og kose seg, mens pengene fra nav triller inn på kontoen.
Jeg føler meg som verdens verste møkkakjærring akkurat nå!
Legen var helt ok oppi dette. Han presiserte ovenfor nav at alt som skulle skje fremover måtte være for at jeg skulle få en bedre livskvalitet. Så måtte en eventuell jobb komme i andre rekke. Jeg kom aldri til å bli frisk igjen, men det var fortsatt flere medisiner jeg kunne forsøke for å se om de hadde bedre virkning enn det vi har vært gjennom til nå. Og da var det ikke snakk om antidepressiva.
Piller, piller, piller … jeg hater piller! Jeg er sikker på at jeg har mer bivirkninger av dette jeg kjører i meg enn det det er godt for. Bare tull. Dessuten koster det jo en syk formue å prøve seg frem på dette viset. For jeg får jo ikke noe av det på “blå resept” før det er bevist at jeg har virkning av det, og at det er noe jeg trenger for å fungere. Så det er en dyr fornøyelse å være syk, men det skulle jo bare mangle at en ikke måtte betale for å ha et så gøy! Jeg sitter jo tross alt bare på ræva, og får godt betalt om en skal ta utgangspunkt i det jeg bidrar med.
Beklager utbruddet. Kommer sikkert mer positiv tilbake på neste bakketopp … men for øyeblikket føler jeg den toppen er skrekkelig langt unna … Faktisk kan jeg ikke en gang se den, selv om jeg har både linser og briller på meg.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.
Holmensheia byr på en fantastisk utsikt over Trysfjorden! Det er to måter å komme hit på, enten fra Kleivsetvannet eller fra Try. Vi valgte egentlig den førstnevnte der, parkerte i enden av vannet og begynte å gå, men da vi kom frem til bekken vi skulle krysse var broa forsvunnet og alle steinene dekket av is. Vi turde rett og slett ikke forsøke å komme over der.
Dermed gikk turen til Try. Her parkerte vi ved en låve like ved E39. Turen begynner der, opp bakken bak låven, hvor det står privat vei. Veien går etterhvert over i en traktorvei som en følger nesten til topps. Akkurat slik jeg ble tipset om av han som hadde tatt det flotte utsiktsbildet fra toppen her for noen dager siden, og lagt det ut på Instagram.
Men vi gikk selvsagt feil. Tok av på den første greia som likna på en traktorvei, men den tok veldig fort slutt. Siden vi ikke gadd å snu, tråkka vi oss bare videre midt inni skauen og mer eller mindre rett opp heia. Noe bikkja var veldig glad for. Dermed laget vi oss vår egen lille rundtur, og det er jo slett ikke å forakte for kjærringa som ikke liker å gå frem og tilbake på samme sti.
Det ble mye opp og ned. Innimellom følte jeg vel at jeg var på klatretur, og ikke bare en liten, lett ettermiddagstur sånn i farta før sola forsvant. Men da vi fant rett topp ble vi belønnet med DEN utsikten! Det var nesten litt uvirkelig at dette faktisk lå i Søgne, og ikke i en eller annen Vestlandsbygd.
Flott turterreng. Uten ferdigtråkket sti vel og merke.
Ikke helt riktig topp, men vi nærmer oss … Dessuten var jo utsikten grei herfra også.
Det var veldig bratt til tider. Her har vi bundet Jonas i et tre, mens vi tok bilder ut over kanten …
Enda nærmere riktig topp. Kan iallefall ikke klage på utsikten underveis.
Jippi! Der var staken vi hadde leita etter, så da var vi fremme.
Vet egentlig ikke hvor lang tid det tok. Men han som tipsa meg om plassen mente det var ca. fem kilometer tur-retur. Om vi hadde fulgt beskrivelsen hans og ikke bare traska i vei uten å tenke … Bildene under er fra turen ned igjen, så det er her du må gå opp også, om du gjør det på den mest fornuftige måten.
Vi nærmer oss bilen igjen. Traktorveien var ganske glatt og litt ufremkommelig til tider. Hadde det ikke vært så kaldt så ville jo mye av turen ha vært å unngå at bikkja hoppa opp i de største gjørmehullene, og det er nesten umulig når en har en leonberger … så da tenker jeg at jeg foretrekker glatta. Vi kom iallefall hjem med en tålig rein hund, til en forandring.
Og du, dette er slike opplevelser du kan få om du bare klarer den første bøygen. Dørstokkmila vettu! Nå som ettermiddagene begynner å bli lysere og kveldene lengre, så er det vel bare å hoppe i turtøyet og sette i gang? Middagen kan vente til du kommer hjem igjen, så får du enda bedre tid før mørket siger på. En banan på veien funker greit. 😉
Takk for at du stakk innom.♥ Håper du får en fin dag.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil.
Hei, hei. 🙂 Som du vet går jeg (vi) mye turer, på flere forskjellige plasser. Jeg orker ikke traske dag ut og dag inn i samme løype, så noe nytt må til innimellom. Inspirasjon til turene våre finner vi litt rundtforbi. Både på ut.no, instagram, facebook og diverse andre steder. Det er ikke alltid det ligger som et ferdig turopplegg, noen ganger er det rett og slett bare et fint bilde som fanger interessen min. Men får du bare vite stedsnavnet så er det jo bare å google i vei! Det er jo ufattelig hva en kan finne via Google. Jeg skjønner nesten ikke hvordan vi klarte oss før i tia …
Så spreke dere er, er det mange som sier. Men vettu, vi er nok ikke så skrekkelig spreke. For det aller verste med å gå er nemlig dørstokkmila! Den kan være uoverkommelig til tider. Men om du bare kommer over den kneika, og den er jo som regel verken høy eller lang, så er det faktisk bare å sette det ene beinet foran det andre og så går det nesten av seg selv.
Noen ganger er jeg så sliten at jeg vil nesten spy om jeg tenker på å ut. Men så vet jeg jo at jeg som regel ikke blir verre av litt frisk luft. Kanskje blir jeg enda litt mer sliten, men ingen har vel dødd av det. Og det er jo bedre å kjenne på den følelsen etter at en har gjort noe, enn uten å ha gjort noe!
I dag var en slik dag. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å ut. For å går glemte jeg alle mine begrensninger og gikk både vel og lenge. I tillegg til yogaen på halvannen time. Men så fikk jeg så lyst på knekkebrød i dag morges. Og ikke hvilken som helst type heller. Neida, bakeriet laaaangt nede i bakken her, halvveis til sentrum, har et veldig godt et.
Så vi tok beina fatt, Jonas og jeg. Selvsagt kunne jeg tatt bilen, for i dag har jeg droppa de pillene som jeg ikke kan ta om jeg skal kjøre bil, men da hadde jo ikke bikkja fått noen tur … og mens vi likegodt var ute så gikk vi en aldri så liten omvei. Da vi kom hjem igjen var seks kilometer unnagjort!
Jeg går litt på autopilot innimellom. Tenker ikke på så mye, iallefall ikke at det er et ork eller at det er bortkasta tid. For da blir det jaffal ikke lettere! Om du absolutt må tenke så tenk i det minste på noe koselig. Men da jeg skulle hjem den hersens Tinnheiabakken, som en ikke kan komme utenom når en bor på toppen her, var jeg så sliten at jeg bare hadde lyst til å bli sittende i veikrysset til drømmemannen ble ferdig på jobb. Tanken på at det nå var 100 meters stigning før jeg kom til toppen var ikke akkurat forlokkende. Faktisk hadde jeg nesten lyst til å grine litt der og da. Men så klarte jeg heldigvis å kople på autopiloten – og plutselig var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Men nå må jo det sies, at jeg er utrolig flink til å fortrenge vondter og ting som ikke er så bra. Så denne autopiloten har jeg øvd meg på i mange år. Om det er en god egenskap eller ikke, tja, det er jeg ikke helt sikker på enda. Men det får meg iallefall ut av huset!
I kveld skal vi ut og spise. Med syforeninga og mennene våre. Det er Spis Ute Uka, og det må en jo benytte seg litt av. Tidligere het dette arrangementet Spis for 100, men i år har restaurantene fått litt slappere tøyler og kan servere mat til litt over hundrelappen. Vi skal forresten ut til fredag også, i samme ærend, men da sammen med min søster og svoger. Og det er jo sikkert veldig koselig. Spesielt for drømmemannen. Men for meg, som har så mye bråk i hodet hele tiden, er ting som dette mye mer slitsomt enn å gå ei mil. Men noen ganger må en jo bare gjøre ting som ikke frister så veldig i utgangspunktet, kanskje blir det mye bedre enn en frykter, kanskje ikke. Men før en finner ut av det så er det jo uansett over.
Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld.♥ Nå skal jeg rett og slett legge meg litt på sofaen, under pelspleddet … får håpe det hjelper litt på energien, som akkurat nå er totalt fraværende.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.
God morgen der ute. 🙂 Egentlig ble jeg litt lei av denne fotoutfordringen, så her kommer de tre siste bidragene fra min kant. Tre på en gang altså. Tre fluer i en smekk. Eller som et kinderegg, om du vil. Det er jo jaggu en ganske bra start på dagen.
SNØLYKT. Det var der jeg trodde jeg skulle slite litt. Men så kom jeg over dette bildet, og uansett hvordan du vrir og vrenger på det så er det jo snø og lykter = snølykt. 🙂 Kanskje ikke akkurat det verken du eller jeg så for oss da vi leste oppgaven, men det ble uansett mitt bidrag.
PAKKE I POSTEN. Denne var soleklar, siden pakka dukka opp samtidig med fotoutfordringen omtrent. Jepp, jeg har blitt lurt, igjen! Meldt meg inn i en bokklubb og fått et gratis servise til seks. Ikke det at vi trengte noe mer slikt, for her er kjøkkenskapene fulle, så nå må jeg altså kvitte meg med noe annet. Koselig servise dette, men kvaliteten var litt så som så. Mange luftbobler i glasuren og koppene var veldig forskjellige i fargen. Men gratis altså! Om en husker å avbestille alle bøkene i det året en må være medlem. Frister det, sier du? Da kan du bare gå inn HER og gå i samme fella du også.
Egentlig venter jeg nok ei pakke i posten. Og den har jeg venta og venta på siden november! Men har fått beskjed om at den ble forsinket da. Jeg bestilte nemlig noen smykker som jeg skulle brukt som julegaver, men det skar seg jo helt! Så om den pakka endelig kommer snart, så kan en vel si at jeg allerede har kjøpt fem julegaver … og det var jaffal tidlig til å være meg! Siden jeg kjøpte noen ekstra, i tilfelle de jeg skulle ha ikke var så fine, så har jeg altså fått meg en del nye smykker selv også. Eller så kan de jo bare bli liggende her til jeg trenger en gave. De skal være sendt for over en uke siden, og de er betalt allerede i fjor, så jeg håper virkelig de snart dukker opp i postkassa vår.
VÅRTEGN. Åh! Jeg gleder meg til vi ser noen av disse rundtforbi. Selv om vi ikke har snø er det ikke så mye som minner om vår i de gjennomfrosne bare blomsterbedene. Det er grått og trist, og jeg tror faktisk dere som har snø ikke hadde klaget så mye på den om dere hadde hatt vinter etter vinter på denne måten. For det er litt kjedelig egentlig. Dessuten er det jo mye lysere når snøen dekke bakken og skjuler alt det skitne.
Om du føler for en fotoutfordring kan du finne den HER.♥ Ha en fin dag.
