midtlivskrise

Eller, om jeg skal ta det på bokmål: Det sitter mellom ørene. Noen ganger når jeg blogger, så føles det nesten som jeg snakker.. Kanskje like greit at jeg ikke er så skrekkelig snakkesalig in real, men jeg tar det jo igjen her da. Innimellom. Problemet er bare det at når jeg skriver i full fart, jeg er nemlig en racer på touch-metoden, så kommer det stadig ut på sørlandsk.

Jeg retter en del av det. Mens andre ting får skli rett gjennom sensuren. Selv om jeg vet at det er galt i forhold til norsk rettskrivning. Norsklæreren min hadde sikkert snudd seg i grava om han hadde sett innleggene mine. Likevel må bare noe stå, for hvis ikke så blir det lissom ikke meg som har skrevet det. Det blir noen andre sitt, på en måte.

Det er frædda! Og for dere som er så heldige å ha en jobb er det kanskje frihelg også. Husker så godt hvordan jeg gleda meg til de helgene det ikke var jobb, men nå sklir jo dagene mer eller mindre i ett for meg. Håper ikke det skal være sånn resten av livet! For faktisk er det ganske kjedelig dette her. Spesielt om jeg har en litt god dag. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har vært på langtur helt til Arendal i dag. Ikke i min lille Smart, for sist jeg tok den med på noe annet enn en liten bytur, eller til Sørlandssenteret, var jeg redd jeg skulle blåse av veien! Kjentes egentlig ut som om jeg letta litt i dag også, men det føles tryggere i en større bil. Til tross for at jeg måtte holde godt på rattet innimellom! Det er litt mer polstring rundt meg når bilen er så stor, dermed virker det også sikrere. Ulempen er at jeg ikke helt merker hvor fort jeg kjører, for den er mye mer stillegående enn konebilen, og så er den mye verre å parkere.

Jeg hadde nok en time på Tinnitusklinikken. Har helt kommet ut av tellinga nå, men har altså vært her en del ganger fra jeg endelig slapp inn gjennom nåløyet. I vinter fikk jeg tilpasset et motlydsapparat, gikk med det hver dag i over en måned, men så orka jeg ikke mer. Tinnitusen min tåler ikke konkurranse, og overdøver alt av lyder som kommer utenfra. Så jeg blir så sliten og lei at jeg bare droppa hele høreapparatet! Jada, nå høres jeg nesten ut som min farmor som nekta å bruke slikt, for ho hadde hørt nok i sitt liv. Men ho var 100 da …

Tinnitus er jo ikke en lyd egentlig. Ikke for andre enn de som er så uheldige å få noe slikt, for ingen utenforstående kan jo høre det vi hører. Tinnitus er et symptom på at samarbeidet med øret og sentrale funksjoner i hjernen ikke funker. Jeg hører litt dårlig. Likevel skal så utrolig lite til for at lydene blir for høye for meg, slik at det regelrett gjør vondt. Og de aller fleste vil jo ikke utsette seg for noe som gjør vondt om vi ikke er helt nødt, så da trekker jeg meg unna ting jeg vet trigger tinnitusen. Slik som fester, musikk, masse folk på en plass, butikker, restauranter …

Men i dag fikk jeg passet påskrevet gitt! Med STORE bokstaver til og med. Jeg må slutte å oppsøke stillheten, og heller utsette meg for slik hverdagslig bråk. Litt etter litt. Oppsøke plasser jeg egentlig ikke orker å være på. Slik at hjernen min blir vant til lydene igjen, og etterhvert så kan dette bli bra. Eller bedre. Jeg skal gå med disse høreapparatene så mye jeg orker, pluss litt til. Og så skal jeg tilbake å måle hørselen igjen om en måneds tid. Hvis ikke dette funker, må de finne på noe annet. Her skal det iallefall ikke stå på oppfølginga!

Legen påsto at det ikke kunne gjøre mer skade med litt bråk. Selv om det absolutt virker sånn i mitt hode. Han trodde tll og med at mange av de andre plagene mine kom nettopp av tinnitusen. For den førte med seg mange bivirkninger som liknet blant annet på ME. Hjernen til tinnituspasienter går på høygir hele tiden, for å kompensere for hørselstapet, og for å få med seg alt som blir sagt. Det en en normal reaksjon, som jeg ikke kan påvirke på noen måte. Men siden jeg har gått så lenge slik er hele meg som en knyttet muskelbunt. Jeg har helt glemt hvordan det er å slappe av.

Kjente meg godt igjen i det han sa. Men det er vanskelig å svelge at alle ulempene jeg har ved å være på plasser der det er høy lyd kun sitter mellom ørene mine. Ergo, det er noe jeg innbiller meg.

Så nå skal jeg altså tenke meg frisk da. Eller noe sånn. Dette kan jo bli spennende. 

– Og kom igjen nå! – Stå på! – Dette klarer du! Utetrening i dag, og jeg kan ikke si at selvfølelsen er på topp når jeg er ute med denne gjengen. Føler meg litt som en unge i barnehagen, der vi blir kommandert hit og dit, hopper og hinker, løper og peser, lager dyrelyder og indianerbrøl. Hadde jeg vært en unge så ville sikkert dette vært midt i blinken. Kjempemorsomt. Men tatt i betraktning at jeg var barn i forrige århundre så er nok dette tilbudet kommer litt vel seint.

Jeg er ikke noe flokkdyr. Jeg trives best aleine. Eller med noen jeg kjenner veldig godt. Og jeg er redd for å drite meg ut, redd for å bli den dårligste, redd for å skille meg ut på en eller annen måte. Rett og slett redd for å bli lagt merke til. Jeg gruer meg mest ihjel til hver eneste treninngsøkt, og er kjempeglad når det er over. Dette er så langt over komfortsonen min som det går an å komme, og ikke noe greit i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En time går jo sykt fort da! Så jeg overlever nok. Med littt smertestillende innabords, så jeg ikke skal kjenne hvor vondt det gjør mens det står på. For vondt er det. Men det er kanskje enda verre for selvfølelsen, og de færreste oppsøker vel slike situasjoner frivillig om de har det på denne måten. Spesielt ikke når en føler seg som en liten dritt etterpå. Men jeg føler jo ikke at det er frivillig heller, selv om ingen har sagt noe om det. Jeg tenker at jeg bare må stå på, gjøre så godt jeg kan, så kan iallefall ikke de på nav komme i ettertid og si at jeg ikke gadd …

300 kroner i egenandel er det ikke noe å si på. For bare tre hundrelapper får en trening to ganger i uka, med instruktører. Pluss litt info om hvordan en skal bli sprekere, slankere og mer motiverte. Hurra! Utenom dette kan vi trene på Aquarama helt gratis i disse 12 ukene kurset varer. 

Egentlig burde jeg vel følt meg priviligert heller. Istedenfor å klage. For det er et veldig godt tilbud fra kommunen dette. For folk som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Men der er jeg jo allerede, for jeg har jo ikke noen jobb å gå tilbake til, og de gror jo ikke akkurat på trærne disse jobbene for tia. Spesielt ikke om du er over 50 og har vært sykmeldt i en hel evighet.

Hjelp!! Jeg blir nesten litt bekymra når jeg leser hva jeg har skrevet.. Hadde noen andre fortalt meg at de hadde det slik, så hadde jeg nok tenkt at dette stakkars mennesket hadde en fremtreden grad av sosialangst. Og at hjelpen burde ha vært på et helt annet plan enn å få beveget seg mer … Men jeg føler ikke akkurat at jeg er der heller. For jeg har jo alltid vært på denne måten. Det er sikkert medfødt, og jeg skal nok klare meg resten av livet også. Jeg er jo godt over halvveis allerede.

Happy torsdag! :o) Følg gjerne midtlivskrise på facebook.

#frisklivssentralen #treningpåblåresept #møljetrening 

Det var turen sin det! :o) Våren er tilbake og alt er bare greit. Eller, det er det jo ikke, men det er iallefall mye bedre enn det hadde vært om Kong Vinter hadde bestemt seg for å bli her en stund.

Problemet mitt er at hodet vil så mye mer enn kroppen. Og jeg klarer bare ikke å venne meg til dette her. Har jeg en god dag, sånn tilnærmet slik dagene var før i tia, ja så må jo den virkelig benyttes til å gjøre noe! Helst av det fornuftige slaget. Ikke sant? For da har jeg så dårlig samvittighet for alle de andre dagene jeg ikke har gjort en dritt … Jeg lurer egentlig litt på hvordan jeg skal lære meg å slappe av, med god samvittighet. For når jeg ikke gjør noe, så stresser jeg noe veldig, i hodet. Siden jeg burde ha gjort noe. Vet ikke helt om du skjønner hva jeg mener, det er såvidt jeg forstår det selv.

Halve påska følte jeg meg som en krøpling! Jeg starta palmesøndagen overivrig av glede, fordi jeg hadde sovet godt og morgenen var så fin som bare det. Dermed bakte jeg 70 boller på morrakvisten! De ble med da vi skulle på påskeeggjakt i skogen, sammen med 32 av mannens nærmeste familie, inkludert mine to eldste barnebarn. Jepp, en slik familie burde alle ha hatt, og jeg føler meg veldig priviligert som er en del av den. For akkurat den svigerfamilien kunne jeg ikke vært mer heldig med! Det er jaffal en positiv ting. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel, jakta varte i fire timer eller deromkring. Alle ungene fant hvert sitt egg med godis, og var veldig fornøyde med det. Været som virka så lovende da vi kjørte hjemmenfra forsvant brått. Dermed ble det ganske kaldt også, om du ikke er under 10 år og løper rundt og leker. Kulde er ikke så skrekkelig greit, for da blir vondtene verre enn verst, selv om jeg ikke fryser. Jeg blir stiv og støl og føler meg som om jeg er 100 år. Men bare for å tyne kroppen mest mulig når jeg først var i gang, så gikk vi en aldri så liten femkilometers-tur med Jonas da vi kom hjem. Det fikk jeg svi for i tre dager etterpå …

I går var jeg i syforening. Så dagen i dag starta ikke så bra. Jeg kan tydeligvis ikke gjøre noe som helst uten at det får følger på en eller annen måte. Jeg er både forbanna og skuffa, og har egentlig bare lyst til å grine, men det hjelper jo ikke det heller.

Jeg hadde bestemt meg for å gå tur uansett i dag. Og med litt smertestillende innabords satte vi avgårde, bikkja og jeg. Han der med de skamklippa ørene vettu! Stakkars …

Kvislevann, det er lenge siden jeg har vært her. Det var en av de turene jeg gikk innimellom da jeg jakta på mitt slankere jeg for et par, tre år siden. Jaggu fant jeg ho også, etterhvert, men på en eller annen merkelig måte er ho forsvunnet igjen. Erstatta av ei middelaldrende, pesende kjærring … fatter ikke helt hvor ho kom fra! Jeg har iallefall ikke invitert ho inn i livet mitt!

Ei av de siste gangene jeg var her småjogga jeg faktisk litt. Helst i nedoverbakkene da, men dog … Det gjorde jeg absolutt ikke i dag! Men Jonas skal jo ikke slite seg ut han heller, siden han får så voksesmerter, så jeg skylder på han for at det gikk litt seint jeg … må jo ta hensyn vettu!

Vi kom oss jaffal ut! Og det er vel ikke så verst det heller. Rett over mila ble det, på drøye 2,5 timer. Kosetur altså. Jeg liker ikke så godt å gå tur når det blir bare frem og tilbake samme vei. Det er igrunnen ganske så kjedelig! Men for å skåne bikkja for asfalttråkking langs E39 på hjemveien, så ble det bare sånn i dag. Tror nesten han ble mer sliten enn meg, han ligger jaffal rett ut, midt på stuegolvet og likner mest på en bjørnefell. Nå mangler jeg bare butleren som kommer snublende og snøvlende med et bedre måltid og litt vin. :o) 

Med saks og enorm tro på meg selv gikk jeg til verks. Slik jeg gjorde da ungene var små. For det å klippe en lugg og litt til var jo ikke noe en trengte betale flere hundrelapper for! Vel, jeg fant vel ut etterhvert at det ikke var så lett egentlig. Tror for det meste det var den eldste jenta mi som ble skamklippa. Gang på gang. Og enda panneluggen havnet langt bak ørene både en og to ganger, så gav jeg lissom ikke opp. Ikke med det første. For det var jo bare å ta litt til for å få det likt på begge sider. Og litt til. Og … neeeeei, pokker!

Ja, du skjønner tegninga går jeg ut i fra?

Frisør har jeg aldri drømt om å bli. Og det er sikkert helt greit. Både for meg og de eventuelle kundene jeg hadde fått. Jeg kan garantere at det ikke hadde blitt noen gjengangere i den kundekretsen! Så jeg tenker jeg bør si meg fornøyd med det yrkesvalget jeg gjorde tidlig i ungdommen. Det holdt meg i det minste i full jobb i over 30 år. Hadde jeg valgt frisør ville jeg nok blitt overflødig allerede etter 30 dager, eller timer, og ikke er det så godt betalt heller …

Denne ganga var det Jonas det gikk ut over. Og han skjønner jo heldigvis ikke det. Jeg skulle bare stusse pelsen på ørene litt. La håret følge linja rundt øreflippen. Joda, jeg  vet jo hvordan det skal se ut. Og med øreflippen som mal så burde jo det være enkelt. Men … ikke fatter jeg hvordan de får det til, de som klipper sin egen hund. Det var jo så lite. Omtrent som en barnepannelugg. Og … shit! Akkurat det er vel hintet jeg burde ha tatt!

Barnepannelugg. Halllllooo! Den der fella har du jo gått i før Marit! Men noen lærer jo aldri. For det er viktig å ha tro på seg selv og ikke gi opp for lett. Ble jeg fortalt i oppveksten. Men det er mulig at de ikke tenkte på akkurat dette da, foreldrene mine. Men de burde nok egentlig ha advart meg mens jeg enda var liten, for når jeg tenker etter så hadde jeg opptil flere skamklipte dukker allerede på den tiden. For ikke å si alle. Digre babydukker og flotte Barbie-dukker. Alle med samme sveis! Omtrent som om gressklipperen hadde kjørt over dem …

Jaja, sånn kan det gå. Jeg hadde iallefall vett til å stoppe i tide denne ganga. Jeg fortsatte lissom ikke rundt hele bikkja! Så kanskje har jeg lært noe i årenes løp likevel. Bittelitt? Eller kanskje ikke …

Jeg kunne jo vist et ferske bilde av den sveisne leonbergeren vår nå. Men siden jeg likegodt tok både pelsstell og kloklipp sammen med skamklippen, så er vi ikke akkurat så gode venner for øyeblikket, Jonas og jeg. For han hater nemlig å børstes, stelles og ta manikyr. Spesielt det siste der. Så da vimser han rundt som ei forvirra veggelus, med kjærringa etter. I et lukket rom, sånn at han ikke kan stikke av. Dette er ikke et av våre koseligste øyeblikk for å si det sånn. Men jeg blir vel snart tilgitt. Nok en gang. Jaffal når han begynner å bli sulten sånn litt over fire.

Bildet er fra den første dagene vi hadde han. Da var han 10 uker og veide bare 16 kilo. Og nei, jeg har ikke hatt noe med piggsveisen å gjøre, den var slik fra naturens side. ;o)

Her kommer et livstegn fra skjærgårdens datter. Etter å ha vært en uke på hytta uten verken wifi eller noe særlig utvalg på tv’n så er vi nå hjemme igjen. Utenfor laver snøen ned, og det er absolutt ikke noen ting som minner om våren lengre.

Jonas er tydeligvis veldig glad for å være tilbake i heimen. Han er ikke akkurat den fødte skipshund, for å si det mildt, så det å få han opp i og ut igjen av båten er et sant lite helvete. Både for han og oss. Nå ligger han snorkende rett ut på golvet her og er sikkert overlykkelig for at han kom fra denne påskeferien med livet i behold.

Det har vært en kald fornøyelse. Da vi ble utsatt for litt sol krøyp gradestokken opp mot titallet. Ellers har den stått nokså stand by på tre. Varme altså. Selv om de absolutt ikke kjentes sånn ut. Da det var sol blåste det noe sykt fra alle kanter, så jeg må vel nesten innrømme at jeg heller ville ha det overskyet og stille, fremfor sol og kuling. Men snø?? Nei det hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett på som en mulighet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har hatt besøk i tre dager. Min yngste datter og barnebarnet mitt, pluss sønnen og samboeren. Det var veldig koselig, og jeg fikk en søt påskegave da de kom.

Trangt om plassen. Det ble litt kronglete da vi skulle benke oss rundt minikjøkkenbordet med fire kjøkkenstoler og to utestoler. Ikke var det plass til å dekke på skikkelig heller, å pynte og gjøre det litt koselig kunne jeg bare glemme. Her var det viktigste å klare å få i seg maten fra tallerkenen uten at den mellomlandet i fanget. Fikk litt følelsen av å sitte i et fly og spise, og det er jo noe av det verste jeg vet! 

Det er og blir ei sommerhytte. Vi har igrunnen ikke plass til å ha så mye besøk om ikke været er fint. Alt er lagt opp til at spising og slike ting skal foregå ute, men på denne tiden av året er det helt umulig. Til og med på sommeren kan det være en utfordring om ikke værgudene er ekstremt snille med oss. Og det er de jo ikke så veldig ofte egentlig.

Jeg tror vi må bygge om litt. Vi halvgamle er enige om å ofre det ene soverommet til fordel for et større kjøkken med plass til et stort spisebord. Det er ikke så ofte de fire soverommene er fylt opp, men det har hendt ganske mange ganger at vi skulle ønske vi hadde plass til flere inne. Sommeren i Norge er jo ikke noe en kan ta for gitt. En vet jo aldri om det blir varmt nok til å sitte ute på kveldene, eller om det plutselig kommer en regnskur.

Planen er klar! Så da trenger jeg bare pengene, det vil si en aldri så liten lottogevinst. Når den er i boks satser jeg på å rive taket i halve hytta, for å få frem bjelkene og ha skråtak over stua. Og så kan vi ha en hems over kjøkkenet og to av soverommene. Da får vi tilbake de to/tre sengeplassene som forsvinner til spiseplassen. Det er jaggu godt at det ikke koster noe å drømme …

Vi har såvidt vært ute i båten. Og den turen endte med at det haglet! Tok en liten sving innom Skippergada, bare sånn at jeg kunne ha noen koselige bilder fra det blide Sørland å vise dere her.

Tilbake til brygga vår igjen. Båten vår har i løpet av vinteren fått en lillesøster! Ho er noen år yngre enn vår, som ligger til høyre her, og det er mye familielikhet å se. Det er min søster og svoger som har handlet, og vi satser på at det blir en flott langtur med disse to til sommeren. :o) 

Jeg kan jo stoppe her og si at vi har hatt den drømmepåska. Men …

Da vi våknet i dag morges snødde det! Så slik så det ut fra toppen av Herøya på morrakvisten. Og det bare fortsatte og fortsatte. Snøstorm midt i april lissom … det er litt uvirkelig, og absolutt ikke det vi hadde sett for oss! Får nesten litt julestemning av å kikke ut i hagen her jeg sitter.

Kjære hytta, takk for denne gang! Vi sees igjen når våren vender tilbake.

Det er et spørsmål som stadig går igjen når jeg er ute med Jonas. Spesielt fra menn. Nemlig: – Klarer du å holde han? Det irriterer meg grenseløst! Hadde de spurt om det hvis det var en mann som kom gående med denne hunden?

Vel, jeg er jo ikke akkurat sped og pinglete. Men likevel må de liksom lire av seg dette. Ååååh! Jeg blir mega irritert for å si det mildt, og svaret jeg gir er rett og slett: – Jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg håper jeg aldri finner det ut heller. Men akkurat det sier jeg jo ikke høyt da. Men hvis han virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg kan forhindre det. Det er tross alt over 75 kilo hund det er snakk om her! Hvem kan med hånda på hjertet si at de kan holde det igjen? Det som er litt fascinerende å tenke på er at han fortsatt ikke er ferdig utvokst. Han kan bli både tyngre og høyere, pluss en god del sterkere. Nå er han såvidt begynt å bygge muskler, mesteparten av de kommer når han er mellom to og tre år. Så det er enda halvannet år igjen …

Jeg satser på at han vet hvem som er sjefen da også. Før jeg finner ut at jeg ikke klarer å holde han igjen, og uten at jeg trenger å henge som et slips bak han i tilfelle han tar ut. Frem til nå har det gått greit, og jeg synes han er ganske så lydig, selv om han er litt treig innimellom. Men han er jo tross alt i den verste alderen nå. I ungdommen. Og hvem var ikke litt uspiselig og irriterende da?

– Klarer du å holde han? Åh! Irriterende mannfolk, som gjerne har ei like irriterende gneldrebikkje ved siden av seg. Klarer du forresten å få den fillebikkja di til å hode kjeft eller? Ja, jeg spør jo selvsagt ikke om det, høflig som jeg er, men jeg har sykt lyst! Jonas svarer jo ikke en gang! Han står bare litt utålmodig ved side av meg og hadde håpet at han kunne få lekt litt med den andre hunden. Men det blir jo selvsagt ikke noe av. For eieren tror sikkert at han skal spise den opp.

Store hunder er nemlig livsfarlige. Store hunder og schæfere. Uansett hvordan de oppfører seg. Små gneldrete, siklende, snerrende drittbikkjer kan stort sett gjøre som de vil. Ikke gidder eierne ta opp bæsjen etter de heller! Og det går helt greit. De er jo så søte … Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å løpe etter hund og eier og tilbudt de en drittpose eller to, for det er nemlig like irriterende å tråkke oppi en lite bæsj som en stor en. Dritt er dritt.

Livet er jammen urettferdig. Og absolutt alt kommer an på størrelsen!

Hytta ligger på Herøya i Randesund. I skjærgården utenfor Kristiansand. Det er arven etter mamma og pappa. Det året jeg ble født ble hytta ferdig, og det året jeg ble skilt var x’en min og jeg ferdige med å bygge den ut. Dårlig timing, men sånn ble det bare. I ettertid er det tilkommet terrasser både her og der, pluss ei grillbu.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her har jeg feriert alle somrene siden jeg var liten. Hele livet egentlig. Og i et gammelt hus litt nedenfor vokste mamma opp. Jeg har hele min familie her ute. Søster og svoger i den nærmeste hytta, på samme tomt som oss. Og tomta ved siden av bebos av tanta mi, to kusiner, en fetter og familiene deres, i sommermånedene vel og merke. Vi bor i samme by til vanlig også, men merkelig nok ser vi ikke noe særlig til hverandre ellers i året.

Jeg trives veldig godt her ute. Men blir litt stressa av alt som må og bør gjøres, og selv om jeg ikke får gjort verken det ene eller det andre så irriterer det meg. Da er det bedre å reise helt vekk på ferie, for da slapper jeg av. Eller tilbringe litt tid i båten, for der går det ikke an å få gjort noe.

Vi bor stort sett her ute hele sommeren. Et par måneder iallefall. Og vi åpner for sesongen i påska, og lukker igjen utpå høsten en gang. Hvert eneste år har vi en plan om at vi skal være her litt utover høsten og vinteren også. Og hvert år tar vi feil. Vi reiser inn i slutten av august, og etter det står hytta bare tom.

Utsikten er det ikke noe å utsette på. Kanskje dette er grunnen til at kjærringa er så ekstremt opptatt av solnedganger og -oppganger, himmel og hav. Har ikke tall på hvor mange slike bilder jeg tar her ute. Jeg sitter liksom der og studerer skyene og himmelen hver kveld, for å se om det er noe som bør foreviges, og det er det, nesten hver dag.

Disse bildene er riktignok fra i fjor sommer. Men jeg håper vi får noen slike fine kvelder dette året også. :o) Påskeferien 2017 er forsåvidt startet allerede. For drømmemannen kom hjem kl. 12 i dag. Men jeg tror ikke vi blir øyboere før om noen dager. Han har en plan om å legge om til sommerdekk og vaske begge bilene før vi kommer så langt, og jeg har ikke tenkt å protestere på det. Mi lille loppe trenger absolutt en vask.

De færreste tenker vel at folk er på påskeferie ved sjøen. Men det har jeg alltid vært. Jeg har ikke noe forhold til fjellet og snø, og er absolutt ikke født meg ski på beina. Jeg har vel strengt tatt nesten ikke hatt ski på beina i hele mitt liv. Siste gang var for nesten 20 år siden. Og det har ikke vært noe savn for å si det sånn!

:o)  Marit

Se det ja, da var torsdagen allerede godt i gang. Jeg droppa treninga i dag, og hadde egentlig mer enn nok med legebesøket. Jeg har pusta og pusta, i den ene maskinen etter den andre, utpust og innpust og holde pusten! Puuuh! Det var reine treninga i seg sjøl dette her!

Jeg er ikke spesielt allergisk. Det vil si at ingen av allergipunktene slo ut. Så da kommer vi til det kjipe, enda en idiotisk diagnose som ikke kan la seg påvise: atopiker. Aldri hørt om det før, men det var jo typisk at jeg måtte få en til sånn “innbiller meg at jeg er syk”-betegnelse. Igjen.

Jeg har forsåvidt en normal lungekapasitet. Sier de. Men da de utsatte meg for et eller annet stoff som jeg reagerte allergisk på, og så tok pustetesten igjen, da hadde jeg mista 25% av kapasiteten i lungene. Fikk en en “motgift” etterpå, slik at det ble normalt igjen. Og der er vel forklaringa på hvorfor jeg blir så tett og ikke får nok luft når jeg er ute og går.

Det er ikke bare innbilning. Det var jo litt godt å vite, for det har jo vært litt kjipt de gangene jeg virkelig har gått inn for å bli sprek sammen med noen, og den som blir sprekere er den jeg går sammen med. Jeg blir bare mer og mer utslitt og andpusten. Føler kanskje ikke at jeg er kommet noe nærmere en løsning. Men jeg har kanskje fått et svar på hvorfor jeg føler at jeg ikke får nok luft. Og om det blir fiksa, blir det kanskje litt lettere å komme i form. Ikke vet jeg. Synes snart jeg har alt i hele legeleksikonet som ikke kan bevises, og det er litt flaut!

Planen videre er å starte på allergitabletter, pluss dette lasset jeg henta på apoteket. Bortsett fra de to til venstre der, som er til bikkja. Og så skal jeg tilbake i begynnelsen av juni og ta nye pusteprøver. I dag var jeg virkelig glad for dette frikortet. Bare synd det ikke funka på det Jonas også måtte ha.

Vi skal jo snart på hytta, og der kryr det av flått! Det har alltid gjort det, men i fjor var det ekstremt ille. Og de er jo ikke så lette å få øye på disse små udyrene, i en slik pels som Jonas har. Flått-kuren kosta hele 1200 kroner. Det er fire tabletter! Og han skal ha to nå og to om 12 uker. De gjør slik at flåtten ikke fester seg på ham, og om noen likevel er så dumme og biter seg fast så dør de. De kan altså fortsatt krype rundt i pelsen hans, og dermed er vel det grunnen til at de søker over på meg etterhvert. For her er det jo ikke noe som gjør at de ikke biter seg fast. Men de kiler heldigvis på en spesiell, ekkel måte når de kryper rundt på huden. Dermed er det lett å få dem vekk igjen, før de sitter der og koser seg med blodet ditt. Bare en gang har jeg opplevd å få betennelse i et bitt, og da var det antibiotika med en gang.

Flått har jeg jo vært vant til hele livet. Men vi tok det ikke så alvorlig verken da jeg var liten, eller da mine barn var små. I de senere årene har jo vitenskapen funnet ut at de er farlige enn vi har trodd. Dermed er det kanskje ikke så dumt å være føre var. Hunder kan jo også bli syke av dette lille krapylet så det er jo like greit å gjøre han uegnet for bitt derfra.

Håper du har hatt en fin torsdag så langt. :o)

I dag er ikke helt dagen. Og for å være helt ærlig så var de ikke helt dagen de to andre dagene etter treninga i forrige uke heller. Og jeg er ikke lemster, men har bare vondt. Drittvondt, over alt. Sånn som jeg hadde det da det var på det verste dette her, da jeg ble sykmeldt fordi jeg nesten ikke kunne røre meg og var så sliten, så sliten.

Medisinering over en lav sko. For å klare disse treningene må jeg kjøre innpå med litt smertestilene. Før jeg går. Etter jeg kommer hjem. Og dagen derpå. Jeg er blitt mye mer slepphendt med disse tablettene i det siste. Før tok jeg jo sjelden noe. Bare når det var helt krise. Og da hjalp de jo ikke heller. Nå tar jeg dosen når jeg kjenner at dette kommer til å gå gale veien. Jeg kjenner smerten ulme i nakken og vet det blir den hodeverken. Eller enda verre, et migreneanfall. Jeg kunne sikkert ha klart meg uten, men jeg orker ikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ligget nok det siste året. Så derfor altså. Jeg tror ikke jeg hadde klart den treninga uten å ta smertestillende, og ja, jeg vet at dette ikke er så lurt. For da er det jo bare å kjøre på uten at jeg tar hensyn til at det gjør vondt. Da kommer elendigheta etterpå. Når jeg er hjemme hos meg selv, uten andre rundt meg.

Bortsett fra bikkja da. Og han merker at det er noe galt med meg. Han blir sykt innpåsliten. Det er rett og slett en plage. Men stakkars, han vil jo bare være snill og passe på meg. Eller noe sånn.

Innerst inne så tror jeg ikke denne treninga er så bra. For meg. For en kropp som ikke er noe god fra før av. Da vi skulle trene i helsestudioet i går hadde jeg helt glemt at dette er en av de plassene det tyter ut musikk fra høyttalerne. Sikkert for at et er mye lettere å trene da. For de aller fleste. Men ikke for meg. Så i dag er hodet overfylt av lyder og maur. Slik kjennes det iallefall ut. Maurene har tatt seg en tur utenfor tua. Det klør og irriterer noe veldig. Bare på grunn av litt musikk en halv times tid.

Det blir sikkert bedre etterhvert. Kanskje i morra. Jaja, i følge dattera så er det det jeg alltid har sagt. I årevis. Bare vent, snart blir alt helt bra igjen. Det kommer til å gå over. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det selv lengre. Men kan jo ikke slutte å klamre meg til det ene halmstrået som er igjen. Det må bare bli bedre! Og i følge legen min så hjelper det å trene, bli sprekere og tynnere.

Da blir alt så bra vettu! For fibromyalgi er ikke en sykdom, det er noe som bare sitter i hodet … så om jeg bare tenker de rette tankene ofte nok så går det nok over. Snart.

Da var vi allerede kommet godt i gang med tirsdagen. Og til nå har jeg fylt denne dagen med ting som sikkert skal gjøre meg glad, sprek, tynn og hele pakka! Morsomt bør det egentlig også være, for å trene sånn i flokk er veldig gøy. Påstår de unge, fjonge, tynne, langhårede jentene som skal hjelpe oss i riktig retning. Vel, jeg har ikke merket noe av dette til nå, for å være helt ærlig. Men det kan jo enda komme … kanskje.

Vi setter opp mål fra uke til uke. Jeg har ikke så mange av de for å si det sånn. Det eneste jeg har sagt er at jeg skal møte på treningene, og hver tirsdag skal jeg i tillegg gå til og fra. Det er 7 km tur/retur. Jeg gjør ikke dette for min egen del, men bare for å vise legen min at jeg kan! For mange av de andre var visst den største utfordringen å komme seg opp om morra’n. Men der er absolutt ikke denne rosakledde dama. Jada, jeg følte meg litt for gammel til dette fargerike treningstøyet, men nå var det det jeg hadde! Spradet ikke gjennom Gågata på hjemveien, for å si det sånn…

Jeg sto opp klokka seks! Som jeg har gjort de to andre gangene også. Og det går helt greit. Er jo bare å sette på vekkerklokka – og komme seg ut av dyna når den ringer. Ikke verre enn det. En trenger kanskje litt viljestyrke, men det er jeg også ganske godt utstyrt med. Når jeg gidder.

Oppskriften på å bli tynn kan jeg også. Mer bevegelse og mindre mat! Enkelt som bare det, men uhyggelig kjedelig! Det har ikke vært min førsteprioritering det siste året. Først har jeg kjempet for å få til jobben, og når ikke det gikk lengre så må jeg jo bare innrømme at jeg har hatt en del kamper med meg selv om det å fortsette … Jeg synes jeg har slitt utrolig mye for å skaffe meg en inntekt, og når egentlig alt løste seg så greit så blir jeg forrådt av min egen kropp. Jækla uflaks!. 

Til torsdag er det trening i Baneheia igjen. Ute altså. Men jeg har en liten utfordring der, for jeg har fått time hos en astma- og allergiekspert som blant annet skal sjekke lungene mine. Og der skal jeg være en halv time etter at treninga er slutt. Det går jo ikke! Prøvde å si ifra i dag, men de ville gjerne at jeg kom likevel. Herregud! Jeg rekker jo ikke hjem for å dusje og skifte, og jeg kan absolutt ikke komme rett fra heia, i treningstøyet. Timen har jeg ventet på i noen måneder, så hva gjør jeg nå? Kanskje jeg bare må ta den treninga på egenhånd og gå når de andre kommer. Kan jo ha på appen på mobilen og virkelig bevise at jeg har beveget meg noen meter …

Nei, nå får jeg vel ta en dusj og stelle meg litt. Drømmemannen kommer snart hjem fra jobb, og i dag har vi rett og slett bryllupsdag. Ni år. De siste to og et halvt skulle jeg gjerne hatt litt annerledes, men det kan jo være det snur snart. At jeg blir frisk og sprek, samtidig som en jobb ramler ned i fanget på meg. Eller kanskje det snart er vår tur til å vinne i lotto?

God tirsdag fra meg til deg. :o)